Livshistorie

Jeg var blind, men fikk øynene åpnet!

FORTALT AV EGON HAUSER

Etter å ha vært bokstavelig blind i to måneder fikk jeg øynene åpnet for bibelske sannheter som jeg hele livet hadde ignorert.

NÅR jeg tenker tilbake på de over 70 årene jeg har levd, er det mange ting jeg minnes med stor tilfredshet. Men hvis det var én ting jeg kunne ha endret, ville jeg ha valgt å lære Jehova Gud å kjenne mye tidligere.

Jeg ble født i 1927 i Uruguay, et lite, pæreformet land som ligger mellom Argentina og BrasiI, og som er velsignet med en flere kilometer lang vakker kyststripe langs Atlanterhavet. Befolkningen består hovedsakelig av etterkommere av italienske og spanske innvandrere. Mine foreldre, derimot, var ungarske innvandrere. Da jeg var barn, bodde vi i et beskjedent strøk hvor alle kjente hverandre og stod hverandre nær. Det var ikke nødvendig med lås på dørene eller gitter for vinduene. Det eksisterte ingen rasefordommer blant oss. Utlendinger og innfødte, svarte og hvite — vi var alle venner.

Foreldrene mine var aktive katolikker, og jeg ble altergutt da jeg var ti år gammel. Som voksen var jeg med i en gruppe som tjente som rådgivere for biskopen. Jeg ble innbudt til å delta i et seminar i Venezuela som var tilrettelagt av den katolske kirke. Jeg hadde nemlig valgt legeyrket, og som medisinske spesialister på gynekologi fikk vår gruppe i oppdrag å studere p-pillene, som ble introdusert på markedet på den tiden.

 Tidlige inntrykk som medisinstudent

Da jeg fremdeles var medisinstudent og lærte om menneskekroppen, ble jeg mer og mer imponert over den visdom som kom til uttrykk i dens utforming. Jeg undret meg for eksempel over kroppens evne til å lege seg selv og komme seg etter en skade, som når leveren eller noen ribben vokser tilbake til normal størrelse etter å ha blitt delvis fjernet.

Samtidig så jeg mange som var blitt utsatt for alvorlige ulykker, og jeg ble nedtrykt når noen av disse døde fordi de hadde fått blodoverføring. Jeg husker ennå hvor vanskelig det var å snakke med slektninger av pasienter som hadde dødd som følge av komplikasjoner i forbindelse med blodoverføringer. I de fleste tilfellene var det ingen som fortalte dem at det var en blodoverføring som hadde forårsaket deres kjæres død. Det ble i stedet oppgitt andre dødsårsaker. Selv om mange år er gått, kan jeg fremdeles huske de ubehagelige følelsene jeg hadde i forhold til blodoverføringer, og jeg trakk til slutt den slutning at det måtte være noe galt med en slik praksis. Hadde jeg bare den gang kjent til Jehovas lov om blodets hellighet! Da ville jeg ha forstått hvorfor jeg følte en slik uvilje mot det jeg så ble praktisert. — Apostlenes gjerninger 15: 19, 20.

Tilfredsstillelsen av å hjelpe mennesker

Med tiden ble jeg kirurg og leder for et legesenter i Santa Lucía. Jeg arbeidet også for det nasjonale institutt for biologisk forskning. Alt dette gav meg stor tilfredsstillelse. Jeg hjalp mennesker med deres sykdommer, gav lindring for fysiske lidelser og reddet i mange tilfeller liv. Jeg var også med på å bringe nye liv til verden ved å hjelpe til under fødsler. På grunn av mine tidligere erfaringer unnlot jeg å gi blodoverføringer, og jeg utførte flere tusen operasjoner uten bruk av blod. Jeg tenkte som så at en blødning er som en lekkasje i en tønne med vann. Den eneste virkelige løsningen vil være å reparere lekkasjen, ikke å fortsette å fylle vann i tønnen.

Jeg behandler Jehovas vitner

Jeg fikk først kjennskap til Jehovas vitner på 1960-tallet, da de begynte å komme til klinikken vår for å bli operert uten blodoverføring. Jeg kommer aldri til å glemme én pasient, en pioner (heltidsforkynner) som het Mercedes Gonzalez. Hun var så anemisk at legene ved universitetssykehuset ikke tok sjansen på å operere henne. De var overbevist om at hun ikke kom til å overleve. Vi opererte henne på klinikken vår, og til tross for at hun mistet blod, var operasjonen vellykket. Hun fortsatte å være pioner i over 30 år, inntil hun nylig døde, 86 år gammel.

Jeg var alltid imponert over den kjærlighet og interesse som vitnene viste når de tok seg av sine kristne brødre som lå på sykehus. Når jeg foretok mine besøksrunder hos pasientene, likte jeg å lytte til det vitnene fortalte om sin tro, og jeg tok imot den litteraturen de tilbød meg. Jeg forestilte meg aldri at jeg snart ikke bare ville være deres lege, men også deres åndelige bror.

Jeg ble nærere knyttet til vitnene da jeg giftet meg med Beatriz, datteren til en av pasientene mine. De fleste i hennes familie hadde allerede tilknytning til Jehovas vitner, og etter at vi hadde giftet oss, ble også hun et aktivt  vitne. Jeg var på den annen side fullstendig oppslukt av jobben min og nøt en viss grad av anseelse på det medisinske feltet. Alt virket svært lovende. Lite ante jeg da at min verden snart skulle rase sammen.

Jeg møter motgang

Noe av det verste som kan hende en kirurg, er at han mister synet. Det var det som skjedde meg. Plutselig fikk jeg en alvorlig skade på begge netthinnene — jeg var blind, og jeg visste ikke om det var noen mulighet for at jeg ville få synet tilbake. Etter at jeg var blitt operert, lå jeg i sengen med bandasje for begge øynene, og jeg ble deprimert. Jeg følte meg så tom og unyttig at jeg bestemte meg for å gjøre slutt på livet. Jeg stod opp av sengen og famlet meg fram langs veggen for å finne vinduet. Jeg skulle hoppe i døden fra fjerde etasje. Men i stedet havnet jeg ute i sykehuskorridoren, og en sykepleier geleidet meg tilbake til sengen.

Jeg gjorde ikke flere forsøk på å begå selvmord. Men i min verden av mørke fortsatte jeg å være deprimert og irritabel. Jeg gav Gud det løftet at hvis jeg noen gang fikk se igjen, skulle jeg lese Bibelen fra perm til perm. Med tiden fikk jeg synet delvis tilbake, og jeg var i stand til å lese. Men jeg kunne ikke fortsette som kirurg. I Uruguay har vi imidlertid et populært ordtak som heter «No hay mal que por bien no venga», «aldri så galt at det ikke er godt for noe». Jeg skulle snart få erfare sannheten i dette ordtaket.

En dårlig start

Jeg ønsket å kjøpe den store utgaven av The Jerusalem Bible, men fikk vite at Jehovas vitner hadde en billigere bibel, som et ungt vitne tilbød seg å komme hjem til meg med. Neste formiddag stod han ved inngangsdøren min med bibelen. Min kone åpnet døren og snakket med ham. Jeg ropte uforskammet innefra at hvis hun hadde betalt ham for bibelen, hadde han ingen grunn til å være i mitt hjem lenger, og at han fikk se til å dra sin vei. Det skulle vel være unødvendig å si at han gjorde det med én gang. Jeg var ikke klar over at nettopp denne mannen snart skulle komme til å spille en viktig rolle i livet mitt.

En dag gav jeg min kone et løfte som jeg ikke klarte å holde. Så for å gjøre det godt igjen og glede henne sa jeg at jeg skulle bli med henne på den årlige høytiden til minne om Kristi død. Da den dagen kom, husket jeg på løftet jeg hadde gitt, og ble med henne. Den vennlige atmosfæren og den hjertelige måten jeg ble tatt imot på, gjorde inntrykk på meg. Da taleren begynte å snakke, ble jeg overrasket over å se at det var den samme unge mannen som jeg så uforskammet hadde bedt om å forlate hjemmet mitt. Hans tale rørte dypt ved meg, og jeg følte meg ille til mote over den uvennlige måten jeg hadde behandlet ham på. Hva kunne jeg gjøre for å rette på det?

Jeg spurte min kone om hun kunne invitere ham hjem til oss på middag, men hun svarte: «Synes du ikke at det er mer passende at du inviterer ham? Bare bli her, så kommer han bort til oss.» Hun hadde rett. Han kom bort for å hilse på oss og takket med glede ja til invitasjonen.

Den samtalen vi hadde den kvelden denne broren kom for å besøke oss, var begynnelsen til mange forandringer for meg. Han viste meg boken Den sannhet som fører til evig liv  *, og jeg viste ham seks eksemplarer av den samme boken. Jeg hadde fått dem på sykehuset av forskjellige pasienter som var Jehovas vitner, men jeg hadde aldri lest noen av dem. Under og etter middagen, til langt på natt, stilte jeg det ene spørsmålet etter det andre — og han besvarte dem alle ved hjelp av Bibelen. Samtalen fortsatte til utpå morgenkvisten den neste dagen. Før den unge mannen gikk, tilbød han seg å studere Bibelen med meg ved hjelp av boken Den sannhet som fører til evig  liv. Vi studerte den ferdig på tre måneder og fortsatte med en annen bok, «Babylon den store har falt!» Guds rike hersker! * Etter det innviet jeg mitt liv til Jehova Gud og ble døpt.

Jeg føler igjen at jeg er til nytte

Som følge av at jeg var blind i bokstavelig forstand, ble mitt «hjertes øyne» åpnet for bibelske sannheter som jeg fram til da hadde ignorert. (Efeserne 1: 18) Det at jeg har lært Jehova og hans kjærlige hensikt å kjenne, har forandret hele livet mitt. Igjen føler jeg at jeg er til nytte, og jeg er lykkelig. Jeg hjelper mennesker både i fysisk og åndelig forstand. Jeg viser dem hvordan de kan forlenge livet med noen år i denne verdensordning, og hvordan de kan få leve i all evighet i den nye verden.

Jeg har holdt meg oppdatert på det medisinske feltet og har forsket i farer ved bruk av blod, foruten at jeg har forsket i alternative behandlingsmåter, pasientrettigheter og bioetikk. Jeg har fått anledning til å presentere denne informasjonen for andre leger når jeg er blitt innbudt til å snakke om disse temaene ved medisinske seminarer. I 1994 deltok jeg i den første kongressen om behandlingsmåter uten bruk av blod som ble holdt i Rio de Janeiro i Brasil, og der holdt jeg et foredrag om behandling av blødninger. Noe av denne informasjonen tok jeg med i en artikkel som jeg skrev, «Una propuesta: Estrategias para el Tratamiento de las Hemorragias» (Et strategisk opplegg for behandling av blødninger), og som ble trykt i det medisinske tidsskriftet Hemoterapia.

Ulastelighet under press

I begynnelsen var min uvilje mot blodoverføringer hovedsakelig basert på vitenskapelige fakta. Men da jeg selv ble sykehuspasient, oppdaget jeg at det var noe helt annet å nekte blodoverføring og bevare troen under sterkt press fra leger. Etter at jeg fikk et alvorlig hjerteinfarkt, måtte jeg forklare mitt standpunkt for en kirurg i over to timer. Han var sønnen til noen svært gode venner av meg, og han sa at han ikke ville la meg dø hvis han mente at en blodoverføring kunne redde livet mitt. Jeg bad inni meg til Jehova om at han måtte hjelpe denne legen til å forstå og respektere mitt standpunkt, selv om han ikke var enig i det. Til slutt lovte legen å respektere mine ønsker.

En annen gang måtte jeg få fjernet en stor svulst i prostata. Det oppstod blødninger. Nok en gang måtte jeg forklare hvorfor jeg nektet blodoverføring, og selv om jeg mistet to tredjedeler av blodet, respekterte legene mitt standpunkt.

En holdningsendring

Som medlem av den internasjonale forening for bioetikk har jeg hatt gleden av å se hvordan helsepersonell og juridiske myndigheter har endret holdning med hensyn til pasienters rettigheter. Mange leger som før hadde en formyndersk innstilling, respekterer nå prinsippet om informert samtykke. De lar pasientene være med på å velge behandling. Jehovas vitner blir ikke lenger sett på som fanatikere som ikke fortjener legehjelp. I stedet blir de betraktet som velinformerte pasienter med rettigheter som bør respekteres. På medisinske seminarer og i fjernsynsprogrammer har kjente professorer kommet med følgende uttalelser: «Takket være de anstrengelsene Jehovas vitner har gjort seg, forstår vi  nå . . .»; «Vi har lært av Jehovas vitner . . .»; «De har lært oss å bli flinkere.»

Det er blitt sagt at livet er viktigere enn alt annet fordi frihet, integritet og menneskeverd ville ha vært uten betydning uten det. Mange slutter seg nå til et bedre rettsbegrep og erkjenner at hvert enkelt menneske har sine egne rettigheter og er den eneste som kan bestemme hvilke rettigheter som bør komme først under gitte omstendigheter. På den måten lar en menneskeverd, friheten til å velge og religiøse trosoppfatninger få prioritet. Pasienten har selvbestemmelsesrett. Ordningen med Jehovas vitners sykehusinformasjonstjeneste har hjulpet mange leger til å forstå disse tingene bedre.

Som følge av den vedvarende støtte jeg har fått fra familien, har jeg kunnet gjøre nytte for meg i Jehovas tjeneste og også tjene som eldste i den kristne menighet. Som allerede nevnt angrer jeg mest på at jeg ikke viste interesse for å lære om Jehova tidligere i livet. Men jeg er veldig takknemlig for at han har åpnet øynene mine for det enestående håpet om å få leve under hans rikes styre, da «ingen innbygger skal si: ’Jeg er syk’». — Jesaja 33: 24. *

[Fotnoter]

[Bilde på side 24]

Da jeg var i 30-årene og arbeidet på et sykehus i Santa Lucía

[Bilde på side 26]

Sammen med min kone, Beatriz, i 1995