Er nøytralitet til hinder for kristen kjærlighet?

Å VÆRE en kristen innebærer noe mer enn bare å lese Bibelen, be og synge salmer om søndagene. Det innebærer at en gjør noe, både for Gud og mennesker. Bibelen sier: «La oss ikke elske med ord eller med tungen, men i gjerning og sannhet.» (1. Johannes 3: 18) Jesus hadde oppriktig omtanke for andre, og de kristne ønsker å etterligne ham. Apostelen Paulus ansporet sine trosfeller til alltid å ha «rikelig å gjøre i Herrens gjerning». (1. Korinter 15: 58) Men hva er Herrens gjerning? Innbefatter det å forsøke å forandre regjeringens politikk til fordel for de fattige og undertrykte? Var det det Jesus gjorde?

Selv om andre prøvde å presse Jesus til å blande seg opp i politiske saker eller å ta parti, nektet han å gjøre det. Han avslo  Satans tilbud om makten over alle verdens riker, han nektet å la seg trekke inn i en diskusjon om det å betale skatt, og han trakk seg unna da en populær retning ønsket å gjøre ham til konge. (Matteus 4: 8—10; 22: 17—21; Johannes 6: 15) Men hans nøytralitet hindret ham ikke i å gjøre noe for andre.

Jesus konsentrerte seg om det som ville bringe andre varige goder. Da han gav fem tusen mennesker mat og helbredet syke, gav det midlertidig lindring til noen få, men hans undervisning førte til at evige velsignelser er blitt tilgjengelige for alle mennesker. Jesus ble ganske enkelt kjent som «Læreren», ikke som en som organiserte hjelpeaksjoner. (Matteus 26: 18; Markus 5: 35; Johannes 11: 28) Han sa: «Til dette er jeg født, og til dette er jeg kommet til verden: at jeg skulle vitne om sannheten.» — Johannes 18: 37.

Engasjert i noe som er bedre enn politikk

Den sannhet som Jesus lærte bort, var ikke politisk teori. Den dreide seg om det riket som han selv skulle være Konge i. (Lukas 4: 43) Dette riket er en himmelsk regjering, og det skal erstatte alle menneskelige styreformer og bringe menneskeheten varig fred. (Jesaja 9: 6, 7; 11: 9; Daniel 2: 44) Det er derfor menneskenes eneste sanne håp. Er det ikke mer kjærlig og omtenksomt å forkynne et slikt sikkert håp for framtiden enn å oppmuntre folk til å stole på at mennesker skal sørge for en trygg framtid? Bibelen sier: «Sett ikke deres lit til fornemme eller til en menneskesønn, hos hvem det ikke er frelse. Hans ånd farer ut, han vender tilbake til sin jord; på den dagen går hans tanker til grunne. Lykkelig er den som har Jakobs Gud til sin hjelp, som setter sitt håp til Jehova sin Gud.» (Salme 146: 3—5) I stedet for å sende disiplene ut for å forkynne om en bedre måte å organisere de forskjellige lands styre og stell på lærte Jesus dem å forkynne det «gode budskap om riket». — Matteus 10: 6, 7; 24: 14.

Dette er den «Herrens gjerning» som kristne forkynnere har fått i oppdrag å gjøre. Fordi Guds rikes undersåtter er pålagt å elske hverandre, vil dette riket lykkes i å fjerne fattigdommen ved å fordele menneskenes ressurser på en likevektig måte. (Salme 72: 8, 12, 13) Dette er gode nyheter som absolutt er verdt å forkynne.

I dag er Jehovas vitner organisert for å utføre «Herrens gjerning» i 235 land. I samsvar med Jesu påbud opptrer de respektfullt overfor alle regjeringer. (Matteus 22: 21) Men de adlyder også disse ordene som han sa til sine etterfølgere: ’Dere er ikke en del av verden, men jeg har utvalgt dere av verden.’ — Johannes 15: 19.

Noen som før var politisk aktive, har sluttet med det etter at de nøye har undersøkt Bibelen. En italiensk politiker som var medlem av Katolsk aksjon, en organisasjon kontrollert av kirken, sa: «Jeg ble engasjert i politikk fordi jeg mente at en aktivt burde bidra til den politiske og sosiale utviklingen i samfunnet.»  Etter at han hadde trukket seg som borgermester for å kunne forkynne om Guds rike som et av Jehovas vitner, forklarte han hvorfor folks oppriktige anstrengelser innen politikken mislykkes. «Verden er slik den er, ikke fordi rettskafne personer ikke har forsøkt å bedre de sosiale forholdene, men heller fordi de oppriktige anstrengelsene til noen få har måttet vike for flertallets ondskap.»

Det at de kristne lar være å engasjere seg i politikk for å forkynne om menneskenes eneste sanne håp, hindrer dem ikke i å gi andre praktisk hjelp. De som blir hjulpet til å bli undersåtter av Guds rike, lærer å forandre sine negative holdninger, respektere myndighet, forbedre sitt familieliv og å ha et likevektig syn på materiell velstand. Men det viktigste er at Jehovas vitner hjelper folk til å få et nært forhold til Gud.

Forkynnere av Guds rike er til nytte for det samfunnet de lever i. De lærer folk å sette sin lit til en regjering som skal bringe varig fred til alle som elsker Gud. Fordi disse kristne er nøytrale, er de fri til å gi den mest varige og praktiske hjelp som finnes i dag.

[Ramme/bilde på side 7]

Han sluttet med politikk og begynte å forkynne om Guds rike

Som gutt lærte Átila frigjøringsteologi av prestene i det sognet han bodde i, i Belém i Brasil. Han likte å høre om at menneskene med tiden skulle bli utfridd av undertrykkelse, og ble med i en aktivistgruppe der han lærte å organisere protestmarsjer og kampanjer for sivil ulydighet.

Men Átila likte også å undervise barna i gruppen og brukte en bok han hadde fått, Lytt til den store Lærer  *. Den kom inn på god oppførsel og lydighet mot myndighetene. Dette fikk Átila til å lure på hvorfor de som støttet frigjøringsteologien, ikke fulgte Jesu høye moralnormer, og hvorfor noen glemmer de undertrykte når de selv får makt. Han gikk ut av gruppen. Senere banket Jehovas vitner på døren hans og snakket med ham om Guds rike. Innen kort tid begynte han å studere Bibelen, og han lærte om hvordan menneskene virkelig skal bli utfridd av all undertrykkelse.

Omtrent på denne tiden deltok Átila på et katolsk seminar om religion og politikk. «Det er to sider av samme sak,» sa lærerne. Átila ble også med på et møte i Rikets sal. For en forskjell! Der var det for eksempel ingen som røykte, drakk alkohol eller fortalte uanstendige vitser. Han bestemte seg for å bli med Jehovas vitner i deres forkynnelsesarbeid, og han ble snart døpt. Nå kan han se hvorfor frigjøringsteologien ikke er den virkelige løsningen på de fattiges problemer.

[Fotnote]

[Bilder på side 6]

De kristne forkynnernes nøytralitet hindrer dem ikke i å hjelpe andre