Freden i Westfalen — et vendepunkt i Europa

«DET er virkelig en sjelden begivenhet at så mange europeiske statsoverhoder er samlet som her i dag.» Dette sa Roman Herzog, daværende president i Tyskland, den 24. oktober 1998 til en forsamling som innbefattet fire konger, fire dronninger, en prins, en fyrste, en storhertug og flere presidenter. Denne begivenheten, som ble arrangert av Europarådet, var svært viktig i det moderne Tysklands 50-årige historie. Hva var anledningen?

Det var 350-årsjubileet for freden i Westfalen. Fredsavtaler er ofte korsveier der historien tar en ny vending, og i denne henseende var fredsslutningen i Westfalen helt spesiell. Undertegningen av denne avtalen i 1648 gjorde slutt på trettiårskrigen og markerte begynnelsen på det moderne Europa som et kontinent med suverene stater.

En gammel ordning blir rystet

I middelalderen var det den katolske kirke og Det hellige romerske rike som hadde størst makt i Europa. Det hellige romerske rike bestod av hundrevis av småstater i forskjellige størrelser og omfattet det området som nå er Østerrike, Tsjekkia, Øst-Frankrike, Tyskland, Sveits, Beneluxlandene og deler av Italia. Fordi de tyske småstatene utgjorde størstedelen av dette riket, ble det kjent som Det hellige romerske rike av den tyske nasjon. Hver småstat var i praksis selvstendig og styrt av en fyrste. Keiseren selv var katolikk og tilhørte huset Habsburg. Den katolske kirke, representert ved pavedømmet og keiserriket, hadde følgelig et fast grep om Europa.

Men på 1500- og 1600-tallet ble den etablerte ordningen rystet. Over hele Europa var det utbredt misnøye med den katolske kirkes luksus og prestenes utskeielser. Slike religiøse reformatorer som Martin Luther og Jean Calvin snakket om å vende tilbake til Bibelens normer. De fikk utbredt støtte, og ut av denne bevegelsen vokste reformasjonen og de protestantiske religionene. Reformasjonen delte keiserriket i tre trosretninger — katolsk, luthersk og kalvinistisk.

Katolikkene nærte mistillit til protestantene, og protestantene foraktet sine katolske rivaler. Dette klimaet førte til at den protestantiske union og den katolske liga ble dannet i begynnelsen av 1600-tallet. Noen av keiserrikets fyrster ble med i unionen og andre i ligaen. Europa — og keiserriket spesielt — var som en kruttønne fylt med mistillit. Det skulle bare én liten gnist til for å sette hele Europa i brann. Da gnisten endelig kom, startet den en krig som varte de neste 30 årene.

En dødelig gnist setter Europa i brann

Protestantiske herskere forsøkte å påvirke de katolske habsburgerne til å tillate større religionsfrihet. Men habsburgerne var ikke særlig innstilt på det, og i 1617—1618 ble to lutherske kirker i Böhmen (Tsjekkia) stengt med makt. Den protestantiske adelen oppfattet det som krenkende, og dermed stormet en flokk adelsmenn inn i et slott i Praha, grep  fatt i tre katolske embetsmenn og kastet dem ut av et vindu 17 meter over bakken. Dette var gnisten som satte Europa i brann.

Selv om de religiøse motpartene skulle være etterfølgere av Fredsfyrsten, Jesus Kristus, gikk de nå løs på hverandre. (Jesaja 9: 6) I slaget ved Det hvite berg påførte ligaen unionen et knusende nederlag, og unionen ble oppløst. Protestantiske adelsmenn ble henrettet på Prahas markedsplass. Over hele Böhmen ble eiendommene til protestanter som ikke ville avsverge sin tro, konfiskert og delt blant katolikker. Boken 1648 — Krieg und Frieden in Europa beskriver disse eiendomsinndragelsene som «et av de største skiftene i eierforhold i Mellom-Europa noensinne».

Noe som begynte som en religiøs strid i Böhmen, vokste til en internasjonal maktkamp. I løpet av de neste 30 årene ble Danmark-Norge, Frankrike, Nederland, Spania og Sverige trukket inn i kampen. Katolske og protestantiske herskere, ofte drevet av grådighet og maktbegjær, kjempet for å få politisk herredømme og økonomisk utbytte. Trettiårskrigen er blitt delt inn i faser, hver navngitt etter keiserens største motstander i den aktuelle perioden. Flere oppslagsverk nevner fire slike faser: Den bøhmisk-pfalziske krig, den nedersaksisk-danske krig, den svenske krig og den svensk-franske krig. Kamphandlingene fant stort sett sted på keiserrikets område.

De våpnene de brukte på den tiden, var pistoler, musketter, munnladningskanoner og andre kanoner, og de fleste av våpnene ble laget i Sverige. Katolikker og protestanter ble trukket inn i krigen. Soldatene kastet seg ut i kampen idet de ropte enten «hellige Maria» eller «Gud er med oss». Troppene plyndret seg vei gjennom de tyske småstatene og behandlet motstandere og sivile som dyr. Krigen utartet til det rene barbari. For en kontrast det var til den bibelske profetien: «De skal ikke løfte sverd, nasjon mot nasjon, og de skal ikke mer lære å føre krig»! — Mika 4: 3.

En generasjon tyskere vokste opp uten å ha opplevd noe annet enn krig, og den utkjørte befolkningen lengtet etter fred. Det hadde antageligvis vært mulig å få fred hvis det ikke hadde vært for herskernes motstridende politiske interesser. Politikken kom mer og mer i forgrunnen etter hvert som krigen mistet sin religiøse karakter og stadig ble mer verdslig. Ironisk nok var den mannen som stod for denne forandringen, en høytstående embetsmann i den katolske kirke.

Kardinal Richelieu svinger septeret

Den offisielle tittelen til Armand Jean du Plessis var kardinal de Richelieu. Han var også leder av den franske kongens råd (senere kalt førsteminister) fra 1624 til 1642. Richelieu ønsket å gjøre Frankrike til den største  makten i Europa. For å oppnå det forsøkte han å svekke den makten som hans katolske trosfeller, habsburgerne, hadde. Hvordan gjorde han det? Ved å gi økonomisk støtte til de protestantiske hærene fra de tyske småstatene, Danmark-Norge, Nederland og Sverige, som alle sammen kjempet mot habsburgerne.

I 1635 sendte Richelieu for første gang franske tropper ut i krigen. Boken vivat pax — Es lebe der Friede! forklarer at i den siste fasen var «trettiårskrigen ikke lenger . . . en krig mellom religiøse partier. . . . Krigen ble en kamp om det politiske overherredømmet i Europa». Det som hadde begynt som en religiøs konflikt mellom katolikker og protestanter, endte med at katolikker og protestanter kjempet side om side mot andre katolikker. Den katolske liga, som var svekket allerede i begynnelsen av 1630-årene, ble oppløst i 1635.

Fredskonferanse i Westfalen

Europa var ødelagt av plyndring, mord, voldtekter og sykdommer. Ønsket om fred ble gradvis sterkere, idet man forstod at dette var en krig som ingen kunne vinne. Boken vivat pax — Es lebe der Friede! bemerker at «mot slutten av 1630-årene forstod endelig fyrstene at militærmakt ikke lenger kunne hjelpe dem til å nå sine mål». Men hvis fred var det alle ønsket, hvordan skulle man så oppnå det?

Keiser Ferdinand III av Det hellige romerske rike, kong Ludvig XIII av Frankrike og dronning Kristina av Sverige ble enige om at det skulle holdes en konferanse hvor alle partene i krigen skulle samles og forhandle seg fram til fredsavtaler. To steder ble valgt — byene Osnabrück og Münster i den tyske provinsen Westfalen. De ble valgt fordi de lå midt imellom hovedstaden i Sverige og hovedstaden i Frankrike. I 1643 begynte omkring 150 delegasjoner — noen med store grupper av rådgivere — å strømme til de to byene. De katolske utsendingene samlet seg i Münster og de protestantiske i Osnabrück.

Først måtte en få klarhet i slike ting som utsendingenes tittel og rang og bli enig om hvor de forskjellige skulle sitte, og hvilke framgangsmåter som skulle følges. Så begynte fredssamtalene, og forslag ble sendt fra den ene delegasjonen til den andre ved hjelp av meglere. Etter nesten fem år — mens krigen fortsatt pågikk — ble det enighet om fredsbetingelsene. Fredsslutningen i Westfalen består av flere dokumenter. Én avtale ble underskrevet av keiser Ferdinand III og Sverige, en annen av keiseren og Frankrike.

Etter hvert som nyheten om fredsavtalen spredte seg, begynte feiringen. Det som hadde begynt med en dødelig gnist, endte med bokstavelige fyrverkerier som lyste opp himmelen over forskjellige byer. Kirkeklokkene ringte, kanonene skjøt salutt, og folk sang i gatene. Kunne Europa nå forvente varig fred?

Er varig fred mulig?

Freden i Westfalen anerkjente prinsippet om suverenitet. Dette betydde at hver part i fredsavtalen gikk med på å respektere alle de andre partenes territorielle statssuverenitet og ikke blande seg inn i deres indre anliggender. Det moderne Europa, som et kontinent med suverene stater, var dermed født. Noen av disse statene tjente mer på denne fredsavtalen enn andre.

Frankrike ble den dominerende stormakten, og Nederland og Sveits ble anerkjent som selvstendige stater. For de tyske småstatene  — mange av dem var blitt ødelagt og ruinert av krigen — hadde fredsavtalen sine ulemper. Tysklands skjebne ble til en viss grad bestemt av andre nasjoner. The New Encyclopædia Britannica skriver: «Det de tyske fyrstene vant eller tapte, ble bestemt ut fra det som best passet stormaktene: Frankrike, Sverige og Østerrike.» I stedet for å bli samlet til ett rike fortsatte Tyskland å være delt i småstater, akkurat som før. Noe av landet ble til og med overgitt til andre herskere, for eksempel deler av områdene omkring Tysklands viktigste elver — Rhinen, Elben og Oder.

Katolske, lutherske og kalvinistiske religioner ble garantert den samme anerkjennelse. Men ikke alle var fornøyd med det. Pave Innocens X var sterkt imot avtalen og erklærte den ugyldig. Men de religiøse grensene som ble opprettet, bestod stort sett uforandret i de neste 300 år. Selv om dette ikke førte til religionsfrihet for enkeltpersoner, var det et skritt i riktig retning.

Fredsavtalen avsluttet trettiårskrigen, og med den endte det meste av fiendtlighetene. Dette var den siste store religionskrigen i Europa. Det fortsatte å være kriger, men den underliggende årsaken forandret seg fra religion til politikk eller handel. Men det betyr ikke at religionen ikke lenger hadde noen innflytelse over fiendtlighetene i Europa. I den første og den annen verdenskrig bar de tyske soldatene en beltespenne med den velkjente inskripsjonen: «Gott mit uns.» (Gud er med oss.) Under disse forferdelige krigene stod igjen katolikker og protestanter side om side for å kjempe mot katolikker og protestanter på motsatt side av fronten.

Det er tydelig at freden i Westfalen ikke brakte varig fred. Men snart vil mennesker som gjør Guds vilje, få oppleve en slik fred. Jehova Gud skal innføre evigvarende fred ved hjelp av sin Sønns, Jesu Kristi, messianske rike. Under det styret vil den eneste sanne religion være en kilde til enhet, ikke splittelse. Ingen vil gå til krig — verken av religiøse eller av andre grunner. For en lettelse det vil være når Rikets styre har tatt fullstendig kontroll over jorden, og ’det ikke skal være noen ende på freden’! — Jesaja 9: 6, 7.

[Uthevet tekst på side 21]

Det som hadde begynt som en konflikt mellom katolikker og protestanter, endte med at katolikker og protestanter kjempet side om side mot andre katolikker

[Uthevet tekst på side 22]

Soldatene kastet seg ut i kampen idet de ropte enten «hellige Maria» eller «Gud er med oss»

[Bilde på side 21]

Kardinal Richelieu

[Bilde på side 23]

Tegning fra 1500-tallet som forestiller kampen mellom Luther, Calvin og paven

[Bilderettigheter på side 20]

Fra boken Spamers Illustrierte Weltgeschichte VI

[Bilderettigheter på side 23]

Religiøse ledere som kjemper: Fra boken Wider die Pfaffenherrschaft; kart: The Complete Encyclopedia of Illustration/J. G. Heck