La den levende Gud lede deg

«Dere skal vende dere . . . til den levende Gud, som dannet himmelen og jorden og havet og alt som er i dem.» — APOSTLENES GJERNINGER 14: 15.

1, 2. Hvorfor er det riktig å respektere Jehova som «den levende Gud»?

ETTER at apostlene Paulus og Barnabas hadde helbredet en mann, sa Paulus til folket i Lystra: «Også vi er mennesker med de samme svakheter som dere, og vi forkynner dere det gode budskap for at dere skal vende dere bort fra disse tomme ting og til den levende Gud, som dannet himmelen og jorden og havet og alt som er i dem.» — Apostlenes gjerninger 14: 15.

² Ja, Jehova er i høy grad «den levende Gud», ikke en livløs avgud. (Jeremia 10: 10; 1. Tessaloniker 1: 9, 10) I tillegg til at Jehova selv lever, er han opphavet til vårt liv. «Han gir selv alle liv og ånde og alle ting.» (Apostlenes gjerninger 17: 25) Han ønsker at vi skal glede oss over livet, både nå og i framtiden. Paulus sa også at Gud «ikke har latt seg uten vitnesbyrd, idet han har gjort godt og gitt dere regn fra himmelen og fruktbare tider og fylt deres hjerter i fullt mål med føde og glede». — Apostlenes gjerninger 14: 17.

3. Hvorfor kan vi trygt la Jehova lede oss?

³ Fordi Jehova Gud vil oss det beste, kan vi trygt la ham lede oss. (Salme 147: 8; Matteus 5: 45) Enkelte er kanskje uenig i det hvis de finner et bud i Bibelen som de ikke forstår, eller som de synes virker strengt. Det har likevel vist seg at det er fornuftig å stole på det Jehova sier. Et eksempel: Selv om en israelitt ikke forstod den loven som sa at han ikke skulle røre ved en død kropp, var det bra for ham å adlyde. For det første ville lydigheten hjelpe ham til å  komme i et nærere forhold til den levende Gud. For det andre ville det hjelpe ham til å unngå sykdommer. — 3. Mosebok 5: 2; 11: 24.

4, 5. a) Hvilke instrukser angående blod hadde Jehova gitt før den kristne tidsalder? b) Hvordan vet vi at det Jehova har sagt om blod, også gjelder de kristne?

⁴ Det samme gjelder det Gud har sagt angående blod. Han sa til Noah at mennesker ikke skulle spise blod. Og i Loven viste Gud at den eneste tillatte bruken av blod var på alteret — til tilgivelse av synder. Ved disse instruksene la Gud grunnlaget for den aller viktigste bruken av blod — det at Jesu gjenløsningsoffer redder liv. (Hebreerne 9: 14) Dette er et uttrykk for at Gud bryr seg om oss, og at han vil vårt beste. Bibelkommentatoren Adam Clarke, som levde på 1800-tallet, kommenterte 1. Mosebok 9: 4 slik: «Denne befalingen [som ble gitt til Noah] blir fremdeles omhyggelig overholdt av de ortodokse kristne . . . Det ble ikke spist blod under loven, fordi det pekte fram mot det blod som skulle utøses for verdens synd; og i evangeliealderen skulle det ikke spises, for det skulle alltid betraktes som et symbol på det blod som er blitt utøst til syndenes forlatelse.»

⁵ Denne bibelkommentatoren hadde kanskje i tankene det grunnleggende evangeliet, det gode budskap, som dreier seg om Jesus. Det går blant annet ut på at Gud sendte sin Sønn for at han skulle dø for oss og utøse sitt blod for at vi skulle kunne få evig liv. (Matteus 20: 28; Johannes 3: 16; Romerne 5: 8, 9) Kommentaren gjaldt også den befalingen Kristi etterfølgere senere fikk om å avholde seg fra blod.

6. Hvilke retningslinjer fikk de kristne angående blod, og hvorfor?

⁶ Som kjent gav Gud israelittene hundrevis av lover og regler. Da Jesus døde, var disiplene ikke lenger forpliktet til å holde alle disse lovene. (Romerne 7: 4, 6; Kolosserne 2: 13, 14, 17; Hebreerne 8: 6, 13) Men med tiden oppstod det spørsmål om et grunnleggende krav — omskjærelse av menn. Måtte ikke-jøder som ønsket å høste gagn av Kristi blod, bli omskåret, noe som ville vise at de var underlagt Loven? I år 49 tok det kristne styrende råd opp det spørsmålet. (Apostlenes gjerninger, kapittel 15) Ved Guds ånds hjelp kom apostlene og de eldste fram til at den obligatoriske omskjærelsen opphørte med Loven. Men noen av Guds krav gjaldt fremdeles. I et brev til menighetene skrev det styrende råd: «Den hellige ånd og vi selv har besluttet ikke å legge noen ytterligere byrde på dere, bortsett fra disse nødvendige ting: at dere fortsetter å avholde dere fra ting som er ofret til avguder, og fra blod og fra det som er kvalt, og fra utukt. Hvis dere omhyggelig holder dere borte fra disse ting, vil det gå dere godt.» — Apostlenes gjerninger 15: 28, 29.

7. Hvor viktig er det at de kristne ’avholder seg fra blod’?

⁷ Det er tydelig at det styrende råd så på det å ’avholde seg fra blod’ som like moralsk nødvendig som det å avholde seg fra seksuell umoral og fra avgudsdyrkelse. Dette viser at forbudet mot blod er alvorlig. Kristne som gjør seg skyldig i avgudsdyrkelse eller seksuell umoral og ikke angrer, kan ikke «arve Guds rike». «Deres del skal være . . . den annen død.» (1. Korinter 6: 9, 10; Åpenbaringen 21: 8; 22: 15) Merk deg kontrasten: Hvis man ikke tar  hensyn til det Gud har sagt om at livsblodet er hellig, kan det føre til evig død. Viser man respekt for Jesu offer, kan det føre til evig liv.

8. Hva er det som viser at de første kristne tok Guds ord om blod alvorlig?

⁸ Hvordan oppfattet de første kristne det Gud hadde sagt om blod, og hvilken innvirkning hadde det på dem? Husk det Clarke sa: «I evangeliealderen skulle det ikke spises, for det skulle alltid betraktes som et symbol på det blod som er blitt utøst til syndenes forlatelse.» Historien bekrefter at de første kristne tok dette alvorlig. Tertullian skrev: «Tenk på dem som med grådig tørst samlet opp det ferske blodet av de skyldige . . . som en kur for sin epilepsi.» Hedningene spiste blod, men Tertullian sa om de kristne: «[De] bruker ikke engang dyreblod ved [sine] måltider . . . Når dere prøver de kristne, tilbyr dere dem blodpølser. Dere er naturligvis klar over at [det] er ulovlig for dem.» Ikke engang når de kristne ble truet med døden, ville de spise blod. Så alvorlig tok de Guds ord.

9. Hva mer enn å la være å spise blod innebar påbudet om å holde seg borte fra blod?

⁹ Noen tror kanskje at det styrende råd bare mente at de kristne ikke skulle spise eller drikke blod direkte, at de ikke skulle spise kjøtt som blodet ikke var tappet av, og at de heller ikke skulle spise mat som det var blandet blod i. Det er sant at dette var den første betydningen av Guds befaling til Noah. Og i apostlenes forordning ble det jo sagt til de kristne at de skulle ’holde seg borte fra det som var kvalt’, det vil si kjøtt med blod i. (1. Mosebok 9: 3, 4; Apostlenes gjerninger 21: 25) Men de første kristne visste at mer var inne i bildet. Noen ganger ble blod brukt av medisinske grunner. Tertullian skrev jo at noen hedninger prøvde å helbrede epilepsi ved å drikke ferskt blod. Og blod kan også ha blitt brukt på andre måter for å helbrede sykdommer eller forbedre helsen. Så det at de kristne skulle holde seg borte fra blod, innebar også at de lot være å føre det inn i kroppen av «medisinske» årsaker. De holdt fast ved dette standpunktet selv om det kunne koste dem livet.

Blod i medisinsk sammenheng

10. Nevn noen måter som blod brukes på i medisinsk sammenheng. Hvilket spørsmål oppstår på bakgrunn av dette?

¹⁰ I dag er det vanlig å bruke blod i medisinsk sammenheng. De første transfusjonene var av fullblod — tatt fra en blodgiver, lagret og så gitt til en pasient, for eksempel en som var blitt såret i krig. Etter hvert lærte forskerne å separere blodet i hovedbestanddeler. Ved å gi transfusjoner av bestanddelene kunne legene fordele giverblodet på flere pasienter, kanskje blodplasma til én skadet og røde blodceller til en annen. Ytterligere forskning viste at det var mulig å bearbeide en bestanddel, for eksempel blodplasma, og utvinne flere fraksjoner. Disse kunne så fordeles på enda flere pasienter. Denne utviklingen fortsetter, og det meldes om nye bruksområder for fraksjoner. Hvordan skal en kristen se på dette? Han er fast bestemt på aldri å ta imot en blodoverføring, men legene oppfordrer ham kanskje til å ta imot en av hovedbestanddelene, for eksempel pakkede røde blodceller. Eller behandlingen kan gå ut på å bruke én liten fraksjon som er utvunnet av en hovedbestanddel. Hvordan kan en tjener for Gud finne ut hva som er riktig å gjøre i slike situasjoner? Han har jo i tankene at blodet er hellig, og at Kristi blod er det som virkelig er livreddende.

11. Hvilket medisinsk nøyaktig standpunkt til blod har Jehovas vitner lenge hatt?

¹¹ For flere tiår siden gjorde Jehovas vitner sitt standpunkt helt klart. De skrev for eksempel en artikkel som stod på trykk i den amerikanske legeforenings tidsskrift. (The Journal of the American Medical Association, 27. november 1981, gjengitt i brosjyren Hvordan kan blod redde ditt liv?, * sidene 27—29) I denne artikkelen blir det sitert fra 1. Mosebok, 3. Mosebok og Apostlenes gjerninger. Det står: «Selv om disse versene ikke inneholder medisinske termer, ser Jehovas vitner det slik at de utelukker overføring av  fullblod, pakkede røde blodlegemer og plasma og også av hvite blodlegemer og blodplater.» En lærebok som er utgitt i 2001, sier under overskriften «Blodets sammensetning»: «Blodet består av flere bestanddeler: plasma, røde blodceller, hvite blodceller og blodplater.» (Emergency Care) På bakgrunn av medisinske kjensgjerninger nekter Jehovas vitner derfor å ta imot transfusjoner av fullblod eller av noen av de fire hovedbestanddelene.

12. a) Hvordan ser Jehovas vitner på bruk av fraksjoner som er utvunnet av blodets hovedbestanddeler? b) Hvor finner vi flere opplysninger om dette emnet?

¹² Den medisinske artikkelen fortsetter: «Den forståelse vitnene har, gjør det . . . ikke helt utelukket at de kan bruke slike [fraksjoner] som albumin, immunglobuliner og hemofile preparater. Den enkelte må selv avgjøre om han kan gjøre bruk av slike preparater.» Siden 1981 er mange fraksjoner (mindre deler som er skilt ut av en av de fire hovedbestanddelene) blitt utvunnet og tatt i bruk. I Vakttårnet for 15. juni 2000 stod det derfor nyttig informasjon om emnet i artikkelen «Spørsmål fra leserne». Av hensyn til millioner av våre nåværende lesere gjengir vi dette svaret på nytt på sidene 29—31 i dette bladet. Det inneholder detaljerte opplysninger og logiske argumenter, og du vil se at det som sies der, harmonerer med det grunnleggende synet som ble presentert i 1981.

Samvittighetens rolle

13, 14. a) Hva er samvittigheten, og hvordan kommer den inn i bildet når det gjelder blod? b) Hva hadde Gud sagt til israelittene om det å spise kjøtt, men hva slags spørsmål kan ha oppstått?

¹³ Slike opplysninger krever at man bruker sin samvittighet. Hvorfor? De kristne er enige om at de må la seg lede av Gud, men på noen områder må man ta personlige avgjørelser, og samvittigheten kommer inn i bildet. Samvittigheten er den medfødte evnen vi har til å foreta vurderinger og treffe avgjørelser, ofte i moralske spørsmål. (Romerne 2: 14, 15) Men som kjent reagerer vår samvittighet forskjellig. * Bibelen omtaler noen som har en ’samvittighet som er svak’, og antyder dermed at andre har en samvittighet som er sterk. (1. Korinter 8: 12) De kristne har i forskjellig grad gjort framskritt når det gjelder å lære om Guds vilje, å være mottagelig for Guds tenkemåte og å anvende den på sine avgjørelser. Vi kan illustrere det med jødene og det å spise kjøtt.

¹⁴ Bibelen sier helt klart at en som vil være lydig mot Gud, ikke kan spise kjøtt som blodet  ikke er tappet av. Det var så viktig at da israelittiske soldater i en krisesituasjon spiste kjøtt med blodet i, gjorde de seg skyldig i alvorlig synd. (5. Mosebok 12: 15, 16; 1. Samuelsbok 14: 31—35) Men det kunne ha oppstått noen spørsmål. Hvor snart måtte en israelitt som slaktet en sau, tappe blodet av den? Var han nødt til å skjære over dyrets hals for å tappe blodet? Var det nødvendig å henge opp sauen etter bakbena? Hvor lenge skulle den henge? Hva skulle han gjøre med en stor ku? Også etter at han hadde tappet dyret, kunne det være noe blod igjen i kjøttet. Kunne han spise slikt kjøtt? Hvem kunne avgjøre det?

15. Hva mente noen jøder om det å spise kjøtt, men hva hadde Jehova sagt?

¹⁵ Tenk deg at en nidkjær jøde måtte ta stilling til slike spørsmål. Han kan ha tenkt at det tryggeste ville være å unngå kjøtt som var blitt solgt på et kjøttorg. En annen jøde ville kanskje la være å spise kjøtt hvis det var en mulighet for at det en gang var blitt ofret til en avgud. Andre jøder ville kanskje bare spise kjøtt etter at de hadde fulgt bestemte ritualer for å skille ut blodet. * (Matteus 23: 23, 24) Hva synes du om disse forskjellige reaksjonene? Det var ikke noe Jehova hadde gitt påbud om. Ville det derfor være best om jøder sendte en rekke spørsmål til et råd av rabbinere for å få en avgjørelse i hvert enkelt tilfelle? Den praksisen utviklet seg riktignok i jødedommen, men vi kan være glad for at Jehova ikke har bedt de sanne tilbedere om å få laget regler angående blod på den måten. Jehova gav grunnleggende retningslinjer for slakting av rene dyr og for tapping av blodet, men gikk ikke mer i detalj. — Johannes 8: 32.

16. Hvorfor kan de kristne ha forskjellig syn på det å ta imot en injeksjon av en liten fraksjon av en blodbestanddel?

¹⁶ Som nevnt i avsnittene 11 og 12 tar ikke Jehovas vitner imot transfusjoner av fullblod eller av noen av de fire hovedbestanddelene — plasma, røde blodceller, hvite blodceller eller blodplater. Hva med små fraksjoner som er utvunnet av en hovedbestanddel, for eksempel et immunserum, som inneholder antistoffer mot en sykdom eller mot slangegift? (Se side 30, avsnitt 4.) Noen har kommet til at slike små fraksjoner i virkeligheten ikke lenger er blod, og at påbudet om å ’avholde seg fra blod’ ikke gjelder disse. (Apostlenes gjerninger 15: 29; 21: 25; side 31, avsnitt 1) Det er deres ansvar. Andre har en samvittighet som får dem til å avvise alt som er utvunnet av blod (fra dyr eller mennesker), også en liten fraksjon av bare én hovedbestanddel. * Andre igjen godtar kanskje injeksjoner av et plasmaprotein for  å bekjempe sykdom eller motvirke slangegift, men kan avvise andre små fraksjoner. Noen produkter som er utvunnet av en av de fire hovedbestanddelene, kan dessuten i funksjon være så lik hovedbestanddelen og ha en slik livsoppholdende rolle i kroppen at de fleste kristne vil avvise dem.

17. a) Hvordan kan samvittigheten hjelpe oss i spørsmål om blodfraksjoner? b) Hvorfor er det en alvorlig sak å treffe avgjørelser i slike spørsmål?

¹⁷ Bibelen viser at samvittigheten kan hjelpe oss når vi skal ta slike avgjørelser. Først må vi lære hva Guds Ord sier, og så må vi gå inn for å la det forme vår samvittighet. Dette setter oss i stand til å ta en avgjørelse som er i harmoni med Guds vilje, og vi trenger ikke å be en annen om å bestemme for oss. (Salme 25: 4, 5) Når det gjelder spørsmålet om å godta blodfraksjoner, har noen tenkt at siden det er en samvittighetssak, spiller det ingen rolle hva man bestemmer seg for. Men det er feil å tenke slik. Det at noe er en samvittighetssak, betyr ikke at det er uviktig. Vår avgjørelse kan få betydelige konsekvenser. Én grunn er at det kan berøre dem som har en samvittighet som reagerer på en annen måte enn vår. Det forstår vi av Paulus’ veiledning om kjøtt som kanskje var blitt frambåret for en avgud og senere solgt på torget. En kristen skulle ta hensyn, slik at han ikke ’såret en samvittighet som var svak’. Hvis han fikk andre til å snuble, kunne han ’ødelegge sin bror, som Kristus døde for’, og synde mot Kristus. Det er en personlig sak om man vil godta små blodfraksjoner, men de avgjørelsene man tar i slike spørsmål, bør altså tas svært alvorlig. — 1. Korinter 8: 8, 11—13; 10: 25—31.

18. Hvordan kan en kristen unngå å gjøre sin samvittighet ufølsom når han tar avgjørelser i spørsmål om blod?

¹⁸ Det er noe annet også som understreker alvoret i å treffe avgjørelser i spørsmål om blod. Det er den virkningen slike avgjørelser kan ha på deg. Hvis det å godta en liten blodfraksjon ville plage din samvittighet, som er oppøvd i samsvar med Bibelen, bør du ta hensyn til det. Og du bør ikke ignorere samvittighetens stemme bare fordi noen sier til deg: «Det er greit å godta dette. Mange andre har gjort det.» Husk at millioner av mennesker i dag ignorerer sin samvittighet, slik at den blir helt ufølsom. Den tillater dem da å lyve eller gjøre andre gale ting uten at de får samvittighetskvaler. De kristne vil absolutt ikke at det skal skje med dem. — 2. Samuelsbok 24: 10; 1. Timoteus 4: 1, 2.

19. Hva bør vi først og fremst ha i tankene når vi treffer avgjørelser i medisinske spørsmål der blod er inne i bildet?

¹⁹ Mot slutten av artikkelen på sidene 29—31 i dette bladet sies det: «Er dette et uviktig spørsmål, ettersom meningene er delte og man treffer forskjellige avgjørelser i samsvar med sin samvittighet? Nei. Det er et alvorlig spørsmål.» Det er det særlig fordi det berører ditt forhold til «den levende Gud». Dette er det eneste forholdet som kan føre til evig liv, på grunnlag av den makt Jesu utøste blod har til å frelse deg. Gå inn for å utvikle en dyp respekt for blodet på grunn av det som Gud utretter ved hjelp av det — å redde liv. Paulus skrev treffende: «Dere hadde ikke noe håp og var uten Gud i verden. Men nå, i forening med Kristus Jesus, er dere som en gang var langt borte, kommet nær ved Kristi blod.» — Efeserne 2: 12, 13.

[Fotnoter]

Husker du dette?

• Hvilke retningslinjer gav Gud angående blod til Noah, til israelittene og til de kristne?

• Hva nekter Jehovas vitner konsekvent når det gjelder blod?

• I hvilken forstand er det å ta imot små fraksjoner av en av blodets hovedbestanddeler opp til den enkeltes samvittighet, men hva betyr det ikke?

• Hvorfor bør vårt forhold til Gud være det viktigste for oss når vi skal ta avgjørelser?

[Studiespørsmål]

[Oversikt på side 22]

(Se den trykte publikasjonen)

GRUNNLEGGENDE SYN PÅ BLOD

FULLBLOD

UAKSEPTABELT

Røde blodceller

Hvite blodceller

Blodplater

Plasma

AVGJØRES AV HVER ENKELT KRISTEN

Fraksjoner utvunnet av røde blodceller

Fraksjoner utvunnet av hvite blodceller

Fraksjoner utvunnet av blodplater

Fraksjoner utvunnet av plasma

[Bilde på side 20]

Det styrende råd kom fram til at de kristne må ’avholde seg fra blod’

[Bilde på side 23]

Ikke ignorer samvittigheten din når du skal ta en avgjørelse i spørsmål om blodfraksjoner