Spørsmål fra leserne

Hvordan kunne Samson røre ved de døde han hadde drept, og fortsatt være en nasireer?

I det gamle Israel kunne en person frivillig avlegge et løfte og bli en nasireer for en bestemt tidsperiode. * En av restriksjonene som ble pålagt den som avla løftet, var: «I alle de dager da han holder seg atskilt for Jehova, kan han ikke komme i nærheten av noen død sjel. Ikke engang for sin far eller sin mor eller sin bror eller sin søster kan han gjøre seg uren når de dør.» Men hva om noen «skulle dø helt plutselig ved siden av ham»? En slik utilsiktet berøring av et lik ville besmitte hans nasireerstand. Derfor ble det sagt: «De første dagene skal ikke regnes med.» Han måtte gjennomgå en renselsesseremoni og begynne på perioden som nasireer på nytt. — 4. Mosebok 6: 6—12.

Men Samson var nasireer i en annen betydning. Før han ble født, sa Jehovas engel til Samsons mor: «Se, du skal bli gravid, og du skal med sikkerhet føde en sønn, og ingen rakekniv må komme på hans hode, for en Guds nasireer skal barnet være fra det forlater mors liv; og han er den som skal ta ledelsen i å frelse Israel av filisternes hånd.» (Dommerne 13: 5) Samson avla ikke noe nasireerløfte. Han var nasireer fordi han ble utvalgt til å være det av Gud, og hans nasireerstand skulle vare hele livet. Restriksjonen mot å røre et lik gjaldt ikke i hans tilfelle. Hvis det gjaldt, og han tilfeldigvis rørte ved et lik, hvordan kunne han da begynne på nytt på sin livslange nasireerstand, som startet da han ble født? Det er tydelig at kravene til dem som var nasireere hele livet, på noen punkter var annerledes enn kravene til dem som selv valgte å være nasireere for en tid.

Tenk over Jehovas påbud til de tre som Bibelen nevner, og som var nasireere hele livet: Samson, Samuel og døperen Johannes. Som det står ovenfor, skulle ikke Samson klippe håret på hodet. Og om det barnet som ennå ikke var unnfanget — Samuel — avla Hanna dette løftet: «Jeg [vil] gi ham til Jehova for alle hans levedager, og ingen rakekniv skal komme på hans hode.» (1. Samuelsbok 1: 11) Og om døperen Johannes sa Jehovas engel: «Han må slett ikke drikke vin og sterk drikk.» (Lukas 1: 15) Dessuten  hadde Johannes «klær av kamelhår og et lærbelte om hoftene; og hans mat var gresshopper og vill honning». (Matteus 3: 4) Ingen av disse tre fikk påbud om ikke å røre ved en død sjel.

Selv om Samson var nasireer, var han en av de dommerne som Jehova oppreiste til å frelse israelittene fra deres plyndreres hånd. (Dommerne 2: 16) Og for å fullføre sitt oppdrag kom han i kontakt med lik. Ved én anledning slo han i hjel 30 filistere og tok av dem klærne. Senere slo han fienden «så det ble et stort mannefall, idet han slengte sammen ben på lår». Han fant også et friskt kjeveben av et esel og drepte tusen mann med det. (Dommerne 14: 19; 15: 8, 15) Samson gjorde alt dette med Jehovas velvilje og støtte. Skriftene omtaler ham også som en mann med en eksemplarisk tro. — Hebreerne 11: 32; 12: 1.

Betyr utsagnet om at Samson rev en løve i stykker «akkurat som en river et bukkekje i stykker», at det var vanlig på hans tid å rive i stykker geitekillinger?

Det er ikke noe som tyder på at det i dommertiden i Israel var vanlig at folk rev i stykker kje. Dommerne 14: 6 sier: «Da begynte Jehovas ånd å virke på ham [Samson], så han rev den [en ungløve med manke] i stykker, akkurat som en river et bukkekje i stykker, og han hadde ingenting i hånden.» Dette utsagnet skulle sannsynligvis bare tjene som en illustrasjon.

Uttrykket «han rev den i stykker» kan bety to ting. Samson rev på en eller annen måte enten løvens kjever eller løvens lemmer fra hverandre. Hvis det betyr at han rev løvens kjever fra hverandre, er det mulig at en mann kunne være så sterk at han kunne gjøre det samme med en geitekilling. I så tilfelle illustrerer parallellen at det var like lett for Samson å overvinne løven med bare nevene som det ville ha vært om løven hadde vært et bukkekje. Men hva om Samson drepte løven ved å rive lemmene fra hverandre? Utsagnet kan da ikke oppfattes som noe annet enn en sammenligning. Poenget i lignelsen ville da være at Jehovas ånd gav Samson kraft til å utføre noe som krevde usedvanlig stor fysisk styrke. I begge tilfeller illustrerer denne sammenligningen i Dommerne 14: 6 at da Samson fikk Jehovas hjelp, var en sterk løve ikke mer fryktinngytende for Samson enn et bukkekje ville være for en vanlig mann.

[Fotnote]