Hvordan venter du på Jehova?

I DAG er det få som liker å vente på noen eller noe. Venting setter tålmodigheten på prøve. Men Bibelen oppfordrer Guds folk til å være «innstilt på å vente». Profeten Mika erklærte, i motsetning til de menneskene han hadde rundt seg: «Jeg vil være innstilt på å vente på min frelses Gud.» — Mika 7: 7; Klagesangene 3: 26.

Men hva innebærer det å vente på Jehova Gud? Hvordan bør en kristen vente på ham? Kan man vente på en urett måte? Vi kan lære noe av det profeten Jona erfarte på 800-tallet fvt.

Jona ventet på en urett måte

Jehova Gud befalte Jona å gå og forkynne for innbyggerne i Ninive, hovedstaden i det assyriske rike. Ninive var kjent som «blodsutgytelsens by» på grunn av sin forferdelige brutalitet og grusomhet, noe som er godt dokumentert av historikere og arkeologer. (Nahum 3: 1) Til å begynne med forsøkte Jona å flykte fra oppdraget sitt, men Jehova sørget for at han til slutt drog til Ninive. — Jona 1: 3 til 3: 2.

«Til slutt begynte Jona å gå inn i byen, så langt som en kunne gå på én dag, mens han ropte ut og sa: ’Bare førti dager til, og Ninive vil bli omstyrtet.’» (Jona 3: 4) Jonas forkynnelse gav bemerkelsesverdige resultater: «Ninives menn begynte å tro på Gud, og de gikk i gang med å utrope en faste og å kle seg i sekkelerret, fra den største blant dem like til den minste blant dem.» (Jona 3: 5) Jehova sparte da byen, ettersom han er en Gud som «ikke ønsker at noen skal bli tilintetgjort, men at alle skal nå fram til anger». — 2. Peter 3: 9.

Hvordan reagerte Jona på dette? Beretningen sier videre: «Men dette mishaget i høy grad Jona, og han ble opptent av vrede.» (Jona 4: 1) Hvorfor ble han sint? Jona følte sannsynligvis at han kom til å tape ansikt som profet når det viste seg at hans kunngjøring om at byen skulle bli ødelagt på et bestemt tidspunkt, ikke ble oppfylt. Han ble tydeligvis mer opptatt av sitt eget omdømme enn av at andre skulle bli vist barmhjertighet og bli frelst.

Som kjent gikk ikke Jona så langt at han sluttet som profet. Men han ventet for å «se hva som skulle skje med byen». Ja, han utviklet en gretten, avventende holdning. Da han så at tingene ikke skjedde på den måten han hadde forventet, bygde han seg en løvhytte, satte seg i skyggen og ventet surmulende for å se hva som ville skje. Jehova godtok imidlertid  ikke Jonas holdning, og på en kjærlig måte korrigerte han profetens tenkemåte. — Jona 4: 5, 9—11.

Hvorfor Jehova er tålmodig

Selv om Ninives innbyggere angret og byen ble spart, vendte ninivittene senere tilbake til onde veier. Gjennom profetene Nahum og Sefanja forutsa Jehova at byen kom til å bli ødelagt. Jehova erklærte at han ville tilintetgjøre Assyria og gjøre Ninive, «blodsutgytelsens by», til en ødslig ødemark. (Nahum 3: 1; Sefanja 2: 13) I 632 fvt. ble Ninive ødelagt for aldri mer å bli gjenoppbygd.

Dagens verden er på lignende måte preget av hensynsløse blodsutgytelser, bare i langt større målestokk enn fortidens Ninive. Dette er en av grunnene til at Jehova har bestemt at denne onde tingenes ordning skal få sin ende i en «stor trengsel», en trengsel som vil være uten sidestykke i historien. — Matteus 24: 21, 22.

Men Jehova har ventet med denne ødeleggelsen, så oppriktige mennesker i dag kan vise anger og bli spart, akkurat som angrende personer i Ninive ble spart. Apostelen Peter viser til Guds tålmodighet ved å si: «Jehova er ikke sen med hensyn til sitt løfte, slik noen betrakter senhet, men han er tålmodig med dere, ettersom han ikke ønsker at noen skal bli tilintetgjort, men at alle skal nå fram til anger.» — 2. Peter 3: 9, 10, 13.

Å vente på den rette måten

Peter sier videre: «Ettersom alt dette således skal bli oppløst, hva slags mennesker bør dere ikke da være, med gjerninger som hører en hellig livsførsel og gudhengivenhet til, mens dere venter på og alltid har i tankene Jehovas dags nærvær!» (2. Peter 3: 11, 12) Legg merke til at det er mens vi venter på Jehovas dag, vi skal ha «gjerninger som hører en hellig livsførsel og gudhengivenhet til» — vi bør altså være aktive, ikke uvirksomme, mens vi venter på Jehovas dag.

Venter vi på den rette måten, har vi absolutt tillit til at Jehovas dag ikke vil komme et eneste øyeblikk senere enn Jehova har bestemt. En slik tro fører til gjerninger som hører en hellig livsførsel og gudhengivenhet til. En av de viktigste av disse gjerningene er forkynnelsen av det gode budskap om Guds rike. Jesus var et godt eksempel når det gjaldt å forkynne, og han gav sine salvede etterfølgere befalingen: «La deres hofter være ombundet og deres lamper brennende, og vær selv lik mennesker som venter på sin herre når han vender tilbake fra bryllupet, så de straks kan lukke opp for ham når han kommer og banker på. Lykkelige er de slavene som herren finner våkende når han kommer!» — Lukas 12: 35—37.

Slaver i det første århundre ’bandt opp om hoftene’ ved å samle endene av den løse kledningen, trekke dem opp mellom bena og så stikke dem ned under beltet. Dette gjorde de for å få større bevegelsesfrihet når de  skulle utføre anstrengende fysisk arbeid. En kristen bør altså være energisk og nidkjær i gode gjerninger. Vi må bekjempe enhver tendens til å være trege og åndelig uvirksomme. Vi må for eksempel unngå å bruke kreftene våre på fornøyelser og på å strebe etter materielle ting. I stedet bør vi ha «rikelig å gjøre i Herrens gjerning» mens vi venter på Jehovas store og fryktinngytende dag. — Romerne 12: 11; 1. Korinter 15: 58.

Vi må holde oss aktive mens vi venter

Jehovas vitner har holdt seg travelt opptatt mens de har ventet på Jehovas dag. I tjenesteåret 2003 brukte de for eksempel gjennomsnittlig 3 383 000 timer hver dag til å forkynne Jehovas ord. Hvis én person skulle ha utrettet like mye, måtte han ha forkynt uavbrutt i 386 år!

Likevel bør vi alle spørre oss selv: Hvordan venter jeg på Jehova? Jesus fortalte en lignelse som beskriver den arbeidsomme holdningen som forventes av trofaste salvede kristne. Han fortalte om tre slaver: «Til én gav [herren] fem talenter, til en annen to, til enda en annen én, til enhver etter det han hadde evne til, og så reiste han utenlands. Den som hadde fått de fem talentene, gikk straks av sted og gjorde forretninger med dem og tjente fem til. På samme måte tjente den som hadde fått de to, to til. Men den som bare hadde fått én, gikk bort og gravde i jorden og gjemte sin herres sølvpenger. Lang tid etter kom disse slavenes herre og gjorde opp regnskapet med dem.» — Matteus 25: 15—19.

Alle de tre slavene ventet på at deres herre skulle komme tilbake. Da herren kom, fikk de to slavene som hadde holdt seg travelt opptatt mens de ventet, høre ham si: «Vel gjort, du gode og tro slave!» Men den slaven som hadde ventet passivt, fikk en annen behandling. Herren hans sa: «Kast den udugelige slaven ut i mørket utenfor.» — Matteus 25: 20—30.

Selv om denne lignelsen først og fremst gjelder de salvede kristne, kan vi alle lære noe av den, uansett hvilket håp vi har. Herren, Jesus Kristus, forventer at hver enkelt av oss deltar iherdig i tjenesten for ham mens vi venter på hans komme på Jehovas  store dag. Han setter pris på at hver enkelt gjør ’det han har evne til’, i samsvar med sine omstendigheter. For en glede det vil være å høre Herren si «vel gjort» når ventetiden endelig er over!

Vår Herres tålmodighet betyr frelse

Hva om denne tingenes ordning har eksistert lenger enn det vi en gang trodde eller håpet at den skulle gjøre? Det har ikke skjedd uten grunn. Apostelen Paulus skrev: «Betrakt dessuten vår Herres tålmodighet som frelse.» (2. Peter 3: 15) Når vi har nøyaktig kunnskap om Jehova Guds hensikter og ydmykt erkjenner hvor forholdsvis ubetydelige vi er, blir vi i stand til å vente tålmodig så lenge Jehova ønsker å være tålmodig med denne gamle ordning.

Bibelskribenten Jakob bruker en illustrasjon for å oppmuntre de kristne til å være tålmodige. Han skriver: «Se, bonden fortsetter å vente på jordens dyrebare grøde og har tålmodighet med den inntil han får det tidlige regnet og det sene regnet. Vis tålmodighet, dere også; gjør deres hjerter faste, for Herrens nærvær er kommet nær.» — Jakob 5: 7, 8.

Jehova Gud ønsker ikke at vi skal gå trett og kanskje til og med gi opp mens vi venter. Han har et arbeid til oss og er glad hvis vi bruker ventetiden til å engasjere oss i dette arbeidet. Han vil at vi skal være blant dem som apostelen Paulus beskriver i sitt brev til hebreerne: «Vi ønsker at hver enkelt av dere skal vise den samme flid, så dere kan ha håpets fulle visshet helt inntil enden, for at dere ikke skal bli trege, men være etterlignere av dem som ved tro og tålmodighet arver løftene.» — Hebreerne 6: 11, 12.

La oss derfor ikke gå trett. La oss heller sørge for at vårt personlige forhold til Jehova Gud, vår tro på Jesu gjenløsningsoffer og håpet om den nye ordning er drivkreftene i vårt liv. Måtte vi, i likhet med de «gode og tro» slavene i Jesu lignelse, vise oss verdige til å motta ros og belønning ved å holde oss travelt opptatt med å lovprise vår Gud. Da kan vi si som salmisten: «Jeg skal alltid vente, og jeg vil føye mer til all din lovprisning.» — Salme 71: 14.

[Bilde på side 21]

Skuffet ventet Jona for å se hva som skulle skje med Ninive

[Bilde på side 22]

La oss vise gudhengivenhet mens vi venter på Jehovas dag