Kverner som har gitt menneskene brød på bordet

BRØD er blitt kalt «grunnpilaren i kostholdet», «det viktigste av alle næringsmidler», «et basisprodukt og det menneskene siden uminnelige tider hovedsakelig har levd av». Ja, helt siden oldtiden har brød vært et hovednæringsmiddel. Det å skaffe det daglige brød har vært en av menneskenes fremste beskjeftigelser gjennom tidene.

Hovedingrediensen i brød er mel, som blir framstilt ved maling av korn. Dette er altså en gammel kunst. Tenk hvor slitsomt det må ha vært å male korn til mel før denne oppgaven på noen som helst måte var blitt automatisert! I bibelsk tid ble lyden av håndkvern forbundet med normale, fredelige forhold, mens fravær av denne lyden gjerne innebar at et sted var øde og forlatt. — Jeremia 25: 10, 11.

Hvordan har man malt korn i tidens løp? Hvilke metoder og redskaper har vært brukt? Og hva slags kverner benyttes i dag, slik at du kan få brød på bordet?

Hvorfor det var behov for kverner

Jehova Gud sa til det første menneskepar, Adam og Eva: «Se, jeg har gitt dere alle planter som setter frø, på hele jordens overflate, og hvert tre som bærer trefrukt med frø i. Det skal tjene til føde for dere.» (1. Mosebok 1: 29) Den føden Jehova gav menneskene å spise, innbefattet frøene fra forskjellige kornaks. Denne næringskilden var grunnleggende for menneskenes liv, siden alle kornslag — deriblant hvete, bygg, rug, havre, ris, hirse, durra og mais — inneholder stivelsesholdige karbohydrater, som kroppen kan omdanne til sin viktigste form for «drivstoff», nemlig glukose.

Men menneskekroppen er ikke skapt slik at den så lett kan fordøye hele, ubehandlede korn. For mennesker er kornet lettere å fordøye når det er malt til mel og tilberedt. De enkleste måtene å lage mel av korn på, er å støte kornet i en morter, å knuse det mellom to steiner eller å bruke en kombinasjon av disse metodene.

Håndkverner

Statuetter fra gamle egyptiske gravkamre viser hvordan man brukte en tidlig variant av en kornkvern, nemlig skubbekvernen. Denne kvernen bestod av to steiner. Den ene, som lå underst, var lett konkav og skrådde nedover, mens den andre, mindre steinen lå oppå. Den som malte kornet — vanligvis en kvinne — satt på knærne foran kvernen og tok godt tak i den øverste steinen med begge hender. Hun la hele overkroppens tyngde på den og skubbet den fram og tilbake på den nederste steinen slik at kornet ble knust mellom de to steinene. Derav navnet skubbekvern. Dette var en enkel, men effektiv innretning.

Men det å arbeide i flere timer stående på  knærne slet på kroppen. Når den som malte kornet, stadig skubbet steinen fram og tilbake, utgjorde det en hard belastning for ryggen, armene, lårene, knærne og tærne. Basert på studier av misdannelser i skjeletter fra det gamle Syria har paleontologene trukket den slutning at unge kvinner fikk belastningsskader av å bruke slike kverner. Blant de typiske skadene de pådrog seg, var ødelagte kneskåler, skader på den nederste ryggvirvelen og kraftig slitasjegikt i stortåen. Det ser ut til at det i det gamle Egypt var tjenestepikenes oppgave å male mel på håndkvernen. (2. Mosebok 11: 5) * Noen forskere tror at da israelittene forlot Egypt, var det slike skubbekverner de tok med seg.

Senere ble kvernene forbedret ved at det ble laget furer i begge steinene for at de skulle bli mer effektive. Ved at det ble laget et traktformet hull i den øverste steinen, kunne den som brukte kvernen, fylle på med korn, som dermed ble malt mellom steinene. En enkel innretning for maling av korn ble oppfunnet i Hellas på 300-tallet eller 400-tallet fvt. Et horisontalt håndtak som var dreibart i den ene enden, ble festet til oversteinen. Ved at den som opererte kvernen, skjøv håndtaket fram og tilbake i en liten bue, ble kornet, som ble matet gjennom et traktformet hull i oversteinen, malt mellom oversteinen og understeinen.

Alle de nevnte kvernene hadde en stor begrensning. De var basert på bevegelse fram og tilbake, som ikke noe dyr kunne læres opp til å utføre. Derfor var det bare menneskelig muskelkraft som kunne drive dem. Men så ble ny teknologi tilgjengelig — dreiekvernen. Nå kunne dyr brukes til å male korn.

Dreiekverner trukket av dyr forenkler prosessen

Opplysningene fra ulike kilder varierer, men dreiekverner trukket av dyr kan ha blitt oppfunnet i middelhavsområdet rundt 100-tallet fvt. Jødene i Palestina var kjent med den slags kverner i det første århundre evt., for Jesus snakket om «en slik kvernstein som blir dreid av et esel». — Markus 9: 42.

Kverner som ble trukket av dyr, ble brukt i Roma og store deler av det romerske imperium for øvrig. Mange slike kverner finnes fortsatt i Pompeii. De består av en tung, timeglassformet overstein som fungerte som en fylletrakt, og en konisk understein. Når oversteinen roterte på understeinen, rant kornet ned mellom de to steinene og ble malt. Slike oversteiner, som fortsatt finnes, kan variere i størrelse fra 45 til 90 centimeter i diameter. Disse kvernene kunne være opptil 1,8 meter høye.

Det er uklart om det var de små dreiekvernene, eller håndkvernene, eller de kvernene som ble trukket av dyr, som først ble tatt i bruk. Uansett hadde håndkvernen den fordelen at den var lett å ta med seg og enkel å bruke. Den bestod av to runde steiner som var 30—60 centimeter i diameter. Den nederste steinen hadde en lett konveks overside, mens den som lå oppå, hadde en lett konkav underside, slik at steinene passet i hverandre. Den øverste steinen hvilte på en midtmontert plugg i den underste steinen og ble dreid rundt av et trehåndtak. Vanligvis satt to kvinner mot hverandre når de malte korn. (Lukas 17: 35) Begge hadde én hånd på håndtaket, og mens den ene kvinnen matet små mengder korn i trakten i den øverste steinen med den ledige hånden, samlet den andre kvinnen opp melet når det rant ut  over kanten på kvernen og ned på et brett eller et tøystykke under kvernen. Denne kvernen var ideell for soldater, sjømenn og små husholdninger som ikke hadde mulighet til å gjøre bruk av større kverner.

Vann- og vindkraft

Den romerske ingeniøren Vitruvius beskrev (antagelig i år 27 fvt.) en type vanndrevet kvern som ble brukt på hans tid. Et vertikalt skovlhjul var koblet til en horisontal aksling, og rennende vann presset på skovlene og fikk hjulet til å rotere. Denne bevegelsen ble overført til en vertikal aksling ved hjelp av tannhjul og drev i sin tur en stor kvernstein rundt.

Hvor mye kunne en vanndrevet kvern produsere sammenlignet med andre kverner? Man regner med at håndkverner kunne male mindre enn 10 kilo i timen, mens en kvern drevet av et trekkdyr kunne male opptil 50 kilo. På den annen side kunne den vanndrevne kvernen som Vitruvius beskrev, male 150 til 200 kilo i timen. De grunnleggende prinsippene for den kvernen Vitruvius beskrev, ble videreutviklet og forbedret av erfarne møllere i flere hundre år.

Rennende vann var ikke den eneste naturlige energikilden som kunne brukes til å drive kvernsteinene. Det samme resultatet kunne oppnås ved at man byttet ut vannhjulet med vingene på en vindmølle. Vindmøller ble antagelig tatt i bruk i Europa på 1100-tallet evt. og ble benyttet i stor utstrekning i Belgia, Tyskland, Holland og i andre land. De ble først erstattet da dampdrevne møller og andre energikilder gradvis gjorde alle andre energikilder overflødige.

Det daglige brød

Til tross for at utviklingen har gått sin gang, har mange tradisjonelle metoder for å male korn overlevd mange steder i verden. Morter og støter brukes fortsatt i deler av Afrika og Oseania. I Mexico og Sentral-Amerika blir skubbekverner brukt når man maler mais til tortillaer. Og mange vann- og vindmøller er fortsatt i bruk rundt omkring.

Mesteparten av det melet som brukes til brødbaking i industrilandene i dag, produseres i helautomatiserte valsestoler. Der blir kornet gradvis til mel etter hvert som det males flere ganger mellom riflete stålvalser som roterer i forskjellige hastigheter. Denne teknologien gjør det mulig å produsere forskjellige typer mel rimelig.

Det å få tak i mel til baking er gjerne ikke lenger et stort problem. Men vi bør likevel ikke glemme å takke vår Skaper, som har gitt oss både kornet og evnen til å tenke ut måter å bearbeide det på, slik at vi kan få det daglige brød. — Matteus 6: 11.

[Fotnote]

[Bilde på side 23]

Egyptisk skubbekvern

[Rettigheter]

Soprintendenza Archeologica per la Toscana, Firenze

[Bilde på side 23]

Olivenolje ble utvunnet ved hjelp av en kvernstein som ble trukket av et dyr

[Bilderettigheter på side 22]

Fra Self-Pronouncing Edition of the Holy Bible, som inneholder bibeloversettelsene King James Version og Revised Version