Livshistorie

Vi utnyttet mulighetene til å forkynne under fjerne himmelstrøk

FORTALT AV RICARDO MALICSI

Da jeg stod uten arbeid på grunn av mitt standpunkt med hensyn til kristen nøytralitet, bad min kone og jeg Jehova om hjelp til å planlegge framtiden vår. I vår bønn uttrykte vi vårt ønske om å gjøre mer i forkynnelsesarbeidet. Like etterpå begynte vi på en omflakkende tilværelse som brakte oss til åtte fremmede land på to kontinenter. Det førte til at vi fikk mulighet til å forkynne under fjerne himmelstrøk.

JEG ble født på Filippinene i 1933. Vi var 14 i familien, og alle tilhørte den filippinske frikirken. Da jeg var omkring tolv år, bad jeg til Gud om at han måtte lede meg til den sanne religion. En av lærerne mine sørget for at jeg fikk religionsundervisning, og jeg ble en dypt troende katolikk. Jeg skriftet hver lørdag og var aldri borte fra messen om søndagen. Men etter hvert ble jeg skeptisk og utilfreds. Spørsmål om hva som skjer når en dør, om helvete og om treenigheten plaget meg. De svarene jeg fikk av religiøse ledere, var uten mening og utilfredsstillende.

Tilfredsstillende svar

Mens jeg gikk på college, ble jeg med i en studentforening, og det førte til at jeg begynte å slåss og røyke, spille om penger og delta i flere lyssky aktiviteter. En kveld traff jeg moren til en av klassekameratene mine. Hun var et av Jehovas vitner. Jeg stilte  henne de samme spørsmålene som dem jeg hadde stilt religionslærerne. Hun besvarte alle spørsmålene mine ut fra Bibelen, og jeg ble overbevist om at det hun sa, var sannheten.

Jeg kjøpte meg en bibel og begynte å studere sammen med vitnene. Jeg begynte snart å overvære alle Jehovas vitners møter. Fordi jeg fulgte det fornuftige rådet om at «dårlig omgang ødelegger gode vaner», sluttet jeg å være sammen med de umoralske vennene mine. (1. Korinter 15: 33) Dette hjalp meg til å gjøre framskritt i mitt bibelstudium, og til slutt kunne jeg innvie meg til Jehova. Etter at jeg var blitt døpt i 1951, tjente jeg som heltidsforkynner (pioner) en tid. Så, i desember 1953, giftet jeg meg med Aurea Mendoza Cruz, som ble min trofaste livsledsager og medarbeider i forkynnelsen.

Et svar på våre bønner

Vi ønsket virkelig å tjene som pionerer, men vårt ønske om å tjene Jehova mer fullstendig gikk ikke i oppfyllelse med én gang. Allikevel sluttet vi ikke å be Jehova om å få større muligheter til å tjene ham. Vi fortsatte å ha våre åndelige mål i tankene, og da jeg var 25 år, ble jeg utnevnt til menighetstjener, det som nå heter presiderende tilsynsmann, i en av Jehovas vitners menigheter.

Etter hvert som jeg fikk mer bibelkunnskap og dypere forståelse av Jehovas prinsipper, innså jeg at jobben kom i konflikt med min samvittighet som en nøytral kristen. (Jesaja 2: 2—4) Jeg bestemte meg for å slutte. Dette viste seg å bli en trosprøve. Hvordan skulle jeg klare å forsørge oss? Vi vendte oss igjen til Jehova Gud i bønn. (Salme 65: 2) Vi fortalte ham om alle våre bekymringer og vår uro, men vi uttrykte også vårt ønske om å tjene der det var større behov for Rikets forkynnere. (Filipperne 4: 6, 7) Lite visste vi da om hvor mange forskjellige muligheter som ville åpne seg for oss!

Vi begynner vår reise

I april 1965 fikk jeg jobb som konsulent for Den internasjonale organisasjonen for sivil luftfart på Vientiane internasjonale lufthavn i Laos, og vi flyttet til Vientiane. I denne byen var det 24 Jehovas vitner, og vi likte godt å gå ut i forkynnelsesarbeidet sammen med misjonærene og de få lokale brødrene. Senere ble jeg overført til Udon Thani lufthavn i Thailand. Det var ingen andre vitner i Udon Thani. Vi holdt alle de ukentlige møtene for oss selv og forkynte fra hus til hus, gikk på gjenbesøk og startet bibelkurs.

Vi husket Jesu ord til disiplene om at de skulle ’fortsette å bære mye frukt’. (Johannes 15: 8) Så vi bestemte oss for å følge deres eksempel og fortsatte å forkynne det gode budskap. Vi begynte snart å kunne glede oss over resultatene. En thailandsk jente tok imot sannheten og ble vår åndelige søster. To nordamerikanere tok imot sannheten og ble etter hvert kristne eldste. Vi fortsatte å forkynne det gode budskap i mer enn ti år i det nordlige Thailand. Så glad vi er for å vite at det nå er en menighet i Udon Thani! Noen av de sannhetens såkorn som vi sådde, bærer fortsatt frukt.

Men vi måtte dessverre flytte igjen, og vi bad om at «høstens Herre» måtte hjelpe oss til å fortsette å delta i forkynnelsesarbeidet. (Matteus 9: 38) Vi ble flyttet til Teheran, hovedstaden i Iran. Dette var under sjahregimet.

Forkynnelse i vanskelige distrikter

Så snart vi kom fram til Teheran, oppsøkte vi våre åndelige brødre. Vi kom sammen med en liten gruppe Jehovas vitner fra 13 forskjellige land. For å kunne forkynne det gode budskap i Iran måtte vi forandre vår  framgangsmåte. Selv om vi ikke opplevde direkte motstand, måtte vi være forsiktige.

På grunn av arbeidstiden til dem som var interessert, måtte vi noen ganger lede bibelkurs midt på natten eller senere — helt til morgenen. Men så glad vi var for å se fruktene av vårt harde arbeid! Flere filippinske og koreanske familier tok imot den kristne sannhet og innviet seg til Jehova.

Mitt neste arbeidssted var i Dhaka i Bangladesh. Vi kom dit i desember 1977. Dette var enda et land der det ikke var så lett å forkynne. Men vi hadde det alltid klart for oss at vi måtte fortsette å være aktive. Under ledelse av Jehovas ånd var vi i stand til å finne mange familier som bekjente seg til kristendommen. Noen av dem tørstet etter sannhetens forfriskende vann i Bibelen. (Jesaja 55: 1) Det førte til at vi startet mange bibelkurs.

Vi tenkte stadig på at Guds vilje er at «alle slags mennesker skal bli frelst». (1. Timoteus 2: 4) Det var heldigvis ingen som forsøkte å skape problemer for oss. For å overvinne fordommer gikk vi fram på en svært vennlig måte. I likhet med apostelen Paulus forsøkte vi å bli «alt for alle slags mennesker». (1. Korinter 9: 22) Når vi ble spurt om hvorfor vi kom på besøk, forklarte vi det på en vennlig måte, og vi erfarte at de aller fleste var hyggelige.

I Dhaka klarte vi å finne et av Jehovas vitner som bodde der, og vi oppmuntret henne til å bli med på våre kristne møter og senere i forkynnelsesarbeidet. Så studerte min kone Bibelen med en familie og inviterte dem til møtene. Ved hjelp av Jehovas kjærlige godhet kom hele den familien i sannheten. Senere hjalp de to døtrene til med å oversette Bibelen til bengali, og mange av slektningene deres lærte også Jehova å kjenne. Mange andre som vi studerte Bibelen med, tok imot sannheten. De fleste av dem er nå eldste eller pionerer.

Siden Dhaka er en folkerik by, bad vi noen i familien vår om å komme og hjelpe oss i forkynnelsesarbeidet. Flere av dem hadde lyst til det og kom til Bangladesh. Så glade og takknemlige vi er fordi Jehova gav oss muligheten til å være med på å forkynne det gode budskap i det landet! Fra den spede begynnelse, da det var bare ett eneste vitne for Jehova der, er det nå to menigheter i Bangladesh.

I juli 1982 måtte vi bryte opp og reise fra Bangladesh. Vi forlot brødrene med tårer i øynene. Ikke lenge etterpå ble jeg ansatt ved Entebbe internasjonale lufthavn i Uganda. Vi skulle komme til å være fire år og sju måneder der i landet. Hva ville vi klare å gjøre for å ære Jehovas navn der?

Tjeneste for Jehova i Øst-Afrika

Da vi kom til Entebbe internasjonale flyplass, ble min kone og jeg hentet av en sjåfør som skulle kjøre oss til det stedet hvor vi skulle bo. Idet vi kjørte fra flyplassen, begynte jeg å forkynne om Guds rike for sjåføren. Han spurte meg: «Er du et av Jehovas vitner?» Da jeg bekreftet det, sa han: «En av brødrene dine jobber i kontrolltårnet.» Jeg bad ham straks om å ta oss med dit. Vi traff  vår åndelige bror, som ble svært glad for å se oss, og vi fikk vite hvor og når det var møter, og når vi kunne være med i forkynnelsesarbeidet.

Det var bare 228 Rikets forkynnere i Uganda på den tiden. Sammen med to brødre i Entebbe brukte vi det første året til å så sannhetens såkorn. Siden folk der er glad i å lese, fikk vi levert mye litteratur, innbefattet hundrevis av blad. Vi spurte brødrene i Kampala, hovedstaden, om de ville hjelpe oss å forkynne i Entebbe i helgene. Da jeg holdt mitt første offentlige foredrag der, var det bare fem til stede — meg medregnet.

I løpet av de neste tre årene opplevde vi den glede at de som vi underviste, reagerte positivt og gjorde raske framskritt. (3. Johannes 4) På ett kretsstevne ble seks av dem vi studerte Bibelen med, døpt. Mange av dem sa at de var blitt oppmuntret til å begynne i heltidstjenesten fordi de så at vi tjente som pionerer, enda vi hadde heltidsarbeid.

Vi forstod også at arbeidsplassen vår kunne være et fruktbart distrikt. En gang snakket jeg med en brannmann på flyplassen og fortalte ham om Bibelens løfter om liv på en paradisisk jord. Jeg viste ham i hans egen bibel at lydige mennesker vil kunne leve sammen i fred og enhet, uten å måtte lide på grunn av fattigdom, husmangel, kriger, sykdom og død. (Salme 46: 9; Jesaja 33: 24; 65: 21, 22; Åpenbaringen 21: 3, 4) Å lese dette i sin egen bibel vakte hans interesse. Vi begynte et bibelkurs med én gang. Han kom på alle møtene. Snart innviet han seg til Jehova og ble døpt. Senere begynte han i heltidstjenesten sammen med oss.

Det brøt ut indre uroligheter to ganger mens vi var i Uganda, men det stoppet ikke våre åndelige aktiviteter. Familiene til dem som arbeidet for internasjonale organisasjoner, ble flyttet til Nairobi i Kenya i seks måneder. De av oss som ble igjen i Uganda, fortsatte med våre kristne møter og forkynnelsesarbeidet, selv om vi måtte være diskré og forsiktige.

I april 1988 var mitt arbeidsoppdrag fullført, og vi flyttet igjen. Vi reiste fra Entebbe menighet med en følelse av dyp tilfredshet på grunn av den åndelige framgangen der. I juli 1997 fikk vi anledning til å besøke Entebbe igjen. Da tjente noen av dem som vi hadde studert Bibelen med, som eldste. Vi ble så glade da det var hele 106 til stede på det offentlige foredraget!

Vi flytter til uberørt distrikt

Ville vi være i stand til å benytte oss av nye muligheter? Ja, mitt neste arbeidsoppdrag var på Mogadishu internasjonale flyplass i Somalia. Vi var fast bestemt på å gjøre god bruk av denne muligheten til å forkynne i et uberørt distrikt.

Vår forkynnelse begrenset seg hovedsakelig til personale ved ambassader, filippinske arbeidere og andre utlendinger. Vi traff dem ofte på torget. Vi gikk også hjem til dem på besøk. Ved å være oppfinnsomme, snarrådige og forsiktige og ved å stole fullstendig på Jehova var vi i stand til å overbringe Bibelens  sannhet til andre, og det bar frukt blant folk fra forskjellige land. Etter to år forlot vi Mogadishu — rett før det brøt ut krig der.

Den internasjonale organisasjonen for sivil luftfart sendte meg så til Yangon i Myanmar (Burma). Igjen fikk vi fine muligheter til å hjelpe oppriktige mennesker til å lære om Guds hensikter. Etter at vi hadde vært i Myanmar, ble vi sendt til Dar-es-Salaam i Tanzania. Å forkynne det gode budskap fra hus til hus var mye lettere i Dar-es-Salaam, for det var en engelsktalende koloni der.

I alle de landene vi har forkynt i, har vi hatt svært få problemer med å utføre vår tjeneste, selv om Jehovas vitners arbeid i mange tilfeller har vært pålagt restriksjoner. På grunn av mitt arbeid, som vanligvis har vært knyttet til regjeringen eller til internasjonale organisasjoner, stilte ikke folk spørsmål ved det vi holdt på med.

Mitt verdslige arbeid førte til at min kone og jeg levde som nomader i 30 år. Men vi betraktet jobben min bare som et middel for å nå vårt mål. Vårt fremste mål var alltid å fremme Guds rikes interesser. Vi takker Jehova for at han hjalp oss til å gjøre god bruk av våre muligheter, og for det enestående privilegium det har vært å forkynne det gode budskap under fjerne himmelstrøk.

Tilbake der det begynte

Da jeg var 58 år, bestemte jeg meg for å bli førtidspensjonert og vende tilbake til Filippinene. Da vi kom tilbake, bad vi til Jehova om at han måtte lede våre skritt. Vi begynte i en menighet i byen Trece Martires i provinsen Cavite. Da vi kom dit, var det bare 19 Rikets forkynnere der. Det ble organisert forkynnelse hver dag, og det ble startet mange bibelkurs. Menigheten begynte å vokse. På ett tidspunkt ledet min kone så mange som 19 bibelkurs, og jeg ledet 14.

Rikets sal ble snart for liten. Vi bad til Jehova om dette. En kristen bror og hans kone bestemte seg for å gi menigheten en tomt, og avdelingskontoret gav oss et lån, slik at vi kunne bygge en ny Rikets sal. Den nye bygningen har hatt stor innvirkning på forkynnelsesarbeidet, og det kom flere og flere på møtene hver uke. Akkurat nå reiser vi over en time hver vei for å hjelpe til i en annen menighet med 17 forkynnere.

Min kone og jeg setter pris på at vi har hatt det glederike privilegium å tjene i så mange forskjellige land. Når vi ser tilbake på vårt omflakkende liv, føler vi dyp tilfredshet ved å vite at vi brukte det på beste måte — til å hjelpe andre til å lære om Jehova.

[Kart på sidene 24 og 25]

(Se den trykte publikasjonen)

IRAN

SOMALIA

UGANDA

TANZANIA

BANGLADESH

MYANMAR

LAOS

THAILAND

FILIPPINENE

[Bilde på side 23]

Sammen med min kone, Aurea