Livshistorie

Små ofre gav oss store velsignelser

FORTALT AV GEORGE OG ANN ALJIAN

Min kone og jeg hadde aldri drømt om at vi en dag skulle komme til å forveksle ordet «lærer» med ordet «mus». Vi hadde aldri trodd at vi, når vi var kommet opp i 60-årene, skulle fundere over merkelige skrifttegn i den hensikt å kommunisere med folk fra Det fjerne østen. Likevel var det nettopp det Ann og jeg gjorde i slutten av 1980-årene. La oss fortelle hvordan de små, personlige ofrene vi har brakt i årenes løp, har ført til mange velsignelser.

JEG kommer fra en familie av armensk herkomst og tilhørte den armenske kirke. Ann var katolikk. Vi gikk begge på akkord med våre religiøse trosoppfatninger da vi giftet oss i 1950. Jeg var 27 år og Ann 24. Vi flyttet inn i en leilighet over det renseriet som jeg eide i Jersey City i New Jersey i USA. Jeg hadde da drevet dette renseriet i omkring fire år.

I 1955 kjøpte vi et nydelig hus med tre soverom i Middletown i New Jersey. Det lå omkring seks mil fra renseriet, hvor jeg arbeidet seks dager i uken. Jeg kom sent hjem hver kveld. Den eneste kontakten jeg hadde med Jehovas vitner, var når de med jevne mellomrom kom innom renseriet og leverte bibelsk litteratur til meg. Jeg leste litteraturen med stor interesse. Selv om arbeidet mitt tok det meste av min tid og oppmerksomhet, fikk jeg etter hvert dyp respekt for Bibelen.

Jeg oppdaget snart at Vakttårnets radiostasjon, WBBR, sendte bibelske foredrag i den tiden jeg kjørte til og fra arbeidet. Jeg lyttet oppmerksomt til det som ble sagt, og  ble så interessert at jeg bad vitnene om å besøke meg. I november 1957 fikk jeg besøk av George Blanton, og han begynte å studere Bibelen med meg.

Familien blir forent i den rene tilbedelse

Hva syntes Ann om alt dette? La oss høre hva hun har å fortelle.

«Til å begynne med var jeg svært negativ. Jeg forstyrret så mye når George studerte Bibelen, at han bestemte seg for å studere et annet sted. Det gjorde han i åtte måneder. I denne perioden begynte George å gå på møtene i Rikets sal om søndagene. Siden det var den eneste fridagen han hadde, forstod jeg at han tok sitt studium av Bibelen alvorlig. Og han fortsatte å være en god ektemann og far — ja i enda større grad enn før — så jeg begynte å forandre holdning. Noen ganger når jeg tørket støv av salongbordet, tok jeg faktisk opp bladet Våkn opp!, som George alltid etterlot seg der, og leste det når ingen så meg. Andre ganger leste George artikler i Våkn opp! for meg som ikke hadde direkte med lærespørsmål å gjøre, men som alltid framhevet Skaperen.

En kveld mens George var ute på bibelstudiet med bror Blanton, fant jeg en publikasjon som den to år gamle sønnen vår, George, hadde lagt på bordet ved siden av sengen min. Den hadde noe med håpet for de døde å gjøre. Selv om jeg var trett, begynte jeg å lese i den, for bestemoren min var nettopp død, og jeg var veldig lei meg. Jeg så og forstod straks den bibelske sannheten om at de døde ikke blir pint noe sted, og at de vil komme tilbake til livet i en framtidig oppstandelse. Snart satt jeg rett opp og ned i sengen mens jeg ivrig leste og streket under punkter som jeg ville vise George når han kom hjem fra bibelstudiet.

Mannen min kunne knapt tro at jeg var den samme som da han drog hjemmefra. Da hadde jeg motarbeidet ham, og nå boblet jeg over av begeistring for de vidunderlige bibelske sannhetene som jeg hadde lært! Vi satt oppe og snakket om Bibelen til over midnatt. George forklarte hva som er Guds hensikt med jorden. Jeg spurte ham den kvelden om ikke han kunne ha bibelstudiet sitt hjemme, slik at jeg kunne være med på det.

Bror Blanton anbefalte at barna skulle være til stede under studiet. Vi syntes de var for små, bare to og fire år gamle. Men bror Blanton viste oss 5. Mosebok 31: 12, hvor det står: ’Kall folket sammen, mennene og kvinnene og de små barna . . . , så de kan lytte, og så de kan lære.’ Vi satte pris på denne veiledningen, og vi fikk også barna til å kommentere under bibelstudiet. Vi forberedte svarene våre sammen, men vi sa aldri til barna hva  de skulle si. Vi føler at dette har hjulpet barna våre til å gjøre sannheten til en del av seg selv. Vi kommer alltid til å være takknemlige for den veiledningen som bror Blanton gav oss for å hjelpe familien vår til å vokse åndelig sett.»

Utfordringer innebærer ofre

Nå som vi studerte Bibelen sammen, måtte vi takle nye utfordringer. Ettersom renseriet lå så langt fra der vi bodde, kom jeg vanligvis ikke hjem før klokken ni om kvelden. Som følge av det fikk jeg ikke med meg møtene på ukedagene, selv om jeg kunne overvære dem om søndagene. På det tidspunktet gikk Ann på alle møtene og gjorde raske framskritt. Jeg hadde også lyst til å gå på alle møtene og å lede et meningsfullt familiestudium. Jeg visste at jeg måtte ofre noe. Så jeg bestemte meg for å korte ned på arbeidstiden, selv om jeg da risikerte å miste noen av kundene mine.

Det fungerte veldig bra. Vi tok familiestudiet like alvorlig som de fem andre ukentlige møtene i Rikets sal. Vi kalte det vårt sjette møte. Så vi satte av en bestemt dag og et bestemt klokkeslett — hver onsdag klokken åtte om kvelden. Noen ganger når vi gjorde oss ferdig med å vaske opp etter kvelds, kunne en av oss si: «Det er snart tid for ’møtet’!» Hvis jeg var sent ute, begynte Ann studiet, og så tok jeg over så snart jeg kom.

Noe annet som holdt oss sterke og forent som familie, var at vi leste dagsteksten sammen om morgenen. Men det var et problem i denne forbindelse. Alle stod opp til forskjellig tid. Vi snakket om det og bestemte at vi skulle stå opp samtidig, spise frokost klokken halv sju og drøfte dagsteksten sammen. Det viste seg at vi hadde stort utbytte av det. Da sønnene våre ble voksne, valgte de å begynne på Betel. Vi følte at disse daglige drøftelsene hadde vært bra for deres åndelighet.

Privilegier etter dåpen krever større ofre

Jeg ble døpt i 1962. For å kunne være i nærheten av familien, slik at vi kunne tjene Jehova sammen, solgte jeg etter en tid det renseriet som jeg da hadde drevet i 21 år, og fikk meg jobb ikke så langt hjemmefra. Det førte til mange velsignelser. Vi satte oss som mål å begynne i heltidstjenesten alle sammen. Det begynte tidlig på 1970-tallet, da den eldste sønnen vår, Edward, ble heltidstjener, eller alminnelig pioner, rett etter at han var ferdig med high school. Litt senere begynte den andre sønnen vår, George, som pioner, og Ann fulgte snart etter. Jeg ble veldig oppmuntret av alle tre, for de fortalte meg om alt det de opplevde i felttjenesten. Som familie drøftet vi hvordan vi kunne leve enklere, slik at vi alle kunne være i heltidstjenesten. Vi bestemte oss for å selge huset, som vi hadde bodd i i 18 år, og hvor barna hadde vokst opp. Vi var veldig glad i dette huset, men Jehova velsignet vår beslutning om å selge det.

Edward ble innbudt til Betel i 1972 og George i 1974. Selv om Ann og jeg savnet dem, dvelte vi ikke ved tanken på hvor hyggelig det ville ha vært om de hadde bodd i nabolaget, giftet seg og fått barn. Isteden gledet vi oss over at sønnene våre tjente Jehova på Betel. * Vi sa oss enige i det som står i  Ordspråkene 23: 15: «Min sønn, hvis ditt hjerte er blitt vist, skal også mitt hjerte glede seg.»

Vi begynner som spesialpionerer

Begge sønnene våre var nå på Betel, og vi fortsatte i pionertjenesten. Så en dag i 1975 fikk vi et brev med en innbydelse til å tjene som spesialpionerer i ledig distrikt i Clinton County i Illinois. For en overraskelse det var! Men hvis vi skulle reise fra New Jersey, ville vi ikke kunne være i nærheten av sønnene våre i New York, og vi måtte forlate venner og slektninger. Vi betraktet det imidlertid som et oppdrag fra Jehova og brakte de nødvendige ofre. Det førte til nye velsignelser.

Etter at vi hadde arbeidet i ledig distrikt i flere måneder, begynte vi å holde møter i et samfunnshus i Carlyle i Illinois. Men vi ønsket oss et mer permanent møtelokale. En bror og hans kone som bodde der, fant en eiendom med en knøttliten hytte som vi fikk leid. Vi vasket rundt — utedoen og alt — og gjorde hytten om til et lite møtelokale. Vi husker med glede en nysgjerrig hest som var der. Den stakk ofte hodet inn gjennom vinduet for å se hva som foregikk på møtet!

Med tiden ble Carlyle menighet opprettet, og vi var glad for å ha vært med på det. Vi fikk hjelp av et ungt pionerektepar, Steve og Karil Thompson, som også hadde kommet for å arbeide i ledig distrikt. Ekteparet Thompson ble der i flere år og gjennomgikk senere Vakttårnets bibelskole Gilead. De ble sendt som misjonærer til Øst-Afrika, hvor de er opptatt i reisetjenesten.

Det gikk ikke lang tid før vårt lille møtelokale var blitt overfylt, og vi trengte en større sal. Den samme broren og hans kone var igjen behjelpelige og kjøpte en eiendom som egnet seg bedre med tanke på en Rikets sal. Så glad vi ble da vi noen år senere ble innbudt til innvielsen av en ny Rikets sal i Carlyle! Jeg fikk det privilegium å holde innvielsestalen. Vi hadde en fantastisk tid i Carlyle og ser på det vi opplevde der, som velsignelser fra Jehova.

Et nytt distrikt åpner seg for oss

I 1979 ble vi sendt til Harrison i New Jersey, hvor vi var i omkring tolv år. I den perioden begynte vi å studere Bibelen med en kinesisk kvinne, og det førte til at det ble opprettet mange andre studier med kinesere. I mellomtiden fant vi ut at det bodde tusener av kinesiske studenter og familier i vårt distrikt. Det oppmuntret oss til å lære kinesisk. Selv om det innebar at vi måtte bruke  tid hver dag på å studere språket, førte det til mange glederike bibelstudier med kinesere i vårt område.

I disse årene kom vi opp i mange komiske situasjoner, særlig når vi forsøkte å snakke kinesisk. En dag presenterte Ann seg som en «bibelmus» i stedet for en «bibellærer». Ordene er svært like. Beboeren smilte og sa: «Vær så god, kom inn. Jeg har aldri snakket med en bibelmus før.» Vi strever fremdeles med å lære oss språket.

Så ble vi sendt til et annet sted i New Jersey hvor vi kunne fortsette å arbeide i det kinesiske distriktet. Senere ble vi spurt om vi ville flytte til Boston i Massachusetts, der det var blitt dannet en kinesisk gruppe omkring tre år tidligere. De siste sju årene har vi hatt det privilegium å støtte denne gruppen, og vi hadde gleden av å se den bli en menighet den 1. januar 2003.

Velsignelser som følge av et selvoppofrende liv

I Malaki 3: 10 leser vi at Jehova oppfordrer sitt folk til å komme med sine offergaver, så skal han øse ut sine velsignelser til det ikke lenger er noe behov. Vi oppgav renseriet vårt, som jeg var veldig engasjert i. Vi solgte huset vårt, som vi var svært glad i. Og vi gav avkall på andre ting. Men sammenlignet med de velsignelsene vi fikk, var ofrene små.

For noen rike velsignelser Jehova har øst ut over oss! Vi har hatt den glede å se barna våre reagere positivt på sannheten, vi har hatt gleden av å være opptatt i et livreddende arbeid på heltid, og vi har sett at Jehova har gitt oss det vi trenger. De små ofrene vi har brakt, har virkelig gitt oss mange velsignelser!

[Fotnote]

[Bilde på side 25]

Louise og George Blanton sammen med Ann i 1991

[Bilde på side 26]

Rikets sal i Carlyle, innviet den 4. juni 1983

[Bilde på side 27]

Sammen med den nyopprettede kinesiske menigheten i Boston

[Bilde på side 28]

Sammen med Edward, Connie, George og Grace