Ha tillit til Guds ånd under alle forhold

«Gjør ditt ytterste for å framstille deg godkjent for Gud.» — 2. TIMOTEUS 2: 15.

1. Hva kan utgjøre en utfordring for vårt åndelige ve og vel?

VERDEN rundt oss er hele tiden i forandring. Vi er vitne til imponerende vitenskapelige og teknologiske framskritt fulgt av et sterkt svekket syn på moralske verdier. Som det ble vist i den foregående artikkelen, må de kristne motstå verdens gudsfiendtlige ånd. Men akkurat som forholdene i verden er i forandring, forandrer forholdene seg for oss på mange måter. Vi passerer barndommen og blir voksne. Vi kan få bedre eller dårligere økonomi, bli syke eller miste noen vi er glad i. Mange slike forandringer i vår livssituasjon ligger utenfor vår kontroll og utgjør ofte nye og store utfordringer for vårt åndelige ve og vel.

2. Hvilke forandringer i livet opplevde David?

² Det er få som opplever så drastiske forandringer i livet som Isais sønn David gjorde. Fra å være en ukjent gjetergutt ble han raskt en berømt nasjonalhelt. Senere var han på flukt  fra en sjalu konge som jaget ham som et dyr. Deretter ble han konge og kriger. Han utholdt de smertefulle følgene av alvorlig synd. Han opplevde tragedier og splittelse i sin egen familie. Han skaffet seg rikdom, ble gammel og ble rammet av alderdomssvakheter. Men til tross for alle de forandringene David opplevde i sin livssituasjon, viste han hele tiden at han hadde tillit til Jehova Gud og Hans ånd. Han gjorde sitt ytterste for å framstille seg «godkjent for Gud», og Gud velsignet ham. (2. Timoteus 2: 15) Selv om vår situasjon er annerledes enn Davids, kan vi lære noe av den måten han taklet de forskjellige forandringene i livet på. Hans eksempel hjelper oss til å forstå hvordan vi kan fortsette å få hjelp av Guds ånd når vi står overfor forandringer i livet.

David var et fint eksempel ved sin ydmykhet

3, 4. Hvordan gikk det til at den ukjente gjetergutten David ble berømt i hele landet?

³ Som gutt hadde ikke David gjort seg spesielt bemerket, ikke engang i sin egen familie. Da profeten Samuel kom til Betlehem, lot Davids far sju av de åtte sønnene sine tre fram for profeten. David, som var yngst, var blitt satt til å gjete sauene. Men Jehova hadde valgt David til Israels framtidige konge. David ble kalt inn fra marken. Bibelens beretning viser hva som skjedde videre: «Samuel [tok] oljehornet og salvet ham midt iblant hans brødre. Og Jehovas ånd begynte å virke på David fra den dagen av.» (1. Samuelsbok 16: 12, 13) David satte sin lit til Guds ånd gjennom hele livet.

⁴ Snart ble denne gjetergutten berømt i hele landet. Han ble bedt om å gjøre tjeneste hos kongen og spille musikk for ham. Han drepte krigeren Goliat, en kjempe som var så aggressiv at selv de erfarne israelittiske soldatene var redd for å møte ham. David ble satt over stridsmennene, og han seiret over filisterne. Folket elsket ham. De komponerte sanger til pris for ham. En av kong Sauls rådgivere hadde ikke bare sagt om den unge David at han var «dyktig til å spille» på harpe, men også at han var «en tapper veldig mann og en stridsmann», og at han ’talte forstandig og var en velbygd mann’. — 1. Samuelsbok 16: 18; 17: 23, 24, 45—51; 18: 5—7.

5. Hva kunne ha gjort David stolt, men hvordan vet vi at han ikke ble det?

⁵ Berømmelse, et pent utseende, ungdom, veltalenhet, musikalske evner, militær dyktighet og Guds gunst — ja, det så ut til at David hadde alt en kunne ønske seg. Hva som helst av dette kunne ha gjort ham stolt, men ingen av delene gjorde det. Legg merke til hva David svarte kong Saul da han tilbød David å gifte seg med hans datter. Han sa ydmykt: «Hvem er jeg, og hvem er mine slektninger, min fars slekt, i Israel, siden jeg skulle bli kongens svigersønn?» (1. Samuelsbok 18: 18) En bibelkommentator skrev om dette verset: «Det David mente, var at han verken som følge av kvalifikasjoner, sosial status eller avstamning på noen måte fortjente å få den ære å bli kongens svigersønn.»

6. Hvorfor må vi framelske ydmykhet?

⁶ David var ydmyk fordi han var innforstått med at Jehova på alle måter er ufullkomne mennesker langt overlegen. David undret seg over at Gud i det hele tatt legger merke til menneskene. (Salme 144: 3) Han visste også at den storhet han måtte  være i besittelse av, bare var en følge av at Jehova var villig til å ydmyke seg — han bøyde seg ned for å holde ham oppe, beskytte ham og ta seg av ham. (Salme 18: 35) Vi kan virkelig lære mye av dette. Vi må aldri la våre evner, våre prestasjoner og våre privilegier gjøre oss stolte. «Ja, hva har du som du ikke har fått?» skrev apostelen Paulus. «Og når du nå vitterlig har fått det, hvorfor skryter du da, som om du ikke hadde fått det?» (1. Korinter 4: 7) For at vi skal få Guds hellige ånd og bli godkjent av Gud, må vi framelske ydmykhet og fortsette å være ydmyke. — Jakob 4: 6.

«Hevn dere ikke selv»

7. Hvordan oppstod det en mulighet for David til å ta livet av kong Saul?

⁷ Den berømmelse som David oppnådde, gjorde ham ikke stolt, men den førte til at kong Saul, som hadde mistet Guds ånd, ble morderisk sjalu. Selv om ikke David hadde gjort noe galt, flyktet han for livet og slo seg ned i ødemarken. En gang gikk kong Saul i sin nådeløse jakt på David inn i en hule uten å vite at David og hans menn hadde gjemt seg der. Davids menn prøvde å overtale David til å utnytte denne tilsynelatende gudgitte muligheten til å ta livet av Saul. Du kan sikkert se dem for deg der de sitter i mørket og hvisker til David: «Dette er den dagen da Jehova sier til deg: ’Se, jeg gir din fiende i din hånd, og du skal gjøre med ham som det måtte synes godt i dine øyne.’» — 1. Samuelsbok 24: 2—6.

8. Hvorfor avholdt David seg fra å ta hevn?

⁸ David nektet å skade Saul. Han viste tro og tålmodighet og overlot saken til Jehova. Etter at Saul hadde forlatt hulen, ropte David etter ham: «Måtte Jehova dømme mellom meg og deg; og Jehova skal på mine vegne ta hevn overfor deg, men min egen hånd skal ikke komme over deg.» (1. Samuelsbok 24: 12) Selv om David visste at Saul behandlet ham urettferdig, hevnet han seg ikke, og han kom ikke med ukvemsord mot eller om Saul. David avholdt seg også ved flere andre anledninger fra å ta saken i egne hender. Han satte isteden sin lit til at Jehova skulle ordne opp i saken. — 1. Samuelsbok 25: 32—34; 26: 10, 11.

9. Hvorfor bør vi ikke gi igjen med samme mynt hvis vi møter motstand eller blir forfulgt?

⁹ Det kan være at du i likhet med David blir utsatt for prøvelser. Du møter kanskje motstand eller blir forfulgt av skolekamerater, kolleger, familiemedlemmer eller andre som ikke har samme tro som deg. Gi ikke igjen  med samme mynt. Vent på Jehova og be om den hellige ånds hjelp. Din gode oppførsel kan gjøre inntrykk på ikke-troende og føre til at de blir troende. (1. Peter 3: 1) Vær uansett forvisset om at Jehova ser den situasjonen du er i, og at han kommer til å gjøre noe med den når hans tid er inne til det. Apostelen Paulus skrev: «Hevn dere ikke selv, dere elskede, men gi plass for vreden; for det står skrevet: ’Hevnen er min; jeg vil gjengjelde, sier Jehova.’» — Romerne 12: 19.

«Hør på tukt»

10. Hvordan falt David i synd, og hvordan prøvde han å skjule det?

¹⁰ Årene gikk. David ble en elsket og svært betydningsfull konge. Denne mannens trofaste livsløp og de vakre salmene han skrev til pris for Jehova, kunne lett få oss til å tenke at han aldri ville begå en alvorlig synd. Men det gjorde han. En dag så David fra sitt hustak en vakker kvinne som badet. Han forhørte seg om henne, og da han fikk brakt på det rene at hun het Batseba, og at hennes mann, Uria, var ute i krigen, sendte han bud etter henne og hadde omgang med henne. Siden fikk han vite at hun var blitt gravid. Hvis dette ble kjent, ville det bli litt av en skandale! Under Moseloven var det dødsstraff for ekteskapsbrudd. Kongen tenkte sannsynligvis at synden kunne skjules. Han sendte derfor bud til hæren om at Uria skulle komme tilbake til Jerusalem. David hadde håpet at Uria skulle tilbringe natten sammen med Batseba, men det gjorde han ikke. I sin desperasjon sendte David så Uria tilbake til hæren med et brev til Joab, hærføreren. Brevet inneholdt en instruks om at Uria skulle settes i en kampstilling hvor han ville bli drept. Joab adlød, og Uria ble drept. Etter at Batseba hadde overholdt den sedvanlige sørgetiden, tok David henne til hustru. — 2. Samuelsbok 11: 1—27.

11. Hvilken situasjon beskrev Natan for David, og hvordan reagerte han?

¹¹ Det så ut til at planen hadde lyktes, skjønt David burde ha visst at alt sammen var ’blottlagt for Jehovas øyne’. (Hebreerne 4: 13) Månedene gikk, og barnet ble født. På Guds befaling gikk så profeten Natan til David. Profeten beskrev en situasjon hvor en rik mann som hadde mange sauer, tok det eneste lammet til en mann som satt i små kår, og slaktet det. Beretningen vakte Davids rettferdighetssans, men han fikk ingen mistanke om at den hadde en skjult mening. David, som ble rasende, avsa raskt dommen over den rike mannen og sa til Natan: «Den mannen som gjør dette, fortjener å dø!» — 2. Samuelsbok 12: 1—6.

12. Hvilken dom avsa Jehova over David?

¹² «Du er mannen!» svarte profeten. David hadde dømt seg selv. Davids harme gikk uten tvil over i skamfølelse og dyp sorg. Lamslått hørte han på Natan mens han avsa Jehovas uunngåelige dom. Det var ingen trøstende ord å få. David hadde ringeaktet Jehovas ord ved å gjøre det som var ondt. Hadde han ikke drept Uria med fiendens sverd? Sverdet skulle ikke vike fra Davids hus. Hadde  han ikke tatt Urias hustru i det skjulte? Den samme ondskap skulle komme over ham, ikke i det skjulte, men i alles påsyn. — 2. Samuelsbok 12: 7—12.

13. Hvordan reagerte David på Jehovas tukt?

¹³ Noe som taler til Davids fordel, er at han ikke benektet sin skyld. Han ble ikke sint på profeten Natan. Han gav ikke andre skylden for det han hadde gjort, og han forsvarte det heller ikke. Da han ble konfrontert med sine synder, påtok han seg ansvaret for det han hadde gjort. Han sa: «Jeg har syndet mot Jehova.» (2. Samuelsbok 12: 13) Salme 51 viser at han følte stor skyld og angret dypt. Han bønnfalt Jehova: «Kast meg ikke bort fra ditt ansikt, og din hellige ånd — ta den ikke bort fra meg.» Han hadde tro på at Jehova i sin barmhjertighet ikke ville forakte ’et hjerte som var sønderbrutt og knust’ som følge av synd. (Salme 51: 11, 17) David fortsatte å sette sin lit til Jehovas ånd. Selv om ikke Jehova skjermet David mot de alvorlige følgene av hans synd, tilgav han ham.

14. Hvordan bør vi reagere på Jehovas tukt?

¹⁴ Vi er alle ufullkomne, og vi synder alle. (Romerne 3: 23) Noen ganger kan vi begå en alvorlig synd, slik David gjorde. I likhet med en kjærlig far som tukter barna sine, tukter Jehova dem som bestreber seg på å tjene ham. Men selv om tukt er gagnlig, er det ikke like enkelt å ta imot tukt. Av og til kan det faktisk være «til sorg». (Hebreerne 12: 6, 11) Men hvis vi ’hører på tukt’, kan vi bli forlikt med Jehova. (Ordspråkene 8: 33) For at Jehova skal fortsette å gi oss av sin ånd, må vi ta imot irettesettelse og arbeide for å bli godkjent av ham.

Sett ikke ditt håp til usikker rikdom

15. a) Hvordan bruker noen sin rikdom? b) Hvordan ønsket David å bruke sin rikdom?

¹⁵ Det er ikke noe som tyder på at David hadde hatt en høy sosial status, eller at familien hans var velstående. Men i løpet av sin regjeringstid ble han svært rik. Mange samler seg som kjent stor rikdom, de er ivrige etter å forøke den, eller de bruker den på en selvisk måte. Andre bruker pengene til å opphøye seg selv. (Matteus 6: 2) David brukte sin rikdom annerledes. Han lengtet etter å ære Jehova. Overfor Natan gav David uttrykk for at han ønsket å bygge et tempel for Jehova som skulle inneholde paktens ark. Den befant seg da i Jerusalem «midt iblant teltduker». Jehova fant behag i Davids hensikter, men fortalte ham gjennom Natan at det var Davids sønn Salomo som skulle bygge templet. — 2. Samuelsbok 7: 1, 2, 12, 13.

16. Hvilke forberedelser gjorde David med tanke på byggingen av templet?

¹⁶ David samlet materialer til dette store byggeprosjektet. Han sa til Salomo: «Jeg [har] skaffet til veie hundre tusen talenter gull og en million talenter sølv til Jehovas hus, og kobberet og jernet er det ikke mulig å veie, fordi det er blitt en slik mengde av det; og tømmer og stein har jeg skaffet til veie, men  du skal føye mer til.» Av sin personlige formue bidrog han med 3000 talenter gull og 7000 talenter sølv. * (1. Krønikebok 22: 14; 29: 3, 4) David gav ikke sitt sjenerøse bidrag for syns skyld; det var et uttrykk for at han hadde tro og var hengitt til Jehova Gud. Han var klar over hvem som var Kilden til hans rikdom, for han sa til Jehova: «Alt kommer fra deg, og det er fra din hånd vi har gitt deg det.» (1. Krønikebok 29: 14) Davids gavmilde hjerte fikk ham til å gjøre alt han kunne for å fremme den rene tilbedelse.

17. Hvordan kan veiledningen i 1. Timoteus 6: 17—19 anvendes på både rik og fattig?

¹⁷ Vi kan også bruke våre materielle midler til å gjøre det som er godt. I stedet for å jage etter en materialistisk livsstil er det bedre å søke å oppnå Guds godkjennelse — den levemåte som gir sann visdom og lykke. Paulus skrev: «Pålegg dem som er rike i den nåværende tingenes ordning, at de ikke skal være hovmodige, og at de ikke skal sette sitt håp til usikker rikdom, men til Gud, som gir oss rikelig av alle ting, for at vi skal nyte dem — at de skal gjøre godt, være rike på gode gjerninger, være gavmilde, rede til å dele med andre, så de i sikkerhet legger seg opp som en skatt en god grunnvoll for framtiden, for at de skal få et fast grep om det virkelige liv.» (1. Timoteus 6: 17—19) La oss stole på Guds ånd og følge en kurs i livet som vil gjøre oss ’rike overfor Gud’, uansett hvordan vår økonomiske situasjon måtte være. (Lukas 12: 21) Det er ikke noe som er mer verdifullt enn at vi står i et godkjent forhold til vår kjærlige himmelske Far.

Framstill deg godkjent for Gud

18. På hvilken måte var David et fint eksempel for de kristne?

¹⁸ Gjennom hele sitt liv bestrebet David seg på å oppnå Jehovas godkjennelse. I sang bønnfalt han Jehova: «Vis meg din gunst, Gud, vis meg din gunst, for til deg har min sjel tatt sin tilflukt.» (Salme 57: 1) Hans tillit til Jehova var ikke forgjeves. David ble gammel, «mett av dager». (1. Krønikebok 23: 1) Selv om David begikk alvorlige feil, blir han husket som ett av de mange vitner for Jehova som skilte seg ut ved sin tro. — Hebreerne 11: 32.

19. Hvordan kan vi framstille oss godkjent for Gud?

¹⁹ Når din livssituasjon forandrer seg, så husk at Jehova kan holde deg oppe, styrke deg og korrigere deg, akkurat slik han gjorde i Davids tilfelle. Apostelen Paulus opplevde i likhet med David mange forandringer i livet. Men han forble også trofast fordi han satte sin lit til Guds ånd. Han skrev: «Alt har jeg styrke til på grunn av ham som gir meg kraft.» (Filipperne 4: 12, 13) Hvis vi stoler på Jehova, vil han hjelpe oss til å takle en hvilken som helst livssituasjon vi måtte komme opp i. Han ønsker at vi skal lykkes. Hvis vi lytter til ham og nærmer oss ham, vil han gi oss den styrke vi trenger for å gjøre hans vilje. Og hvis vi fortsetter å sette vår lit til Guds ånd, vil vi kunne ’framstille oss godkjent for Gud’ både nå og i all evighet. — 2. Timoteus 2: 15.

[Fotnote]

Hva svarer du?

• Hvordan kan vi beskytte oss mot å bli stolte?

• Hvorfor bør vi ikke hevne oss selv?

• Hvilket syn bør vi ha på tukt?

• Hvorfor bør vi sette vår lit til Gud og ikke til rikdom?

[Studiespørsmål]

[Bilde på sidene 16 og 17]

David satte sin lit til Guds ånd og bestrebet seg på å oppnå Guds godkjennelse. Gjør du det?

[Bilde på side 18]

«Alt kommer fra deg, og det er fra din hånd vi har gitt deg det»