Håp i en fortvilet situasjon — et stevne i en flyktningleir

KAKUMA flyktningleir ligger nord i Kenya, like ved grensen til Sudan. Det bor over 86 000 mennesker i leiren. Området er regnfattig, og det kan være opptil 50 varmegrader der om dagen. Det er mye vold blant flyktningene. For mange er leiren et sted med fortvilelse. Men det er andre der som har et håp om bedre forhold.

Blant flyktningene er det noen som er Jehovas vitner, og de forkynner nidkjært det gode budskap om Riket. De tilhører en liten menighet i Lodwar, omkring tolv mil sør for leiren. Den nærmeste menigheten deretter er omkring åtte timers kjøring unna.

Siden flyktningene ikke fritt kan reise ut av leiren, er det mange som ikke kan overvære de krets- og områdestevnene som Jehovas vitner holder. Det ble derfor ordnet slik at en spesiell stevnedag kunne holdes inne i leiren.

Nordover for å oppmuntre brødrene

En gruppe på 15 Jehovas vitner fra byen Eldoret, som ligger 48 mil sør for leiren, ville gjerne støtte opp om dette stevnet og bestemte seg derfor for å foreta den anstrengende reisen til det tørre området i nord. En som studerer Bibelen, tilbød vitnene å bruke hans minibuss med sjåfør, så de reiste sammen med ham. De ønsket av hele sitt hjerte å oppmuntre og styrke sine brødre.

Reisen begynte tidlig en kald morgen i fjellområdet vest i Kenya. Den humpete veien går oppover gjennom jordbruksdistrikter og skoger før den går nedover til det varme klimaet i ørkenområdene med krattskog. Flokker med geiter og kameler beitet ute i det golde landskapet. Rett som det var, kunne man se stammemedlemmer i tradisjonelle klær som kom gående, mange bærende på klubber, buer og piler. Etter å ha reist i elleve timer kom man fram til Lodwar, et varmt og støvete sted med nesten 20 000 innbyggere. Etter at alle var blitt tatt hjertelig imot av de vitnene som skulle være deres verter, gikk de for å legge seg, slik at de kunne være klar til en travel weekend.

Morgenen etter drog gjestene av gårde for å ta noen av stedets severdigheter i øyesyn. Turkanasjøen, Kenyas største innsjø, var noe de måtte se. Denne sjøen, som er omgitt av kilometer på  kilometer med ørkenlandskap, har verdens største krokodillebestand. De få menneskene som bor ved denne sjøen med brakkvann, lever av å fiske. Om kvelden var gjestene til stede ved den teokratiske tjenesteskolen og tjenestemøtet sammen med menigheten på stedet. Menigheten har en pen Rikets sal som ble bygd i 2003 som et av prosjektene i forbindelse med Jehovas vitners byggeprogram for land med begrensede midler.

Den spesielle stevnedagen

Søndagen var satt av til den spesielle stevnedagen. Lodwar menighet og de besøkende brødrene hadde fått tillatelse til å komme inn i leiren kl. 8.00. Alle var derfor ivrige etter å komme i gang tidlig. Forrevne fjell rager over veien, som bukter seg gjennom det golde landskapet mot grensen til Sudan. Ved landsbyen Kakuma åpner det seg et vidt utsyn. Det hadde regnet, så veien som førte inn i leiren var noen steder oversvømt. De fleste husene er laget av mudderbrikker og har tak av blikk eller av presenning. Grupper med etiopiere, somaliere, sudanere og andre bor i hvert sitt område. De tilreisende ble tatt imot med stor begeistring.

Stevnet ble holdt i et opplæringssenter. Tegninger på veggene framstiller hvor vanskelig livet som flyktning er, men det var en optimistisk stemning inne i hallen den dagen.  Alle talene ble holdt på både engelsk og swahili. Noen talere, som kunne begge språkene flytende, tolket seg selv. En bror som er flyktning fra Sudan, holdt den innledende talen, «Vi må ransake vårt symbolske hjerte». Andre deler av programmet ble holdt av de besøkende eldste.

Dåpen er et spesielt høydepunkt på ethvert stevne. Under avslutningen på dåpstalen var alles øyne vendt mot den ene dåpskandidaten da han reiste seg. Gilbert hadde flyktet sammen med faren sin fra deres hjemland under folkemordet i 1994. Først hadde de håpet at de kunne føle seg trygge i Burundi, men de fant snart ut at der var de fortsatt i fare. Gilbert flyktet da til Zaïre (nå Kongo), deretter til Tanzania — til tider gjemte han seg i skogen — og til slutt til Kenya. Mange fikk tårer i øynene da taleren ønsket Gilbert velkommen som en bror i menigheten. Han stod foran de 95 som var til stede på dette lille stevnet, og svarte med et klart og tydelig «Ndiyo!» — «ja!» på swahili — på de to spørsmålene som taleren stilte ham. Han og noen andre brødre hadde gravd ut et lite basseng for hånd og fôret det med den presenningen som tidligere hadde ligget over det som var hjemmet hans i leiren. Han var så ivrig etter å bli døpt at han den samme morgenen hadde fylt bassenget med vann, bøtte for bøtte, helt på egen hånd!

Et av høydepunktene på ettermiddagens program var da noen av de vitnene som er flyktninger, fortalte opplevelser fra sin spesielle situasjon. En bror fortalte hvordan han henvendte seg til en mann som hvilte under et tre.

«Si meg, er det alltid trygt å sitte under et tre?»

«Ja,» svarte mannen. Men så la han til: «Nei, forresten, ikke om natten.»

Broren leste da Mika 4: 3, 4 for ham: «De skal sitte hver under sin vinranke og under sitt fikentre, og det vil ikke være noen som får dem til å skjelve.» «Du skjønner det,» forklarte han, «i Guds nye verden vil det være trygt hele tiden.» Mannen tok imot et hjelpemiddel til bibelstudium.

En av de søstrene som var med på reisen til Kakuma, hadde nylig mistet tre i sin nærmeste familie. Hun sa om brødrene i leiren: «Dette er et sted med så mange vanskeligheter; allikevel har de bevart en sterk tro. De bor på et trist sted, men tjener Jehova med glede. De har fred med Gud. Jeg ble oppmuntret til å bevare freden og tjene Jehova. Jeg har ikke noe å klage over!»

Stevnedagen gikk så altfor raskt. I den avsluttende talen påpekte taleren at de som var til stede, kom fra åtte forskjellige land. Et vitne som er flyktning, sa at dette stevnet var et bevis på den enhet og kjærlighet som finnes blant Jehovas vitner i en splittet verden. Deres brorskap er et sant kristent brorskap. — Johannes 13: 35.

 [Ramme/bilde på side 25]

SUDAN-BARNA

Etter at borgerkrigen i Sudan begynte i 1983, er fem millioner der blitt drevet bort fra hjemmene sine. Tallet innbefatter omkring 26 000 barn som var blitt skilt fra foreldrene. Flere tusen av dem flyktet til leirer i Etiopia, der de ble i nesten tre år. De ble tvunget til å flytte igjen og brukte ett år på å gå tilbake gjennom Sudan til det nordlige Kenya. Barna ble angrepet av soldater, banditter og ville dyr og rammet av sykdommer. Bare halvparten av dem overlevde disse vanskelige reisene. Det var disse som kom til å utgjøre kjernen i Kakuma-leiren. For hjelpeorganisasjoner er de blitt kjent som Sudan-barna.

Kakuma flyktningleir er nå et multinasjonalt hjem for flyktninger fra Sudan, Somalia, Etiopia og andre land. Når en flyktning kommer til leiren, får han noen materialer, slik at han kan bygge seg et slags hus, og en presenning til taket. To ganger i måneden får hver av flyktningene omkring seks kilo mel, ett kilo bønner og litt olje og salt. Mange flyktninger bytter bort noe av dette for å skaffe seg andre nødvendigheter.

Noen av disse flyktningbarna er blitt gjenforent med familien sin eller er blitt omplassert i andre land. Men ifølge kontoret for omplassering av flyktninger er det «flere tusen som er blitt værende i den støvete, flueplagede flyktningleiren i Kakuma, der de har måttet lete desperat etter mat og kjempe for å få en utdannelse».

[Rettigheter]

Courtesy Refugees International

[Kart på side 23]

(Se den trykte publikasjonen)

KENYA

Kakuma flyktningleir

Turkanasjøen

Lodwar

Eldoret

Nairobi

[Bilde på side 23]

Leveforholdene i leiren er en utfordring

[Bilde på side 23]

Vann blir rasjonert ut i Kakuma-leiren

[Bilde på side 23]

Kenyanske vitner foretok en anstrengende reise nordover for å oppmuntre sine brødre

[Bilde på side 24]

En misjonær tolker en tale som blir holdt av en spesialpioner fra stedet

[Bilde på side 24]

Dåpsbassenget

[Bilderettigheter på side 23]

Vannrasjonering og Kakuma flyktningleir: Courtesy Refugees International