Livshistorie

Et rikt og gledefylt liv i Jehovas tjeneste

FORTALT AV MARIAN OG ROSA SZUMIGA

«Med villighet vil jeg ofre til deg,» sier salmisten i Salme 54: 6. Denne erklæringen har vært et livsmotto for Marian Szumiga og hans kone, Rosa, som bor i Frankrike. For ikke så lenge siden fortalte de om noen av høydepunktene fra sitt lange, rike liv i Jehovas tjeneste.

MARIAN: Foreldrene mine var katolikker og kom fra Polen. Far var en beskjeden mann. Han fikk aldri mulighet til å gå på skole. Men under den første verdenskrig lærte han seg å lese og skrive i skyttergravene. Han var en gudfryktig mann, men kirken hadde ofte skuffet ham.

Det var spesielt én hendelse som hadde brent seg fast i hukommelsen hans. Under krigen var det en gang en feltprest som besøkte fars avdeling. Da en granat eksploderte i nærheten, fikk feltpresten panikk og flyktet mens han slo løs på hesten sin med et krusifiks for å drive den framover. Far var rystet over at «en utsending» fra Gud brukte en «hellig» gjenstand for å kunne flykte raskere. Likevel svekket ikke slike opplevelser og det han hadde vært vitne til av krigens redsler, hans tro på Gud. Han gav ofte Gud æren for at han kom hjem fra krigen i god behold.

«Lille Polen»

I 1911 giftet far seg med en jente fra en landsby i nærheten. Hun het Anna Cisowski. Like etter krigen, i 1919, utvandret far og mor fra Polen til Frankrike, der far begynte som gruvearbeider. Jeg er født i mars 1926 i Cagnac-les-Mines i den sørvestlige delen av  Frankrike. Deretter bosatte foreldrene mine seg i en polsk koloni i Loos-en-Gohelle i nærheten av Lens i Nord-Frankrike. Bakeren der var polsk, slakteren var polsk, og sognepresten var polsk. Det er ikke rart at dette strøket ble kalt Lille Polen. Foreldrene mine var engasjert i lokalsamfunnet. Far arrangerte ofte forestillinger som omfattet skuespill, sang og musikk. Han hadde også regelmessige drøftelser med presten, men var ikke tilfreds med at presten for det meste svarte: «Det er så mange mysterier.»

En dag i 1930 var det to kvinner som banket på døren vår. De var bibelstudenter, som Jehovas vitner ble kalt den gangen. Far fikk en bibel av dem, og det var en bok han i årevis hadde ønsket å lese. Han og mor leste også ivrig de bibelske publikasjonene som de fikk fra disse kvinnene. Det foreldrene mine leste i disse publikasjonene, gjorde dypt inntrykk på dem. Til tross for sitt travle liv begynte foreldrene mine å gå på møter som ble holdt av bibelstudentene. Drøftelsene med presten ble stadig mer stormfulle, inntil han en dag truet foreldrene mine ved å si at hvis de fortsatte å ha noe med bibelstudentene å gjøre, kom min søster Stéphanie til å bli bortvist fra katekismeundervisningen. «Du skal ikke bekymre deg,» svarte far. «Heretter skal datteren min og de andre barna være med oss på møtene til bibelstudentene.» Far meldte seg ut av kirken, og i begynnelsen av 1932 ble foreldrene mine døpt. Den gangen var det bare omkring 800 Rikets forkynnere i Frankrike.

Rosa: Foreldrene mine var fra Ungarn og hadde, i likhet med familien til Marian, slått seg ned i Nord-Frankrike for å arbeide i kullgruvene. Jeg er født i 1925. I 1937 begynte et av Jehovas vitner, Auguste Beugin, eller Papa Auguste, som vi kalte ham, å levere bladet Vakttårnet på ungarsk til foreldrene mine. De syntes bladene var interessante, men ingen av dem ble Jehovas vitner.

Jeg var riktignok ung, men det jeg leste i Vakttårnet, gjorde dypt inntrykk på meg, og svigerdatteren til Papa Auguste, Suzanne Beugin, tok meg under sine beskyttende vinger. Foreldrene mine lot henne ta meg med på møtene. Men da jeg senere begynte å arbeide, irriterte far seg over at jeg gikk på møter om søndagen. Han som vanligvis var så godmodig, klaget: «Du er borte hele uken, og om søndagene går du på disse møtene dine!» Likevel fortsatte jeg å gjøre det. En dag sa far: «Pakk sakene dine og dra din vei!» Det var sent på kvelden. Jeg var bare 17 år og hadde ingen anelse om hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg endte opp hjemme hos Suzanne, mens jeg gråt som om hjertet skulle briste. Der ble jeg omkring en uke til far sendte søsteren min for å hente meg hjem igjen. Jeg var sjenert  av natur, men den tanken som kommer fram i 1. Johannes 4: 18, hjalp meg til å stå fast. Der står det at «den fullkomne kjærlighet driver frykten ut». I 1942 ble jeg så døpt.

En dyrebar åndelig arv

Marian: Jeg ble døpt i 1942 sammen med to av søstrene mine, Stéphanie og Mélanie, og broren min, Stéphane. Hjemme dreide familielivet vårt seg om Guds Ord. Når vi alle satt rundt bordet, pleide far å lese fra Bibelen for oss på polsk. Om kveldene satt vi ofte og lyttet når foreldrene våre fortalte om det de hadde opplevd i arbeidet med å forkynne om Riket. Disse stundene var åndelig berikende og lærte oss å elske Jehova og styrket vår tillit til ham. Far måtte slutte å arbeide på grunn av dårlig helse, men han fortsatte å ha omsorg for oss både åndelig og materielt.

Ettersom far nå hadde tid til overs, ledet han en gang i uken et bibelstudium på polsk med alle ungdommene i menigheten. Der lærte jeg å lese polsk. Far oppmuntret også de unge på andre måter. En gang da bror Gustave Zopfer, som på den tiden førte tilsyn med Jehovas vitners arbeid i Frankrike, besøkte menigheten vår, gikk far i bresjen for å danne et kor, og han arrangerte et bibelsk skuespill med kostymer, bygd på beretningen om kong Belsasars gjestebud og skriften på veggen. (Daniel 5: 1—31) Louis Piéchota, som spilte rollen som Daniel, kom senere til å innta et fast standpunkt mot nazistene. * Det var i en slik atmosfære vi barna vokste opp. Vi så at foreldrene våre alltid var travelt opptatt med åndelige gjøremål. I dag forstår jeg virkelig fullt ut hvilken dyrebar arv våre foreldre gav oss.

Da den annen verdenskrig brøt ut i 1939, ble Jehovas vitners forkynnelsesarbeid forbudt i Frankrike. En gang ble landsbyen vår gjennomsøkt. Alle husene ble omringet av tyske soldater. Far hadde laget dobbelt bunn i et klesskap, og der gjemte vi ulike bibelske publikasjoner. Men i en skuff i skjenken lå det flere eksemplarer av brosjyren Fascisme eller frihet. Far skyndte seg å gjemme dem i lommene på en jakke som hang ute i gangen. To soldater og en fransk politimann gjennomsøkte huset vårt. Vi holdt pusten av spenning. Den ene av soldatene begynte å lete igjennom klærne som hang ute i gangen, og han kom snart inn på kjøkkenet der vi var, med brosjyrene i hånden. Han stirret på oss, la brosjyrene på bordet og fortsatte ransakingen andre steder. Jeg var snar til å legge brosjyrene ned i en skuff som soldatene allerede hadde sett igjennom. Soldaten spurte aldri etter brosjyrene — det var som om han hadde glemt dem fullstendig.

Jeg begynner i heltidstjenesten

I 1948 bestemte jeg meg for å stille meg til rådighet i tjenesten for Jehova ved å være pioner på heltid. Bare noen få dager senere fikk jeg et brev fra Jehovas vitners avdelingskontor i Frankrike. I brevet stod det at jeg hadde fått i oppgave å være pioner i menigheten i Sedan, som ligger ved grensen til Belgia. Mine foreldre gledet seg over at jeg tok opp tjenesten for Jehova på denne måten. Far minnet meg likevel om at det å være pioner ikke var noe latmannsliv. Det kom til å bety hardt arbeid. Men han sa at døren hjemme alltid kom til å stå åpen for meg, og at jeg kunne stole på ham hvis jeg fikk problemer. Selv om mine foreldre hadde dårlig råd, kjøpte de en ny sykkel til meg. Jeg har fremdeles kvitteringen for denne sykkelen, og når jeg ser på den, får jeg tårer i øynene. Far og mor døde i 1961, men jeg kan ennå høre fars kloke ord; de har oppmuntret og trøstet meg i alle de årene jeg har tjent Jehova.

En annen som var til stor oppmuntring for meg, var Elise Motte, en 75 år gammel kristen søster i menigheten i Sedan. Om  sommeren syklet jeg til omkringliggende landsbyer for å forkynne, og Elise tok toget for å møte meg. En dag var det imidlertid streik blant lokomotivførerne, så Elise kunne ikke komme seg hjem. Den eneste løsningen jeg kunne komme på, var å la henne sitte på bagasjebrettet på sykkelen og sykle henne hjem — ikke en spesielt komfortabel reisemåte. Neste morgen hadde jeg med en pute og plukket Elise opp hjemme hos henne. Hun sluttet å ta toget, og siden hun nå sparte reisepengene, kunne hun kjøpe oss noe varmt å drikke til lunsj. Hvem skulle ha trodd at sykkelen min skulle komme til å tjene som offentlig transportmiddel?

Større ansvar

I 1950 ble jeg bedt om å tjene som kretstilsynsmann for hele den nordlige delen av Frankrike. Siden jeg bare var 23 år, ble jeg først urolig. Jeg trodde avdelingskontoret hadde gjort en feil. Noen av de spørsmålene som fór gjennom hodet mitt, var: «Er jeg fysisk og åndelig sett i stand til å utføre dette arbeidet? Hvordan skal jeg klare å bo på et nytt sted hver uke?» Dessuten hadde jeg siden jeg var seks år, hatt en synsfeil som kalles divergent skjeling. Dette gjør at det ene øyet mitt skjeler utover. Jeg har alltid vært svært forlegen på grunn av det og har bekymret meg for andres reaksjon. Jeg er takknemlig for at jeg den gangen fikk mye hjelp av Stefan Behunick, som hadde gjennomgått misjonærskolen Gilead. Bror Behunick var blitt utvist fra Polen på grunn av sin forkynnelsesvirksomhet, og han var nå blitt sendt til Frankrike. Pågangsmotet hans gjorde virkelig inntrykk på meg. Han hadde dyp respekt for Jehova og for sannheten. Noen syntes at han var hard mot meg, men jeg lærte så mye av ham. Det at han var så modig, hjalp meg til å få mer selvtillit.

Takket være kretstjenesten kunne jeg glede meg over noen flotte opplevelser i felttjenesten. I 1953 ble jeg bedt om å besøke en viss herr Paoli, som bodde sør for Paris og hadde abonnement på Vakttårnet. Da jeg traff ham, fikk jeg vite at han hadde gått over i de siviles rekker, og at han syntes Vakttårnet var interessant. Han fortalte meg at etter at han i et av de siste numrene hadde lest en artikkel som handlet om høytiden til minne om Kristi død, hadde han feiret denne høytiden for seg selv og brukt resten av kvelden på å lese i Salmenes bok. Samtalen vår varte nesten hele ettermiddagen. Før jeg drog derfra, snakket vi også kort om dåp. Senere inviterte jeg ham til å komme på kretsstevnet vårt, som skulle holdes i begynnelsen av 1954. Paoli kom, og han var en av de 26 som ble døpt ved det stevnet. Slike opplevelser gjør meg fortsatt glad.

Rosa: I oktober 1948 begynte jeg som pioner. Etter at jeg hadde tjent i Anor, nær grensen mot Belgia, ble jeg bedt om å tjene i Paris sammen med en annen pioner, Irène Kolanski (nå Leroy). Vi bodde på et lite rom i Saint-Germain-des-Près  midt i byen. Jeg var en landsens jente og følte meg overveldet av pariserne. Jeg innbilte meg at de alle var så verdensvante og intelligente. Men da jeg begynte å forkynne for dem, skjønte jeg snart at de var akkurat som folk andre steder. Vi ble ofte jaget bort av portneren, og det var vanskelig å starte bibelstudier. Likevel var det noen som tok imot det budskapet vi kom med.

På et kretsstevne i 1951 ble Irène og jeg intervjuet om pionertjenesten. Kan du gjette hvem det var som intervjuet oss? Det var en ung kretstilsynsmann som het Marian Szumiga. Vi hadde truffet hverandre én gang før, men det var etter dette stevnet at vi begynte å brevveksle. Marian og jeg hadde mye til felles. Vi var for eksempel blitt døpt samme år, og vi begynte som pionerer samme år. Det som imidlertid var det viktigste, var at vi begge ønsket å fortsette i heltidstjenesten. Etter at vi hadde overveid saken under bønn, bestemte vi oss for å gifte oss, og vi ble viet den 31. juli 1956. Dette skrittet var starten på et helt nytt liv for meg. Jeg skulle ikke bare venne meg til å være gift, men skulle også følge Marian i kretstjenesten, noe som innebar en ny seng hver uke. Til å begynne med var det langt fra enkelt, men vi hadde mange gleder i vente.

Et rikt liv

Marian: Opp gjennom årene har vi hatt det privilegium å kunne hjelpe til med å forberede mange stevner. Jeg har spesielt gode minner fra et stevne som ble holdt i 1966 i Bordeaux. På den tiden var Jehovas vitners virksomhet forbudt i Portugal. Derfor ble stevneprogrammet også holdt på portugisisk til gagn for de vitnene som hadde mulighet til å reise til Frankrike. Det var flere hundre av våre kristne brødre og søstre fra Portugal som  kom, men det var en utfordring å finne overnattingssteder til dem. Vitnene i Bordeaux hadde ikke nok plass i hjemmene sine, så vi leide en tom kino for å bruke den som sovesal. Vi fjernet alle setene og brukte et sceneteppe til å dele salen inn i to sovesaler, en for brødrene og en for søstrene. Vi installerte også dusjer og vaskeservanter, la høy på betonggulvet og dekket det med seilduk. Alle var fornøyd med denne ordningen.

Hver dag etter at stevneprogrammet var slutt, besøkte vi våre brødre og søstre i sovesalen. Det var en fantastisk atmosfære der. Vi ble virkelig oppmuntret av opplevelsene de hadde hatt trass i at de var blitt forfulgt i mange år. Da stevnet var slutt og de drog, hadde vi tårer i øynene alle sammen.

To år før dette, i 1964, hadde vi fått del i et nytt privilegium da jeg ble bedt om å tjene som områdetilsynsmann. Jeg lurte igjen på om jeg var kvalifisert for oppgaven. Men jeg sa til meg selv at hvis de som var ansvarlig for utnevnelsen, bad meg om å utføre denne tjenesten, var det åpenbart fordi de mente at jeg var i stand til å klare oppgaven. Det var fint å kunne samarbeide så nært med andre reisende tilsynsmenn. Jeg lærte mye av dem. Mange av dem er virkelig gode eksempler når det gjelder å vise tålmodighet og utholdenhet, egenskaper som Jehova anser som viktige. Jeg har etter hvert skjønt at hvis vi lærer oss å være tålmodige, vet Jehova hvor han skal finne oss hvis han ønsker å bruke oss. Han mister oss aldri av syne.

I 1982 bad avdelingskontoret oss om å dra omsorg for en liten gruppe på tolv polske forkynnere i Boulogne-Billancourt i utkanten av Paris. Det var en overraskelse. Jeg kunne de teokratiske uttrykkene på polsk, men jeg hadde problemer med å sette sammen setninger. Det at disse brødrene var så vennlige og samarbeidsvillige, var til stor hjelp for meg. I dag er det omkring 170 forkynnere i denne menigheten, og nesten 60 av dem er alminnelige pionerer. Senere besøkte Rosa og jeg også polske grupper og menigheter i Danmark, Tyskland og Østerrike.

Skiftende omstendigheter

Livet vårt bestod i å besøke forskjellige menigheter, men min sviktende helse gjorde at vi måtte slutte i reisetjenesten i 2001. Vi fikk oss en leilighet i byen Pithiviers, hvor min søster Ruth bor. Avdelingskontoret viste oss den godhet å utnevne oss til spesialpionerer med et timekrav tilpasset vår situasjon.

Rosa: Det første året etter at vi hadde sluttet i kretstjenesten, var veldig vanskelig for meg. Det var en så stor omveltning at jeg følte at jeg ikke var til noen nytte. Så jeg minnet meg selv om at jeg fortsatt kunne bruke min tid og mine krefter på en god måte ved å være pioner. I dag er jeg glad for å kunne samarbeide med de andre pionerene i menigheten vår.

Jehova har alltid hatt omsorg for oss

Marian: Jeg er svært takknemlig overfor Jehova for at Rosa har vært min livsledsager de siste 48 årene. Hun var til stor støtte for meg i alle de årene vi var i reisetjenesten. Ikke en eneste gang sa hun: «Jeg skulle ønske at vi kunne slå oss til ro og få oss et eget hjem.»

Rosa: Det hendte at noen sa til meg: «Dere lever ikke et normalt liv. Dere bor alltid hos andre.» Men hva er egentlig et «normalt liv»? Vi omgir oss ofte med en mengde ting som kan komme til å bli til hinder for våre åndelige gjøremål. Det eneste vi egentlig har  behov for, er en god seng, et bord og noen få andre grunnleggende ting. Som pionerer eide vi veldig lite materielt sett, men vi hadde likevel alt vi trengte for å kunne gjøre Jehovas vilje. Noen ganger ble jeg spurt om hva vi skulle gjøre når vi ble gamle og ikke hadde noe eget hjem og ingen pensjon. Da pleide jeg å sitere ordene i Salme 34: 10: «De som søker Jehova, de skal ikke mangle noe godt.» Jehova har alltid hatt omsorg for oss.

Marian: Det er sant! Jehova har i virkeligheten gitt oss mye mer enn det som er nødvendig. Et eksempel på det er det som skjedde da jeg i 1958 ble tatt ut til å representere kretsen vår ved det internasjonale stevnet i New York. Vi hadde ikke råd til å kjøpe billett til Rosa. En kveld var det en bror som gav oss en konvolutt som det stod skrevet «New York» på. Den gaven som var inni, gjorde det mulig for Rosa å reise sammen med meg.

Rosa og jeg angrer overhodet ikke på de årene vi har vært i Jehovas tjeneste. Vi har ikke gått glipp av noe, nei, vi har snarere fått alt vi kunne ønske oss — et rikt og gledefylt liv i heltidstjenesten. Jehova er virkelig en enestående Gud. Vi har lært oss å stole helt og fullt på ham, og vi har fått større kjærlighet til ham. Noen av våre kristne brødre har mistet livet på grunn av sin trofasthet. Men jeg tror at en person også kan ofre seg i tjenesten for Jehova dag etter dag. Det er det Rosa og jeg har anstrengt oss for å gjøre fram til nå, og det er vi bestemt på å fortsette med.

[Fotnote]

[Bilde på side 20]

François og Anna Szumiga og barna deres, Stéphanie, Stéphane, Mélanie og Marian omkring 1930. Marian står på taburetten

[Bilde på side 22]

Over: Vi presenterer bibelske publikasjoner på en markedsplass i Armentières i den nordlige delen av Frankrike i 1950

[Bilde på side 22]

Til venstre: Stefan Behunick og Marian i 1950

[Bilde på side 23]

Rosa (helt til venstre) sammen med pionerpartneren sin, Irène (nummer fire fra venstre), innbyr til et stevne i 1951

[Bilde på side 23]

Rosa og Marian dagen før de giftet seg

[Bilde på side 23]

Det viktigste transportmidlet i kretstjenesten var sykkel