Abraham og Sara — du kan etterligne deres tro

DEN gudfryktige patriarken Abraham blir kalt «far til alle dem som har tro». (Romerne 4: 11) Hans kjære kone Sara hadde også en sterk tro. (Hebreerne 11: 11) Hvorfor var de så gode eksempler når det gjelder å ha tro? Hvilke prøvelser måtte de utholde? Og hvilken verdi har beretningen om Abraham og Sara for oss?

Abrahams tro kom til uttrykk da Jehova Gud befalte ham å forlate hjemmet sitt. Gud sa: «Dra bort fra ditt land og fra dine slektninger og fra din fars hus til det land som jeg skal vise deg.» (1. Mosebok 12: 1) Abraham adlød Guds befaling, for vi leser: «Ved tro adlød Abraham, da han ble kalt, idet han drog ut til et sted som han skulle få som en arv; og han drog ut, enda han ikke visste hvor han kom hen.» (Hebreerne 11: 8) Tenk over hva dette innebar.

Abraham bodde i byen Ur, i det som nå er det sørlige Irak. Ur var en blomstrende by i Mesopotamia og hadde handelsforbindelser med landene ved Persiabukta og sannsynligvis også med folk i Indusdalen. Sir Leonard Woolley, som ledet den systematiske utgravningen av Ur, bemerker at de fleste husene på Abrahams tid var bygd av murstein, og at veggene var pusset og kalket. Huset til én velstående person var en toetasjes bygning med et brolagt indre gårdsrom. Første etasje var for tjenere og gjester. I annen etasje gikk det en svalgang i tre langs veggen; herfra kunne man komme inn i de rommene som var forbeholdt familien. Med mellom ti og tjue rom var slike hus «forholdsvis romslige og gjorde det mulig å leve et respektabelt, komfortabelt, og, etter østerlandsk standard, luksuriøst liv,» sier Woolley. Disse boligene «huset hovedsakelig et sivilisert folk og oppfylte kravene til et høyt utviklet urbant liv». Hvis det var et slikt hjem Abraham og Sara reiste fra for å bo i telt, brakte de store ofre for å tjene Jehova.

Abraham og hans familie drog først til Karan, en by i det nordlige Mesopotamia, og så videre inn i Kanaan. Dette var en reise på cirka 1600 kilometer — altså nokså langt for et eldre ektepar. Abraham var 75 år gammel og Sara var 65 da de forlot Karan. — 1. Mosebok 12: 4.

Hvordan tror du Sara reagerte da Abraham fortalte at de skulle forlate Ur? Hun kan ha blitt bekymret da hun forstod at de  skulle flytte til et fremmed land, kanskje med fiendtlig innstilte innbyggere, noe som innebar at de måtte forlate det trygge, komfortable hjemmet sitt og begynne å leve enklere enn de hadde gjort tidligere. Likevel underordnet Sara seg under Abraham, som hun så på som sin «herre». (1. Peter 3: 5, 6) Noen bibelforskere mener at dette var et uttrykk for Saras «sedvanlige, respektfulle holdning og oppførsel overfor ham», for «oppriktig innarbeidede vaner som styrte den måten hun tenkte og følte på». Men først og fremst stolte Sara på Jehova. Hennes tro og villighet til å underordne seg er et godt eksempel for gifte kristne kvinner.

Riktignok har ikke vi fått befaling om å reise fra hus og hjem for å adlyde Gud, selv om noen heltidsforkynnere har reist fra hjemlandet sitt for å forkynne det gode budskap i et annet land. Uansett hvor vi tjener Gud, vet vi at så lenge vi setter åndelige interesser på førsteplassen i livet vårt, vil han ta seg av oss og dekke våre behov. — Matteus 6: 25—33.

Verken Sara eller Abraham angret på den avgjørelsen de hadde tatt. «Og hvis de nå virkelig hadde fortsatt å tenke på det stedet som de hadde dratt ut fra, ville de hatt anledning til å vende tilbake,» sa apostelen Paulus. Men de vendte ikke tilbake. De var overbevist om at Jehova «skal lønne dem som oppriktig søker ham», og de viste derfor tro på hans løfter. Det må vi også gjøre hvis vi skal fortsette å vise Jehova helhjertet hengivenhet. — Hebreerne 11: 6, 15, 16.

Åndelig og materiell velstand

Etter at Abraham hadde kommet til Kanaan, sa Jehova til ham: «Til din ætt skal jeg gi dette landet.» Abraham bygde da et  alter for Jehova og begynte å «påkalle Jehovas navn». (1. Mosebok 12: 7, 8) Jehova gjorde Abraham til en velstående mann, og de som var med ham, ble mange i antall. Siden han en gang mønstret 318 trenede menn — slaver som var født i hans husstand — «må hele gruppen hans ha talt godt over tusen personer,» ifølge en bibelkommentator. Folk så på ham som «en Guds høvding». — 1. Mosebok 13: 2; 14: 14; 23: 6.

Abraham tok ledelsen i tilbedelsen. Han lærte dem som tilhørte hans husstand, å «holde seg til Jehovas vei og øve rettferdighet og rett». (1. Mosebok 18: 19) I dag kan kristne familieoverhoder finne oppmuntring i det gode eksempel Abraham foregikk med ved å lære dem som var i hans husstand, å stole på Jehova og å handle rettferdig. Det er derfor ikke overraskende at vi leser at både Saras egyptiske trellkvinne, Hagar, Abrahams eldste tjener og Isak stolte på Jehova Gud. — 1. Mosebok 16: 5, 13; 24: 10—14; 25: 21.

Abraham — en fredsstifter

Flere begivenheter i Abrahams liv viser at han etterlignet Guds egenskaper. I stedet for å la en krangel mellom hans gjetere og gjeterne til hans nevø Lot få fortsette, foreslo Abraham at de skulle skille lag, og han lot den yngre Lot få velge beitemark først. Abraham var en fredsstifter. — 1. Mosebok 13: 5—13.

Hvis vi noen gang kommer i den situasjon at vi må velge mellom å insistere på våre rettigheter og å føye oss for å bevare freden, kan vi huske på at Jehova ikke lot Abraham gå glipp av noe selv om han viste omtanke for Lot. Tvert imot gav han Abraham et løfte om at han og hans ætt skulle arve hele det landet han kunne se rundt seg. (1. Mosebok 13: 14—17) «Lykkelige er de fredsommelige [«fredsstifterne», NW, fotnoten],» sa Jesus, «for de skal bli kalt ’Guds sønner’.» — Matteus 5: 9.

Hvem skulle bli Abrahams arving?

Til tross for Guds løfter om at Abraham og Sara skulle få en ætt, forble Sara ufruktbar. Abraham vendte seg til Gud med denne saken. Skulle Elieser, Abrahams tjener, arve alt det han eide? Nei, for Jehova sa: «Denne mannen skal ikke etterfølge deg som arving, men en som skal utgå fra ditt eget indre, skal etterfølge deg som arving.» — 1. Mosebok 15: 1—4.

Abraham og Sara fikk fortsatt ikke barn, og da Sara var 75 år gammel, gav hun opp håpet. Hun sa derfor til Abraham: «Jehova har tillukket meg, så jeg ikke kan føde barn. Jeg ber deg, ha omgang med min tjenestekvinne. Kanskje jeg kan få barn ved henne.» Abraham tok da Hagar som sin andre kone og hadde omgang med henne, og hun ble gravid. Da Hagar skjønte at hun var gravid, begynte hun å se på sin frue med forakt. Sara klaget bittert til Abraham og ydmyket Hagar slik at hun rømte. — 1. Mosebok 16: 1—6.

Abraham og Sara handlet i god tro og i tråd med det som var alminnelig godtatt skikk på deres tid. Men det var ikke på denne måten Jehova ville gi Abraham en ætt. Selv om kulturen i det landet vi bor i, skulle tilsi at en bestemt handlemåte er den rette under visse omstendigheter, betyr ikke det nødvendigvis at Jehova har samme syn på saken. Han kan ha et helt annet syn på vår situasjon. Derfor må vi søke hans veiledning og be om at han må vise oss hvordan vi skal handle. — Salme 25: 4, 5; 143: 8, 10.

Ingenting er «for usedvanlig for Jehova»

Etter en tid fikk Hagar en sønn med Abraham som fikk navnet Ismael. Men han var  ikke den lovte Ætt. Sara skulle selv bli mor til denne arvingen, til tross for sin høye alder. — 1. Mosebok 17: 15, 16.

Da Gud åpenbarte at Sara skulle føde Abraham en sønn, «falt Abraham på sitt ansikt og begynte å le og å si i sitt hjerte: ’Skal det fødes en hundre år gammel mann et barn, og skal Sara, ja en nitti år gammel kvinne, føde?’» (1. Mosebok 17: 17) Da en engel gjentok budskapet mens Sara hørte på, fikk det henne til å «le inni seg». Men ingenting er «for usedvanlig for Jehova». Vi kan ha tro på at han kan gjøre hva han enn vil. — 1. Mosebok 18: 12—14.

Det var ved tro at Sara fikk «kraft til å unnfange en ætt, til og med da hun var forbi aldersgrensen, ettersom hun anså ham som hadde gitt løftet, for trofast». (Hebreerne 11: 11) Med tiden fødte Sara Isak. Navnet hans betyr «latter».

Sterk tro på Guds løfter

Jehova gjorde det klart at Isak var den lenge etterlengtede ætten. (1. Mosebok 21: 12) Abraham må derfor ha blitt lamslått da Jehova bad ham om å ofre sønnen sin. Likevel hadde Abraham gode grunner til å stole på Jehova. Var ikke Jehova i stand til å oppreise Isak fra de døde? (Hebreerne 11: 17—19) Hadde han ikke bevist sin makt ved at han på mirakuløst vis hadde gitt Abraham og Sara tilbake evnen til å få barn, slik at de kunne få Isak? Abraham var overbevist om Guds evne til å innfri sine løfter, og han var villig til å adlyde Guds befaling. Sant nok ble han hindret i å ta livet av Isak. (1. Mosebok 22: 1—14) Men Abrahams rolle i denne sammenheng hjelper oss likevel til å forstå hvor vanskelig det må ha vært for Jehova Gud å gi «sin enbårne Sønn, for at enhver som viser tro på ham, ikke skal bli tilintetgjort, men ha evig liv». — Johannes 3: 16; Matteus 20: 28.

På grunn av sin tro på Jehova forstod Abraham at den som var arving til løftene, ikke kunne gifte seg med en fra Kanaans land som tilbad falske guder. Hvordan kunne en gudfryktig forelder la sitt barn gifte seg med en som ikke tilbad Jehova? Abraham fant derfor en passende kone til Isak blant slektningene sine i Mesopotamia — mer enn 800 kilometer unna. Jehova velsignet disse anstrengelsene ved å gjøre det klart at Rebekka var den han hadde utvalgt til å bli Isaks brud og stammor til Messias. Ja, Jehova «velsignet Abraham i alt». — 1. Mosebok 24: 1—67; Matteus 1: 1, 2.

Velsignelser for alle nasjonene

Abraham og Sara er gode eksempler når det gjelder å utholde prøvelser og vise tro på Guds løfter. Oppfyllelsen av slike løfter har betydning for menneskenes evige utsikter,  for Gud gav Abraham følgende forsikring: «Ved hjelp av din ætt skal alle jordens nasjoner visselig velsigne seg fordi du har lyttet til min røst.» — 1. Mosebok 22: 18.

Abraham og Sara var selvfølgelig ufullkomne, slik som oss. Men da de forstod hva som var Guds vilje, handlet de resolutt i samsvar med den — uansett hva det måtte koste dem. Abraham kalles derfor «Jehovas venn», og Sara huskes som en ’hellig kvinne som håpet på Gud’. (Jakob 2: 23; 1. Peter 3: 5) Ved at vi anstrenger oss for å etterligne Abrahams og Saras tro, kan vi også få et nært og fortrolig forhold til Jehova Gud. Vi kan også dra nytte av de storslåtte løftene som han gav Abraham. — 1. Mosebok 17: 7.

[Bilde på side 26]

Fordi Abraham og Sara viste tro, velsignet Jehova dem med en sønn da de var langt oppe i årene

[Bilde på side 28]

Abrahams eksempel hjelper oss til å forstå hva det innebar for Jehova å la sin enbårne Sønn dø