Liberia — arbeidet har framgang trass i krig

LIBERIA har vært herjet av borgerkrig i over ti år. I midten av 2003 hadde opprørere kjempet seg fram til hovedstaden, Monrovia. Mange Jehovas vitner ble tvunget til å flykte fra hjemmene sine, noen av dem gjentatte ganger. Gang på gang ble eiendeler stjålet.

Tusener av mennesker ble drept i kamphandlingene i hovedstaden. Blant dem var det to Jehovas vitner, en bror og en søster. Hvordan taklet de andre brødrene vanskelighetene, og hva ble gjort for å hjelpe dem?

Hjelp til de nødlidende

Gjennom hele krisen organiserte Jehovas vitners avdelingskontor i Liberia nødhjelp for dem som trengte det. Det ble sørget for mat, nødvendige husholdningsartikler og medisinsk utstyr. I den tiden opprørerne hadde kontroll over havneområdet, ble det knapt med mat. Avdelingskontoret hadde forutsett denne utviklingen og hadde forsyninger for hånden til de 2000 vitnene som hadde flyktet til Rikets saler over hele byen. Brødrene rasjonerte maten slik at forsyningene varte til havnen ble åpnet igjen. Avdelingskontorene i Belgia og Sierra Leone fløy inn medisinsk utstyr, og avdelingskontorene i Storbritannia og Frankrike sendte klær.

Til tross for den fortvilte situasjonen var brødrene like positive og blide. En som hadde flyktet fra hjemmet sitt tre ganger, sa noe som var typisk for mange: «Det er disse forholdene vi forkynner om; vi lever i de siste dager.»

Respons på det gode budskap

Til tross for de store urolighetene i landet oppnår Jehovas vitner fremdeles glimrende resultater i felttjenesten. I januar 2003 var det et høydepunkt på 3879 forkynnere av Riket, og i februar ble det ledet 15 227 hjemmebibelstudier.

Folk er snare til å reagere positivt på det gode budskap. Et eksempel på det finner vi i en landsby i den sørøstlige delen av landet. En menighet planla å feire høytiden til minne om Kristi død i den store landsbyen Bewahn, som ligger omkring fire timers gange fra der de vanligvis møtes. Før brødrene drog inn i landsbyen for å innby folk til minnehøytiden, inviterte de borgermesteren. Da han fikk innbydelsen, tok han med seg bibelen sin, gikk til landsbyboerne og leste et skriftsted som stod på innbydelsesseddelen, og oppfordret dem til å komme på minnehøytiden. Så da forkynnerne kom dit, oppdaget de at arbeidet var blitt gjort for dem! Borgermesteren kom til minnehøytiden sammen med sine barn og sine to koner. I alt var det 27 til stede. Siden da har borgermesteren forlatt metodistkirken, begynt å  studere sammen med vitnene og tilbudt dem en tomt hvor de kan bygge en Rikets sal.

En endret holdning

Våre brødres opptreden har også vært virkningsfull på en annen måte. Den har fått noen motstandere til å forandre syn på sannheten. Tenk for eksempel på en mann som heter Opoku. En spesialpioner traff ham i felttjenesten og tilbød ham bladet Vakttårnet. Opoku ble interessert i en artikkel i bladet, men hadde ingen penger. Pioneren fortalte at det ikke kostet noe, gav ham bladet og avtalte å besøke ham igjen. Da han kom tilbake, spurte Opoku ham: «Vet du hvem jeg er? De fleste av medlemmene deres i byen Harper vet hvem jeg er. Jeg pleide å utvise barna deres fra skolen!» Så fortalte han at han var rektor ved en ungdomsskole i byen, og at han hadde forfulgt barna til Jehovas vitner fordi de ikke hilste flagget.

Men tre eksempler på kristen kjærlighet som ble vist av Jehovas vitner, fikk Opoku til å revurdere sin holdning. I det første tilfellet så han at vitnene tok seg av en åndelig bror som var alvorlig syk. De sørget til og med for at han fikk behandling i et naboland. Opoku hadde trodd at den syke broren var en «viktig mann» blant vitnene, men fant ut at han bare var et helt vanlig vitne. Det andre tilfellet fant sted på 1990-tallet, da Opoku var flyktning i Elfenbenskysten. En dag da han var tørst, gikk han for å kjøpe vann av en ung mann. Opoku hadde bare en stor pengeseddel, og den unge mannen kunne ikke gi igjen, så han lot Opoku få vannet gratis. Da den unge mannen gav Opoku vannet, spurte han: «Tror du det noen gang vil komme en tid da folk som du og jeg vil gi ting til hverandre uten å be om penger?» Opoku gjettet at han var et av Jehovas vitner, noe den unge mannen bekreftet. Den gavmildhet og vennlighet som denne broren viste, gjorde inntrykk på Opoku. Og det siste tilfellet, da spesialpioneren var villig til å gi Opoku bladet uten betaling, overbeviste ham om at den oppfatning han hadde av Jehovas vitner, var feil, og at han måtte forandre innstilling. Han gjorde åndelige framskritt og er nå blitt udøpt forkynner.

Selv om brødrene i Liberia fremdeles møter svært vanskelige forhold, stoler de på Gud og forkynner trofast det gode budskap om bedre tider under Guds rikes rettferdige styre. Jehova Gud vil aldri glemme deres harde arbeid og den kjærlighet de viser mot hans navn. — Hebreerne 6: 10.

[Kart på side 30]

(Se den trykte publikasjonen)

MONROVIA

[Bilder på side 31]

I vanskelige tider sørger Jehovas folk for åndelig og materiell hjelp til dem som er i nød