Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

Fra mørke fangehull til de sveitsiske alper

Fra mørke fangehull til de sveitsiske alper

Livshistorie

Fra mørke fangehull til de sveitsiske alper

FORTALT AV LOTHAR WALTHER

Etter at jeg hadde sittet tre lange år i mørke fangehull i kommunistiske fengsler i Øst-Tyskland, gledet jeg meg veldig til å få oppleve friheten og få være sammen med min kjære familie.

MEN jeg var ikke forberedt på det forvirrede uttrykket i ansiktet til min seks år gamle sønn, Johannes. Han hadde levd halve livet sitt uten å ha meg der. Jeg var helt fremmed for ham.

Selv hadde jeg, til forskjell fra min sønn, kunnet glede meg over å vokse opp hos begge mine kjærlige foreldre. Det hersket en varm atmosfære i hjemmet vårt i Chemnitz i Tyskland, hvor jeg ble født i 1928. Far gav åpent uttrykk for sin misnøye med religion. Han husket hvordan «kristne» soldater under den første verdenskrig på begge sider av fronten hadde ønsket hverandre «God jul» den 25. desember, for så bare å fortsette å drepe hverandre dagen etter. For ham var religion toppen av hykleri.

Skuffelser viker plassen for tro

Jeg slapp heldigvis å oppleve slike skuffelser. Den annen verdenskrig sluttet da jeg var 17 år gammel, og jeg unngikk så vidt å bli utskrevet til de væpnede styrker. Men det var noen foruroligende spørsmål som plaget meg, for eksempel: Hvorfor er det så mange som blir drept? Hvem kan jeg stole på? Hvor kan jeg oppnå virkelig trygghet? Vi bodde i Øst-Tyskland, som ble underlagt sovjetisk kontroll. De kommunistiske idealene om rettferdighet, likhet, solidaritet og fredelig sameksistens virket tiltalende for dem som var utslitt av krigens herjinger. Mange av disse oppriktige menneskene skulle snart komme til å bli dypt desillusjonerte — denne gangen ikke på grunn av religion, men på grunn av politikk.

Det var mens jeg lette etter meningsfylte svar, at den ene av tantene mine, som var et av Jehovas vitner, snakket med meg om sin tro. Hun gav meg en bok som var basert på Bibelen, og den fikk meg til å lese hele kapittel 24 i Matteus for første gang i mitt liv. Jeg ble slått av de fornuftige og overbevisende forklaringene i boken, som viste at vi nå lever i «avslutningen på tingenes ordning», og som pekte på hva som er årsaken til menneskenes problemer. — Matteus 24: 3; Åpenbaringen 12: 9.

Jeg fikk snart flere av publikasjonene til Jehovas vitner, og etter hvert som jeg slukte dem, forstod jeg at jeg hadde funnet den sannheten jeg så ivrig hadde lett etter. Det var spennende å lære at Jesus Kristus var blitt innsatt som konge i himmelen i 1914, og at han snart skulle beseire ugudelige elementer for å kunne velsigne lydige mennesker. Jeg var også veldig glad for at jeg fikk en klar forståelse av gjenløsningen. Det gjorde det lettere for meg å vende meg til Jehova Gud i inderlig bønn og be ham om tilgivelse. Jeg ble svært rørt av den kjærlige anmodningen vi finner i Jakob 4: 8: «Nærm dere Gud, og han skal nærme seg dere.»

Selv om jeg følte en nærmest grenseløs begeistring for min nye tro, ville ikke foreldrene mine og søsteren min til å begynne med godta det jeg fortalte dem. Dette førte imidlertid ikke til at jeg fikk mindre lyst til å gå på de kristne møtene som ble holdt av en liten gruppe vitner i nærheten av Chemnitz. Til min store overraskelse ble foreldrene mine og søsteren min med meg på det første møtet! Dette skjedde vinteren 1945/46. Senere, da det ble dannet en bibelstudiegruppe i Harthau, hvor vi bodde, begynte familien min å komme regelmessig på møtene.

«Jeg er bare en gutt»

Det at jeg fikk lære viktige sannheter fra Bibelen og regelmessig var sammen med Jehovas folk, fikk meg til å innvie mitt liv til Jehova, og jeg ble døpt den 25. mai 1946. Til min store glede gikk også familien min framover åndelig sett, og med tiden ble de alle tre trofaste vitner. Søsteren min er fremdeles en aktiv forkynner i en av menighetene i Chemnitz. Mor og far tjente trofast til de døde i henholdsvis 1965 og 1986.

Seks måneder etter at jeg var blitt døpt, begynte jeg som spesialpioner. Dette avmerket starten på en livslang tjeneste «i gunstige tider og i vanskelige tider». (2. Timoteus 4: 2) Snart åpnet det seg nye muligheter for tjeneste. Det var behov for heltidsforkynnere i et avsidesliggende område i den østlige delen av Tyskland. En bror og jeg søkte om å få dette oppdraget, men jeg følte at jeg verken var erfaren eller moden nok til en slik ansvarsfull oppgave. Ettersom jeg bare var 18 år, følte jeg det på samme måte som Jeremia: «Akk, . . . Jehova! Se, jeg vet virkelig ikke hvordan jeg skal tale, for jeg er bare en gutt.» (Jeremia 1: 6) Til tross for de betenkelighetene jeg hadde, bestemte ansvarlige brødre seg for å gi oss en sjanse. Vi ble derfor tildelt Belzig, et tettsted i delstaten Brandenburg.

Det var litt av en utfordring å forkynne i distriktet der, men det var nyttig trening for meg. Etter hvert var det flere framstående forretningskvinner som tok imot budskapet om Riket og ble Jehovas vitner. Det standpunktet de inntok, gikk imidlertid på tvers av de dypt rotfestede tradisjonene i det lille landsens samfunnet, hvor folk var redde for nye ting. Både katolske og protestantiske prester motarbeidet oss kraftig og kom med ærekrenkende anklager mot oss fordi vi forkynte. Men ved at vi stolte på Jehovas veiledning og beskyttelse, var vi i stand til å hjelpe mange interesserte til å ta imot sannheten.

Mørke skyer i horisonten

Året 1948 bød på både velsignelser og uventede vanskeligheter. Først ble jeg bedt om å tjene som pioner i Rudolstadt i Thüringen. Der ble jeg kjent med mange trofaste brødre og søstre, og jeg likte å være sammen med dem. I juli det året fikk jeg en annen stor velsignelse. Jeg giftet meg med Erika Ullmann, en trofast og aktiv, ung kristen kvinne, som jeg hadde kjent fra den tiden da jeg begynte å gå på møter i Chemnitz menighet. Vi begynte som pionerer sammen i hjembyen min, Harthau. Etter en tid måtte Erika slutte i heltidstjenesten blant annet på grunn av problemer med helsen.

Dette var vanskelige tider for Jehovas folk. Arbeidskontoret i Chemnitz inndrog rasjoneringskortet mitt for matvarer i et forsøk på å tvinge meg til å slutte å forkynne og heller få meg verdslig heltidsjobb. Ansvarlige brødre brukte saken min for å få staten til å gi oss juridisk anerkjennelse. Det oppnådde vi ikke, og den 23. juni 1950 ble jeg dømt til å betale en bot eller til å sitte 30 dager i fengsel. Vi anket avgjørelsen, men ankedomstolen forkastet anken, og jeg ble sendt i fengsel.

Dette var bare et forvarsel om den stormen av motstand og motgang som var i anmarsj. Mindre enn en måned senere, i september 1950, forbød det kommunistiske regimet virksomheten vår, etter å ha satt i gang en bakvaskelseskampanje i mediene. På grunn av vårt nøytrale standpunkt og den raske veksten vi hadde, ble vi stemplet som en farlig gruppe som drev spionasje for Vesten, og som drev «tvilsom virksomhet» under dekke av religion. Den dagen forbudet ble utstedt, fødte min kone vår sønn, Johannes, hjemme, mens jeg var i fengsel. Uten å bry seg om protestene fra jordmoren tvang tjenestemenn fra den østtyske sikkerhetstjenesten (Stasi) seg inn i leiligheten vår og lette etter noe som kunne bevise anklagene deres. Selvsagt fant de ingenting. Men senere lyktes de i å plante en informant i menigheten vår. Det førte til at alle de ansvarlige brødrene, deriblant jeg selv, ble arrestert i oktober 1953.

I mørke fangehull

Etter at dommen var falt og vi var blitt idømt straffer som strakte seg fra tre til seks år, ble vi ført til de motbydelige fangehullene i Osterstein-slottet i Zwickau, hvor flere andre av våre brødre satt fra før. Til tross for de elendige forholdene der var det en glede å få være sammen med modne brødre. Det at vi manglet frihet, betydde ikke at vi manglet åndelig føde. Selv om Vakttårnet var foraktet og forbudt av regimet, fant det veien inn i fengselet og like inn i cellene der vi satt! Hvordan var det mulig?

Noen av brødrene ble pålagt å jobbe i kullgruver hvor de traff vitner utenfra, som gav dem bladene. Brødrene fikk så i all hemmelighet brakt bladene inn i fengselet og klarte på en kløktig måte å få gitt den sårt tiltrengte åndelige føden videre til oss andre. Jeg var så glad for at jeg fikk erfare Jehovas omsorg og ledelse på denne måten!

I slutten av 1954 ble vi overført til det beryktede fengselet i Torgau. De vitnene som var der, var glade for at vi kom. Til da hadde de holdt seg åndelig sterke ved å fortelle hverandre det de husket fra eldre numre av Vakttårnet. Og som de lengtet etter å få nye forsyninger av åndelig føde! Nå var det vår oppgave å dele med dem noe av det vi hadde studert i Zwickau. Men hvordan skulle vi klare det, når det var strengt forbudt for oss å snakke med hverandre under våre daglige lufteturer? Vel, brødrene hadde gitt oss verdifulle råd om hvordan vi skulle gå fram, og Jehova holdt sin mektige beskyttende hånd over oss. Dette lærte oss hvor viktig det er å studere Bibelen flittig og meditere når vi har frihet og anledning til å gjøre det.

Viktige beslutninger må tas

Vi klarte å stå fast med Jehovas hjelp. Til vår store overraskelse fikk mange av oss amnesti i slutten av 1956. Det er vanskelig å beskrive den glede vi følte da fengselsdørene ble åpnet! Sønnen min var da seks år gammel, og det var en kolossal glede for meg å bli gjenforent med min kone og få være med på å oppdra barnet vårt. En stund behandlet Johannes meg som en fremmed, men snart oppstod det et nært forhold mellom oss.

Jehovas vitner i Øst-Tyskland stod overfor en svært vanskelig tid. En voksende fiendtlighet mot vår kristne forkynnelse og vårt nøytrale standpunkt gjorde at vi levde med trusler hengende over oss — et slitsomt liv fylt av fare og bekymring. Derfor måtte Erika og jeg nøye og under bønn tenke igjennom vår situasjon, og vi kom til at vi måtte flytte for å kunne leve under gunstigere forhold, slik at vi ikke gikk til grunne av bekymring. Vi ønsket å ha frihet til å tjene Jehova og til å arbeide mot åndelige mål.

Våren 1957 åpnet det seg en mulighet for oss til å flytte til Stuttgart i Vest-Tyskland. Forkynnelsesarbeidet var ikke forbudt der, og vi kunne fritt omgås våre brødre. Den kjærlige støtten de gav oss, var overveldende. Vi var omkring sju år i menigheten i Hedelfingen i Stuttgart. I disse årene gikk sønnen vår på skole og gjorde fine framskritt i sannheten. I september 1962 hadde jeg gleden av å gjennomgå Kurs i Rikets tjeneste i Wiesbaden. Der ble jeg oppmuntret til å flytte med familien min for å tjene et sted hvor det var stort behov for tysktalende forkynnere. Dette gjaldt visse områder i Tyskland og i Sveits.

Av sted til de sveitsiske alper

Slik gikk det til at vi i 1963 flyttet til Sveits. Vi ble bedt om å samarbeide med en liten menighet i Brunnen ved den vakre Vierwaldstättersjøen midt i de sveitsiske alper. For oss var det som å være i et paradis. Vi måtte venne oss til den tyske dialekten man snakker der, til levemåten på stedet og til folks måte å tenke på. Men vi likte å arbeide og forkynne blant fredselskende mennesker. Vi bodde i Brunnen i 14 år.

I 1977, da jeg var nesten 50 år gammel, ble vi invitert til å tjene ved det sveitsiske Betel i Thun. Vi så det som et uventet privilegium og tok imot det med stor verdsettelse. Min kone og jeg tjente på Betel i ni år, og det er noe vi husker som en spesiell milepæl i vårt kristne liv og i vår personlige åndelige utvikling. Vi likte også å forkynne sammen med våre trosfeller i Thun og distriktene i nærheten, hvor vi alltid kunne glede oss over å skue Jehovas «underfulle gjerninger», de majestetiske snøkledde fjellene i Bern-Alpene. — Salme 9: 1.

På flyttefot igjen

I begynnelsen av 1986 flyttet vi på nytt. Vi ble bedt om å være spesialpionerer i et kjempestort distrikt som tilhørte Buchs menighet i den østlige delen av Sveits. Nå måtte vi igjen venne oss til en annerledes måte å leve på. Men motivert av vårt ønske om å tjene Jehova der vi kunne gjøre mest mulig nytte for oss, tok vi fatt på vårt nye oppdrag, og med Jehovas velsignelse gikk det bra. Iblant har jeg vikariert for reisende tilsynsmenn og besøkt menigheter for å styrke dem. Det har gått 18 år, og vi har hatt mange fine opplevelser når vi har forkynt i dette distriktet. Menigheten i Buchs har vokst, og vi gleder oss over å kunne møtes i en flott Rikets sal, som ble innviet for fem år siden.

Jehova har vist oss omsorg på en storslått måte. Vi har brukt størstedelen av livet vårt i heltidstjenesten, men vi har aldri manglet noe. Det har gitt oss glede og tilfredshet å se at vår sønn, hans kone og barna deres, i tillegg til barnas familier, vandrer trofast på Jehovas veier.

Når jeg ser tilbake, føler jeg virkelig at vi har tjent Jehova «i gunstige tider og i vanskelige tider». Mine anstrengelser i den kristne tjeneste har ført meg fra mørke fangehull i kommunistiske fengsler til de praktfulle fjellene i de sveitsiske alper. Familien min og jeg har ikke angret et øyeblikk.

[Ramme på side 28]

«Ofre i dobbelt forstand» står fast under forfølgelse

I Øst-Tyskland (Den tyske demokratiske republikken, DDR) ble Jehovas vitner utsatt for brutal undertrykkelse. Opptegnelser viser at mer enn 5000 Jehovas vitner ble sendt til tvangsarbeidsleirer og fengsler på grunn av sin kristne forkynnelse og nøytralitet. — Jesaja 2: 4.

Noen av dem er blitt omtalt som «ofre i dobbelt forstand». Omkring 325 av dem hadde sittet i nazistiske konsentrasjonsleirer og fengsler. Så ble de i 1950-årene forfulgt og fengslet av Stasi, den østtyske sikkerhetstjenesten. Noen av fengslene kom også til å tjene et dobbelt formål ved at de først var nazistiske fengsler og deretter ble Stasi-fengsler.

I løpet av det første tiåret med voldsom forfølgelse, fra 1950 til 1961, var det i alt 60 vitner, både menn og kvinner, som døde i fengsel av mishandling, underernæring, sykdom og alderdom. Tolv vitner ble idømt livsvarig fengsel, noe som senere ble omgjort til 15 års fengsel.

I dag er det i det tidligere hovedkvarteret til Stasi i Berlin en permanent utstilling som kaster lys over de 40 årene da Jehovas vitner i Øst-Tyskland ble forfulgt av myndighetene. Bildene og de nedskrevne personlige beretningene på utstillingen utgjør et taust vitnesbyrd om det mot og den åndelige styrke disse trofaste vitnene viste under forfølgelsens ild.

[Kart på sidene 24 og 25]

(Se den trykte publikasjonen)

ØST-TYSKLAND

Rudolstadt

Belzig

Torgau

Chemnitz

Zwickau

[Bilde på side 25]

Osterstein-slottet i Zwickau

[Rettigheter]

Fotosammlung des Stadtarchiv Zwickau, Deutschland

[Bilde på side 26]

Min kone, Erika, og meg