Hvem var anabaptistene?

DE SOM besøker sentrum av den tyske byen Münster i Westfalen, stopper nesten alltid opp og blir stående og stirre opp på tre bur av jern som henger ned fra et kirketårn. Med unntak av noen få korte perioder har burene vært der i nesten 500 år. Opprinnelig inneholdt de likene av tre menn som var blitt torturert og henrettet i all offentlighet. Mennene var anabaptister (gjendøpere), og burene er en levning fra det som en gang var riket deres.

Hvem var anabaptistene? Hvordan fikk denne bevegelsen sin begynnelse? Hva var de viktigste læresetningene deres? Hvorfor ble mennene henrettet? Og hva har de tre burene med et rike å gjøre?

Reformere kirken — men hvordan?

På slutten av 1400-tallet og tidlig på 1500-tallet var det stadig flere som stilte seg kritiske til den romersk-katolske kirke og dens presteskap. Kirken var gjennomsyret av korrupsjon og umoral, og det var derfor mange som følte at det var behov for dyptgående forandringer. I 1517 gikk så Martin Luther i bresjen for en reform, og etter hvert som flere sluttet seg til debatten, var den protestantiske reformasjonen i gang.

Men reformatorene hadde ikke noen enhetlig plan for hva som burde gjøres, eller for hvor vidtrekkende endringene burde være. Mange av dem mente at det var viktig å holde seg til Bibelen når det gjaldt spørsmål som hadde med tilbedelse å gjøre. Men reformatorene greide ikke engang å enes om en felles fortolkning av bibelske lærespørsmål. Noen syntes at reformasjonen utviklet seg for sakte. Og det var blant disse reformatorene at anabaptistbevegelsen oppstod.

«Strengt tatt var det ikke én døperbevegelse; det var flere,» skriver Hans-Jürgen Goertz i sin bok Die Täufer — Geschichte und Deutung. I 1521 var det for eksempel fire menn, kjent som profetene fra Zwickau, som skapte oppstand ved at de forkynte anabaptistiske læresetninger i Wittenberg. Og i 1525 ble en egen gruppe anabaptister dannet i Zürich i Sveits. Anabaptistsamfunn ble også opprettet i Mähren (Morava, i dag en del av Tsjekkia) og i Nederlandene.

Barnedåp eller voksendåp?

Anabaptistsamfunnene var for det meste små, og medlemmene var stort sett fredelige. De holdt ikke skjult hva de trodde på; de forkynte faktisk for andre. De grunnleggende læresetningene i den anabaptistiske tro ble uttrykt i den schleitheimske trosbekjennelse i 1527. Den gikk blant annet ut på at de nektet å utføre militærtjeneste, og at de holdt seg atskilt fra verden og ekskommuniserte overtredere. Men det som mer enn noe annet kjennetegnet troen deres, og som gjorde at anabaptistene skilte seg klart ut fra andre trossamfunn, var deres overbevisning om at dåp var for voksne og ikke for barn. *

Spørsmålet om man skulle ha voksendåp eller ikke, dreide seg ikke bare om et religiøst dogme, men også om makt. Hvis dåpen først fant sted i voksen alder — slik at man fikk treffe en avgjørelse som var basert på tro — kunne det føre til at noen ikke ble døpt i det hele tatt. Og kirken ville, i det minste til en viss grad, miste  kontrollen over personer som ikke ble døpt. For noen kirkesamfunn var voksendåp ensbetydende med tap av makt.

Derfor ønsket både katolikker og lutheranere å hindre voksendåp. Etter 1529 var det i hvert fall noen steder slik at de som utførte voksendåp, eller de som ble døpt som voksne, kunne risikere dødsstraff. Journalisten Thomas Seifert forteller at anabaptistene ble «utsatt for hard forfølgelse i hele Det hellige romerske rike av den tyske nasjon». Forfølgelsen nådde sitt klimaks i Münster.

Middelalderbyen Münster ønsker en forandring

I middelalderen hadde Münster omkring 10 000 innbyggere. Byen var omgitt av nesten uinntagelige forsvarsverker; de var cirka 90 meter brede og hadde en omkrets på omtrent 5 kilometer. Forholdene inne i byen var imidlertid langt fra så stabile som forsvarsverkene. The Kingdom of the Anabaptists, som er utgitt av bymuseet i Münster, sier at det var «indre politiske stridigheter mellom byens lovgivende forsamling og laugene». Dessuten var innbyggerne oppbrakt over den måten de geistlige opptrådte på. Münster tok imot reformasjonen med åpne armer, og i 1533 gikk byen over fra å være katolsk til å bli luthersk.

En av dem som førte an når det gjaldt å ta til orde for reformasjon, var den nokså framfusende Bernhard Rothmann. Forfatteren Friedrich Oehninger sier at Rothmanns «synspunkter så avgjort ble anabaptistiske; han og medarbeiderne hans nektet å døpe spedbarn». Han fikk stor støtte i Münster, selv om de radikale synspunktene hans ble for ytterliggående for noen. «Stadig flere av dem som støttet den tidligere religiøse ordningen, forlot byen fylt av uro og bange anelser. Anabaptister fra alle kanter strømmet til Münster i håp om å få se idealene sine bli til virkelighet.» Det at så mange anabaptister samlet seg i Münster, skulle føre til en gruoppvekkende hendelse.

Beleiringen av Det nye Jerusalem

To nederlendere som utvandret til Münster, Jan Matthijs (Mathys), som var en baker fra Haarlem, og Jan Bockelszoon (Beuckelson), kjent som Jan van Leyden, kom til å spille en avgjørende rolle for utviklingen der. Matthijs hevdet at han var profet, og kunngjorde at Jesu annet komme skulle finne sted i april 1534. Byen ble erklært som Det nye Jerusalem som er omtalt i Bibelen, og det hersket dommedagsstemning. Rothmann bestemte at all eiendom skulle være felleseie. De voksne innbyggerne måtte treffe en avgjørelse: Enten måtte de la seg døpe, eller så måtte de komme seg vekk. Noen av dem som ble døpt ved massedåp, ble døpt bare for å slippe å måtte forlate hus og hjem.

I andre deler av samfunnet så man med forferdelse på at Münster ble den første byen der anabaptistene var mektigst både religiøst og politisk. Ifølge boken Die Täufer zu Münster førte dette til at ’Münster pådrog seg fiendskapet til hele Det hellige romerske rike av den tyske nasjon’. En greve i området, biskop Franz von Waldeck, mobiliserte en hær for å beleire Münster. Hæren bestod av både lutheranere og katolikker. Disse to religiøse retningene, som hittil hadde stått på hver sin side under reformasjonen, og som snart skulle komme til å ryke i tottene på hverandre igjen under trettiårskrigen, allierte seg nå mot anabaptistene.

Anabaptistenes rike blir ødelagt

Den beleirende hærens styrke gjorde ikke inntrykk på dem som søkte beskyttelse innenfor  bymurene. I april 1534, da man regnet med at Kristi gjenkomst skulle finne sted, red Matthijs ut av byen på en hvit hest, for han ventet at Gud ville beskytte ham. Forestill deg hvor forferdet de som støttet Matthijs, må ha blitt, da de speidet ut over bymuren og fikk se de beleirende troppene hogge Matthijs i stykker og sette hodet hans opp på en pæl.

Jan van Leyden ble Matthijs’ etterfølger og ble omtalt som kong Jan over anabaptistene i Münster. Han forsøkte å bøte på det at det var mange flere kvinner enn menn i byen, ved å oppmuntre mennene til å ta seg så mange koner som de ønsket. Noe som kan illustrere hvor ytterliggående man var i det anabaptistiske riket i Münster, er det faktum at mens ekteskapsbrudd og utukt ble straffet med døden, var polygami tillatt; det ble til og med oppmuntret til det. Kong Jan selv tok seg 16 koner. Da én av dem, Elisabeth Wandscherer, bad om hans tillatelse til å forlate byen, ble hun halshogd i all offentlighet.

Beleiringen varte i 14 måneder, til juni 1535, da byen til slutt falt. Münster ble så ødelagt at byen ikke skulle komme til å bli rammet av noe tilsvarende igjen før under den annen verdenskrig. Rothmann unnslapp, men kong Jan og to andre ledere for anabaptistene ble tatt til fange, torturert og drept. Likene av dem ble satt i bur som så ble heist opp i kirketårnet på St. Lambert-kirken. Det var for at de skulle «være til skrekk og advarsel for alle potensielle urostiftere,» forklarer Seifert. Ja, det at man blandet politikk og religion, fikk drastiske følger.

Hvordan gikk det med andre grupper av anabaptister? De fortsatte å bli forfulgt i flere år i hele Europa. Selv om det fantes en krigersk minoritet, holdt flertallet av anabaptistene fast ved sine pasifistiske prinsipper. Med tiden tok den tidligere presten Menno Simons over som leder for anabaptistene, og gruppen ble etter hvert kjent som mennonitter, men hadde også andre navn.

De tre burene

I utgangspunktet var anabaptistene religiøse mennesker som forsøkte å holde seg til bibelske prinsipper. Men radikale personer i Münster fikk anabaptistene til å oppgi denne kursen og til å blande seg inn i politikk. Når det først hadde skjedd, gikk bevegelsen over til å bli en revolusjonær styrke. Dette betydde ulykke for anabaptistbevegelsen og for middelalderbyen Münster.

De som besøker sentrum av byen, blir fremdeles minnet om disse gruoppvekkende hendelsene som fant sted for nesten 500 år siden. Hvordan? Ved å se på de tre jernburene som henger ned fra kirketårnet.

[Fotnote]

[Bilder på side 13]

Kong Jan ble torturert, drept og hengt opp i et bur i kirketårnet på St. Lambert-kirken