La Jehova være din Gud

I BIBELSK tid var det noen mennesker som hadde et så nært forhold til Jehova at han ble omtalt som deres Gud. Det sies for eksempel i Bibelen at Jehova var «Abrahams Gud», «Davids Gud» og «Elias Gud». — 1. Mosebok 31: 42; 2. Kongebok 2: 14; 20: 5.

Hvordan gikk det til at hver av disse mennene kom til å bli så nær knyttet til Gud? Hva kan vi lære av dem, slik at vi også kan bygge opp og bevare et sterkt, personlig forhold til Skaperen?

Abraham «trodde på Jehova»

Abraham er den første som blir omtalt i Bibelen som en som trodde på Jehova. Det var først og fremst Abrahams tro som gjorde at han vant Guds godkjennelse. Jehova så faktisk med så stor velvilje på Abraham at Han senere tilkjennegav seg for Moses som «Abrahams Gud» og også som Abrahams sønn Isaks Gud og hans sønnesønn Jakobs Gud. — 1. Mosebok 15: 6; 2. Mosebok 3: 6.

Hvordan kom Abraham til å få en slik tro på Gud? For det første bygde Abraham sin tro på et solid grunnlag. Han kan ha fått lære om Jehovas veier av Noahs sønn Sem, som var øyenvitne til Guds frelsesgjerninger. Sem hadde opplevd at Jehova «bevarte Noah, en rettferdighetens forkynner, i trygghet sammen med sju andre da han førte en vannflom over en verden av ugudelige». (2. Peter 2: 5) Abraham kan ha lært av Sem at når Jehova lover noe, så blir det slik han har lovt. Det var i alle fall slik at når Abraham fikk et løfte av Gud, så gledet han seg over det i vissheten om at løftet ville bli oppfylt, og han innrettet livet sitt i samsvar med det.

Abrahams tro hadde altså et solid grunnlag, og den ble ytterligere styrket gjennom hans gjerninger. Apostelen Paulus skrev: «Ved tro adlød Abraham, da han ble kalt, idet han drog ut til et sted som han skulle få som en arv; og han drog ut, enda han ikke visste hvor han kom hen.» (Hebreerne 11: 8) Denne lydighetshandlingen styrket Abrahams tro, som disippelen Jakob skrev følgende om: «Du ser at hans tro virket sammen med hans gjerninger, og ved hans gjerninger ble hans tro gjort fullkommen.» — Jakob 2: 22.

Jehova tillot også at Abrahams tro ble prøvd, og derved ble den enda sterkere. Paulus sa videre: «Ved tro var det at Abraham, da han ble prøvd, så godt som ofret Isak.» Når troen blir prøvd, blir den lutret og styrket så den blir «av langt større verdi enn gull». — Hebreerne 11: 17; 1. Peter 1: 7.

 Selv om Abraham ikke fikk oppleve oppfyllelsen av alt det Gud hadde lovt, hadde han den glede å se at andre fulgte hans eksempel. Hans kone Sara og tre andre som tilhørte hans familie — Isak, Jakob og Josef — blir også rosende omtalt i Bibelen på grunn av sin sterke tro. — Hebreerne 11: 11, 20—22.

Vi kan ha samme slags tro som Abraham

Alle som ønsker at Jehova skal være deres Gud, må ha tro. «Uten tro er det umulig å behage ham,» skrev Paulus. (Hebreerne 11: 6) Hvordan kan en Guds tjener i vår tid få en like sterk tro som den Abraham hadde?

Vår tro må i likhet med Abrahams tro være basert på et solid grunnlag. Det kan vi best oppnå ved at vi regelmessig studerer Bibelen og publikasjoner som er basert på Bibelen. Når vi leser Bibelen og mediterer over det vi har lest, kan vi bli forvisset om at Guds løfter kommer til å bli oppfylt. Vi blir da ansporet til å innrette vårt liv etter denne sikre forventningen. Vår tro blir ytterligere styrket ved at vi handler i lydighet, blant annet ved at vi deltar i det offentlige forkynnelsesarbeidet og er til stede på kristne møter. — Matteus 24: 14; 28: 19, 20; Hebreerne 10: 24, 25.

Vår tro kommer helt sikkert til å bli prøvd, kanskje ved at vi møter motstand, blir alvorlig syke, mister en vi er glad i, eller noe annet. Når vi fortsetter å være lojale mot Jehova under prøvelser, vil vår tro bli styrket, så den blir mer verdifull enn gull. Enten vi lever så lenge at vi får se oppfyllelsen av alle Guds løfter, eller ikke, vil vår tro bringe oss nærmere Jehova. Dessuten vil vårt eksempel anspore andre til å etterligne vår tro. (Hebreerne 13: 7) Dette erfarte en som heter Ralph, som la merke til og etterlignet sine foreldres tro. Han sier:

«Da jeg bodde hjemme, oppfordret foreldrene mine hele familien til å stå opp tidlig om morgenen, slik at vi kunne lese i Bibelen sammen. Vi leste hele Bibelen på den måten.» Ralph leser fremdeles i Bibelen hver morgen og får derved en fin start på dagen. Han pleide å gå ut i forkynnelsesarbeidet sammen med sin far hver uke. Han sier: «Jeg lærte da å foreta gjenbesøk og lede hjemmebibelstudier.» Ralph tjener nå som frivillig arbeider ved et av Jehovas vitners avdelingskontorer i Europa. Hans foreldres tro har virkelig ført til et stort gode.

En mann etter Jehovas hjerte

David, som ble født omkring 900 år etter Abraham, har en fremtredende plass blant dem av Jehovas tjenere som er nevnt i Bibelen. Profeten Samuel sa følgende i forbindelse med at Jehova utpekte David til å bli konge: «Jehova skal visselig søke seg ut en mann etter sitt hjerte.» Tilknytningen mellom Jehova og David var så sterk at profeten Jesaja senere benyttet formuleringen «Jehova, din forfader Davids Gud», da han snakket med kong Hiskia. — 1. Samuelsbok 13: 14; 2. Kongebok 20: 5; Jesaja 38: 5.

Selv om David var en mann etter Jehovas hjerte, forekom det at han lot sine lyster løpe av med seg. Tre ganger gjorde han alvorlige feilgrep: Han lot Arken bli transportert til Jerusalem på en ureglementert måte; han begikk ekteskapsbrudd med Batseba og planla hennes manns død; han foretok en folketelling i Israel og Juda uten at Jehova hadde befalt ham å gjøre det. I alle disse tilfellene  overtrådte David Guds lov. — 2. Samuelsbok 6: 2—10; 11: 2—27; 24: 1—9.

Da David ble gjort oppmerksom på sine synder, påtok han seg ansvaret for dem uten å forsøke å legge skylden på andre. Han innrømmet at transporten av Arken ikke var blitt organisert på den rette måten, og tilføyde at «vi søkte ham [Jehova] ikke i samsvar med skikken». Da profeten Natan avslørte Davids ekteskapsbrudd, svarte David: «Jeg har syndet mot Jehova.» Og da David ble klar over hvor dåraktig han hadde handlet da han foretok en folketelling, innrømmet han: «Jeg har syndet stort ved det jeg har gjort.» David angret sine synder og fortsatte å holde seg nær til Jehova. — 1. Krønikebok 15: 13; 2. Samuelsbok 12: 13; 24: 10.

Når vi feiler

Når vi går inn for å la Jehova være vår Gud, kan det være til oppmuntring for oss å tenke på David. Hvis en mann som ham, en mann etter Guds hjerte, kunne begå slike grove synder, behøver vi ikke å fortvile hvis vi til tross for at vi gjør vårt beste, av og til feiler eller til og med begår alvorlige synder. (Forkynneren 7: 20) Det kan være til trøst for oss at når David angret, ble hans synder tilgitt. Noe lignende skjedde også for noen år siden med Ove. *

Ove tjente som eldste i en av Jehovas vitners menigheter. Ved en anledning gav han etter for urette lyster og begikk en umoralsk handling. Til å begynne med forsøkte Ove, i likhet med kong David, å holde det inntrufne for seg selv i håp om at Jehova ville overse hans overtredelse. Til slutt fikk han så store samvittighetskvaler at han betrodde seg til en annen eldste, og det ble truffet tiltak for å hjelpe ham til å komme på fote igjen etter den åndelige tragedien.

Ove angret sine synder og fortsatte å holde seg nær til Jehova og menigheten. Han var så takknemlig for den hjelpen han fikk, at han noen uker senere skrev til de eldste og gav uttrykk for oppriktig og inderlig takknemlighet for det de hadde gjort for ham. «Dere har hjulpet meg til å rydde opp i noe som var til forhånelse for Jehovas navn,» skrev han. Ove klarte å bevare sitt forhold til Jehova, og i tidens løp ble han også på nytt utnevnt til å være en tjener i den samme menigheten.

«Et menneske med de samme følelser som vi»

Elia, som virket i århundret etter at David levde, var en av Israels mest fremtredende profeter. Elia kjempet for den sanne tilbedelse i en tid da korrupsjon og umoral florerte, og han vaklet aldri i sin hengivenhet for Jehova. Det er derfor ikke så overraskende at hans etterfølger, Elisja, en gang omtalte Jehova som «Elias Gud». — 2. Kongebok 2: 14.

Elia var likevel ikke noe overmenneske. Jakob skrev: «Elia var et menneske med de samme følelser som vi.» (Jakob 5: 17) Etter at han hadde tilføyd Ba’al-tilbederne i Israel et sviende nederlag, truet dronning Jesabel med å drepe ham. Hvordan reagerte han da? Han ble redd og flyktet inn i ødemarken. Der satte han seg under en gyvelbusk og sa: «Det er nok! Ta nå min sjel bort, Jehova, for jeg er ikke bedre enn mine forfedre.» Elia ønsket ikke lenger å være profet, men foretrakk å dø. — 1. Kongebok 19: 4.

Jehova på sin side viste forståelse for Elias følelser. Han styrket Elia og forsikret ham om at han ikke var alene, for det var også andre som var lojale i sin utøvelse av sann tilbedelse. Dessuten hadde Jehova fremdeles tillit til Elia, og han hadde mer arbeid til ham. — 1. Kongebok 19: 5—18.

Elias følelsesmessige problemer var ikke et tegn på at han hadde mistet Guds gunst. Omkring 1000 år senere, da Kristus Jesus ble forvandlet mens Peter, Jakob og Johannes var til stede, hvem var det da Jehova valgte å vise sammen med Jesus i dette synet? Det var  Moses og Elia. (Matteus 17: 1—9) Det er tydelig at Jehova betraktet Elia som en eksemplarisk profet. Selv om Elia bare var «et menneske med de samme følelser som vi», satte Jehova pris på hans anstrengelser for å gjenopprette sann tilbedelse og hellige Hans navn.

Vår følelsesmessige kamp

Jehovas tjenere i vår tid kan også noen ganger føle seg motløse eller urolige. Da er det en trøst å vite at Elia hadde lignende følelser. Og det er virkelig betryggende å vite at akkurat som Jehova forstod Elias følelser, så forstår Han også hva vi har å kjempe med på det følelsesmessige område. — Salme 103: 14.

På den ene siden elsker vi Gud og våre medmennesker, og vi ønsker å gjøre Jehovas gjerning og forkynne det gode budskap om Riket. På den andre siden kan vi bli skuffet når folk ikke reagerer positivt på vår forkynnelse, og vi kan til og med bli engstelige når vi blir utsatt for trusler fra fiender av sann tilbedelse. Men akkurat som Jehova hjalp Elia til å fortsette, hjelper han også sine tjenere i vår tid. Vi har et eksempel på dette i ekteparet Herbert og Gertrud.

Herbert og Gertrud ble døpt som Jehovas vitner i Leipzig i det tidligere DDR (Den tyske demokratiske republikk) i 1952. På den tiden var livet vanskelig for Guds tjenere, siden deres offentlige tjeneste var forbudt. Hvordan syntes Herbert det var å gå fra hus til hus og forkynne?

Han sier: «Vi var ganske engstelige noen ganger. Når vi gikk fra hus til hus, visste vi ikke om politiet plutselig ville dukke opp og arrestere oss.» Hva hjalp Herbert og andre til å overvinne frykten? Han sier videre: «Vi var ivrig opptatt med å studere Bibelen privat. Og Jehova gav oss styrke til å fortsette med vårt forkynnelsesarbeid.» I sin offentlige tjeneste hadde Herbert mange opplevelser som styrket ham — og noen som til og med moret ham.

Herbert traff en gang en middelaldrende kvinne som viste interesse for Bibelen. Da han gikk tilbake til henne noen dager senere, var det en ung mann hos henne, og denne mannen fulgte med i samtalen. Etter noen minutter la Herbert merke til noe som fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på ham. På en stol i hjørnet av rommet lå det en politiuniformslue. Den tilhørte den unge mannen, som tydeligvis var en politimann som aktet å arrestere Herbert.

«Du er et av Jehovas vitner!» sa den unge mannen. «La meg få se legitimasjonskortet ditt.» Herbert gav ham det. Så skjedde det noe uventet. Kvinnen henvendte seg til politimannen og sa: «Hvis det skjer noe med denne Guds mann, er du ikke lenger velkommen her i huset.»

Den unge mannen nølte litt og gav så legitimasjonskortet tilbake til Herbert og lot ham gå. Herbert fikk senere vite at politimannen gikk på frierføtter til datteren i huset. Han tenkte antagelig at det ville bety mer for ham å fortsette å ha et godt forhold til piken enn å arrestere Herbert.

Hvordan vi kan la Jehova være vår Gud

Hva kan vi lære av disse hendelsene? Vi må i likhet med Abraham tro fullt og fast på Jehovas løfter. I likhet med David bør vi vende oss til Jehova i oppriktig anger når vi gjør noe galt. Og i likhet med Elia må vi la Jehova styrke oss når vi har bekymringer. Da vil Jehova være vår Gud nå og i all evighet, for han er «en levende Gud, som er en Frelser for alle slags mennesker, særlig for trofaste». — 1. Timoteus 4: 10.

[Fotnote]

[Bilder på side 25]

Abrahams tro ble styrket gjennom hans lydighetshandlinger

[Bilde på side 26]

I likhet med David bør vi angre når vi synder

[Bilde på side 28]

Akkurat som Jehova forstod Elias følelser, forstår han også våre