Vær på vakt mot skikker som Gud ikke godkjenner

PÅ EN liten gårdsplass under Afrikas stekende sol står det en åpen kiste. Begravelsesfølget passerer kisten én etter én for å vise sin sorg. En eldre mann stanser. Med bedrøvede øyne bøyer han seg helt inntil den dødes ansikt og begynner å snakke: «Hvorfor fortalte du meg ikke at du skulle dø? Hvorfor har du forlatt meg slik? Nå som du har vendt tilbake, vil du da fortsette å hjelpe meg?»

I en annen del av Afrika blir det født et barn. Ingen får se barnet. Først etter at det har gått en tid, får andre lov til å se barnet, og det skjer under en seremoni der det får sitt navn.

For noen virker det rart at man snakker med en som er død, eller holder en nyfødt skjult for folk. Men i noen kulturer og samfunn er folks atferd og oppfatninger i forbindelse med dødsfall og fødsler preget av en sterk tro på at de døde egentlig ikke er døde, men lever og er ved bevissthet.

En slik tro er så sterk at den er helt sentral i skikker og ritualer som berører nesten alle sider ved livet. Millioner tror for eksempel at avgjørende faser i livet — som fødsel, pubertet, ekteskap, svangerskap og død — er stadier i overgangen til forfedrenes åndeverden. Mange tror at de døde der fortsetter å spille en aktiv rolle i livet til dem de har  etterlatt seg, og at de kan fortsette livssyklusen ved å bli født igjen.

For å sikre en glatt overgang mellom alle fasene i syklusen overholder folk en rekke ritualer og skikker. Slike skikker er basert på den oppfatning at noe inne i oss lever videre når vi dør. De sanne kristne tar avstand fra alle skikker som er forbundet med en slik forestilling. Hvorfor?

Hvilken tilstand er de døde i?

Bibelen er helt klar i sin beskrivelse av de dødes tilstand. Den sier ganske enkelt: «De levende vet at de skal dø; men de døde vet slett ingen ting . . . deres kjærlighet og deres hat og deres nidkjærhet er allerede gått til grunne . . . det er verken virksomhet eller planlegging eller kunnskap eller visdom i Sjeol [menneskehetens felles grav], det sted som du går til.» (Forkynneren 9: 5, 6, 10) Guds sanne tilbedere har lenge vært glad for denne grunnleggende bibelske sannheten. De har forstått at sjelen ikke er udødelig, men at den kan dø og bli tilintetgjort. (Esekiel 18: 4) De vet også at de dødes ånder ikke eksisterer. (Salme 146: 4) I gammel tid gav Jehova sitt folk streng befaling om å ta avstand fra alle skikker og ritualer som var forbundet med troen på at de døde var ved bevissthet og i stand til å påvirke de levende. — 5. Mosebok 14: 1; 18: 9—13; Jesaja 8: 19, 20.

De kristne i det første århundre tok også avstand fra tradisjonelle skikker og ritualer som var knyttet til falsk religiøs lære. (2. Korinter 6: 15—17) Jehovas vitner i vår tid — uansett rase, etnisk gruppe eller bakgrunn — er ikke med på tradisjoner og skikker som er forbundet med den falske læren som går ut på at noe i mennesket lever videre etter døden.

Hva kan hjelpe oss som kristne til å finne ut om vi kan følge en bestemt skikk eller ikke? Vi må tenke nøye over om den er forbundet med en ubibelsk lære, som troen på at de dødes ånder påvirker de levende. Vi må dessuten tenke over om det at vi deltar i en bestemt skikk eller seremoni, kan få noen som vet hva Jehovas vitner tror og lærer, til å ta anstøt. Med dette i tankene skal vi nå se nærmere på to områder — fødsel og død.

Fødsel og seremonier i forbindelse med navngivning

Mange skikker i tilknytning til en barnefødsel er passende. Men på steder der en fødsel blir betraktet som en overgang fra forfedrenes åndeverden til det menneskelige samfunn, må de sanne kristne være på vakt. I noen deler av Afrika er det for eksempel vanlig at en nyfødt blir holdt innendørs og ikke får navn før etter at det har gått en tid. Lengden på ventetiden kan variere fra sted til sted, men den ender med en navngivningsseremoni. Da blir barnet tatt med ut og formelt presentert for slekt og venner. Barnets navn blir så offisielt kunngjort for dem som er til stede.

Boken Ghana—Understanding the People and Their Culture forklarer hvor viktig denne skikken er: «De sju første dagene etter fødselen blir barnet betraktet som om det er på ’besøk’ og gjennomgår en forvandling fra åndeverdenen til liv på jorden. . . . Spedbarnet blir vanligvis holdt innendørs og folk utenfor familien får ikke lov til å se det.»

Hvorfor venter man en tid før barnet seremonielt får et navn? Boken Ghana in Retrospect forklarer: «Før den åttende dagen regner man ikke barnet som menneske. Det tilhører mer eller mindre den andre verdenen, den det kom fra.» Det sies videre i boken: «Ettersom navnet på en måte menneskeliggjør barnet, vil et par som frykter at  barnet kommer til å dø, som regel vente med å gi barnet navn til de er sikre på at det overlever. . . . Denne overgangsriten, . . . den offentlige framvisningen av barnet, antas å få enorme konsekvenser for barnet og foreldrene. Det er denne seremonien som bringer barnet inn i menneskenes verden.»

Det er vanligvis et eldre familiemedlem som forretter navngivningsseremonien. Trekkene ved seremonien kan variere fra sted til sted, men ofte inngår utøsing av drikkoffer, bønner til forfedrenes ånder med takk for at barnet har kommet trygt fram, og andre ritualer.

Seremoniens høydepunkt er kunngjøringen av barnets navn. Selv om det er foreldrene som har ansvaret for å gi barnet navn, har andre slektninger ofte stor innflytelse på navnevalget. Noen navn kan ha en symbolsk betydning på det lokale språket, for eksempel «reist og kommet tilbake», «mor har kommet for andre gang» og «far har kommet igjen». Andre navn kan bety noe som er ment å forhindre at forfedrene tar den nyfødte med tilbake til de dødes verden.

Det er selvfølgelig ikke galt å glede seg over at et barn er født. Og det å oppkalle barnet etter noen eller gi det et navn som forteller noe om omstendighetene da det ble født, er akseptable skikker. På hvilket tidspunkt man velger å gi barnet navn, er også en personlig avgjørelse. Men kristne som ønsker å gjøre Guds vilje, er nøye med å unngå skikker og seremonier som gir andre inntrykk av at de er enige i det synet at den nyfødte er «på besøk» og er på vei fra forfedrenes åndeverden til de levende menneskers verden.

I et samfunn der mange ser på navneseremonien som en viktig overgangsrite, må de kristne dessuten ta hensyn til andres samvittighet og tenke over hvilket inntrykk de gir ikke-troende. Hva kunne for eksempel noen tro hvis en kristen familie passet på at ingen fikk se den nyfødte før det ble holdt en navneseremoni? Hvilket inntrykk ville andre få hvis det ble brukt navn som ikke harmonerer med det de har sagt om at de underviser i Bibelens sannhet?

Når de kristne skal avgjøre hvordan barnet deres skal få sitt navn, og når det skal skje, bestreber de seg på å gjøre «alt til Guds ære», slik at de ikke blir årsak til snubling. (1. Korinter 10: 31—33) De ’setter ikke Guds bud til side, så de kan holde fast ved tradisjoner’ som egentlig har som formål å ære de døde. De gir tvert imot ære til den levende Gud, Jehova. — Markus 7: 9, 13.

Overgang fra død til liv

I likhet med en fødsel blir også døden sett på som en overgang — en som dør, overføres fra den synlige verden til de dødes usynlige åndeverden. Det er mange som tror at forfedrenes ånder, som skal ha makt til å straffe og belønne de levende, blir sinte hvis man ikke overholder visse ritualer og begravelsesskikker når noen dør. Denne oppfatningen påvirker den måten begravelser blir arrangert og holdt på.

Begravelser som er ment å skulle blidgjøre de døde, kan romme et helt spekter av følelser — fra voldsom klaging og roping ved liket til lystig fest etter begravelsen. Uhemmet festing, fyll og dansing til høy musikk preger ofte slike begravelsesfeiringer. Begravelsen anses for å være så viktig at selv de fattigste familier ofte gjør seg store anstrengelser for å samle nok midler til å holde «en passende begravelse», selv om det betyr at de setter seg i gjeld og får problemer.

I mange år har Jehovas vitner avslørt ubibelske skikker i forbindelse med begravelser. *  Det gjelder blant annet likvake, utøsing av drikkofre, å snakke med og komme med anmodninger til den døde, seremoniell overholdelse av årsdagen for en begravelse og annet som er basert på den oppfatningen at noe inne i mennesket lever videre etter døden. Slike skikker vanærer Gud og er ’urene’, et ’tomt bedrag’ som er basert på «menneskers tradisjon», ikke på Guds sannhetsord. — Jesaja 52: 11; Kolosserne 2: 8.

Press til å gjøre som de andre

For noen er det en utfordring å ta avstand fra tradisjonelle skikker, særlig i land der det betraktes som svært viktig å ære de døde. Fordi Jehovas vitner ikke er med på slike tradisjoner, er de blitt sett på med mistenksomhet eller er blitt beskyldt for å være asosiale og respektløse overfor de døde. Kritikk og sterkt press har gjort noen redde for å skille seg ut som annerledes, selv om de har en riktig forståelse av sannheten i Bibelen. (1. Peter 3: 14) Andre har ment at slike skikker bare er en del av deres kultur, og at det er umulig å unngå dem helt. Andre igjen har tenkt at det vil gjøre samfunnet negativt innstilt til Guds folk hvis de nekter å delta i slike skikker.

Vi ønsker ikke å støte andre unødig. Men Bibelen har fortalt at vi kommer til å bli mislikt av den verden som er fremmedgjort for Gud, når vi tar et fast standpunkt for sannheten. (Johannes 15: 18, 19; 2. Timoteus 3: 12; 1. Johannes 5: 19) Vi er villige til å ta et slikt standpunkt, for vi vet at vi er nødt til å være annerledes enn dem som er i åndelig mørke. (Malaki 3: 18; Galaterne 6: 12) Vi må etterligne Jesus, som stod imot Satans fristelser da Satan prøvde å få ham til å gjøre noe som var i strid med Guds vilje. Vi må også stå imot presset til å handle på en måte som mishager Gud. (Matteus 4: 3—7) De sanne kristne vil ikke la seg styre av menneskefrykt. De er først og fremst opptatt av å gjøre Jehova Guds vilje og ære ham som sannhetens Gud. De lar derfor ikke press fra andre få dem til å gå på akkord med Bibelens normer for sann tilbedelse. — Ordspråkene 29: 25; Apostlenes gjerninger 5: 29.

Vi ærer Jehova ved vårt syn på de døde

Det er helt normalt å føle dyp følelsesmessig smerte og sorg når en man er glad i, dør. (Johannes 11: 33, 35) Det er et passende uttrykk for kjærlighet at man verner om minnet til en av sine nærmeste, og at man ordner med en verdig begravelse. Men Jehovas vitner mestrer sorgen uten å være med på tradisjonelle skikker som strider mot Guds vilje. Dette er ikke lett for dem som er oppvokst i en kultur der frykten for de døde er sterk. Det kan være vanskelig å bevare likevekten når man har det vondt fordi man har mistet en av sine nærmeste. Likevel får trofaste kristne styrke fra Jehova, «all trøsts Gud», og de får også kjærlig støtte fra sine trosfeller. (2. Korinter 1: 3, 4) Den sterke troen de sanne kristne har på at de døde er uten bevissthet, og at de som er i Guds minne, en dag skal få livet tilbake, gir dem all grunn til å ta fullstendig avstand fra ukristne begravelsesskikker som er i strid med oppstandelseshåpet.

Er vi ikke glad for at Jehova har kalt oss «fra mørke til sitt underfulle lys»? (1. Peter 2: 9) Vårt sterke ønske om å gjøre det som er rett, og vår inderlige kjærlighet til Jehova Gud får oss til å ’fortsette å vandre som lysets barn’, både når vi gleder oss over en fødsel, og når vi sørger over et dødsfall. Måtte vi aldri tillate oss å bli åndelig besmittet av ukristne skikker som Gud ikke godkjenner. — Efeserne 5: 8.

[Fotnote]