Bør prester engasjere seg i politikk?

«POLITISK engasjement kan hjelpe de fattige, sa en kanadisk erkebiskop til noen pilegrimer . . . Selv når det politiske systemet ikke ser ut til å være etter Guds vilje, ’må vi engasjere oss, slik at vi kan bringe rettferdighet til de fattige’.» — Catholic News.

Meldinger om høytstående religiøse ledere som snakker positivt om å delta i politikken, er ikke noe uvanlig, og det er heller ikke sjelden at religiøse ledere har politiske verv. Noen har forsøkt å ordne opp i politikken. Andre blir beundret og husket for sine kampanjer for raselikhet og avskaffelse av slaveriet.

Allikevel blir mange kirkemedlemmer bekymret når prestene deres tar parti i politiske spørsmål. «Protestantiske kirkegjengere satte noen ganger spørsmålstegn ved det offentlige engasjementet til prestene sine,» står det i en artikkel om politisk teologi i bladet The Christian Century. Mange religiøse mener at kirken er hellig og derfor ikke har noe i politikken å gjøre.

Dette reiser noen interessante spørsmål som angår alle dem som ønsker seg en bedre verden. Kan de som forkynner kristendommen, ordne opp i politikken? * Er det at prestene engasjerer seg i politikk, Guds måte å få et bedre styre på og dermed en bedre verden? Var den opprinnelige hensikten med kristendommen å innføre en ny måte å utøve politikk på?

Hvordan det begynte

Professor Henry Chadwick skriver at den første kristne menighet var kjent for sin «likegyldighet vis-á-vis verdslig makt». Den var et «ikke-politisk, lavmælt og pasifistisk» samfunn. (Den tidiga kyrkans historia) Et oppslagsverk sier: «Det var en utbredt overbevisning blant de kristne at ingen av dem skulle ha et politisk verv . . . Så sent som i begynnelsen av det tredje århundre sa Hippolytus at den historiske kristne praksis krevde at en dommer sa fra seg sitt verv for å kunne bli medlem av kirken.» (A History of Christianity) Men gradvis begynte menn som ønsket seg makt, å ta ledelsen i mange menigheter og gav seg selv fine titler. (Apostlenes gjerninger 20: 29, 30) Noen ønsket både å være religiøse ledere og politikere. En uventet forandring i Romas styre gav slike prester den muligheten de traktet etter.

I 312 evt. ble den hedenske romerske keiseren, Konstantin, vennlig innstilt overfor den  såkalte kristendom. Helt overraskende var kirkens biskoper villige til å inngå kompromiss med den hedenske keiseren i bytte for de fordelene han gav dem. «Kirken [ble] mer og mer innblandet i storpolitiske beslutninger,» skrev Henry Chadwick. Hvilken virkning hadde dette politiske engasjementet på de geistlige?

Hvordan det virket på noen at de fikk politisk innflytelse

Den tanken at Gud kunne bruke prester som politikere, ble spesielt holdt fram av Augustin, en innflytelsesrik katolsk teolog på 400-tallet. Han forestilte seg at kirken skulle styre nasjonene og bringe menneskene fred. Men historikeren H.G. Wells skrev: «Europas historie fra det femte århundre av like til det femtende er i stor utstrekning historien om hvordan forsøket på å virkeliggjøre i praksis denne store tanke om et guddommelig verdensstyre slo feil.» (Wells’ verdenshistorie, bind 1, side 611) Kristenheten brakte ikke fred til Europa, langt mindre til resten av verden. Det som var blitt betraktet som kristendom, mistet sin troverdighet i manges øyne. Hva var det som gikk galt?

Mange som påstod at de forkynte kristendommen, hadde gode intensjoner da de begynte å delta i politisk virksomhet, men ble etter hvert innblandet i onde handlinger. Martin Luther, forkynner og bibeloversetter, er kjent for sine anstrengelser for å reformere den katolske kirke. Men hans modige standpunkt mot kirkens doktriner gjorde ham populær blant dem som hadde politiske motiver for å gjøre opprør. Luther mistet manges respekt da han også begynte å gi uttrykk for sine meninger i politiske stridsspørsmål. Til å begynne med støttet han de bøndene som gjorde opprør mot den undertrykkende adelen. Men da opprøret utartet til vold, oppmuntret han adelen til å knuse opprørerne, noe de gjorde, og det førte til nedslakting av flere tusen mennesker. Ikke overraskende betraktet bøndene Luther som en forræder. Luther oppmuntret også adelen i dens eget opprør mot den katolske keiseren. Protestantene, som Luthers tilhengere ble kjent som, dannet faktisk en politisk bevegelse helt fra begynnelsen av. Hvilken virkning hadde det på Luther at han fikk denne makten? Det hadde en demoraliserende virkning. Selv om han til å begynne med var imot å bruke tvang overfor religiøse dissidenter, oppmuntret han senere sine politiske venner til å la dem som var imot barnedåp, bli brent på bålet.

Jean Calvin var en kjent prest i Genève, men også han fikk etter hvert stor politisk innflytelse. Da Michel Servet viste at treenighetslæren ikke har noe grunnlag i Bibelen, brukte Calvin sin politiske innflytelse til å støtte henrettelsen av Servet, som ble brent på bålet. For et forferdelig avvik fra Jesu lære!

Kanskje disse mennene glemte det Bibelen sier i 1. Johannes 5: 19: «Hele verden ligger i den ondes makt.» Hadde de et oppriktig ønske om å ordne opp i politikken på sin tid, eller var det utsiktene til å få makt og ha venner i høye stillinger som virket tiltrekkende på dem? Uansett skulle de ha husket de inspirerte ordene som Jakob, Jesu disippel, skrev ned: «Vet dere ikke at vennskapet med verden er fiendskap mot Gud? Enhver som vil være en venn av verden, gjør seg derfor til en  fiende av Gud.» (Jakob 4: 4) Jakob visste at Jesus hadde sagt dette om sine etterfølgere: ’De er ikke en del av verden, liksom jeg ikke er en del av verden.’ — Johannes 17: 14.

Selv om mange er enig i at de kristne ikke skal ha noen andel i denne verdens ondskap, har de innvendinger mot å være politisk nøytrale — ’ikke en del av verden’ på noen som helst måte. De hevder at en slik nøytralitet hindrer de kristne i aktivt å vise kjærlighet mot andre. De mener at kirkeledere bør si sin mening og gå aktivt inn for å bekjempe korrupsjon og urettferdighet. Men er den nøytralitet som Jesus lærte, virkelig uforenelig med aktiv omtanke for andre? Kan en kristen unnlate å ta stilling til splittende, politiske stridsspørsmål og samtidig tilby andre praktisk hjelp? Den neste artikkelen tar for seg disse spørsmålene.

[Fotnote]

[Bilde på side 4]

For å få politisk makt inngikk kirkeledere kompromiss med slike herskere som keiser Konstantin

[Rettigheter]

Musée du Louvre, Paris

[Bilder på side 5]

Hvorfor ble kjente religiøse ledere tiltrukket av politikk?

Augustin

Luther

Calvin

[Rettigheter]

Augustin: ICCD Photo; Calvin: Portrett av Holbein, fra boken The History of Protestantism (Vol. II)