Hvem er «den sanne Gud og evig liv»?

JEHOVA, vår Herre Jesu Kristi Far, er den sanne Gud. Han er Skaperen, den som gir evig liv til dem som elsker ham. Det er slik mange som leser Bibelen og tror på den, ville besvart spørsmålet i overskriften. Jesus selv sa jo: «Dette betyr evig liv, at de stadig tilegner seg kunnskap om deg, den eneste sanne Gud, og om ham som du har utsendt, Jesus Kristus.» — Johannes 17: 3.

Men mange religiøse mennesker mener at ordene i overskriften betyr noe annet. Ordene er hentet fra 1. Johannes 5: 20. Siste halvdel av dette verset lyder: «Vi er i forening med den sanne, ved hans Sønn, Jesus Kristus. Dette er den sanne Gud og evig liv.»

De som tror på treenighetslæren, mener at det påpekende pronomenet «dette» (houtos) peker tilbake på Jesus Kristus, som er nevnt umiddelbart foran. De hevder at Jesus er «den sanne Gud og evig liv». Men denne fortolkningen er i strid med resten av Bibelen. Og mange som blir betraktet som autoriteter på området, godtar ikke dette trinitariske synet. Forskeren B.F. Westcott, som var knyttet til Cambridge universitet, skrev: «Det som det [pronomenet houtos] mest naturlig peker tilbake på, er ikke det nærmeste substantiviske leddet, men det leddet som var dominerende i apostelens sinn.» Vi kan altså trekke den slutning at det var Jesu Far apostelen Johannes hadde i tankene. Den tyske teologen Erich Haupt skrev: «En må finne ut om [houtos] i den neste setningen peker direkte tilbake på det foregående substantiviske leddet . . . eller på det som er lenger borte, Gud. . . . Det synes å være mer i overensstemmelse med den avsluttende advarselen mot avguder å forstå dette utsagnet som et vitnesbyrd om den ene sanne Gud enn å forstå det som et uttrykk for Kristi guddommelighet.»

Også A Grammatical Analysis of the Greek New Testament, utgitt av det pavelige bibelinstitutt i Roma, sier: «[Houtos]: som et klimaks til [versene] 18—20 er referansen nesten sikkert til den virkelige og sanne Gud, i motsetning til hedendommen (v. 21).»

I mange tilfeller viser ikke houtos, vanligvis oversatt med «dette», «denne» eller «han», direkte tilbake til det nærmeste substantiviske leddet i en passasje. Andre skriftsteder illustrerer det. I 2. Johannes 7 skrev den samme apostelen: «Mange bedragere er gått ut i verden, slike som ikke bekjenner Jesus Kristus som kommet i kjødet. Dette [houtọs] er bedrageren og antikristen.» Her kan ikke pronomenet «dette» peke tilbake til Jesus, som er nevnt like foran. Det er tydelig at det viser til dem som fornektet Jesus. Kollektivt er de «bedrageren og antikristen».

I sitt evangelium skrev apostelen Johannes: «Andreas, Simon Peters bror, var en av de to som hørte det Johannes sa, og fulgte etter Jesus. Han [houtos] fant først sin egen bror, Simon.» (Johannes 1: 40, 41) Det er opplagt at «han» ikke går tilbake til den siste personen som er nevnt, men til Andreas. I 1. Johannes 2: 22 bruker apostelen det samme pronomenet på lignende måte.

Lukas bruker også dette pronomenet slik i Apostlenes gjerninger 4: 10, 11: «I Jesu Kristi, nasareerens, navn, han som dere pælfestet, men som Gud oppreiste fra de døde, ved ham står denne mannen her frisk framfor dere. Dette [houtọs] er ’den steinen som ble aktet  for intet av dere bygningsmenn, og som er blitt hovedhjørnestein’.» Det er helt tydelig at pronomenet «dette» ikke går tilbake til den mannen som var blitt helbredet, selv om det er han som er nevnt like før houtos. «Dette» i vers 11 viser til Jesus Kristus, nasareeren, som er den ’hjørnesteinen’ som den kristne menighet er grunnlagt på. — Efeserne 2: 20; 1. Peter 2: 4—8.

Det som står i Apostlenes gjerninger 7: 18, 19, illustrerer det samme poenget: «Det stod fram en annen konge over Egypt, en som ikke kjente til Josef. Han [houtos] brukte list mot vår slekt.» «Han» som undertrykte jødene, var ikke Josef, men farao, kongen i Egypt.

Slike passasjer bekrefter det som den greskkyndige Daniel Wallace sier om påpekende pronomener på gresk: «Det nærmeste uttrykket pronomenet kan vise tilbake til i tekstsammenhengen, er kanskje ikke det som er nærmest i skribentens sinn.»

«Den sanne»

Som det framgår av det apostelen Johannes skrev, er det Jehova, Jesu Kristi Far, som er «den sanne». Han er den eneste sanne Gud, Skaperen. Apostelen Paulus bekrefter det: «Det [er] i virkeligheten for oss én Gud, Faderen, fra hvem alle ting er.» (1. Korinter 8: 6; Jesaja 42: 8) En annen grunn til at det må være Jehova som blir omtalt som «den sanne» i 1. Johannes 5: 20, er at han er sannhetens Kilde. Salmisten kalte Jehova «sannhetens Gud», for Han er trofast i alt det han gjør, og kan ikke lyve. (Salme 31: 5; 2. Mosebok 34: 6; Titus 1: 2) Sønnen sa til sin himmelske Far: «Ditt ord er sannhet.» Og om sin egen lære sa han: «Det jeg lærer, er ikke mitt, men hører ham til som har sendt meg.» — Johannes 7: 16; 17: 17.

Jehova er også «evig liv». Han er livets Kilde, Den som gir liv som en ufortjent gave gjennom Kristus. (Salme 36: 9; Romerne 6: 23) Apostelen Paulus sa at Gud «skal lønne dem som oppriktig søker ham». (Hebreerne 11: 6) Gud, Faderen, lønnet sin Sønn ved å oppreise ham fra de døde, og Han skal gi evig liv som lønn til dem som tjener Ham helhjertet. — Apostlenes gjerninger 26: 23; 2. Korinter 1: 9.

Hva blir så konklusjonen? At Jehova, og ingen annen, er «den sanne Gud og evig liv». Han alene er verdig til å bli tilbedt av dem som han har skapt. — Åpenbaringen 4: 11.