Lydighet mot Gud — et bibelsk krav

LYDIGHET kan defineres som det å føye seg etter en som har myndighet over en, å etterkomme befalinger, å gjøre det som blir krevd, eller å avstå fra å gjøre noe som er forbudt. Gud er den som først og fremst har krav på alle sine skapningers lydighet. De skylder ham med rette fullstendig lydighet fordi han er deres Skaper, den Kilde livet kommer fra og er avhengig av. (Salme 95: 6—8) Det han sier, fortjener den største respekt og oppmerksomhet fordi han er den Allvise og Allmektige Gud. En menneskelig far venter med rette at hans barn gjør som han sier, og hvis et barn reagerer for sent, sier kanskje faren med ettertrykk: «Hørte du hva jeg sa?» Den himmelske Far har i langt høyere grad rett til å kreve at hans barn hører oppmerksomt på det han sier, og handler i samsvar med det. — Jevnfør Ordspråkene 4: 1; Jesaja 64: 8; 1. Peter 1: 14.

Det er ikke noe som kan erstatte lydighet. Det er umulig å oppnå Guds gunst uten å være lydig mot ham. Som Samuel sa til kong Saul: «Har Jehova like stort behag i brennofre og slaktofre som i at en adlyder Jehovas røst? Se, å adlyde er bedre enn slaktoffer, å gi akt er bedre enn fettet av værer.» (1. Samuelsbok 15: 22) Å unnlate å adlyde er ensbetydende med å forkaste Jehovas ord, med å vise at man ikke virkelig tror på eller stoler på hans ord og den som det kommer fra. Det stiller seg derfor ikke annerledes med en som unnlater å adlyde, enn med en som praktiserer spådomskunst eller bruker avgudsbilder. (1. Samuelsbok 15: 23; jevnfør Romerne 6: 16.) Et muntlig samtykke betyr ikke noe hvis det ikke følges av handling. Manglende handling vitner om manglende tro på eller respekt for den som gir befalingen. (Matteus 21: 28—32) De som nøyer seg med bare å høre Guds sannhet og å si seg enig i den rent forstandsmessig, men som ikke gjør det som kreves i denne forbindelse, bedrar seg selv med et falskt resonnement og får ingen velsignelse. (Jakob 1: 22—25) Guds Sønn gjorde det klart at til og med de som gjør noe i likhet med det som er befalt, men tydeligvis på en gal måte eller med et galt motiv, ikke får komme inn i Riket, men blir fullstendig avvist. — Matteus 7: 15—23.

Helt fra først av gjorde Gud menneskene oppmerksom på at lydighet er av grunnleggende betydning, et spørsmål om liv og død. (1. Mosebok 2: 16, 17) Adam var Evas ansvarlige «hode» og det mannlige opphav til hele menneskeslekten, og følgen av at han med vilje var ulydig mens han var fullkommen, ble derfor at synd og død ble overført til alle hans etterkommere. (Romerne 5: 12, 19) Menneskene er derfor av naturen «ulydighetens sønner» og «vredens barn» som fortjener Guds mishag fordi de krenker hans rettferdige normer. De som ikke motstår denne medfødte tilbøyeligheten til ulydighet, befinner seg på en vei som til slutt fører til tilintetgjørelse. — Efeserne 2: 2, 3; 5: 6—11.

Når Gud meddeler seg til menneskene, skjer det ikke ved at han bare gir en rekke korte og konsise befalinger, slik en ufølsom diktator ville gjøre. Gud ønsker ikke den form for lydighet man kan oppnå fra et dyr ved å gjøre bruk av tøyler og bissel. (Jevnfør Jakob 3: 3.) Han ønsker ikke at noen skal være lydige på en mekanisk eller motvillig måte, slik til og med demonene var overfor Kristus og hans disipler. (Markus 1: 27) Det han finner behag i, er en lydighet som er motivert av et takknemlig hjerte. (Salme 112: 1; 119: 11, 112; Romerne 6: 17—19) Når Jehova gir uttrykk for sin vilje og sine hensikter, kommer han derfor samtidig med nyttige opplysninger som appellerer til menneskenes rettferdighetssans, til deres kjærlighet og godhet, og til deres intelligens, fornuft og visdom. (Romerne 12: 1, 2) De som er rett innstilt i sitt hjerte, adlyder ham av kjærlighet. (1. Johannes 5: 2, 3; 2. Johannes 6) Det sanne og rette innhold i det budskapet  som blir forkynt gjennom Guds tjenere, virker også overbevisende på dem som lytter til det, og får dem til å adlyde, og Peter skriver derfor om «lydighet mot sannheten, med broderlig hengivenhet uten hykleri som resultat». — 1. Peter 1: 22.

En sunn frykt for Gud spiller også inn i forbindelse med lydighet. Gudsfrykt innebærer at man erkjenner at Gud er allmektig og ikke lar seg spotte eller holde for narr, for han gjengjelder alle etter deres gjerninger. (Jevnfør Filipperne 2: 12, 13; Galaterne 6: 7, 8.) Forsettlig ulydighet eller ringeakt for Guds åpenbarte vilje fører til «en fryktelig forventning om dom». — Hebreerne 10: 26–31.

I Bibelen kan man finne mange oppmuntrende eksempler på trofast lydighet i alle slags situasjoner og omstendigheter og under all slags motstand. Det ypperste eksemplet har vi i Guds egen Sønn, som «ydmyket . . . seg og ble lydig helt til døden, ja døden på en torturpæl». (Filipperne 2: 8; Hebreerne 5: 8) Gjennom sitt livsløp i lydighet beviste han sin rettferdighet, at han var rettferdig på grunn av sin egen fortjeneste. Derfor kunne han bringe et fullkomment offer som kunne gjenløse menneskeheten fra synd og død. (Romerne 5: 18—21) — Fra oppslagsverket Insight on the Scriptures, bind 2, sidene 520—522. Utgitt av Jehovas vitner.