Et stevne på «jordens navle»

Har du noen gang hørt ordene «Te Pito o Te Henua»? På språket rapa nui, som er innbyggernes lokale språk på Påskeøya, betyr det «jordens navle». Hva var det som var så spesielt med å ha et stevne på denne øya?

ISOLERT, mystisk, eksotisk. Dette er noen ord som blir brukt for å beskrive Påskeøya, eller Rapa Nui, som innbyggerne kaller den. Det er virkelig et isolert sted langt ute i det sørlige Stillehavet, omkring 3790 kilometer fra Santiago i Chile. Påskeøya ble chilensk provins den 9. september 1888.

Med et areal på omkring 166 kvadratkilometer består denne triangulære øya stort sett av tre utslokte vulkaner. I likhet med mange øyer i Stillehavet er det toppene på enorme undervannsfjell som utgjør selve øya. Hele øya står på UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarv. Men det er ingen tvil om at den er blitt mest kjent for sine statuer av stein, som kalles moaier. *

I tillegg til det flotte landskapet og kulturminnene kan Påskeøya by på mange forskjellige eksotiske delikatesser. Fra øya kan man for eksempel få ananas, avokado, papaya og ni forskjellige banansorter. Og sjøen kan tilby stor variasjon av fisk og annen sjømat.

På Påskeøya er det mildt vær og ren luft. Det regner regelmessig, og regnbuen er ofte synlig, noe som gir de besøkende en flott naturopplevelse. På det nåværende  tidspunkt er det omkring 3800 fastboende på øya. De innbyggerne som bor der nå, stammer fra de første kolonistene, som var polynesiere, men det bor også europeere, chilenere og folk av andre nasjonaliteter på øya. Det er også flere hundre turister fra Europa og Asia som besøker øya. Turismen er derfor en viktig del av øyas økonomi.

Rikets såkorn blir sådd for første gang

I Jehovas vitners årbok for 1983 står det: «En tid hadde vi en isolert forkynner på Påskeøya. Hun ble hjulpet i åndelig henseende ved at en misjonærsøster ved avdelingskontoret [i Chile] brevvekslet med henne. Hun har siden flyttet tilbake til fastlandet, men vi har en fortegnelse over personer på øya som har abonnert på Vakttårnet. I april 1980 fikk vi til vår store overraskelse en rikstelefon fra en interessert som ville vite når minnehøytiden skulle feires. Senere samme år flyttet et ektepar fra Valparaiso dit, og de har ledet bibelstudier med interesserte. I april 1981 ble minnehøytiden arrangert på denne øya for første gang, og da var det 13 til stede. Hvor glad er vi ikke for at det ’gode budskap’ også har nådd denne isolerte øya!»

Senere, den 30. januar 1991, sendte avdelingskontoret et spesialpionerektepar, Dario og Winny Fernandez, til øya. Bror Fernandez sier: «En femtimers flytur førte oss til verdens mest ensomme øy og til en kultur full av mystikk.» Med hjelp fra en bror på øya og en søster som nylig var kommet dit med de to barna sine, ble det straks ordnet med å organisere møter og forkynnelsesarbeid. Til tross for press fra familien, motstand fra religiøst hold og visse livsstiler som er vanlige i polynesiske kulturer, så de hvordan Jehova velsignet deres anstrengelser. Bror og søster Fernandez er ikke lenger spesialpionerer, men de bor fortsatt på øya, og de har nå en sønn, som er født der. Nå er det 32 lykkelige Rikets forkynnere på øya. Blant dem er det innfødte rapa nuier og andre som har slått seg ned på øya. Noen av dem har flyttet dit for å tjene der det var større behov for Rikets forkynnere.

Forberedelser til et kretsstevne

Med tanke på den store avstanden det er fra Påskeøya til Chile, får menigheten videoer tre ganger i året med opptak av den spesielle stevnedagen, kretsstevnet og områdestevnet. Men i slutten av år 2000 vurderte utvalget ved avdelingskontoret i Chile om de skulle arrangere et stevne på øya for første gang. Det ble besluttet å arrangere et kretsstevne der i november 2001, og noen få brødre og søstre fra forskjellige steder i Chile ble innbudt til å overvære dette stevnet. På grunn av flyenes rutetider skulle stevnet holdes søndag og mandag.

De 33 gjestene fra Chile så spent fram til å reise til øya for å overvære det første kretsstevnet som skulle holdes på dette isolerte stedet. Etter en lang flytur over Stillehavet var stevnedeltakerne glade for å bli hilst velkommen av brødrene på øya, som ventet på flyplassen. Stevnedeltakerne ble ønsket velkommen med flotte blomsterkranser, en  typisk gave på øya. Deretter ble de tatt med til sitt losji, og etter en kort omvisning på øya møttes alle som skulle delta i stevneprogrammet, i Rikets sal.

Publisitet fra uventet hold

Mens noen av stevnedeltakerne kjørte til stevnet, ble de overrasket over å høre presten på øya kommentere besøket deres over radioen. Han nevnte at turister fra fastlandet ville komme til å besøke øyboerne for å snakke med dem om den forestående enden for denne verden. Han oppfordret sine sognebarn til ikke å lytte til de besøkende. Hans opplysning bidrog imidlertid til å gjøre folk kjent med at øya hadde fått besøk av en stor gruppe Jehovas vitner. Dette økte øyboernes forventninger. I de etterfølgende dagene forkynte stevnedeltakerne det gode budskap for dem.

Stevnet begynner

Søndag formiddag, den første stevnedagen, ventet brødrene på øya ved inngangsdøren til Rikets sal for å ønske de inviterte stevnedeltakerne velkommen. «Iorana Koe! Iorana Koe!» «Velkommen!» Noen av søstrene hadde på seg tradisjonelle drakter og hadde pyntet håret med vakre blomster på ekte polynesisk vis.

Etter at det var blitt spilt musikk, var det omkring hundre stevnedeltakere som stemte i med sangen «Stå fast og vær urokkelig». Dette var første gang så mange hadde sunget denne sangen på øya. De fastboende brødrene ble rørt til tårer da ordstyreren ønsket alle hjertelig velkommen på deres morsmål, rapa nui. I pausen om ettermiddagen var det tre nye Jehovas vitner som ble døpt som symbol på sin innvielse. Da programmet for den første dagen var over, følte alle seg nærere knyttet til Jehova og til ’hele samfunnet av brødre i verden’. — 1. Peter 5: 9.

Forkynnelse om formiddagen

På grunn av spesielle omstendigheter på øya begynte kretsstevneprogrammet for den andre dagen om ettermiddagen. Stevnedeltakerne utnyttet denne situasjonen og brukte formiddagen til å delta i forkynnelsesarbeidet. Hva opplevde de?

En eldre kvinne som hadde åtte sønner og døtre, sa til vitnene at hun ikke kunne snakke med dem fordi hun var katolikk. Etter at de hadde fortalt henne at de ønsket å snakke om de problemene som alle møter, for eksempel narkotikamisbruk og vanskeligheter i familien, ville hun gjerne høre på hva de hadde å si.

En annen eldre kvinne gav et ektepar som forkynte, en kjølig mottagelse. Hun bad dem om å gå og snakke med dem som bor på fastlandet, og som er så grusomme mot andre. Ekteparet fortalte henne at det «gode budskap om riket» blir forkynt for alle, og at de var kommet til øya for å overvære et stevne som ville hjelpe alle til å vokse i kjærlighet til Gud. (Matteus 24: 14) De spurte om hun ville like å leve et langt liv i paradisiske omgivelser, slike omgivelser som var på øya, men uten sykdom og død. Etter at de  hadde snakket med henne om hvor lenge de vulkanske kratrene på øya hadde eksistert, begynte hun å tenke på hvor kort livet er, og spurte: «Hvorfor lever vi bare en kort tid?» Hun ble overrasket da hun leste Salme 90: 10.

Plutselig hørte ekteparet at naboene ropte et eller annet. De forstod ikke hva som ble sagt, men kvinnen fortalte at naboene ropte skjellsord og gjorde det klart at de ikke ønsket å få besøk av Jehovas vitner. Men denne kvinnen var nua, det vil si den eldste datteren i familien. Siden faren var død, var det hennes oppgave å avgjøre hva som var best for familien. Hun forsvarte forkynnerne på morsmålet sitt overfor slektningene og tok vennlig imot publikasjonene som hun var blitt tilbudt. Senere samme uke, da hun og broren kjørte forbi forkynnerne, bad hun broren om å stoppe bilen. Til tross for at han tydelig gav uttrykk for at han ikke likte det, tok hun avskjed med vitnene og ønsket dem lykke til i tjenesten.

Selv om det var noen øyboere som til å begynne med avviste det budskapet som ble forkynt av vitnene fra fastlandet, skjønte de besøkende at rapa nuiene er snille og vennlige av natur. De fleste lyttet med glede til det gode budskap. Seks av de tjue vitnene som er blitt døpt på øya, kommer fra lokalbefolkningen. En av dem lærte Bibelens sannheter mens han satt i et rom ved siden av og lyttet til et bibelstudium som ble holdt med hans kone. Han og hans kone er nå døpte Jehovas vitner, og han er menighetstjener i menigheten.

Det åndelige programmet fortsetter

Om ettermiddagen begynte programmet for den andre stevnedagen. De 32 brødrene og søstrene på øya og de 33 stevnedeltakerne fra fastlandet og mange interesserte var igjen samlet. Det var nesten hundre som lyttet til programmet, blant annet til det offentlige foredraget «Hvordan kjærlighet og tro seirer over verden». De som var til stede, var selv vitne til den kjærlighet som rår blant Jehovas folk, også blant dem som har en annen kultur. — Johannes 13: 35.

I forbindelse med kretsstevnet hadde kretstilsynsmannen og områdetilsynsmannen et spesielt møte med pionerene. Foruten de tre alminnelige pionerene på øya var alminnelige pionerer og spesialpionerer  blant de tilreisende stevnedeltakerne til stede på møtet. Alle ble svært oppmuntret.

Den neste dagen fikk de tilreisende en omvisning på øya av noen brødre som arbeider som guider. De besøkte et steinbrudd hvor det i sin tid ble hogd ut moaier. De fikk se vulkankratre der det ble arrangert konkurranser i gammel tid, og var selvfølgelig også på den vakre sandstranden, Anakena, der de første kolonistene gikk i land. *

Den siste muligheten til å være sammen med brødrene på øya var på menighetsbokstudiet. Etter møtet overrasket vitnene på øya gjestene sine med et spesielt måltid. I tradisjonelle drakter hadde de senere en fin oppvisning med folkedans. De tilreisende stevnedeltakerne og brødrene og søstrene på Rapa Nui var enige om at alle forberedelsene til stevnet hadde vært anstrengelsene vel verdt.

Etter å ha tilbrakt en spennende uke sammen med sine isolerte brødre og søstre følte alle de tilreisende stevnedeltakerne seg nær knyttet til dem. Det var vanskelig å reise fra øya. De kommer alltid til å glede seg over de nye vennene sine og den åndelige oppmuntringen de hadde fått. På flyplassen fikk de tilreisende smykker av skjell rundt halsen, smykker som brødrene og søstrene på øya hadde laget selv.

Da stevnedeltakerne reiste, sa de: «Iorana! Iau he hoki mai e Rapa Nui ee», som betyr: «Farvel! Jeg kommer tilbake til deg, Rapa Nui.» Ja, de så fram til igjen å besøke sine nye venner og åndelige familiemedlemmer på den eksotiske, isolerte, mystiske og vennlige Påskeøya!

[Fotnoter]

[Ramme på side 24]

Forkynnelse på Påskeøya

Omkring to år før dette minneverdige stevnet besøkte en kretstilsynsmann og hans kone øya, og de kunne glede seg over mange hyggelige opplevelser. Tenk deg for eksempel hvor overrasket de ble da den søsteren som viste dem hvor de skulle bo, minnet dem om at de for omkring 16 år siden, da hun var tenåring, hadde studert Bibelen med henne i det sørlige Chile. Senere bar dette såkornet frukt på Rapa Nui.

De hadde også denne opplevelsen: Eieren av en suvenirbutikk tok imot Ny verden-oversettelsen av De hellige skrifter og bibelstudieboken Kunnskap som fører til evig liv, begge utgitt av Jehovas vitner. Da de besøkte ham igjen, fortalte han at han ikke greide å lese den bibelen. De hadde gitt ham en bibel på fransk i stedet for spansk! De løste problemet raskt, og med hjelp fra Jehovas vitner på øya og en bibel på sitt eget språk fant han ut at Bibelen ikke var så vanskelig å forstå likevel.

[Kart på side 22]

(Se den trykte publikasjonen)

PÅSKEØYA

CHILE

[Bilder på side 23]

To av dem som ble døpt på kretsstevnet

[Bilder på side 25]

Fjellskråning ved Rano Raraku-kratret; innfelt: Den viltvoksende frukten guayaba, som finnes på øya