La oss ikke lenger leve for oss selv
La oss ikke lenger leve for oss selv
«[Kristus] døde for alle, for at de som lever, ikke lenger skal leve for seg selv.» — 2. KORINTER 5: 15.
1, 2. Hvilket bud ansporet Jesu etterfølgere i det første århundre til å overvinne selviskhet?
DET var Jesu siste kveld på jorden. Om bare noen timer skulle han gi sitt liv til gagn for alle som ville vise tro på ham. Den kvelden fortalte han sine trofaste apostler mange viktige ting. Han gav dem blant annet et bud som dreide seg om en egenskap som skulle være hans etterfølgeres kjennetegn. «Jeg gir dere et nytt bud,» sa han, «at dere skal elske hverandre — at slik som jeg har elsket dere, skal også dere elske hverandre. Av dette skal alle vite at dere er mine disipler, om dere har innbyrdes kjærlighet.» — Johannes 13: 34, 35.
2 De sanne kristne må vise hverandre selvoppofrende kjærlighet og sette sine trosfellers behov foran sine egne. Ja, de må til og med være rede til å ’overgi sin sjel for sine venner’. (Johannes 15: 13) Hvordan reagerte de første kristne på det nye budet? Tertullian, en skribent som levde på 100- og 200-tallet, siterte hva andre sa om de kristne: ’Se hvorledes de elsker hverandre, og hvorledes de er rede til å dø for hverandre.’ — Forsvarsskrift for de kristne.
3, 4. a) Hvorfor må vi bekjempe tilbøyeligheten til å være selvisk? b) Hva skal vi ta for oss i denne artikkelen?
3 Vi i vår tid må også ’fortsette å bære hverandres byrder og på den måten oppfylle Kristi lov’. (Galaterne 6: 2) Vi kan altså ikke være selviske, for det ville hindre oss i å adlyde Kristi lov og ’elske Jehova vår Gud av hele vårt hjerte, vår sjel og vårt sinn og elske vår neste som oss selv’. (Matteus 22: 37—39) Men fordi vi er ufullkomne, har vi en tilbøyelighet til å være selvopptatte. Dette er noe som blir forsterket av hverdagens stress, av konkurranseånden på skolen eller arbeidsplassen og av kampen for å få endene til å møtes. Og tilbøyeligheten til å være selvisk er ikke i ferd med å avta. Apostelen Paulus advarte: ’I de siste dager skal menneskene bli ytterst selvopptatte.’ — 2. Timoteus 3: 1, 2, Phillips’ oversettelse.
4 Mot slutten av sin jordiske tjeneste beskrev Jesus for sine disipler tre skritt som de måtte ta for å overvinne selviskhet. Hvilke skritt var det, og hvordan kan vi dra nytte av Jesu veiledning?
Et effektivt mottiltak
5. Hva gjorde Jesus kjent for sine disipler mens han holdt på med å forkynne i det nordlige Galilea, og hvorfor ble de rystet over det de fikk høre?
5 Jesus holdt på med å forkynne i nærheten av Cæsarea Filippi i det nordlige Galilea. Man skulle kanskje tro at dette fredfylte, naturskjønne området ville ha inspirert til makelighet, ikke til selvfornektelse. Men mens Jesus var der, begynte han å gjøre kjent for sine disipler at «han måtte dra til Jerusalem og bli utsatt for mange lidelser av de eldste og overprestene og de skriftlærde og bli drept og bli oppreist på den tredje dag». (Matteus 16: 21) Så rystet Jesu disipler må ha blitt da de fikk høre dette! Fram til da hadde de jo regnet med at deres Leder skulle opprette sitt rike på jorden! — Lukas 19: 11; Apostlenes gjerninger 1: 6.
6. Hvorfor ble Peter strengt refset av Jesus?
6 Peter tok straks Jesus til side og «begynte å refse ham og sa: ’Vær god mot deg selv, Herre; det skal slett ikke gå deg slik’». Hvordan reagerte Jesus? «Han vendte ryggen til og sa til Peter: ’Vik bak meg, Satan! Du er en snublestein for meg, for du tenker ikke Guds tanker, men menneskers.’» (Matteus 16: 22, 23) Så stor kontrast det var mellom disse to måtene å se det på! Jesus godtok villig den selvoppofrende kurs som Gud hadde staket ut for ham — en kurs som ville føre til døden på en torturpæl noen måneder senere. Peter anbefalte ham å gjøre det som var mest bekvemt. «Vær god mot deg selv,» sa han. Peter mente det utvilsomt godt. Likevel refset Jesus ham, for Peter hadde i dette tilfellet latt seg påvirke av Satan. Han hadde «ikke Guds sinn, men menneskers». — Matteus 16: 23, NW, fotnoten.
7. Hvilken kurs sa Jesus at hans etterfølgere måtte følge, slik det framgår av Matteus 16: 24?
7 Det synspunktet Peter gav uttrykk for, gjør seg også gjeldende i dag. I verden blir man som regel oppfordret til å ’være god mot seg selv’ eller til å følge den minste motstands vei. Jesus viste derimot at det var nødvendig å ha en helt annen innstilling. Han sa til sine disipler: «Hvis noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og ta opp sin torturpæl og stadig følge meg.» (Matteus 16: 24) «Dette er ikke en oppfordring til utenforstående om å bli disipler,» sier en bibelkommentar, «men en oppfordring til dem som allerede har tatt imot Kristi kall, om å tenke over hva det innebærer å være en disippel.» (The New Interpreter’s Bible) Det er de troende som må ta de tre skrittene som Jesus beskrev ifølge dette verset. La oss se nærmere på hvert av dem i tur og orden.
8. Forklar hva det vil si å fornekte seg selv.
8 For det første må vi fornekte oss selv. Det greske ordet for «å fornekte seg selv» betegner at man er villig til å si nei til selviske begjær eller personlig bekvemmelighet. En slik levemåte innebærer ikke bare at vi av og til gir avkall på ting vi liker. Det innebærer heller ikke at vi lever som asketer eller følger en selvødeleggende kurs. Vi ’tilhører ikke lenger oss selv’, for vi overgir villig hele vårt liv og alt det vårt liv rommer, til Jehova. (1. Korinter 6: 19, 20) I stedet for å være opptatt av oss selv er vi opptatt av å tjene og adlyde Gud. At vi fornekter oss selv, betyr at vi er fast bestemt på å gjøre Guds vilje, selv om det kan stride mot våre ufullkomne tilbøyeligheter. Vi viser at vi er fullstendig hengitt til Gud, når vi innvier oss til ham og blir døpt. Deretter, i resten av vårt liv, anstrenger vi oss for å leve opp til vår innvielse.
9. a) Hva stod en torturpæl for da Jesus var på jorden? b) På hvilken måte tar vi opp vår torturpæl?
9 Det andre skrittet er at vi må ta opp vår torturpæl. I det første århundre stod en torturpæl for lidelse, vanære og død. En person kunne bli henrettet på en torturpæl, eller liket hans kunne bli hengt på en pæl. Dette ble vanligvis bare gjort med forbrytere. Da Jesus brukte dette uttrykket, viste han at de kristne må være rede til å møte forfølgelse og forakt og til og med bli drept, ettersom de ikke er en del av verden. (Johannes 15: 18—20) Våre kristne normer gjør at vi skiller oss ut, noe som kan få verden til å ’spotte oss’. (1. Peter 4: 4) Det kan skje på skolen, på arbeidsplassen og kanskje også innenfor familien. (Lukas 9: 23) Men vi er villig til å utholde verdens forakt, fordi vi ikke lenger lever for oss selv. Jesus sa: «Lykkelige er dere når folk håner dere og forfølger dere og løgnaktig sier all slags ondt om dere for min skyld. Fryd dere og hopp av glede, for deres lønn er stor i himlene.» (Matteus 5: 11, 12) Ja, det som betyr noe, er å ha Guds godkjennelse.
10. Hva innebærer det at vi stadig skal følge Jesus?
10 For det tredje sa Jesus Kristus at vi stadig må følge ham. Det greske ordet for å «følge» betyr å være en ledsager — «en som går samme vei». (An Expository Dictionary of New Testament Words av W.E. Vine) Første Johannes 2: 6 sier: «Den som sier at han blir i forening med [Gud], er forpliktet til også selv å fortsette å vandre slik som han [Kristus] vandret.» Hvordan vandret Jesus? Hans kjærlighet til sin himmelske Far og til sine disipler gav ikke rom for selviskhet. «Kristus var [ikke] seg selv til behag,» skrev Paulus. (Romerne 15: 3) Selv når Jesus var sliten eller sulten, satte han andres behov foran sine egne. (Markus 6: 31—34) Han anstrengte seg også kraftig for å forkynne om Riket og gjøre disipler. Bør ikke vi gjøre det samme, slik at vi ivrig følger budet om å ’gjøre disipler av mennesker av alle nasjonene, idet vi lærer dem å holde alt det Jesus har befalt’? (Matteus 28: 19, 20) Ved hele sin livsførsel etterlot Jesus oss et eksempel, og vi må «følge nøye i hans fotspor». — 1. Peter 2: 21.
11. Hvorfor er det viktig at vi fornekter oss selv, tar opp vår torturpæl og stadig følger Jesus Kristus?
11 Det er viktig at vi fornekter oss selv, tar opp vår torturpæl og stadig følger vårt Forbilde. Ved å gjøre det bekjemper vi tilbøyeligheten til å være selvisk, en tilbøyelighet som i høy grad hindrer oss i å vise selvoppofrende kjærlighet. Dessuten sa Jesus: «Enhver som vil redde sin sjel, skal miste den; men enhver som mister sin sjel for min skyld, skal finne den. For hva vil det gagne et menneske om han vinner hele verden, men forspiller sin sjel? Eller hva skal et menneske gi i bytte for sin sjel?» — Matteus 16: 25, 26.
Vi kan ikke tjene to herrer
12, 13. a) Hva var den unge styresmannen som bad Jesus om råd, opptatt av? b) Hvilken veiledning gav Jesus den unge mannen, og hvorfor?
12 Noen måneder etter at Jesus hadde understreket overfor sine disipler at de måtte fornekte seg selv, kom en rik, ung styresmann bort til ham og spurte: «Lærer, hva godt skal jeg gjøre for å få evig liv?» Jesus sa til ham at han ’stadig skulle holde budene’, og så siterte han noen av dem. Den unge mannen sa: «Alle disse har jeg holdt.» Han var tydeligvis oppriktig og hadde gjort sitt beste for å adlyde budene i Loven. Så han spurte: «Hva mangler jeg ennå?» Som svar gav Jesus den unge mannen en enestående innbydelse, for han sa: «Hvis du vil være fullkommen [«helhjertet», Det Norske Bibelselskaps oversettelse av 1978/85], gå da og selg de ting du eier, og gi til de fattige, og du skal få en skatt i himmelen; kom så og bli min etterfølger.» — Matteus 19: 16—21.
13 Jesus forstod at hvis den unge mannen skulle tjene Jehova helhjertet, måtte han skille seg av med det som mer enn noe annet la beslag på hans oppmerksomhet — hans materielle rikdom. En sann disippel av Jesus kan ikke tjene to herrer. Han ’kan ikke være slave for både Gud og Rikdom’. (Matteus 6: 24) Han må ha et ’klart øye’, et øye som er fokusert på åndelige ting. (Matteus 6: 22) Å skille seg av med sine eiendeler og gi dem til de fattige er en selvoppofrende handling. I bytte mot dette materielle offeret tilbød Jesus den unge styresmannen et uvurderlig privilegium. Han fikk muligheten til å samle seg en skatt i himmelen — en skatt som ville innebære evig liv og utsikter til å få herske sammen med Jesus i himmelen. Men den unge mannen var ikke rede til å fornekte seg selv. «Han [gikk] bedrøvet bort, for han eide mye.» (Matteus 19: 22) Andre av Jesu etterfølgere reagerte derimot annerledes.
14. Hvordan reagerte fire fiskere da Jesus oppfordret dem til å følge ham?
14 Omkring to år tidligere hadde Jesus kommet med en lignende innbydelse til de fire fiskerne Peter, Andreas, Jakob og Johannes. Akkurat da holdt to av dem på med å fiske, mens de andre to var opptatt med å bøte garnene sine. Jesus sa til dem: «Kom, følg meg, så vil jeg gjøre dere til menneskefiskere.» Alle fire forlot til slutt fiskeryrket og fulgte Jesus resten av livet. — Matteus 4: 18—22.
15. Hvilke ofre brakte et av Jehovas vitner for å kunne følge Jesus?
15 Mange kristne i dag har etterlignet de fire fiskerne, ikke den rike, unge styresmannen. De har gitt avkall på rikdom og store muligheter i denne verden for å kunne tjene Jehova. «Da jeg var 22, måtte jeg ta en viktig avgjørelse,» sier en kvinne som heter Deborah. Hun forklarer: «Jeg hadde studert Bibelen et halvt års tid, og jeg ville gjerne innvie livet mitt til Jehova, men familien min var sterkt imot det. De var mangemillionærer, og de mente at jeg ville gjøre skam på familien hvis jeg ble et av Jehovas vitner. Jeg fikk 24 timer på meg til å bestemme meg for hva jeg foretrakk — et luksusliv eller sannheten. Hvis jeg ikke brøt all kontakt med Jehovas vitner, ville familien gjøre meg arveløs. Jehova hjalp meg til å ta den rette avgjørelsen og gav meg styrke til å holde fast ved den. Jeg har nå vært i heltidstjenesten i 42 år, og jeg angrer overhodet ikke på noen ting. Da jeg snudde ryggen til en selvisk livsstil som dreier seg om fornøyelser, unngikk jeg det tomme og triste livet som jeg ser at de andre i familien lever. Sammen med mannen min har jeg hjulpet over 100 personer til å bli kjent med sannheten. Disse åndelige barna er mye mer dyrebare for meg enn all verdens materielle rikdom.» Millioner av andre vitner for Jehova ser det på samme måte. Hva med deg?
16. Hvordan kan vi vise at vi ikke lenger lever for oss selv?
16 Ønsket om ikke lenger å leve for seg selv har fått tusener av Jehovas vitner til å tjene som pionerer, eller heltidsforkynnere. Andre, som ikke er i en slik situasjon at de har anledning til å utføre heltidstjeneste, framelsker pionerånd og støtter forkynnelsen av Riket etter beste evne. Foreldre viser en lignende innstilling når de investerer mye tid og ofrer personlige interesser for å gi barna åndelig opplæring. På den ene eller den andre måten kan vi alle vise at vi setter Rikets interesser på førsteplassen i vårt liv. — Matteus 6: 33.
Hva er det som driver oss?
17. Hva er det som driver oss til å bringe ofre?
17 Å vise selvoppofrende kjærlighet er ikke det letteste man kan gjøre. Men tenk på hva det er som driver oss. Paulus skrev: «Kristi kjærlighet tvinger oss, for slik har vi dømt: at én døde for alle . . . og han døde for alle, for at de som lever, ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som døde for dem og ble oppreist.» (2. Korinter 5: 14, 15) Det er Kristi kjærlighet som driver oss, ja tvinger oss, til ikke lenger å leve for oss selv. Så sterk denne drivkraften er! Når Kristus døde for oss, føler vi oss ikke da moralsk forpliktet til å leve for ham? Det var jo vår takknemlighet for den dype kjærlighet Gud og Kristus har vist oss, som fikk oss til å innvie vårt liv til Gud og bli disipler av Kristus. — Johannes 3: 16; 1. Johannes 4: 10, 11.
18. Hvorfor er det anstrengelsene verdt å følge en selvoppofrende kurs?
18 Er det anstrengelsene verdt å ikke lenger leve for seg selv? Etter at den rike, unge styresmannen hadde avslått Jesu innbydelse og gått sin vei, sa Peter til Jesus: «Se, vi har forlatt alt og fulgt deg; hva vil egentlig bli oss til del?» (Matteus 19: 27) Peter og de andre apostlene hadde virkelig fornektet seg selv. Hvilken lønn ville de få? Jesus snakket først om at de ville få det privilegium å herske sammen med ham i himmelen. (Matteus 19: 28) Ved samme anledning trakk han også fram de velsignelsene som alle hans etterfølgere ville oppnå. Han sa: «Det er ingen som har forlatt hus eller brødre eller søstre eller mor eller far eller barn eller åkrer for min skyld og for det gode budskaps skyld, som ikke skal få hundre foll nå i denne tiden . . . og i den kommende tingenes ordning evig liv.» (Markus 10: 29, 30) Vi mottar mye mer enn det vi har ofret. Er ikke våre åndelige fedre, mødre, brødre, søstre og barn mye mer dyrebare for oss enn de tingene vi kan ha gitt avkall på for Rikets skyld? Hvem var det som levde det mest tilfredsstillende livet — Peter eller den rike, unge styresmannen?
19. a) Hvordan oppnår man sann lykke? b) Hva skal vi se på i den neste artikkelen?
19 Jesus viste både i ord og gjerning at lykke er noe man oppnår ved å gi av seg selv og tjene andre, ikke ved å være selvisk. (Matteus 20: 28; Apostlenes gjerninger 20: 35) Når vi ikke lenger lever for oss selv, men stadig følger ham, oppnår vi stor tilfredshet i livet nå og får utsikter til evig liv i framtiden. Men vi må også være klar over at det at vi fornekter oss selv, innebærer at vi overdrar eiendomsretten over oss selv til Jehova. Vi blir hans slaver. Hvorfor er det givende å være Jehovas slaver? Hvordan berører det de avgjørelsene vi treffer i livet? Disse spørsmålene blir besvart i den neste artikkelen.
Husker du?
• Hvorfor bør vi bekjempe våre selviske tilbøyeligheter?
• Hva innebærer det å fornekte seg selv, ta opp sin torturpæl og stadig følge Jesus?
• Hva er det som driver oss til ikke lenger å leve for oss selv?
• Hvorfor er det anstrengelsene verdt å leve et selvoppofrende liv?
[Studiespørsmål]
[Bilde på side 11]
«Vær god mot deg selv, Herre»
[Bilde på side 13]
Hva var det som hindret den unge styresmannen i å følge Jesus?
[Bilder på side 15]
Kjærlighet driver Jehovas vitner til å tjene som nidkjære forkynnere av Riket