Vitenskapen og Bibelen — er det egentlig noen motsetning?

GRUNNLAGET for konflikten mellom Galilei og den katolske kirke ble i virkeligheten lagt flere hundre år før Copernicus’ og Galileis tid. De gamle grekerne introduserte geosentrismen, og filosofen Aristoteles (384—322 fvt.) og astronomen og astrologen Ptolemaios (det andre århundre evt.) bidrog til at det geosentriske verdensbilde etter hvert ble godt kjent. *

Aristoteles’ oppfatning av universet var påvirket av ideene til den greske matematikeren og filosofen Pythagoras, som levde på 500-tallet fvt. Pythagoras så på sirkelen og sfæren som fullkomne former, og Aristoteles, som bygde videre på dette synet, trodde at himmelen bestod av en rekke sfærer inni hverandre, omtrent som lagene i en løk. Hvert lag bestod av krystall, med jorden innerst i sentrum. Stjernene beveget seg i sirkler og ble satt i bevegelse av den ytterste sfæren, setet for den guddommelige makt. Aristoteles hevdet også at solen og andre himmellegemer var fullkomne, uten lyte av noe slag og uforanderlige.

Aristoteles’ oppfatning av universet var basert på filosofi, ikke på vitenskap. Forestillingen om en jord i bevegelse stred mot sunn fornuft, mente han. Han stilte seg også tvilende til forestillingen om  et tomrom, eller verdensrom, for han mente at en jord som beveget seg, ville være utsatt for friksjon og til slutt stoppe opp dersom den ikke ble holdt i gang av en vedvarende kraft. Fordi Aristoteles’ verdenssyn virket logisk innenfor rammen av det man forstod på den tiden, var dette synet stort sett det allment aksepterte i nesten 2000 år. Så sent som på 1500-tallet forsvarte den franske filosofen Jean Bodin dette populære synet. Han skrev: «Ingen med fornuften i behold, eller med den minste forståelse av fysikk, vil noen gang forestille seg at jorden, tung og uhåndterlig . . . , vakler . . . om sin egen akse og rundt solen; for dersom jorden beveget seg det aller minste, ville byer og festninger, landsbyer og fjell falle sammen.»

Aristoteles får innpass i religiøse kretser

Den katolske autoriteten Thomas Aquinas (1225—1274) brakte konflikten mellom Galilei og den katolske kirke enda et skritt nærmere. Aquinas hadde dyp respekt for Aristoteles, som han omtalte som Filosofen, og han kjempet i fem år for å få til en sammensmeltning av Aristoteles’ filosofi og kirkens lære. Forfatteren Wade Rowland sier i sin bok Galileo’s Mistake at på Galileis tid «var krysningen mellom Aristoteles’ filosofi og Aquinas’ teologi blitt etablert i den romersk-katolske kirke». Husk også på at det ikke fantes noe uavhengig vitenskapelig miljø den gangen. Utdanningen av folket var stort sett overlatt til kirken, som dermed ble den ledende autoritet på både det religiøse og det vitenskapelige område.

Nå lå det an til en konfrontasjon mellom Galilei og kirken. Allerede før Galilei begynte å engasjere seg i astronomi, hadde han skrevet en avhandling om bevegelse som utfordret mange av antagelsene til den høyt ansette Aristoteles. Grunnen til at han måtte forsvare seg for inkvisisjonen i 1633, var imidlertid at han forfektet det heliosentriske verdensbilde og i tillegg hevdet at det stemte overens med Bibelens lære.

Til sitt forsvar understreket Galilei sin sterke tro på Bibelen som Guds inspirerte Ord. Han mente også at Bibelen ble skrevet for vanlige mennesker, og at de versene i Bibelen som så ut til å bekrefte at solen beveget seg, ikke måtte tolkes bokstavelig. Galileis forsvar var nytteløst. Fordi han nektet å gå med på en fortolkning av Bibelen som var basert på gresk filosofi, ble han dømt. Først i 1992 vedgikk kirken offisielt at dommen over Galilei var en feil.

Hva betyr dette for oss?

Hva kan vi lære av disse hendelsene? For det første at Galilei ikke tvilte på det som stod i Bibelen. Han satte i stedet spørsmålstegn ved kirkens lære. En forfatter som skriver om religiøse spørsmål, sier: «Det vi kan lære av Galilei, er tydeligvis ikke at kirken holdt for hardt fast ved bibelske sannheter, men snarere at den ikke holdt fast nok ved dem.» Ved å la gresk filosofi få påvirke teologien gav kirken etter for tradisjonen framfor å følge Bibelens lære.

Dette minner oss om en advarsel som vi finner i Bibelen: «Pass på: Det vil kanskje være noen som vil føre dere bort som sitt bytte ved den filosofi og det tomme bedrag som er i samsvar med menneskers tradisjon, i samsvar med verdens elementære ting og ikke i samsvar med Kristus.» — Kolosserne 2: 8.

Selv i dag er det mange i kristenheten som holder fast ved ubibelske teorier og filosofier. Ett eksempel er Darwins utviklingsteori,  som er blitt akseptert i en slik utstrekning at den har erstattet beretningen om skapelsen i 1. Mosebok. Ved å gjøre dette har kirkesamfunnene i realiteten gjort Darwin til en moderne Aristoteles, og evolusjonen er blitt opphøyd til en trosartikkel. *

Sann vitenskap stemmer overens med Bibelen

De foregående avsnittene bør ikke få deg til å ta avstand fra vitenskapen. Bibelen oppfordrer oss til å lære av Guds skaperverk og til å oppfatte Guds egenskaper i det vi ser. (Jesaja 40: 26; Romerne 1: 20) Bibelen gir seg ikke ut for å være en lærebok i naturvitenskap. Den lærer oss om Guds normer, om sider ved hans personlighet som skaperverket i seg selv ikke kan vitne om, og om hans hensikt med menneskene. (Salme 19: 7—11; 2. Timoteus 3: 16) Når den uttaler seg om ting innenfor naturvitenskapen, er den imidlertid alltid nøyaktig. Galilei sa: «Både De hellige skrifter og naturen utspringer fra Det guddommelige Ord . . . to sannheter kan aldri motsi hverandre.» Tenk over de følgende eksemplene.

Noe som er enda mer grunnleggende enn stjernenes og planetenes bevegelse, er at all materie i universet blir styrt av lover, for eksempel gravitasjonsloven. Den tidligste kjente ikke-bibelske henvisningen til fysiske lover har vi fra Pythagoras. Han mente at universet kunne forklares ved hjelp av tall. To tusen år senere beviste endelig Galilei, Kepler og Newton at all materie er styrt av rasjonelle lover.

Den tidligste bibelske henvisningen til naturens lover finner vi i Jobs bok. Omtrent år 1600 fvt. stilte Gud Job dette spørsmålet: «Er du blitt kjent med himmelens forskrifter [eller lover]?» (Job 38: 33) I Jeremias bok,  som ble nedskrevet på 600-tallet fvt., sier Jeremia at Jehova er Opphavet til «forskriftene for månen og stjernene» og «forskriftene for himmel og jord». (Jeremia 31: 35; 33: 25) Med disse versene i tankene sa bibelkommentatoren George Rawlinson: «Det at det er så mange lover i den materielle verden, blir bekreftet like sterkt av de hellige [bibel]skribentene som av den moderne vitenskap.»

Hvis vi bruker Pythagoras som referansepunkt, var uttalelsen i Job omtrent tusen år forut for sin tid. Husk at formålet med Bibelen ikke bare er å fastslå fakta om naturen, men å få oss til å forstå at Jehova er Skaperen av alle ting — den som kan skape naturlover. — Job 38: 4, 12; 42: 1, 2.

Et annet eksempel vi kan tenke over, er vannets kretsløp. Kort sagt fordamper vann fra havoverflaten og danner skyer som faller ned på jorden som regn, og som til slutt renner tilbake til havet. Den eldste ikke-bibelske omtalen av dette kretsløpet skriver seg fra 300-tallet fvt. Men Bibelen omtalte vannets kretsløp flere hundre år tidligere. På 1000-tallet fvt. skrev kong Salomo i Israel: «Alle elver renner ut i havet, men havet flyter aldri over; til det sted hvor elvene rant fra, vender de tilbake for å renne igjen.» — Forkynneren 1: 7, The New English Bible.

Rundt 800 år fvt. skrev profeten Amos, en ydmyk gjeter og gårdsarbeider, at Jehova «tilkaller havets vannmasser, så han kan øse dem ut over jordens overflate». (Amos 5: 8) Uten å bruke et innviklet, teknisk språk beskrev altså både Salomo og Amos vannets kretsløp, sett fra litt forskjellige synsvinkler.

Bibelen forteller også at Gud «henger jorden på intet». (Job 26: 7) Med tanke på det alminnelige kunnskapsnivået på 1600-tallet fvt., omtrent på den tiden da disse ordene ble nedskrevet, måtte det virkelig være et enestående menneske som kunne hevde at et legeme av fast stoff kan henge fritt i rommet uten noe til å holde det oppe. Som tidligere nevnt avfeide Aristoteles forestillingen om et tomrom, og han levde mer enn 1200 år senere!

Synes du ikke det er fascinerende at Bibelen uttaler seg så nøyaktig — til tross for at disse uttalelsene ble nedskrevet på en tid da folk flest hadde en helt annen oppfatning? For mange er Bibelens nøyaktighet et ytterligere bevis for at den er inspirert av Gud. Vi gjør derfor vel i ikke å la oss påvirke av noen lære eller teori som motsier Guds Ord. Historien har gjentatte ganger vist at menneskelige filosofier, selv de som er framsatt av store tenkere, kommer og går, mens «Jehovas ord varer evig». — 1. Peter 1: 25.

[Fotnoter]

[Ramme/bilder på side 6]

Protestantenes holdning

De som førte an i den protestantiske reformasjonen, raste også mot heliosentrismen. Blant dem var Martin Luther (1483—1546), Philipp Melanchthon (1497—1560) og Jean Calvin (1509—1564). Luther sa om Copernicus: «Denne fyren . . . vil snu hele astronomien på hodet.»

Reformatorene baserte sin oppfatning på en bokstavelig tolkning av enkelte skriftsteder, slik som beretningen i Josva, kapittel 10, som sier at solen og månen ’forble urørlige’. * Hvorfor inntok reformatorene en slik holdning? Boken Galileo’s Mistake forklarer at selv om den protestantiske reformasjonen brøt med den romersk-katolske kirke, klarte den ikke å «rokke ved den grunnleggende autoriteten» til Aristoteles og Thomas Aquinas. Deres synspunkter var «antatt av så vel katolikker som protestanter».

[Fotnote]

[Bilder]

Luther

Calvin

[Rettigheter]

Fra boken Servetus and Calvin, 1877

[Bilde på side 4]

Aristoteles

[Rettigheter]

Fra boken A General History for Colleges and High Schools, 1900

[Bilde på side 5]

Thomas Aquinas

[Rettigheter]

Fra boken Encyclopedia of Religious Knowledge, 1855

[Bilde på side 6]

Isaac Newton

[Bilde på side 7]

For mer enn 3000 år siden beskrev Bibelen vannets kretsløp