Den sanne kristendom har stor framgang

JESUS KRISTUS trådte plutselig fram på verdens skueplass i det første århundre. Budskapet hans var oppmuntrende, opplysende og inspirerende, og han forkynte på en måte som forundret folk. Det han sa, gjorde sterkt inntrykk på mange av dem som hørte ham tale. — Matteus 7: 28, 29.

Jesus avslo fryktløst å engasjere seg i datidens undertrykkende geistlige og politiske systemer, men han gjorde seg tilgjengelig for vanlige mennesker. (Matteus 11: 25—30) Han fortalte åpent om den store innflytelse som de onde ånder har på jorden, og viste at Gud hadde gitt ham makt over dem. (Matteus 4: 2—11, 24; Johannes 14: 30) På en dyktig måte kastet Jesus lys over den grunnleggende forbindelsen mellom lidelser og synd, og han framholdt kjærlig Guds rike som det middel som skal bringe varig lindring. (Markus 2: 1—12; Lukas 11: 2, 17—23) Han fjernet én gang for alle det mørkets slør som så lenge hadde skjult hans Fars sanne personlighet, og gjorde Guds navn kjent for alle dem som var interessert i å ha et personlig forhold til Ham. — Johannes 17: 6, 26.

Det er derfor ikke overraskende at Jesu disipler, som til tross for at de ble utsatt for hard religiøs og politisk forfølgelse, spredte dette dynamiske budskapet så raskt. På bare rundt 30 år ble det opprettet aktive kristne menigheter i Afrika, Asia og Europa. (Kolosserne 1: 23) De enkle sannhetene som Jesus hadde forkynt, opplyste hjertet til ydmyke, rettsindige mennesker i hele Romerriket. — Efeserne 1: 17, 18.

Men hvordan kunne alle disse nye disiplene, som hadde en slik ulik økonomisk, kulturell, språklig og religiøs bakgrunn, komme sammen og være virkelig forent i «én tro,» som apostelen Paulus kalte det? (Efeserne 4: 5) Hva ville hjelpe dem til å fortsette å «vise enighet i tale», slik at de ikke drev fra hverandre? (1. Korinter 1: 10) I betraktning av den alvorlige uenighet som rår blant dem som kaller seg kristne i dag, bør vi undersøke hva Jesus selv lærte.

Grunnlaget for kristen enhet

Da Jesus ble forhørt av Pontius Pilatus, fortalte han hva som var grunnlaget for kristen enhet. Han sa: «Til dette er jeg født, og til dette er jeg kommet til verden: at jeg skulle vitne om sannheten. Enhver som er på sannhetens side, hører min røst.» (Johannes 18: 37) Det at Jesu Kristi sanne disipler godtar hans lære og resten av Guds inspirerte Ord,  Bibelen, har en mektig forenende virkning på dem. — 1. Korinter 4: 6; 2. Timoteus 3: 16, 17.

Jesu disipler stilte naturligvis oppriktige spørsmål, og det oppstod av og til uenighet blant dem. Hva kunne da være til hjelp for dem? Jesus sa: «Når denne kommer, sannhetens ånd, skal han lede dere til hele sannheten, for han skal ikke tale av egen tilskyndelse, men de ting han hører, skal han tale, og han skal forkynne dere de kommende ting.» (Johannes 16: 12, 13) På denne måten ville Guds hellige ånd gjøre det mulig for Jesu sanne disipler å forstå sannheten slik den gradvis ble åpenbart av Gud. Den hellige ånd ville også frambringe frukt, for eksempel kjærlighet, glede og fred, som i sin tur ville fremme enheten blant dem. — Apostlenes gjerninger 15: 28; Galaterne 5: 22, 23.

Jesus tillot ikke stridigheter eller splid blant disiplene, og han gav dem heller ikke myndighet til å komme med nye fortolkninger av Bibelens sannheter av hensyn til de kulturelle eller religiøse tradisjonene til dem de kom til å møte. I stedet bad han denne inderlige bønnen den siste natten han var sammen med disiplene: «Jeg kommer med en anmodning, ikke bare angående disse, men også angående dem som ved deres ord kommer til tro på meg; for at de alle skal være ett, liksom du, Far, er i forening med meg og jeg i forening med deg, at også de skal være i forening med oss, for at verden skal tro at du har utsendt meg.» (Johannes 17: 20, 21) Ekte enhet i ånd og sannhet skulle altså kjennetegne Kristi disipler helt fra begynnelsen av og fram til vår tid. (Johannes 4: 23, 24) Likevel er vår tids kirkesamfunn ikke forent, men splittet. Hvorfor er det slik?

Hvorfor kirkesamfunnene er splittet

Forklaringen på hvorfor det finnes så mange forskjellige trosoppfatninger og skikker blant dem som gir seg ut for å være kristne i dag, er rett og slett at de ikke har holdt seg til Jesu lære. En skribent kommenterte: «Akkurat som før i tiden er nye kristne i vår tid tilbøyelige til å godta det i Bibelen som passer dem — og ignorere alt som ikke harmonerer med deres egne lokale, religiøse tradisjoner.» Det var nettopp det Jesus og hans apostler forutsa ville skje.

Paulus skrev for eksempel under inspirasjon til sin medeldste Timoteus: «Det skal komme en tidsperiode da de ikke skal tåle den sunne lære, men i samsvar med sine egne ønsker skal de samle seg en mengde lærere for å få sine ører klødd; og de skal vende sine ører bort fra sannheten og bli vendt til usanne historier.» Ville alle de kristne bli villedet? Nei. Paulus fortsatte: «Men vær du fornuftig i alle ting, lid ondt, gjør en evangelists gjerning, fullfør din tjeneste.» (2. Timoteus 4: 3—5; Lukas 21: 8; Apostlenes gjerninger 20: 29, 30; 2. Peter 2: 1—3) Timoteus og andre trofaste kristne levde etter denne inspirerte veiledningen.

De sanne kristne er fremdeles forent

I likhet med Timoteus er de sanne kristne i vår tid ’fornuftige i alle ting’, blant annet ved at de avviser en menneskelig tankegang og bare godtar trosoppfatninger som har sin støtte i Bibelen. (Kolosserne 2: 8; 1. Johannes 4: 1) Jehovas vitner etterligner de kristne i det første århundre og forkynner Jesu opprinnelige budskap, det gode budskap om Riket. I dag utfører de sin tjeneste i over 230 land og forsøker å nå folk overalt. Tenk over fire viktige måter de i forening etterligner Jesus og utøver sann kristendom på, uansett hvor de bor.

Deres lære er basert på Guds Ord. (Johannes 17: 17) En sogneprest i Belgia skrev om dem: «Noe vi kan lære av dem [Jehovas vitner], er at de er villige til å lytte til Guds Ord og har mot til å forkynne det.»

De ser hen til Guds rike som løsningen på verdens problemer. (Lukas 8: 1) I Barranquilla i Colombia snakket et av Jehovas vitner  med Antonio, som var en ivrig tilhenger av en politisk bevegelse. Vitnet stilte seg ikke på hans side og forsvarte heller ikke noen annen politisk ideologi. Han tilbød seg i stedet å studere Bibelen gratis med Antonio og søstrene hans. Antonio forstod snart at Guds rike virkelig er det eneste håp for de fattige i Colombia og resten av verden.

De ærer Guds navn. (Matteus 6: 9) Da Jehovas vitner første gang traff Maria, som bor i Australia, og som var en oppriktig katolikk, lot hun dem få vise henne Guds navn i Bibelen. Hvordan reagerte hun? «Da jeg for første gang så Guds navn i Bibelen, begynte jeg å gråte. Jeg var så rørt over å få vite at jeg i virkeligheten kunne kjenne og bruke Guds personlige navn.» Maria fortsatte å studere Bibelen, og for første gang i sitt liv lærte hun Jehova å kjenne som en person og kunne bygge opp et varig forhold til ham.

De er forent i kjærlighet. (Johannes 13: 34, 35) I en lederartikkel i tidsskriftet The Ladysmith-Chemainus Chronicle, som kommer ut i Canada, stod det: «Uansett religiøs overbevisning eller mangel på sådan må en bare beundre de 4500 Jehovas vitner som arbeidet døgnet rundt de siste ni dagene og bygde en 2300 kvadratmeter stor stevnehall i Cassidy . . . At noen kan gjøre dette med glede og uten krangling og uoverensstemmelser eller kamp om ære, er virkelig et tegn på sann kristendom.»

Undersøk selv kjensgjerningene. Mens kristenhetens teologer, misjonærer og kirkegjengere fortsetter å kjempe mot de kriser som det trekker opp til i deres kirkesamfunn, har den sanne kristendom stor framgang verden over. Ja, de sanne kristne utfører den tjeneste de er blitt satt til, nemlig å forkynne og undervise ut fra Guds Ord. (Matteus 24: 14; 28: 19, 20) Hvis du er blant dem som «sukker og stønner» over de vederstyggeligheter som nå foregår, og er urolig på grunn av den uenighet som hersker blant kristenhetens religionssamfunn, innbyr vi deg til å slutte deg til Jehovas vitner og ta del i den forente, kristne tilbedelse av den eneste sanne Gud, Jehova. — Esekiel 9: 4; Jesaja 2: 2—4.