Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

Vi lærte å stole helt og fullt på Jehova

Vi lærte å stole helt og fullt på Jehova

Livshistorie

Vi lærte å stole helt og fullt på Jehova

FORTALT AV NATALIE HOLTORF

En junidag i 1945 stod det en blek mann utenfor huset vårt. Han ventet tålmodig ved ytterdøren. Forskrekket ropte Ruth, den yngste datteren min: «Mamma, det er en fremmed på døren!» Hun visste ikke at den fremmede var faren hennes — Ferdinand, min kjære ektemann. To år tidligere, bare tre dager etter at Ruth var blitt født, var Ferdinand blitt arrestert etter at han hadde dratt ut på et oppdrag, og han havnet etter hvert i en av nazistenes konsentrasjonsleirer. Men nå fikk Ruth endelig møte faren sin, og familien vår var samlet igjen. Ferdinand og jeg hadde så mye å fortelle hverandre!

BÅDE Ferdinand og jeg ble født i Tyskland. Ferdinand kom til verden i 1909 i Kiel og jeg i 1907 i Dresden. Jeg var tolv år da familien min første gang kom i kontakt med bibelstudentene, som Jehovas vitner ble kalt på den tiden. Da jeg var 19, meldte jeg meg ut av den evangeliske kirke og innviet mitt liv til Jehova.

Samtidig gikk Ferdinand ut av sjømannsskolen og ble matros. Mens han var til sjøs, grublet han over spørsmål som hadde med Skaperens eksistens å gjøre. Da han kom tilbake til Tyskland etter en reise, besøkte han broren sin, som var en av bibelstudentene. I løpet av besøket ble Ferdinand overbevist om at Bibelen hadde svarene på de spørsmålene som han gikk og grunnet på. Han forlot den lutherske kirke og bestemte seg dessuten for å slutte som matros. Etter den aller første dagen han var med i forkynnelsen, fikk han et inderlig ønske om å vie resten av sitt liv til dette arbeidet. Den samme kvelden innviet Ferdinand sitt liv til Jehova. Han ble døpt i august 1931.

Sjømann og forkynner

I november 1931 drog Ferdinand med tog til Nederland for å hjelpe til med forkynnelsen der. Da Ferdinand fortalte den broren som organiserte arbeidet der i landet, at han hadde vært matros, sa broren: «Du er akkurat den vi trenger!» Brødrene hadde leid en båt for at en gruppe pionerer (heltidsforkynnere) skulle få forkynt for dem som bodde langs kanalene i den nordlige delen av landet. Båten hadde en besetning på fem, men ingen kunne navigere den. Så Ferdinand ble skipperen.

Seks måneder senere ble Ferdinand bedt om å dra til Tilburg, sør i Nederland, for å være pioner der. Omtrent på samme tid kom jeg også til Tilburg for å tjene som pioner, og jeg traff Ferdinand. Men vi ble straks bedt om å flytte til Groningen, som ligger i den nordlige delen av landet. Der giftet vi oss i oktober 1932. I et hus der det også bodde flere andre pionerer, tilbrakte vi våre hvetebrødsdager, samtidig som vi var pionerer.

I 1935 fikk vi en datter, Esther. Vi hadde liten inntekt, men var likevel fast bestemt på å fortsette i pionertjenesten. Vi flyttet til et mindre sted, der vi bodde i et bitte lite hus. Mens jeg var hjemme og tok meg av babyen, hadde mannen min langdag i felttjenesten. Dagen etter byttet vi oppgaver. Slik fortsatte vi helt til Esther var stor nok til å bli med oss ut i forkynnelsen.

Ikke lenge etter begynte truende skyer å vise seg på Europas politiske himmel. Vi fikk høre at Jehovas vitner ble forfulgt i Tyskland, og vi skjønte at det snart ville bli vår tur. Vi lurte på hvordan vi ville klare oss under ekstrem forfølgelse. I 1938 utstedte de nederlandske myndighetene et dekret som forbød utlendinger å kolportere ved å distribuere religiøse publikasjoner. Nederlandske vitner hjalp oss til å fortsette i tjenesten ved at de gav oss navn på personer som hadde vist interesse for budskapet. Vi klarte å studere Bibelen med noen av disse.

På den tiden var det planlagt et større stevne for Jehovas vitner. Vi hadde ikke penger til togbilletter, men vi ville på stevnet! Så vi la ut på en tredagers sykkeltur, med lille Esther i et sete som hang på styret. Vi overnattet hos Jehovas vitner som bodde langs veien. Så glade vi var for å være til stede på vårt første landsstevne! Programmet styrket oss med tanke på de prøvelsene vi hadde foran oss. Framfor alt ble vi minnet om å stole på Gud. Ordene i Salme 31: 6 ble vårt motto: «Jeg — jeg setter visselig min lit til Jehova.»

Nazistene på jakt etter oss

I mai 1940 rykket nazistene inn i Nederland. Kort tid etter kom Gestapo, det hemmelige politi, uventet hjem til oss mens vi drev og sorterte en forsendelse av bibelsk litteratur. Ferdinand ble tatt med til Gestapos hovedkvarter. Esther og jeg besøkte ham regelmessig, og noen ganger ble han avhørt og slått rett for øynene på oss. I desember ble Ferdinand plutselig løslatt, men friheten ble kortvarig. En kveld da vi var på vei hjem, oppdaget vi en Gestapo-bil like ved huset vårt. Ferdinand klarte å komme seg unna mens Esther og jeg gikk inn i huset. Gestapo hadde stått og ventet på oss, for de ville ha tak i Ferdinand. Senere samme kveld, etter at Gestapo hadde dratt, kom det nederlandske politiet og tok meg med til avhør. Dagen etter gikk Esther og jeg i dekning hos et ektepar som nylig var blitt døpt, bror og søster Norder. Hjemme hos denne familien fikk vi husly og beskyttelse.

I slutten av januar 1941 ble et pionerektepar som bodde i en husbåt, arrestert. Dagen etter drog en kretstilsynsmann (reisende tilsynsmann) og Ferdinand dit og gikk om bord for å redde litt av ekteparets eiendeler, men noen av Gestapos samarbeidsmenn kastet seg over dem. Ferdinand klarte å komme seg løs og rømme på sykkelen sin. Men kretstilsynsmannen ble tatt til fange.

Ansvarlige brødre spurte Ferdinand om han kunne steppe inn for kretstilsynsmannen. Det innebar at han ikke kunne komme hjem mer enn tre dager i måneden. Dette var en ny utfordring for oss, men jeg fortsatte som pioner. Gestapo hadde intensivert jakten på Jehovas vitner, så vi måtte stadig flytte. I 1942 flyttet vi tre ganger. Til slutt havnet vi i Rotterdam, langt fra det området der Ferdinand utførte sin hemmelige tjeneste. På den tiden ventet jeg vårt andre barn. Familien Kamp var så vennlige å la oss få bo hos dem. Deres to sønner var nettopp blitt sendt til konsentrasjonsleirer.

Gestapo tett i hælene på oss

Det andre barnet vårt, Ruth, ble født i juli 1943. Da Ruth ble født, fikk Ferdinand ordnet seg slik at han kunne være hos oss i tre dager, men så måtte han dra. Det var den siste gangen vi så ham på lenge. Omkring tre uker senere ble Ferdinand arrestert i Amsterdam. Han ble tatt med til Gestapos tilholdssted, der hans identitet ble bekreftet. Gestapo utsatte ham for intense forhør i et forsøk på å tvinge ham til å røpe informasjon om vår forkynnervirksomhet. Men det eneste Ferdinand var villig til å fortelle, var at han var et av Jehovas vitner, og at han ikke var engasjert i politisk virksomhet. Gestapo-offiserene var rasende over at Ferdinand, som var tysk statsborger, ikke hadde meldt seg til militærtjeneste, og de truet med å henrette ham som forræder.

De neste fem månedene satt Ferdinand i en fengselscelle, der han stadig ble truet med at han kom til å bli henrettet av en eksekusjonspelotong. Men han vaklet ikke i sin lojalitet mot Jehova. Hva var det som hjalp ham til å være åndelig sterk? Guds Ord, Bibelen. Som et av Jehovas vitner fikk Ferdinand selvfølgelig ikke lov til å ha en bibel. Men andre fanger kunne be om å få en. Så Ferdinand overtalte cellekameraten sin til å be familien sende ham en bibel, noe denne mannen gjorde. Mange år senere når Ferdinand snakket om denne episoden, strålte alltid øynene hans, og han sa: «For en trøst den bibelen gav meg!»

I januar 1944 ble Ferdinand plutselig flyttet til en konsentrasjonsleir i Vught i Nederland. Helt uventet viste dette seg å bli til velsignelse for ham, for der traff han 46 andre Jehovas vitner. Da jeg fikk høre at han var blitt flyttet, ble jeg naturligvis veldig glad for å få vite at han fortsatt var i live!

Forkynner uten opphold i konsentrasjonsleiren

Livet i konsentrasjonsleiren var hardt. Alvorlig underernæring, mangel på varme klær og bitende kulde hørte til dagens orden. Ferdinand fikk alvorlig betennelse i mandlene. Etter et langvarig navneopprop i den strenge kulden meldte han seg på sykestuen. Pasienter med 40 eller mer i feber fikk lov til å bli. Men ikke Ferdinand, for han hadde bare 39! Han fikk beskjed om å gå tilbake til arbeidet. Men forståelsesfulle medfanger hjalp ham ved å gjemme ham i korte stunder et sted hvor det var varmt. Det hjalp også da det ble varmere i været. Og når noen av brødrene fikk pakker med mat, delte de innholdet med de andre, så Ferdinand gjenvant etter hvert noe av sin styrke.

Før Ferdinand ble tatt til fange, hadde forkynnelsen vært livet for ham, og i leiren fortsatte han å fortelle andre om sin tro. Vaktene i leiren kom ofte med hånlige bemerkninger til ham på grunn av hans fiolette trekant — det merket som viste at en fange var et av Jehovas vitner. Men Ferdinand betraktet slike bemerkninger som en mulighet til å få i gang en samtale med dem. Til å begynne med var brødrenes distrikt begrenset til de brakkene der det stort sett var Jehovas vitner som holdt til. Brødrene lurte på hvordan de skulle komme i kontakt med flere fanger. Leirledelsen sørget uten å vite det for løsningen. Hvordan?

Brødrene hadde et hemmelig forråd av bibelsk litteratur og også tolv bibler. En dag fant vaktene noe av litteraturen, men de klarte ikke å finne ut hvem den tilhørte. Så leirledelsen bestemte at Jehovas vitners enhet måtte oppløses. Som straff ble derfor alle brødrene flyttet til brakker der ikke-vitner holdt til. Brødrene måtte dessuten sitte ved siden av ikke-vitner under måltidene. Denne ordningen var gunstig for brødrene, for nå kunne de gjøre det de hadde ønsket helt fra begynnelsen — å forkynne for så mange fanger som mulig.

Alene med de to jentene

I mellomtiden bodde jeg og de to døtrene våre fortsatt i Rotterdam. Vinteren 1943/1944 var spesielt hard. Bak huset vårt lå det et luftvernbatteri som var bemannet av tyske soldater. Foran oss hadde vi Waal havn, et hovedmål for allierte bombefly. Det var ikke akkurat det tryggeste gjemmestedet. Dessuten var det knapt med mat. Mer enn noen gang før lærte vi å stole helt og fullt på Jehova. — Ordspråkene 3: 5, 6.

Åtte år gamle Esther hjalp vår lille familie ved å stå i kø på et suppekjøkken. Men ofte når det ble hennes tur til å få mat, var det ingenting igjen. En gang hun var ute for å prøve å finne mat, havnet hun midt i et luftangrep. Jeg fikk panikk da jeg hørte eksplosjonene, men snart ble min frykt erstattet av gledestårer — hun kom hjem uskadd og hadde til og med fått tak i noen sukkerbeter. «Hvordan greide du deg?» var det første jeg spurte. Rolig svarte hun: «Da bombene falt, gjorde jeg akkurat som pappa har sagt til meg: ’Legg deg ned helt flat på bakken, bli liggende, og be.’ Og det virket!»

Siden jeg hadde tysk aksent, var det tryggere å la Esther gå og handle det lille som det fortsatt var mulig å få kjøpt. Dette unngikk ikke de tyske soldatenes oppmerksomhet, så de begynte å spørre ut Esther. Men hun røpet ingen hemmeligheter. Hjemme gav jeg Esther bibelsk undervisning, og fordi hun ikke kunne gå på skole, lærte jeg henne å lese og skrive og andre ferdigheter.

Esther hjalp meg i tjenesten også. Før jeg gikk ut for å studere med noen, gikk Esther i forveien for å se om kysten var klar. Hun kontrollerte om de tegnene jeg var blitt enig med den interesserte om, var på plass. Den jeg skulle besøke, kunne for eksempel plassere en blomsterpotte på en bestemt måte i vinduskarmen for å fortelle meg at jeg kunne komme inn. Under bibelstudiet var Esther ute og så etter tegn til fare mens hun trillet vognen med lille Ruth opp og ned gaten.

Til Sachsenhausen

Hvordan gikk det med Ferdinand? I september 1944 ble han og mange andre ført bort til en jernbanestasjon. Der ble grupper på 80 fanger stuet sammen i godsvogner som stod og ventet på dem. I hver godsvogn var det én bøtte som fungerte som toalett, og én bøtte med drikkevann. Reisen tok tre døgn, og det var bare ståplasser! Det var nesten ingen lufttilførsel. Godsvognene var helt lukket med bare et kikkhull her og der. Varmen, sulten og tørsten — for ikke å snakke om stanken — som de måtte utholde, lar seg ikke beskrive.

Toget stanset ved den beryktede Sachsenhausen konsentrasjonsleir. Alle fangene ble fratatt det de fortsatt måtte ha av personlige eiendeler — bortsett fra de tolv små biblene som vitnene hadde tatt med seg på reisen!

Ferdinand og åtte andre brødre ble sendt til en underavdeling av leiren i Rathenow for å arbeide med produksjon av krigsutstyr. Selv om brødrene ofte ble truet med døden, nektet de å utføre den slags arbeid. For å oppmuntre hverandre til å stå fast drøftet de et skriftsted sammen om morgenen, for eksempel Salme 18: 2, så kunne de grunne på det i løpet av dagen. Det hjalp dem til å meditere over åndelige ting.

Omsider gjorde artilleridrønn det klart at de allierte og de russiske styrkene var underveis. Det var russerne som kom først til den leiren der Ferdinand og hans venner var. De gav fangene noe mat og beordret dem til å forlate leiren. I slutten av april 1945 tillot den russiske hæren at de drog hjem.

Familien endelig samlet

Den 15. juni kom Ferdinand til Nederland. Brødrene i Groningen tok hjertelig imot ham. Han fikk snart vite at vi var i live, og at vi bodde et sted i landet, og vi for vår del fikk høre at han var kommet tilbake. Det føltes som vi måtte vente en hel evighet før han endelig kom. Men så en dag ropte altså lille Ruth: «Mamma, det er en fremmed på døren!» Der stod min elskede ektemann og jentenes far!

Det var mange problemer å løse før vi kunne fungere som en vanlig familie igjen. Vi hadde ikke noe sted å bo, og vi måtte streve hardt for å få tilbake vår status som fastboende. Fordi vi var tyskere, behandlet nederlandske myndighetspersoner oss i mange år som utskudd. Men med tiden kunne vi slå oss ned og gjenoppta det livet vi hadde lengtet så inderlig etter — å tjene Jehova sammen som familie.

«Jeg setter visselig min lit til Jehova»

Alltid når Ferdinand og jeg senere var sammen med venner som også hadde gjennomlevd disse problemfylte årene, snakket vi om på hvilken kjærlig måte Jehova veiledet oss i denne vanskelige tiden. (Salme 7: 1) Vi har gledet oss over at Jehova opp gjennom årene har latt oss være med på å fremme Rikets interesser. Vi snakket også ofte om hvor glade vi var for at vi hadde brukt ungdomstiden i hellig tjeneste for Jehova. — Forkynneren 12: 1.

Etter den perioden med forfølgelse fra nazistene tjente Ferdinand og jeg Jehova sammen i over 50 år, helt til han fullførte sitt jordiske liv den 20. desember 1995. Jeg er snart 98 år gammel. Hver dag takker jeg Jehova for at barna våre var en så god støtte i de vanskelige årene, og for at jeg fremdeles kan gjøre mitt beste i tjenesten til ære for hans navn. Jeg er takknemlig for alt det Jehova har gjort for meg, og jeg ønsker inderlig å leve opp til mottoet: «Jeg — jeg setter visselig min lit til Jehova.» — Salme 31: 6.

[Bilde på side 19]

Ferdinand og jeg i oktober 1932

[Bilde på side 19]

Forkynnerbåten «Almina» med sin besetning

[Bilde på side 22]

Ferdinand og jeg og barna