Livshistorie

Gudgitt tilfredshet har hjulpet meg

FORTALT AV BENJAMIN IKECHUKWU OSUEKE

Kort tid etter at jeg hadde begynt for fullt i den kristne tjeneste, besøkte jeg foreldrene mine. Da far så meg, tok han tak i skjorten min og begynte å rope: «Tyv!» Han tok huggerten sin og slo meg med flatsiden. Naboene hørte bråket og samlet seg utenfor huset. Hva hadde jeg stjålet? La meg forklare.

JEG er født i 1930, i landsbyen Umuariam i det sørøstlige Nigeria og var den eldste av sju barn. Min eldste søster døde da hun var 13 år gammel. Foreldrene mine tilhørte den anglikanske kirke. Far var bonde, og mor drev med kjøp og salg i liten skala. Hun gikk tre mil til lokale markeder for å kjøpe en kanne med palmeolje og kom hjem sent samme dag. Så, tidlig neste morgen, gikk hun til en stasjonsby omtrent fire mil unna for å selge oljen. Hvis hun tjente noe på salget, vanligvis ikke mer enn omtrent en krone, kjøpte hun matvarer til familien og kom hjem om kvelden. Denne rutinen fulgte hun i 15 år, helt til hun døde i 1950.

Jeg begynte på en skole i landsbyen min som ble drevet av den anglikanske kirke, men for å fullføre grunnskolen måtte jeg bo på et pensjonat omtrent tre og en halv mil unna. Siden foreldrene mine ikke hadde penger til å gi meg noen videre utdannelse, begynte jeg å søke etter jobb. Til å begynne med jobbet jeg som tjener hjemme hos en togfører i Lagos, vest i Nigeria, og så hos en offentlig ansatt i Kaduna, nord i landet. I Benin City, sør i landet, fikk jeg en kontorjobb hos en advokat,  og senere jobbet jeg på et sagbruk. Derfra drog jeg i 1953 til Kamerun for å bo hos en slektning, som skaffet meg jobb på en gummiplantasje. Der tjente jeg omkring 65 kroner i måneden. Jeg hadde bare lavstatusjobber, men så lenge jeg hadde nok å spise, var jeg tilfreds.

En «fattiglus» deler ut rikdommer

En jeg jobbet sammen med som het Silvanus Okemiri, var et av Jehovas vitner. Han brukte enhver anledning til å dele bibelkunnskapen sin med meg mens vi slo gress og la dekkemateriale rundt gummiplantene. Selv om jeg hørte på ham, gjorde jeg ikke noe mer på det tidspunktet. Men da slektningen min fant ut at jeg hadde kontakt med Jehovas vitner, gjorde han sitt beste for å få meg fra det. Han advarte: «Benji, ikke besøk Okemiri. Han er en jehovamann og en fattiglus. Alle som er sammen med ham, kommer til å bli akkurat som ham.»

Tidlig i 1954 reiste jeg hjem, siden jeg ikke holdt ut de harde arbeidsforholdene lenger. På den tiden hadde den anglikanske kirke et nokså strengt syn på moral. Jeg lærte å hate umoral, men jeg fikk raskt avsky for hykleriet blant dem jeg gikk i kirken med. Selv om de på det sterkeste hevdet at de fulgte Bibelens normer, viste livsførselen deres noe annet. (Matteus 15: 8) Jeg diskuterte stadig med far, noe som gikk hardt ut over forholdet vårt. En kveld drog jeg bare hjemmefra.

Jeg flyttet til Omoba, en liten stasjonsby. Der kom jeg igjen i kontakt med Jehovas vitner. En dame jeg kjente hjemmefra, Priscilla Isiocha, gav meg brosjyrene «This Good News of the Kingdom» («Dette gode budskap om riket») og After Armageddon—God’s New World (Etter Harmageddon — Guds nye verden). * Jeg slukte dem og var overbevist om at jeg hadde funnet sannheten. I den kirken jeg gikk i, studerte vi ikke Bibelen; vi konsentrerte oss om menneskelagde tradisjoner. Vitnenes litteratur, på den annen side, siterte ofte fra Bibelen.

Mindre enn en måned senere spurte jeg bror og søster Isiocha om når de gikk i sin kirke. Første gang jeg overvar et av Jehovas vitners møter, skjønte jeg ingen ting. Artikkelen i Vakttårnet handlet om «Gog av Magogs» angrep, som omtales i den profetiske boken Esekiel. (Esekiel 38: 1, 2) Mange begreper var ukjente for meg, men den varme mottagelsen jeg fikk, gjorde så sterkt inntrykk på meg at jeg bestemte meg for å gå tilbake neste søndag. På det andre møtet hørte jeg om forkynnelsen, så jeg spurte Priscilla om når de pleide å gå ut og forkynne. På den tredje søndagen ble jeg med dem. Jeg hadde med en liten bibel, men jeg hadde ingen veske og heller ingen litteratur. Like fullt ble jeg en Rikets forkynner og rapporterte felttjeneste i slutten av den måneden!

Det var ingen som studerte Bibelen med meg, men hver gang jeg besøkte ekteparet Isiocha, lærte jeg noe trosstyrkende og oppmuntrende fra Bibelen og fikk litt bibelsk litteratur. Den 11. desember 1954 ble jeg døpt i vann på et områdestevne i Aba som symbol på min innvielse til Jehova. På dette tidspunktet bodde jeg hos en slektning, og jeg gikk også i lære hos ham. Nå ville han ikke lenger gi meg mat eller la meg jobbe for ham, og jeg fikk ikke et øre for det arbeidet jeg hadde utført. Likevel bar jeg ikke nag; jeg var bare takknemlig for å ha et personlig forhold til Gud.  Dette gav meg trøst og fred i sinnet. Vitnene på stedet kom meg til unnsetning. Ekteparet Isiocha gav meg mat, og andre lånte meg penger så jeg kunne begynne min egen lille handelsvirksomhet. Sommeren 1955 kjøpte jeg en brukt sykkel, og i mars 1956 begynte jeg som alminnelig pioner. Kort tid senere betalte jeg gjelden min. Jeg tjente ikke stort, men jeg kunne forsørge meg selv. Det Jehova skaffet til veie, var nok for meg.

Jeg «stjal» søsknene mine

Så snart jeg stod på egne ben, ønsket jeg å hjelpe søsknene mine åndelig sett. Far var svært forutinntatt og mistroisk og likte overhodet ikke at jeg var blitt et av Jehovas vitner. Hvordan skulle jeg da kunne hjelpe søsknene mine til å forstå Bibelens sannhet? Jeg tilbød meg å forsørge min bror Ernest, og far lot ham bo hos meg. Ernest tok raskt imot sannheten og ble døpt i 1956. Det førte til at motstanden fra far ble enda sterkere. Likevel kom en av mine søstre, som allerede var gift, i sannheten sammen med mannen sin. Da jeg ordnet det slik at en annen av søstrene mine, Felicia, kunne være hos meg i skoleferien, gikk far motvillig med på det. Kort tid senere ble Felicia også døpt som et av Jehovas vitner.

I 1959 drog jeg hjem for å hente den tredje søsteren min, Bernice, slik at hun kunne bo hos Ernest. Det var da far gikk løs på meg og anklaget meg for å stjele barna hans. Han forstod ikke at det var deres egen personlige avgjørelse å tjene Jehova. Far sverget på at han aldri ville la Bernice dra med meg. Men Jehovas hånd var ikke kort, for året etter kom Bernice for å være hos Ernest i skoleferien. Akkurat som søstrene sine tok hun imot sannheten og ble døpt.

Vi lærer «hemmeligheten»

I september 1957 begynte jeg som spesialpioner og brukte omtrent 150 timer i forkynnelsesarbeidet hver måned. Sunday Irogbelachi, som var pionerpartneren min, og jeg tjente i det enorme distriktet i Akpu-na-abuo, i Etche-regionen. På det første kretsstevnet vi var på mens vi var der, ble 13 personer fra gruppen vår døpt, og vi er svært glad for at det nå er 20 menigheter i dette området.

I 1958 ble jeg kjent med Christiana Azuike, som var alminnelig pioner i Aba øst menighet. Jeg beundret henne fordi hun var så nidkjær, og vi giftet oss i desember samme år. Tidlig i 1959 ble jeg utnevnt til reisende tilsynsmann og skulle besøke og styrke menigheter av åndelige brødre. Fra da av og fram til 1972 besøkte min kone og jeg nesten alle Jehovas vitners menigheter i det østlige Nigeria.

Menighetene lå langt fra hverandre, og vi reiste for det meste med sykkel. Når vi tjente i menigheter i storbyene, sendte brødrene oss med taxi til neste menighet. Noen ganger bodde vi i rom med leirgulv, og noen steder var det ikke noe innvendig tak. Vi sov på senger laget av stenger fra raffiapalmer. Noen av sengene hadde en gressmadrass med en matte oppå; andre hadde ingen madrass i det hele tatt. Noen ganger fikk vi litt snaut med mat, og kvaliteten kunne variere, men det var ikke noe problem for oss. Vi hadde tidligere lært å være tilfreds med det aller nødvendigste, så vi tok imot den maten som ble servert, og de vi bodde hos, var glad for at vi hadde den innstillingen. På den tiden hadde ikke alle byene elektrisk strøm, så vi hadde alltid med oss en parafinlampe. Til tross for vanskelige forhold hadde vi mange hyggelige stunder med menighetene.

I de årene forstod vi virkelig verdien av Paulus’ formaning: «Når vi har mat og klær og husly, skal vi være tilfreds med disse ting.» (1. Timoteus 6: 8) Da Paulus opplevde motgang og harde tider, lærte han en hemmelighet som hjalp ham til å være tilfreds. Hva var det? Han forklarte: «Jeg vet virkelig hvordan  det er å ha det knapt, jeg vet virkelig hvordan det er å ha overflod. I alle ting og under alle forhold har jeg lært hemmeligheten — både å være mett og å være sulten, både å ha overflod og å lide mangel.» Vi lærte den samme hemmeligheten. Paulus sa også: «Alt har jeg styrke til på grunn av ham [Gud] som gir meg kraft.» (Filipperne 4: 12, 13) Det viste seg virkelig å være sant i vårt tilfelle. Vi ble velsignet med tilfredshet, oppbyggende kristen virksomhet i rikt mål og fred i sinnet.

Vi tjener menighetene som en familie

Sent i 1959 fikk vi vår første sønn, Joel, og i 1962 kom Samuel til verden. Christiana og jeg fortsatte i reisetjenesten og besøkte menigheter sammen med guttene. I 1967 brøt det ut borgerkrig i Nigeria mellom Biafra og resten av landet, og skolene ble stengt på grunn av stadige luftangrep. Min kone jobbet som lærer før hun ble med meg i reisetjenesten, så hun underviste barna hjemme under krigen. Samuel kunne lese og skrive da han var seks år gammel. Da han begynte på skolen etter krigen, lå han to år foran sine jevnaldrende.

Den gangen forstod vi ikke fullt ut de problemene som var forbundet med å oppdra barn mens vi var opptatt i reisetjenesten. Men da vi fikk i oppdrag å tjene som spesialpionerer i 1972, viste det seg å være til stor hjelp. Nå kunne vi være på ett sted, slik at vi kunne vie familiens åndelige ve og vel tilstrekkelig oppmerksomhet. Vi lærte guttene tidlig verdien av gudgitt tilfredshet. I 1973 ble Samuel døpt, og Joel ble alminnelig pioner samme år. Begge sønnene våre giftet seg med åndeligsinnete kristne kvinner og oppdrar nå sine egne barn i sannheten.

Problemer under borgerkrigen

Da borgerkrigen brøt ut, tjente jeg en menighet i byen Onitsha, og familien var med meg. På grunn av krigen forstod vi enda bedre hvor meningsløst det er å samle seg materielle ting eller å sette sin lit til dem. Jeg så folk som løp for livet og lot kjære eiendeler bli liggende igjen på gaten.

Da krigen ble ytterligere trappet opp, ble alle tjenestedyktige menn kalt inn til militærtjeneste. Mange brødre som nektet å la seg innrullere, ble torturert. Vi kunne ikke bevege oss fritt. Matmangel herjet landet. Prisen på en halv kilo kassava steg fra cirka 50 øre til nærmere 100 kroner og prisen på en kvart liter salt fra 50 kroner til nesten 300. Melk, smør og sukker var det umulig å få tak i. For å overleve malte vi umoden papaya og blandet den med kassavamel. Vi spiste også gresshopper, kassavaskrell, hibiskusblad, elefantgress — alle slags blad vi kunne finne. Kjøtt var en luksusartikkel, så jeg fanget små øgler som barna kunne spise. Men uansett hvor vanskelige forholdene var, sørget Jehova alltid for oss.

Det som var enda farligere, var imidlertid den åndelige matmangelen som krigen førte til. De fleste brødrene rømte fra krigssonen inn i jungelen eller til andre landsbyer, og underveis mistet de det meste av, om ikke all  sin bibelske litteratur. I tillegg hindret regjeringstroppenes blokade innførsel av ny litteratur til Biafra. Selv om de fleste menighetene prøvde å holde møter, led brødrene åndelig sett fordi veiledningen fra avdelingskontoret ikke nådde dem.

En kamp mot åndelig sult

Reisende tilsynsmenn gjorde sitt beste for å opprettholde ordningen med å besøke hver enkelt menighet. Siden mange brødre hadde flyktet fra landsbyene, lette jeg etter dem overalt hvor de kunne tenkes å være. En gang lot jeg Christiana og barna være igjen på et trygt sted mens jeg reiste alene i seks uker og besøkte forskjellige landsbyer og deler av jungelen for å finne brødrene.

Mens jeg tjente en menighet i byen Ogbunka, hørte jeg at det var flere Jehovas vitner i Isuochi-området i Okigwe-distriktet. Jeg sørget da for at det ble gitt beskjed til brødrene i området om å møtes på en cashewnøttplantasje i landsbyen Umuaku. En eldre bror og jeg syklet cirka halvannen mil til plantasjen, hvor omkring 200 vitner, barna inkludert, var samlet. Med hjelp fra en søster som var pioner, klarte jeg å finne en annen gruppe med omkring 100 vitner, som hadde søkt tilflukt i Lomara-bushen.

Lawrence Ugwuegbu var en av flere modige brødre som bodde i den krigsherjede byen Owerri. Han fortalte meg at det var mange vitner i Ohaji-området som ikke kunne bevege seg fritt fordi området var okkupert av soldater. Vi to syklet dit i ly av mørket og traff omkring 120 vitner på eiendommen til en bror. Vi benyttet også anledningen til å besøke noen andre vitner der de gjemte seg.

Bror Isaac Nwagwu satte livet på spill for å hjelpe meg å finne andre brødre som hadde flyktet. Han gav meg skyss over elven Otamiri i en kano, slik at jeg kunne møte over 150 vitner som var samlet i landsbyen Egbu-Etche. En av brødrene der utbrøt: «Dette er den beste dagen i livet mitt! Jeg trodde aldri jeg skulle få se en kretstilsynsmann igjen. Hvis jeg dør nå mens krigen pågår, dør jeg lykkelig.»

Det var fare for at jeg ville bli innrullert, men jeg følte gjentatte ganger at Jehova beskyttet meg. En ettermiddag da jeg var på vei hjem etter å ha besøkt rundt 250 brødre, ble jeg stoppet av en gruppe kommandosoldater ved en veisperring. «Hvorfor er ikke du i hæren?» spurte de. Jeg forklarte at jeg var misjonær og forkynte om Guds rike. Jeg forstod at de ville arrestere meg. Etter å ha bedt en kort bønn bad jeg kapteinen pent om å la meg gå. Overraskende nok svarte han: «Sier du at vi skal la deg gå?» «Ja,» sa jeg. «La meg gå.» Han sa: «Du kan gå.» Ingen av soldatene sa et ord. — Salme 65: 1, 2.

Tilfredshet fører til ytterligere velsignelser

Etter at krigen var over i 1970, fortsatte jeg i kretstjenesten. Det var et privilegium å hjelpe til med å reorganisere menighetene.  Christiana og jeg tjente så som spesialpionerer fram til 1976, da jeg igjen ble utnevnt til kretstilsynsmann. Senere samme år ble jeg utnevnt til områdetilsynsmann. Sju år senere ble Christiana og jeg innbudt til å tjene ved Jehovas vitners avdelingskontor i Nigeria, hvor vi bor nå. Her på avdelingskontoret er det alltid til stor glede å se igjen brødre og søstre som vi møtte under borgerkrigen og under andre omstendigheter, og se at de fortsatt tjener Jehova trofast.

I årenes løp har Christiana vært en enestående støtte og en lojal medarbeider. Den positive innstilling og besluttsomhet hun har vist, trass i at hun siden 1978 har hatt stadige problemer med helsen, har hjulpet meg til å holde det gående. Vi har fått erfare sannheten i salmistens ord: «Jehova selv skal støtte ham på sykesengen.» — Salme 41: 3.

Når jeg ser tilbake på disse årene med teokratisk virksomhet, takker jeg oppriktig Jehova for hans rike velsignelser. Ved å være tilfreds med det han skaffer til veie, kan jeg virkelig si at jeg har funnet stor lykke. Gleden ved å se mine søsken og mine barn og deres familier tjene Jehova sammen med meg og min kone er en velsignelse som ikke kan måle seg med noe annet. Jehova har gitt meg et rikt og meningsfylt liv. Jeg har ikke savnet noe.

[Fotnote]

[Ramme på side 27]

En ordning som bidrog til å holde brødrene oppe

I midten av 1960-årene førte fiendtlighet mellom etniske grupper i det nordlige og østlige Nigeria til uro, opprør, lovløshet og voldshandlinger. Denne utviklingen satte Jehovas vitner under sterkt press, siden de var bestemt på å forholde seg fullstendig nøytrale til konflikten. Rundt 20 av dem ble drept, og de aller fleste mistet alt de eide.

Den 30. mai 1967 løsrev de østlige statene i Nigeria seg fra det øvrige Nigeria og dannet republikken Biafra. De føderale styrker ble mobilisert, og det ble gjennomført en total blokade av områdene i øst. En blodig og voldsom borgerkrig fulgte.

Fordi Jehovas vitner i Biafra var nøytrale, ble de gjenstand for angrep. I avisene kunne man lese en mengde heftige uttalelser som hisset opp folk mot dem. Men Jehova sørget for at hans tjenere fikk åndelig føde. Hvordan?

Tidlig i 1968 fikk en offentlig ansatt en stilling i Europa, og en annen ble satt til å arbeide på flystripen i Biafra. Begge var Jehovas vitner. Dette plasserte dem i hver sin ende av den eneste forbindelsen mellom Biafra og verden utenfor. Disse to vitnene påtok seg frivillig den farefulle oppgaven å bringe åndelig føde inn i Biafra. De skaffet også til veie nødhjelp til trengende brødre. De to brødrene klarte å holde denne viktige kanalen åpen helt til krigen var over i 1970. I ettertid sa en av dem: «Mennesker kunne ikke ha planlagt dette.»

[Bilde på side 23]

I 1956

[Bilde på side 25]

I 1965 med våre to sønner, Joel og Samuel

[Bilde på side 26]

For en velsignelse det er å tjene Jehova som en familie!

[Bilde på side 27]

I dag tjener Christiana og jeg ved avdelingskontoret i Nigeria