Uformell forkynnelse blant engelsktalende i Mexico

MENS apostelen Paulus ventet på reisefellene sine i Aten, utnyttet han tiden til å forkynne uformelt. Bibelen forteller: «Han begynte . . . å resonnere . . . hver dag på torget med dem som tilfeldigvis var der.» (Apostlenes gjerninger 17: 17) En gang Jesus var på reise fra Judea til Galilea, forkynte han uformelt for en samaritansk kvinne ved en brønn. (Johannes 4: 3—26) Benytter du enhver anledning til å snakke om det gode budskap om Guds rike?

Blant den engelsktalende befolkningen i Mexico er det spesielt gode muligheter for uformell forkynnelse. Turister besøker feriestedene her, universitetsstudenter kommer og går, og utlendinger som har flyttet til Mexico for å leve et mer tilbaketrukket liv, tilbringer gjerne tid i parker og på restauranter. Mange Jehovas vitner som kan engelsk, er blitt flinke til å få i gang samtaler med slike mennesker. Ja, de er våkne for å snakke med alle som ser utenlandske ut, eller som de hører snakker engelsk. La oss se hvordan de gjør det.

De vitnene som selv er utlendinger, og som går spesielt inn for å forkynne for engelsktalende, henvender seg ofte til folk som åpenbart er utlendinger, og spør dem ganske enkelt hvor de kommer fra. Dette fører gjerne til spørsmålet om hva vitnet gjør i Mexico, noe som kan gi ham eller henne en anledning til å fortelle om sin kristne tro. Gloria er en som synes det er veldig lett å få i gang samtaler på denne måten. Hun forkynner for engelsktalende i Oaxaca, der det er stort behov for forkynnere. En dag da hun var på vei hjem etter å ha forkynt uformelt på torget i byen, ble hun stoppet av et ektepar fra England. Kvinnen utbrøt: «Jeg kan ikke tro mine egne øyne! En svart kvinne i Oaxaca!» I stedet for å bli fornærmet lo Gloria, og de begynte å snakke om hvorfor hun var i Mexico. Kvinnen inviterte Gloria hjem til seg på en kopp kaffe. Etter at de hadde gjort en avtale, tilbød Gloria kvinnen Vakttårnet og Våkn opp!, men kvinnen avslo og sa at hun var ateist. Gloria svarte at hun likte å snakke med ateister, og at hun gjerne ville vite hva hun syntes om artikkelen «Religiøse bygninger — trenger vi det?» Kvinnen tok imot bladet med denne artikkelen og sa: «Hvis du klarer å overbevise meg, er du virkelig god!» I tiden som fulgte, hadde de flere interessante samtaler mens de drakk kaffe. Kvinnen og mannen hennes drog senere tilbake til England, men drøftelsene fortsatte via e-post.

Gloria kom også i snakk med Saron, en student fra Washington, D.C., som var i  Oaxaca og utførte frivillig arbeid blant innfødte kvinner for å gjøre ferdig mastergraden sin. Gloria roste Saron for innsatsen hennes og forklarte så hvorfor hun selv var i Mexico. Dette førte til en fin samtale om Bibelen og om det Gud kommer til å utrette, ikke bare for de fattige, men for alle mennesker. Saron bemerket at det var paradoksalt at en av de første hun traff i Mexico, var et av Jehovas vitner, i og med at hun aldri hadde snakket med vitnene i USA. Hun tok imot tilbudet om et bibelstudium og begynte straks å overvære kristne møter.

Det er mange utlendinger som i sin jakt på et paradislignende sted har flyttet til feriesteder ved kysten av Mexico. Laurel bruker dette som utgangspunkt for å få i gang samtaler i Acapulco. Hun spør folk om de synes Acapulco minner mer om et paradis enn det stedet de kommer fra, gjør. Så spør hun hva de synes om byen. Deretter forteller hun at hele jorden snart kommer til å bli et virkelig paradis. Hun brukte denne framgangsmåten overfor en kanadisk kvinne som hun møtte på et veterinærkontor, og det førte til at det ble startet et bibelstudium. Kan en lignende framgangsmåte være virkningsfull der du bor?

’På gater og torg’

Samtaler på gater og torg starter gjerne med spørsmålet: «Snakker du engelsk?» Mange meksikanere kan engelsk på grunn av yrket sitt, eller fordi de har bodd i USA.

Et ektepar som er Jehovas vitner, henvendte seg til en eldre dame i rullestol som ble kjørt rundt av en pleier. De spurte henne om hun snakket engelsk. Hun svarte at det gjorde hun, for hun hadde bodd mange år i USA. Hun tok imot Vakttårnet og Våkn opp! selv om hun aldri hadde lest disse bladene før, og oppgav navnet sitt, Consuelo, og adressen sin. Da de skulle besøke henne fire dager senere, fant de ut at hun bodde på et pleiehjem som ble drevet av katolske nonner. Til å begynne med var det vanskelig å få tak i Consuelo, ettersom nonnene var mistroiske og sa at Consuelo ikke kunne ta imot dem. Ekteparet bad nonnene inntrengende om å gi Consuelo beskjed om at de var der, og at de gjerne ville hilse på henne. Consuelo inviterte dem straks inn. Siden da har denne 86 år gamle kvinnen gledet seg over å ha et regelmessig bibelstudium på tross av negative bemerkninger fra nonnene. Hun har også vært på noen kristne møter.

Ordspråkene 1: 20 sier: «Den sanne visdom fortsetter å rope høyt på gaten. På torgene lar den stadig sin røst lyde.» Legg merke til hvordan det skjedde på torget i San Miguel de Allende. Tidlig en morgen henvendte Ralph seg til en middelaldrende mann som satt på en benk. Mannen ble svært overrasket over å bli tilbudt Vakttårnet og Våkn opp! og fortalte Ralph livshistorien sin.

Han var veteran fra Vietnamkrigen og hadde fått nervesammenbrudd under krigen på grunn av den følelsesmessige påkjenningen det hadde vært å se så mye død. Han var blitt sendt fra frontlinjen til en militærbase. Der ble han satt til å vaske likene av soldater før de ble sendt til USA. Han ble stadig plaget  av mareritt og angst, selv om det nå var 30 år siden. Den morgenen mens han satt på torget, hadde han bedt til Gud om hjelp.

Krigsveteranen tok imot litteraturen og en innbydelse til Rikets sal. Etter at han hadde vært på møtet i Rikets sal, sa han at han i de to timene det hadde vart, hadde opplevd fred for første gang på 30 år. Denne mannen skulle bare være i San Miguel de Allende i et par uker, men han var glad for at det var noen som kunne studere Bibelen med ham flere ganger i løpet av den tiden, og for at han fikk overvært alle møtene til han reiste hjem. Det ble ordnet med at han kunne fortsette å studere.

Uformell forkynnelse på arbeidsplassen og skolen

Gjør du det kjent på arbeidsplassen din at du er et av Jehovas vitner? Adrián, som selger ferieleiligheter i Cape San Lucas, gjør det. En han arbeider sammen med, som heter Judy, forteller hva som ble resultatet av det: «Hvis du for bare tre år siden hadde fortalt meg at jeg skulle komme til å bli et av Jehovas vitner, hadde jeg svart ’Aldri i livet!’ Men jeg hadde bestemt meg for å lese Bibelen. Jeg tenkte at det kunne vel ikke være så vanskelig, for jeg er jo glad i å lese. Men jeg tror ikke jeg hadde lest mer enn omkring seks sider, før jeg innså at jeg trengte hjelp av noen. Den eneste jeg kunne komme på, var en arbeidskamerat som het Adrián. Jeg likte å snakke med ham, for han var den eneste anstendige personen der.» Adrián tilbød seg straks å komme sammen med forloveden sin, Katie, for å besvare alle de spørsmålene Judy hadde. Katie begynte å studere Bibelen med henne, og etter forholdsvis kort tid ble Judy døpt som et av Jehovas vitner.

Hva med å forkynne uformelt på skolen? To av Jehovas vitner tok spanskundervisning på universitetet, men var borte en dag fordi de skulle på et kristent stevne. Da de var tilbake på universitetet igjen, ble de bedt om å fortelle på spansk hva de hadde gjort. De benyttet denne muligheten til å forkynne så godt de kunne på spansk. Læreren, Silvia, var svært interessert i Bibelens profetier. Hun tok imot tilbudet om et bibelstudium på engelsk og er nå en forkynner av det gode budskap. Det er også flere andre i familien hennes som studerer. Silvia sier: «Jeg har funnet det jeg har lett etter hele livet.» Ja, uformell forkynnelse kan gi gode resultater.

Andre muligheter til å forkynne

Det at man viser gjestfrihet, kan føre til at det blir avlagt et vitnesbyrd. Jim og Gail, som tjener i San Carlos i Sonora, fikk oppleve det. En kvinne som var ute og luftet hundene sine klokken seks om morgenen, stoppet for å beundre hagen deres. Jim og Gail inviterte henne inn på kaffe. Hun var 60 år og fikk nå for første gang i sitt liv høre om Jehova og om  muligheten til å få leve evig. Det ble startet et bibelstudium med henne.

Adrienne behandler også fremmede på en vennlig måte. Hun satt og spiste på en restaurant i Cancún da en ung gutt kom bort til henne og spurte om hun var fra Canada. Da hun svarte at det stemte, forklarte han at han og moren prøvde å hjelpe søsteren hans med en skoleoppgave om kanadiere. Moren, som snakket engelsk, kom bort til dem. Etter at Adrienne tålmodig hadde besvart spørsmålene hennes om kanadiere, sa hun: «Men det er en virkelig god grunn til at jeg flyttet hit fra Canada — det var for å lære folk om Bibelen. Kunne du være interessert i å lære om den?» Kvinnen svarte at det var hun. Hun hadde meldt seg ut av kirken ti år tidligere og hadde prøvd å studere Bibelen på egen hånd. Hun gav Adrienne telefonnummeret og adressen sin, og det ble startet et bibelstudium.

’Kast ditt brød på vannet’

Det at man snakker om sannheten fra Bibelen ved enhver anledning, fører ofte til at det blir forkynt for personer som har hatt liten eller ingen mulighet til å høre budskapet om Riket før. På en travel kafé i havnebyen Zihuatanejo var det et vitne som inviterte et utenlandsk ektepar til å sitte ved bordet hennes, ettersom det var fullt i kafeen. Ekteparet hadde seilt fra sted til sted i sju år. De gav uttrykk for at de var negative til Jehovas vitner. Etter at de og vitnet hadde truffet hverandre på kafeen, besøkte vitnet likevel paret om bord på båten deres og bad dem hjem til seg. De tok imot over 20 blad og 5 bøker og lovte å ta kontakt med Jehovas vitner i neste havn.

Jeff og Deb la merke til en familie med en nydelig liten baby på et spisested på et kjøpesenter i Cancún. Da de sa noe pent om den lille jenta, inviterte foreldrene dem til å dele en pizza med dem. Det viste seg at denne familien var fra India. De hadde aldri før hørt om Jehovas vitner eller sett litteraturen vår. De forlot kjøpesentret med noen av publikasjonene våre.

Noe lignende skjedde på en øy utenfor kysten av Yucatán. Et nygift kinesisk par bad Jeff om å ta bilder av dem, noe han med glede gjorde. Han fant ut at selv om de hadde bodd i USA de siste tolv årene, hadde de aldri truffet Jehovas vitner eller hørt om dem! Så fulgte en hyggelig samtale. Jeff oppfordret dem til å ta kontakt med vitnene når de kom hjem.

Det kan være at det skjer noe spesielt i distriktet ditt som kan gi deg anledning til å forkynne uformelt. Da USAs president kom for å besøke Mexicos president på ranchen hans i nærheten av Guanajuato, var det reportere og andre journalister der fra hele verden for å dekke begivenheten. En familie som er Jehovas vitner, bestemte seg for å benytte denne muligheten til å forkynne på engelsk. De fikk positive reaksjoner. Det var for eksempel en journalist der som hadde dekket flere kriger, deriblant krigene i Kosovo og i Kuwait. Han hadde opplevd at en kollega døde i armene hans etter å ha blitt truffet av en snikskytter. Da denne journalisten fikk høre hva Bibelen sier om en oppstandelse fra de døde, takket han Gud med tårer i øynene for at han hadde latt ham få vite at livet har en mening. Han sa til dem som forkynte for ham, at selv om han ikke kom til å treffe dem igjen, kom han aldri til å glemme disse fine tingene de hadde fortalt ham fra Bibelen.

Som vi ser, er det ofte slik at vi ikke vet hva som vil bli det endelige resultatet av uformell forkynnelse. Den vise kong Salomo sa: «Send ditt brød ut på vannenes overflate, for i løpet av mange dager skal du finne det igjen.» Han sa også: «Så din sæd om morgenen, og la ikke din hånd hvile før kvelden; for du vet ikke hvor dette vil lykkes, enten her eller der, eller om begge deler vil være like gode.» (Forkynneren 11: 1, 6) Ja, vær ivrig etter å ’sende ut ditt brød’ på mange vann og «så din sæd» i rikt monn, slik Paulus og Jesus gjorde, og slik som disse vitnene i Mexico gjør blant de engelsktalende.