Den complutensiske polyglott — et oversetterverktøy av historisk betydning

OMKRING 1455 fant det sted en revolusjon i arbeidet med å framstille bibler. Johann Gutenberg brukte en trykkpresse for å framstille den første bibelen som ble trykt med løse typer. Endelig slapp man å være avhengig av sjeldne håndskrifter for å få tilgang til Bibelen. Nå kunne det framstilles mange bibler til forholdsvis lave kostnader. I løpet av kort tid ble Bibelen den mest utbredte boken i verden.

Gutenbergs bibel var på latin. Men europeiske lærde forstod snart at de trengte en pålitelig bibeltekst på grunnspråkene — hebraisk og gresk. Den katolske kirke godtok ingen andre bibelutgaver enn den latinske Vulgata, men det var to store ulemper ved denne utgaven. På 1500-tallet var det bare et fåtall som forstod latin. Og i løpet av de tusen årene som var gått siden Vulgata ble laget, hadde det sneket seg inn en lang rekke avskriverfeil i teksten.

Både oversettere og bibelforskere hadde behov for en bibel på grunnspråkene, i tillegg til en forbedret latinsk versjon. Kardinal Jiménez de Cisneros, som var politisk og åndelig rådgiver for dronning Isabella I av Spania, bestemte seg i 1502 for å dekke dette behovet ved å utgi bare én publikasjon. Dette oversetterverktøyet av historisk betydning ble kjent som Den complutensiske polyglott. Cisneros tok sikte på å framstille en polyglott, en flerspråklig bibel, som inneholdt den beste tilgjengelige teksten på hebraisk, gresk og latin, sammen med enkelte stykker på arameisk. Boktrykkerkunsten var fremdeles i sin barndom, så det skulle vise seg at dette prosjektet også ble en milepæl i boktrykkerkunstens historie.

Cisneros begynte på denne formidable oppgaven med å kjøpe opp gamle hebraiske håndskrifter, som det fantes mange av i Spania. Han samlet også en del greske og latinske håndskrifter. Disse skulle danne tekstgrunnlaget for polyglottbibelen. Selve utarbeidelsen av verket overlot Cisneros til en gruppe lærde som han organiserte på det nyopprettede universitetet Alcalá de Henares i Spania. En av de lærde som ble innbudt til å være med i gruppen, var den berømte språkforskeren Erasmus fra Rotterdam, men han avslo.

Gruppen av lærde brukte ti år på å utarbeide det monumentale verket, og deretter tok selve trykkingen fire år. Arbeidet bød på en rekke tekniske vanskeligheter, siden de spanske boktrykkerne ikke hadde tilgang til noen hebraiske, greske eller arameiske skrifttyper. Cisneros ansatte derfor den erfarne boktrykkeren Arnaldo Guillermo Brocario og gav ham i oppdrag å lage skrifttyper til disse språkene. I 1514 kunne man endelig ta fatt på arbeidet med å trykke polyglottbibelen. De seks bindene ble fullført den 10. juli 1517, bare fire måneder før Cisneros døde. Det ble utgitt omkring 600 eksemplarer av hele verket, paradoksalt nok akkurat på den tiden da den spanske inkvisisjonen stod på høyden av sin makt. *

Utformingen av verket

Hver side i polyglottbibelen gav et vell av opplysninger. I de fire bindene som inneholdt  De hebraiske skrifter, stod teksten i Vulgata midt på siden. Den hebraiske teksten utgjorde den ytre spalten, og den greske teksten, sammen med en interlineær oversettelse til latin, utgjorde den indre spalten. I margene ble det gitt en oversikt over røttene til mange hebraiske ord. Og på den nedre delen av de sidene som inneholdt de fem Mosebøkene, hadde de lærde også tatt med Targum Onkelos (en arameisk parafrase) sammen med en latinsk oversettelse.

Det femte bindet av polyglottbibelen inneholdt De greske skrifter i to spalter. Den ene spalten inneholdt den greske teksten, og den andre den tilsvarende latinske teksten i Vulgata. Forholdet mellom tekstene på de to språkene ble angitt ved hjelp av små bokstaver som ledet leseren fra et ord i den ene spalten til det tilsvarende ordet i den andre spalten. Den greske teksten i polyglottbibelen var den første komplette samlingen av De greske skrifter, eller «Det nye testamente», som noen gang var blitt trykt, men den ble snart etterfulgt av den utgaven som Erasmus utarbeidet.

De lærde var så nøye med å korrekturlese teksten i det femte bindet at det bare kom til å inneholde 50 trykkfeil. Fordi arbeidet ble utført med pinlig nøyaktighet, mener vår tids eksperter at dette bindet er mer verdifullt enn den berømte greske teksten som Erasmus utgav. De elegante greske bokstavene kunne måle seg med den enkle skjønnheten til de eldre uncialhåndskriftene. I en bok om trykking av greske tekster på 1400-tallet skriver Robert Proctor: «Det tjener Spania til ære at de første greske skrifttypene som ble framstilt der i landet, uten tvil er de fineste greske skrifttypene som noen gang er blitt utformet.» — The Printing of Greek in the Fifteenth Century.

Det sjette bindet av polyglottbibelen inneholdt forskjellige hjelpemidler til bibelstudium: en hebraisk og arameisk ordbok, en utlegning av greske, hebraiske og arameiske navn, en hebraisk grammatikk og en latinsk indeks til ordboken. Den complutensiske polyglott er ikke overraskende blitt hyllet som et «monument over boktrykkerkunsten og bibelvitenskapen».

Cisneros ville at hans verk skulle «blåse nytt liv i det sovende studiet av skriftene», men han hadde ikke noe ønske om å gjøre Bibelen tilgjengelig for allmennheten. Han mente at «Guds Ord måtte innhylles i diskré mysterier som ligger langt over den vanlige manns fatteevne». Han mente også at «Skriftene bare burde finnes på de tre oldtidsspråkene som Gud tillot i den tittelen som stod over hans korsfestede Sønns hode». * Av den grunn inneholdt Den complutensiske polyglott ingen oversettelse til spansk.

Vulgata kontra grunnspråkene

Selve utformingen av polyglottbibelen var årsak til en del uenighet blant de lærde som var med på å utarbeide den. Den berømte spanske bibelforskeren Antonio de Nebrija * fikk ansvaret for å revidere den Vulgata-teksten som skulle være med i polyglottbibelen. Selv om den katolske kirke regnet Hieronymus’ Vulgata for å være den eneste autoriserte bibelutgave, forstod Nebrija at det var nødvendig å sammenligne Vulgata med de opprinnelige  tekstene på hebraisk, arameisk og gresk. Han ønsket å rette opp de åpenbare feilene som hadde sneket seg inn i de eksisterende eksemplarene av Vulgata.

For å få fjernet enhver uoverensstemmelse mellom Vulgata og teksten på grunnspråkene kom Nebrija med denne oppfordringen til Cisneros: «Tenn på nytt de to utente fakler i vår religion, det hebraiske og det greske språk. Påskjønn dem som vier seg til denne oppgaven.» Han foreslo også: «Hver gang det forekommer en variasjon i de latinske håndskriftene til Det nye testamente, bør vi gå tilbake til de greske håndskriftene. Hver gang det er en uoverensstemmelse mellom forskjellige latinske håndskrifter eller mellom latinske og greske håndskrifter til Det gamle testamente, bør vi søke etter den nøyaktige ordlyden i den autentiske hebraiske kilden.»

Hvordan reagerte Cisneros? I sitt forord til polyglottbibelen gav han tydelig uttrykk for hva han mente. «Vi har plassert den hellige Hieronymus’ latinske versjon mellom Synagogens [den hebraiske] versjon og den orientalske kirkes [den greske] versjon, på samme måte som de to røverne ble hengt på hver sin side av Jesus, som representerer den romerske, eller latinske, kirke.» Cisneros gav altså ikke Nebrija lov til å korrigere den latinske Vulgata for at den skulle stemme overens med teksten på grunnspråkene. Nebrija bestemte seg til slutt for å trekke seg fra prosjektet framfor å sette sitt navn på en mangelfull revisjon.

Comma Johanneum

Polyglottbibelen fra universitetet i Alcalá de Henares representerte et betydelig skritt framover i arbeidet med å framstille en forbedret tekst på Bibelens grunnspråk, men det hendte likevel at tradisjonen fikk forrang framfor språkvitenskapen. Vulgata var så høyt aktet at de som utarbeidet polyglottbibelen, flere ganger følte seg forpliktet til å korrigere den greske teksten i «Det nye testamente» for å få den til å stemme overens med den latinske, i stedet for å gjøre det motsatte. Et eksempel på det er den velkjente tekstforfalskningen som kalles Comma Johanneum. * Ingen av de tidlige greske håndskriftene hadde med denne passasjen, som tydeligvis ble tilføyd flere hundre år etter at Johannes hadde skrevet sitt brev. Den forekom heller ikke i de eldste latinske håndskriftene til Vulgata. Erasmus fjernet derfor denne tekstforfalskningen i sin utgave av «Det nye testamente» på gresk.

De som utarbeidet polyglottbibelen, ville nødig fjerne en passasje som hadde vært en del av den tradisjonelle teksten i Vulgata i  flere hundre år. Derfor beholdt de den uekte passasjen på latin og bestemte seg for å oversette den og føye den til den greske teksten, så de to spaltene skulle stemme overens.

Et grunnlag for nye bibeloversettelser

Det verdifulle ved Den complutensiske polyglott er ikke bare at den inneholdt den første trykte utgaven av både De kristne greske skrifter og Septuaginta. Mens Erasmus’ «nye testamente» på gresk ble Textus Receptus, «den aksepterte tekst», til De greske skrifter (grunnlaget for mange oversettelser til andre språk), kom polyglottbibelens hebraiske tekst til å utgjøre standardteksten til De hebraiske og arameiske skrifter. * William Tyndale brukte denne teksten som grunnlag da han oversatte Bibelen til engelsk.

Det vitenskapelige arbeidet til den gruppen som utarbeidet Den complutensiske polyglott, bidrog altså i vesentlig grad til større kunnskap om bibelteksten. Utgivelsen av dette verket kom på en tid da en voksende interesse for Bibelen over hele Europa hadde ført til at man hadde begynt å oversette Bibelen til de språkene som ble talt av de brede lag av folket. Polyglottbibelen viste seg å bli enda et ledd i den rekken av tiltak som bidrog til at den greske og den hebraiske tekst ble lutret og bevart. Alt dette er i harmoni med Guds vilje, som går ut på at ’Jehovas lutrede ord’, ’vår Guds ord, skal bestå til uavgrenset tid’. — Salme 18: 30; Jesaja 40: 8; 1. Peter 1: 25.

[Fotnoter]

[Bilde på side 29]

Kardinal Jiménez de Cisneros

[Rettigheter]

Biblioteca Histórica. Universidad Complutense de Madrid

[Bilde på side 30]

Antonio de Nebrija

[Rettigheter]

Biblioteca Histórica. Universidad Complutense de Madrid

[Bilderettigheter på side 28]

Biblioteca Histórica. Universidad Complutense de Madrid