Driver din tro deg til handling?

OFFISEREN var overbevist om at Jesus kunne helbrede den lamme slaven hans. Men av en eller annen grunn, kanskje fordi han var en hedning, bad han ikke Jesus om å komme hjem til seg. Han sendte i stedet noen av jødenes eldste til Jesus med beskjed om å overbringe dette budskapet: «Herre, jeg er ikke verdig til at du kommer inn under mitt tak, men si bare et ord, så blir min tjener helbredet.» Offiseren trodde at Jesus kunne helbrede, selv på avstand, og Jesus merket seg det. Han sa derfor til den folkemengden som fulgte ham: «Jeg sier dere som sant er: Jeg har ikke funnet en så stor tro hos noen i Israel.» — Matteus 8: 5—10; Lukas 7: 1—10.

Denne hendelsen kan hjelpe oss til å fokusere på et viktig trekk ved troen. Sann tro er ikke en passiv overbevisning; den viser seg i handlinger. Bibelskribenten Jakob forklarte: «Slik er også troen, hvis den ikke har gjerninger, død i seg selv.» (Jakob 2: 17) Denne kjensgjerningen blir enda klarere når vi tenker over et konkret eksempel som viser hva som kan skje når troen blir passiv.

I 1513 fvt. ble nasjonen Israel bundet til Jehova Gud ved lovpakten. Moses, som var denne paktens mellommann, overbrakte Guds ord til Israels sønner: «Hvis dere nå nøye vil adlyde min røst og holde min pakt, da skal dere i sannhet bli . . . en hellig nasjon.»  (2. Mosebok 19: 3—6) Ja, lydighet var en forutsetning for at Israel skulle være en hellig nasjon.

Mange hundre år senere begynte jødene å legge større vekt på det å studere Loven enn på det å anvende prinsippene i den. Alfred Edersheim skrev i sin bok The Life and Times of Jesus the Messiah: «[Rabbinerne] — de ’store i verden’ hadde lenge hevdet at studium var viktigere enn gjerninger.»

Israelittene i gammel tid ble riktignok pålagt å studere Guds bud grundig. Gud selv sa: «Disse ord som jeg gir deg befaling om i dag, skal være i ditt hjerte; og du skal innprente dem i dine sønner og tale om dem når du sitter i ditt hus, og når du går på veien, og når du legger deg, og når du står opp.» (5. Mosebok 6: 6, 7) Men hadde Jehova noen gang ment at det er viktigere å studere Loven enn å leve etter den? La oss se på det.

Et inngående studium

Det kan ha virket fornuftig på israelittene å legge ekstremt stor vekt på å studere Loven, for en bestemt jødisk tradisjon holdt fram at Gud selv brukte tre timer hver dag på å studere Loven. Du kan sikkert forestille deg at noen jøder kan ha tenkt: «Hvis Gud regelmessig studerer Loven, burde ikke da hans jordiske skapninger være sterkt opptatt av det samme?»

Innen det første århundre evt. hadde det at rabbinerne var så opptatt av å analysere og tolke Loven, fullstendig fordreid deres tenkemåte. «De skriftlærde og fariseerne . . . sier det, men gjør det ikke,» sa Jesus. «De binder sammen tunge byrder og legger dem på folks skuldrer, men selv vil de ikke røre dem med sin finger.» (Matteus 23: 2—4) Disse religiøse lederne tynget alminnelige folk med utallige regler og forskrifter, men laget hyklersk nok smutthull, slik at de selv ikke  trengte å følge de samme lovene. Og hva mer er — disse mennene, som var så opptatt av et inngående studium av Loven, ignorerte «de viktigere ting i [den], nemlig rett og barmhjertighet og trofasthet». — Matteus 23: 16—24.

Ironisk nok ble resultatet at de skriftlærde og fariseerne, som søkte å bevise sin egen rettferdighet, endte opp med å bryte akkurat den Loven som de hevdet at de forsvarte! Flere hundre år med debatter om ord og andre ubetydelige detaljer i Loven brakte dem ikke i et nærere forhold til Gud. Resultatet lignet det avvik fra den sanne lære som ble forårsaket av det apostelen Paulus kalte «det tomme snakket», «motsigelsene» og «den ’kunnskap’ som falskelig kalles så». (1. Timoteus 6: 20, 21) Et annet alvorlig problem var den virkning denne endeløse granskingen hadde på dem selv. De fikk ikke den slags tro som drev dem til å gjøre de rette gjerninger.

Kunnskapsrike, men uten tro

De jødiske religiøse ledernes tanker var helt forskjellige fra Guds tanker. Like før israelittene gikk inn i det lovte land, sa Moses til dem: «Vend deres hjerter til alle de ord som jeg taler til dere som en advarsel i dag, så dere kan gi deres sønner påbud om å være nøye med å følge alle ordene i denne loven.» (5. Mosebok 32: 46) Det er helt tydelig at Guds folk ikke bare skulle studere Loven, men også leve etter den.

Gang på gang viste israelittene seg likevel å være troløse mot Jehova. De gjorde ikke de rette gjerninger; de «viste ikke tro på ham og lyttet ikke til hans røst». (5. Mosebok 9: 23; Dommerne 2: 15, 16; 2. Krønikebok 24: 18, 19; Jeremia 25: 4—7) Til slutt gjorde jødene seg skyldige i den mest troløse handling som tenkes kan, da de forkastet Jesus som Messias. (Johannes 19: 14—16) Det førte til at Jehova Gud forkastet Israel og vendte sin oppmerksomhet mot nasjonene. — Apostlenes gjerninger 13: 46.

Vi må være forsiktige så vi ikke går i den samme fellen — vi må ikke tenke som så at vi kan tjene Gud med et hjerte uten tro hvis vi bare har et kunnskapsrikt sinn. Vårt studium av Bibelen må med andre ord være noe mer enn bare det å tilegne seg kunnskap. Nøyaktig kunnskap må nå hjertet vårt for å kunne påvirke livet vårt på en positiv måte. Hvilken nytte ville vi for eksempel ha av å studere hvordan man dyrker grønnsaker, hvis vi aldri sådde et frø? Vi kunne helt sikkert tilegne oss en viss kunnskap om hvordan en steller en grønnsakhage, men vi ville jo aldri høste noe! På lignende måte må de som lærer om Guds krav ved å studere Bibelen, la sannhetens såkorn få nå hjertet deres, slik at disse såkornene kan spire og drive dem til handling. — Matteus 13: 3—9, 19—23.

«Bli ordets gjørere»

Apostelen Paulus sa at ’troen kommer av det en hører’. (Romerne 10: 17) En slik naturlig utvikling fra det å høre hva Gud sier i sitt Ord, til det å vise tro på hans Sønn, Jesus Kristus, gjør at vi kan ha utsikter til å oppnå evig liv. Ja, det kreves noe mer enn bare å si: «Jeg tror på Gud og Kristus.»

Jesus ansporet sine etterfølgere til å ha den slags tro som viser seg i handlinger: «Min Far blir herliggjort ved dette, at dere fortsetter å bære mye frukt og viser at dere er mine disipler.» (Johannes 15: 8) Senere skrev Jesu halvbror Jakob: «Bli ordets gjørere og ikke bare dets hørere.» (Jakob 1: 22) Men hvordan kan vi få vite hva vi skal gjøre? Jesus viste ved det han sa, og ved det han gjorde, hva vi må gjøre for å glede Gud.

Da Jesus var på jorden, arbeidet han hardt for å fremme Rikets interesser og for å herliggjøre sin Fars navn. (Johannes 17: 4—8) På hvilken måte gjorde han det? Mange husker  kanskje at Jesus på mirakuløst vis helbredet syke og lamme. Men Matteus’ evangelium viser klart hva som var det viktigste: «Jesus la nå ut på en rundreise til alle byene og landsbyene og underviste i synagogene deres og forkynte det gode budskap om riket.» Det er verdt å merke seg at Jesus ikke begrenset sin forkynnelse til å snakke uformelt med noen få venner eller bekjente eller med dem han kom i kontakt med i nabolaget. Han anstrengte seg kraftig og brukte alle tilgjengelige hjelpemidler for å kunne oppsøke folk rundt omkring «i hele Galilea». — Matteus 4: 23, 24; 9: 35.

Jesus befalte også sine trofaste etterfølgere å delta i arbeidet med å gjøre disipler. Ja, han var et fullkomment eksempel, som de skulle etterligne. (1. Peter 2: 21) Han sa: «Gå derfor og gjør disipler av mennesker av alle nasjonene, idet dere døper dem i Faderens og Sønnens og den hellige ånds navn og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere.» — Matteus 28: 19, 20.

Det må innrømmes at det å delta i forkynnelsesarbeidet utgjør en stor utfordring. Jesus selv sa: «Se, jeg sender dere ut som lam midt iblant ulver.» (Lukas 10: 3) En naturlig reaksjon når vi møter motstand, er å vike tilbake for å unngå unødvendige sorger eller bekymringer. Et eksempel på det er det som skjedde den kvelden da Jesus ble arrestert. Apostlene flyktet fordi de ble overmannet av frykt. Senere samme kveld benektet Peter tre ganger at han kjente Jesus. — Matteus 26: 56, 69—75.

I tillegg vil du kanskje bli overrasket over å få vite at selv apostelen Paulus sa at han måtte kjempe for å forkynne det gode budskap. Han skrev til menigheten i Tessalonika: «Ved vår Guds hjelp oppbød [vi] frimodighet til å tale Guds gode budskap til dere under stor kamp.» — 1. Tessaloniker 2: 1, 2.

Paulus og de andre apostlene klarte å overvinne frykten for å snakke med folk om Guds rike, og det kan du også klare. Hvordan? Det aller viktigste er å stole på Jehova. Hvis vi tror fullt og fast på Jehova, vil vår tro drive oss til handling, og vi blir da i stand til å gjøre hans vilje. — Apostlenes gjerninger 4: 17—20; 5: 18, 27—29.

Du vil bli belønnet for det du gjør

Jehova er fullstendig klar over hvilke anstrengelser vi gjør oss for å tjene ham. Han vet for eksempel når vi er syke eller slitne. Han vet når vi er usikre og tviler på oss selv. Når økonomiske bekymringer tynger oss, når helsen vår svikter, eller når vi blir skuffet over våre egne følelser, er Jehova alltid oppmerksom på vår situasjon. — 2. Krønikebok 16: 9; 1. Peter 3: 12.

Så glad Jehova må bli når vi, til tross for våre ufullkommenheter og vanskeligheter, har en tro som driver oss til handling! Den kjærlige omtanke Jehova har for sine trofaste tjenere, er ikke bare en passiv følelse — den blir underbygd med et løfte. Apostelen Paulus skrev under guddommelig inspirasjon: «Gud er ikke urettferdig, så han skulle glemme deres arbeid og den kjærlighet dere har vist mot hans navn, ved at dere har tjent de hellige og fortsetter å tjene.» — Hebreerne 6: 10.

Du kan stole på Bibelens beskrivelse av Jehova som «en trofasthetens Gud, hos hvem det ikke er urett», og som en som «skal lønne dem som oppriktig søker ham». (5. Mosebok 32: 4; Hebreerne 11: 6) En kvinne i California forteller for eksempel: «Far var heltidsforkynner i ti år før han stiftet familie. Det var oppmuntrende å høre om hvordan Jehova støttet ham i tjenesten. Mange ganger brukte han de siste pengene sine til bensin for å komme seg ut i forkynnelsen.  Da han kom hjem igjen, hendte det ofte at noen hadde vært der og satt igjen mat utenfor døren.»

I tillegg til materiell støtte gir «den inderlige barmhjertighets Far og all trøsts Gud» oss følelsesmessig og åndelig støtte. (2. Korinter 1: 3) «Å sette sin lit til Jehova er en god følelse,» sier et av Jehovas vitner som har holdt ut mange prøvelser opp gjennom årene. «Det gir deg muligheten til å vise at du stoler på Jehova, og til å se hvordan han går til handling for å hjelpe deg.» Du kan ydmykt vende deg til Ham «som hører bønner», i visshet om at han vil vie dine personlige bekymringer oppmerksomhet. — Salme 65: 2.

En åndelig høstarbeider får mange velsignelser og belønninger. (Matteus 9: 37, 38) Mange har erfart at det å ta del i forkynnelsesarbeidet er bra for helsen, og det vil kanskje du også erfare. Men det viktigste er at det å forkynne for andre styrker vårt gode forhold til Gud. — Jakob 2: 23.

Fortsett å gjøre det gode

Det ville være feil hvis en av Guds tjenere skulle trekke den slutning at Jehova blir skuffet hvis skrøpeligheter eller høy alder hindrer en i å gjøre alt en har lyst til i forkynnelsen. Det samme gjelder dem som har sine begrensninger på grunn av dårlig helse, familieansvar eller andre omstendigheter.

Husk at da apostelen Paulus følte seg hemmet av en skavank eller hindring, «bønnfalt [han] Herren tre ganger om at den måtte vike fra» ham. I stedet for å helbrede Paulus, slik at han kunne utrette mer i tjenesten, sa Gud: «Min ufortjente godhet er nok for deg; for min kraft blir fullkommengjort i svakhet.» (2. Korinter 12: 7—10) Du kan derfor være sikker på at din himmelske Far verdsetter det du klarer å gjøre for å fremme hans interesser til tross for de vanskelige omstendigheter du kanskje må utholde. — Hebreerne 13: 15, 16.

Vår kjærlige Skaper krever ikke mer av oss enn det vi klarer å yte. Han ber oss ganske enkelt om å ha den slags tro som driver oss til handling.

[Bilde på side 26]

Var det nok bare å studere Loven?

[Bilder på side 29]

Vår tro må vise seg i handling