Livshistorie

Vi inntok et fast standpunkt for Guds styre

FORTALT AV MICHAL ŽOBRÁK

Etter å ha tilbrakt en måned i enecelle ble jeg slept fram for en forhørsleder. Det varte ikke lenge før han ble helt rød og ropte: «Spioner! Amerikanske spioner!» Hva var det som gjorde ham så rasende? Han hadde akkurat spurt meg hvilken religion jeg hadde, og jeg hadde svart: «Jeg er et av Jehovas vitner.»

DETTE skjedde for over 50 år siden. På den tiden var det landet jeg bodde i, underlagt kommunistisk styre. Men enda mye tidligere hadde vi allerede opplevd sterk motstand mot vårt kristne undervisningsarbeid.

Vi får føle virkningene av krig

Da den første verdenskrig startet, i 1914, var jeg åtte år gammel. På det tidspunkt var den landsbyen hvor jeg bodde, Zálužice, underlagt dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn. I tillegg til at krigen forårsaket store omveltninger på verdens skueplass, gjorde den brått slutt på barndommen min. Min far, som var soldat, døde allerede i løpet av krigens første år. Dette medførte at min mor, mine to yngre søstre og jeg måtte leve i den ytterste fattigdom. Siden jeg var det eldste barnet og det eneste mannlige medlemmet av familien, måtte jeg snart ta hånd om mange ansvarsoppgaver på den lille gården vår og omkring huset. Jeg har vært religiøst interessert helt fra jeg var gutt. Presten i vår reformerte (kalvinistiske) kirke bad meg til og med om å vikariere for ham og undervise skolekameratene mine mens han var bortreist.

I 1918 endte Den store krigen, og vi trakk et lettelsens sukk. Østerrike-Ungarn var blitt beseiret, og vi ble innbyggere av republikken Tsjekkoslovakia. Mange fra våre trakter som hadde emigrert til USA, vendte nå snart hjem.  En av dem var Michal Petrík, som kom til landsbyen vår i 1922. Da han besøkte en familie i nabolaget vårt, ble mor og jeg også invitert.

Guds styre blir noe virkelig for oss

Michal var en av bibelstudentene, som Jehovas vitner da var kjent som, og han snakket om viktige bibelske temaer som i høy grad interesserte meg. Det aller viktigste av disse var Jehovas rikes komme. (Daniel 2: 44) Da han sa at det skulle holdes et kristent møte i landsbyen Záhor søndagen etter, bestemte jeg meg for å dra på det møtet. Jeg stod opp klokken fire om morgenen og gikk omkring åtte kilometer, til det huset hvor et søskenbarn av meg bodde, for å låne en sykkel. Etter at jeg hadde reparert det ene hjulet, som var punktert, syklet jeg de 24 kilometerne til Záhor. Jeg visste ikke akkurat hvor møtet skulle holdes, så jeg syklet langsomt langs en av gatene. Så hørte jeg at en av Rikets sanger ble sunget i et av husene. Hjertet mitt hoppet av glede. Jeg gikk inn i huset og forklarte hvorfor jeg kom. Jeg ble invitert til å sette meg ned og spise frokost sammen med familien, og så ble jeg med dem på møtet. Selv om jeg måtte sykle og gå ytterligere 32 kilometer for å komme hjem igjen, følte jeg meg ikke sliten i det hele tatt. — Jesaja 40: 31.

De klare, bibelske forklaringene Jehovas vitner gav, gjorde et dypt inntrykk på meg. Utsiktene til å få leve et rikt og tilfredsstillende liv under Guds styre rørte ved hjertet mitt. (Salme 104: 28) Mor og jeg bestemte oss begge for å sende et utmeldelsesbrev til kirken vår. Dette skapte litt av et oppstyr i landsbyen. Det var noen som ikke ville snakke med oss på en stund, men vi kunne jo glede oss over samværet med de mange vitnene i området. (Matteus 5: 11, 12) Det varte ikke lenge før jeg ble døpt i elven Uh.

Tjenesten blir det sentrale i livet mitt

Vi benyttet alle muligheter til å forkynne om Jehovas rike. (Matteus 24: 14) Vi satset spesielt på å gjennomføre godt organiserte forkynnelseskampanjer om søndagene. På den tiden stod folk flest tidlig opp, så vi kunne begynne å forkynne nokså tidlig. Senere på dagen ble det holdt et offentlig møte. De som underviste, talte vanligvis uten manuskript og kunne derfor improvisere. De tok i betraktning hvor mange nyinteresserte som var til stede, hvilken religiøs bakgrunn disse hadde, og hvilke spørsmål de var opptatt av.

De bibelske sannhetene vi forkynte, åpnet øynene på mange oppriktige mennesker. Kort tid etter at jeg var blitt døpt, forkynte jeg i landsbyen Trhovište. I ett hus snakket jeg med en meget hyggelig og vennlig kvinne som het Zuzana Moskal. Hun og familien hennes var kalvinister, slik jeg hadde vært. Selv om hun var godt kjent i Bibelen, hadde hun mange spørsmål som hun ikke hadde funnet svar på. Etter en times drøftelse leverte jeg boken Guds Harpe til henne. *

Familien Moskal begynte straks å lese i Guds Harpe i forbindelse med at de regelmessig leste i Bibelen sammen. Flere familier i denne landsbyen viste etter hvert interesse og begynte å komme på møtene våre. Den kalvinistiske presten advarte sine sognebarn på det sterkeste mot oss og vår litteratur. Da foreslo en av de interesserte for presten at han skulle komme på et av møtene våre og motbevise våre lærepunkter i en offentlig debatt.

Presten kom, men han greide ikke å framføre et eneste argument ut fra Bibelen til støtte for sine læresetninger. Han forsvarte seg ved å si: «Vi kan ikke tro på alt det som står i Bibelen. Den er skrevet av mennesker, og religiøse spørsmål kan utredes på forskjellige måter.» For mange ble dette et vendepunkt. Noen sa til presten at de ikke ville komme og høre på prekenene hans mer hvis han ikke trodde på Bibelen. Dermed brøt de båndene til den kalvinistiske kirke, og omkring 30 personer i denne landsbyen inntok et fast standpunkt for Bibelens sannhet.

Å forkynne det gode budskap om Riket ble det sentrale i livet vårt, så da jeg begynte å  tenke på å gifte meg, ønsket jeg naturligvis å finne noen som kom fra en åndelig sterk familie. En av dem jeg samarbeidet med i tjenesten, var Ján Petruška, som var blitt kjent med sannheten i USA. Hans datter Mária, som i likhet med sin far var rede til å avlegge et vitnesbyrd for alle og enhver, gjorde inntrykk på meg. I 1936 giftet vi oss, og Mária skulle bli min trofaste livsledsager i 50 år, fram til 1986, da hun døde. I 1938 ble vårt eneste barn, Eduard, født. Akkurat på den tiden så det ut til at en ny krig i Europa var uunngåelig. Hvordan ville den komme til å virke inn på forkynnelsesarbeidet vårt?

Vår kristne nøytralitet blir satt på prøve

Da den annen verdenskrig brøt ut, var Slovakia, som ble en egen stat, underlagt nazistisk kontroll. Myndighetene grep imidlertid ikke inn mot Jehovas vitner som organisasjon betraktet. Vi måtte naturligvis utføre arbeidet vårt i all hemmelighet, og all vår litteratur var underlagt sensur. Ikke desto mindre fortsatte vi diskré vår virksomhet. — Matteus 10: 16.

Da krigen ble trappet opp, ble jeg utskrevet til militærtjeneste, selv om jeg var over 35 år gammel og dermed egentlig var over aldersgrensen. På grunn av min kristne nøytralitet nektet jeg å delta i krigføring. (Jesaja 2: 2—4) Før myndighetene greide å finne ut hva de skulle gjøre med meg, ble jeg heldigvis løslatt, sammen med alle de andre som tilhørte min aldersgruppe.

Vi skjønte at det var mye vanskeligere for dem av våre brødre som bodde i byene, å skaffe det nødvendige til livets opphold enn det var for oss som bodde på landet. Vi ville gjerne dele det vi hadde, med dem. (2. Korinter 8: 14) Vi pleide derfor å ta så mye matvarer som vi greide å frakte med oss, og dra tvers gjennom landet til Bratislava, en reise på omkring 50 mil. Det skulle vise seg at de kristne vennskapsbåndene som vi knyttet i løpet av krigsårene, hjalp oss gjennom de vanskelige årene som fulgte.

Vi får nødvendig oppmuntring

Etter den annen verdenskrig ble Slovakia igjen innlemmet i Tsjekkoslovakia. I 1946, 1947 og 1948 holdt Jehovas vitner landsstevner enten i Brno eller i Praha. Vi som kom fra den østlige delen av Slovakia, reiste med spesielle tog som ble satt opp spesielt for stevnedeltakerne. Man kan omtale disse togene som «syngende tog», for vi sang hele veien. — Apostlenes gjerninger 16: 25.

Jeg husker spesielt stevnet i 1947 i Brno, hvor tre tilsynsmenn fra hovedkontoret, deriblant bror Nathan H. Knorr, var til stede. Vi var mange som gikk gjennom byen med sandwichplakater  for å annonsere temaet på det offentlige foredraget. Eduard, som da var bare ni år gammel, ble svært skuffet over at han ikke fikk noen plakat å gå med. Brødrene laget derfor mindre plakater, ikke bare til ham, men også til mange andre barn. Barna gjorde en kjempejobb med å annonsere foredraget!

I februar 1948 kom kommunistene til makten. Vi visste at det bare var et spørsmål om tid før myndighetene ville treffe tiltak for å hindre oss i vårt forkynnelsesarbeid. Det ble holdt et stevne i Praha i 1948, og det var med sterke følelser vi regnet med at vi på nytt kom til å bli underlagt forbud mot å holde offentlige møter, etter å ha kunnet komme fritt sammen i bare tre år. Før vi forlot stevnet, vedtok vi en resolusjon hvor det blant annet het: «Vi Jehovas vitner som er samlet her . . . er fast bestemt på ytterligere å øke vår innsats i vår gudgitte tjeneste og, med Herrens nåde, å holde ut i tjenesten i gunstige tider og i vanskelige tider og å gjøre kjent det gode budskap om Guds rike med enda større nidkjærhet enn før.»

«Fiender av staten»

Bare to måneder etter stevnet i Praha gjennomførte det hemmelige politi en razzia ved Betel-hjemmet utenfor Praha. De beslagla eiendommen og eiendelene, konfiskerte all den litteraturen de greide å finne, og arresterte dem som tjente på Betel, og noen andre brødre. Men vi hadde mer i vente.

I løpet av natten mellom 3. og 4. februar 1952 gjennomførte sikkerhetsstyrkene en landsomfattende aksjon og arresterte over hundre Jehovas vitner. Jeg var en av dem som ble arrestert. Cirka klokken tre om natten vekket politiet hele familien min. Uten noen form for forklaring bad de meg om å bli med dem. De satte på meg håndjern og knyttet bind for øynene mine, og sammen med mange andre ble jeg lempet opp på lasteplanet på en lastebil. Jeg endte opp i enecelle.

Det gikk en hel måned uten at noen i det hele tatt snakket til meg. Det eneste mennesket jeg så, var vakten, som pleide å dytte et tarvelig måltid inn til meg gjennom en åpning i døren. Så ble jeg innkalt til den forhørslederen som jeg fortalte om innledningsvis. Etter at han hadde kalt meg en spion, sa han: «Religion er uvitenhet. Det finnes ingen Gud! Vi kan ikke la deg narre arbeiderklassen vår. Enten kommer en bøddel til å sparke bort krakken under deg, eller så kommer du til å råtne i fengselet. Og skulle din Gud komme hit, ville vi drepe ham også!»

Siden myndighetene var klar over at det ikke fantes noen bestemt lov som forbød vår kristne virksomhet, ønsket de å omdefinere vår virksomhet, slik at den ble rammet av eksisterende lover, ved å framstille oss som «fiender av staten» og som utenlandske spioner. For å få til dette måtte de bryte ned vår viljestyrke og få oss til å «avlegge tilståelser» i samsvar med deres oppdiktede anklager. Etter forhøret den kvelden nektet man meg å sove. Det gikk noen timer, og så ble jeg forhørt på nytt. Denne gangen ville forhørslederen ha meg til å undertegne en erklæring som lød: «Som en fiende av Folkets Demokratiske Tsjekkoslovakia sluttet jeg meg ikke til [kollektivbruket], ettersom jeg ventet på amerikanerne.» Da jeg nektet å undertegne en slik løgn, ble jeg sendt til en straffecelle.

Jeg fikk ikke lov til å sove eller legge meg ned eller så mye som sette meg. Det  eneste jeg kunne gjøre, var å stå oppreist eller gå omkring. Da jeg ble helt utmattet, sank jeg sammen på betonggulvet. Nå førte vaktene meg tilbake til forhørslederens kontor. «Vil du undertegne nå?» spurte forhørslederen. Da jeg igjen nektet, slo han meg i ansiktet. Jeg begynte å blø. Så snerret han til vaktene: «Han ønsker å ta livet av seg. Sett selvmordsvakt på ham!» Jeg ble satt i enecelle igjen. I løpet av en periode på seks måneder benyttet de denne forhørstaktikken en rekke ganger. Ingen forsøk på ideologisk overtalelse eller på å få meg til å erkjenne at jeg var en fiende av staten, svekket min beslutning om å bevare min ulastelighet mot Jehova.

En måned før rettssaken mot meg skulle starte, kom en statsadvokat reisende fra Praha for å forhøre alle de tolv brødrene i gruppen min hver for seg. Han spurte meg: «Hva ville du ha gjort hvis vestlige imperialister angrep landet vårt?» «Det samme som jeg gjorde da dette landet gikk til angrep på SSSR sammen med Hitler. Jeg kjempet ikke da, og jeg ville ikke ha kjempet nå, ettersom jeg er en kristen og er nøytral.» Han sa da til meg: «Vi kan ikke tolerere Jehovas vitner. Vi trenger soldater i tilfelle de vestlige imperialistene angriper oss, og vi trenger soldater til å befri arbeiderklassen i Vesten.»

Den 24. juli 1953 ble vi ført inn i rettssalen. Én etter én ble vi alle tolv ført fram for dommerne. Vi benyttet anledningen til å avlegge et vitnesbyrd om vår tro. Etter at vi hadde svart på de anklagene som ble slynget mot oss, reiste en jurist seg og sa: «Jeg har vært i denne rettssalen mange ganger. Vanligvis blir det mye bekjennelse, anger og også tårer. Men disse mennene kommer til å være sterkere når de forlater lokalet, enn de var da de kom.» Etterpå ble vi alle tolv erklært skyldig i å ha konspirert mot staten. Jeg ble dømt til tre års fengsel, og alt jeg eide, ble dessuten konfiskert av staten.

Høy alder har ikke stoppet meg

Etter at jeg fikk vende hjem, ble jeg fortsatt overvåket av det hemmelige politi. Likevel gjenopptok jeg min teokratiske virksomhet, og jeg ble betrodd å føre åndelig tilsyn i menigheten vår. Selv om vi fikk lov til å bo i huset vårt, som var konfiskert, var det først omkring 40 år senere, etter kommunismens fall, vi i juridisk forstand fikk huset tilbake.

Det skulle vise seg at jeg ikke ble den siste i familien min som havnet i fengsel. Jeg hadde bare vært hjemme i tre år da Eduard ble utskrevet til militærtjeneste. Fordi hans samvittighet var oppøvd i samsvar med Bibelen, nektet han, og han ble fengslet. Mange år senere gjennomgikk min sønnesønn, Peter, det samme, til tross for at han hadde svak helse.

I 1989 brøt kommunistregimet i Tsjekkoslovakia sammen. Så glad jeg var da jeg, etter 40 års forbud, igjen fritt kunne forkynne fra hus til hus! (Apostlenes gjerninger 20: 20) Denne formen for tjeneste kunne jeg glede meg over å utføre så lenge helsen min tillot det. Nå som jeg er 98 år gammel, er ikke helsen min det den var, men jeg er glad for at jeg fremdeles får muligheter til å avlegge et vitnesbyrd for folk om Jehovas herlige løfter for framtiden.

Jeg kan regne opp tolv statsoverhoder for fem forskjellige land som har hatt herredømmet over hjembyen min. Blant dem har det vært diktatorer, presidenter og én konge. Ingen av dem har tilveiebrakt noen varige løsninger på de problemene som folk har slitt med under deres styre. (Salme 146: 3, 4) Jeg er takknemlig mot Jehova for at han lot meg lære ham å kjenne da jeg var ung. Det gjorde det mulig for meg å anerkjenne hans løsning ved det messianske rike og unngå den tomheten som preger et liv uten Gud. Jeg har i over 75 år vært aktiv i forkynnelsen av det beste budskap som finnes, noe som har gitt meg en mening med livet, stor tilfredsstillelse og et strålende håp om evig liv på jorden. Hva mer kunne jeg vel be om? *

[Fotnoter]

[Bilde på side 26]

Kort tid etter at vi hadde giftet oss

[Bilde på side 26]

Sammen med Eduard i begynnelsen av 1940-årene

[Bilde på side 27]

Vi annonserer stevnet i Brno i 1947