Spørsmål fra leserne

Gikk apostelen Paulus på akkord med sin kristne tro da han sa til Sanhedrinet: «Jeg er en fariseer»?

For å forstå Paulus’ uttalelse i Apostlenes gjerninger 23: 6 må vi ta sammenhengen i betraktning.

Etter at Paulus var blitt angrepet av en gruppe opphissede jøder i Jerusalem, henvendte han seg til folkemengden. Han fortalte at han var «oppdratt i [Jerusalem] ved Gamaliels føtter, opplært etter forfedrenes Lovs strenghet». Selv om folkemengden lyttet til Paulus’ forsvar en stund, ble de etter hvert så rasende at den militære befalingsmannen måtte føre Paulus til soldatenes kvarter. Da soldatene skulle til å piske Paulus, sa han: «Har dere lov til å piske en mann som er romer og ikke er dømt?» — Apostlenes gjerninger 21: 27 til 22: 29.

Neste dag førte den militære befalingsmannen Paulus fram for Sanhedrinet, den jødiske høyesterett. Paulus så fast på rettens medlemmer og la merke til at de bestod av både saddukeere og fariseere. Så sa han: «Menn, brødre, jeg er en fariseer, en sønn av fariseere. Det er på grunn av håpet om de dødes oppstandelse jeg blir dømt.» På grunn av dette oppstod det uenighet mellom fariseerne og saddukeerne, «for saddukeerne sier at det verken er oppstandelse eller engel eller ånd, men fariseerne kunngjør offentlig alt dette». Noen som tilhørte fariseernes parti, begynte å strides voldsomt og sa: «Vi finner ikke noe urett hos denne mannen.» — Apostlenes gjerninger 23: 6—10.

Siden Paulus var kjent for å være en nidkjær kristen, kunne han ikke ha overbevist Sanhedrinet om at han var et aktivt medlem av fariseernes sekt. Fariseerne ville ikke ha tolerert noen form for kompromiss eller feiltolkning av deres bud. Så da Paulus sa at han var en fariseer, må det ha hatt en begrenset betydning, og de fariseerne som var til stede, må ha oppfattet Paulus’ ord på denne måten.

Da Paulus sa at han ble dømt på grunn av håpet om de dødes oppstandelse, mente han altså at han i denne henseende var lik fariseerne. Hva oppstandelsen av de døde angikk, identifiserte Paulus seg med fariseerne, ikke med saddukeerne, som ikke trodde på oppstandelsen.

Paulus’ kristne tro var ikke i strid med fariseernes lære hva synet på oppstandelsen, englene og enkelte punkter i Loven angikk. (Filipperne 3: 5) Så innenfor disse rammene kunne Paulus slutte seg til fariseerne, og det var slik medlemmene av Sanhedrinet forstod ham. Han benyttet seg altså av sin jødiske bakgrunn da han henvendte seg til den fordomsfulle jødiske høyesterett.

Det sterkeste beviset for at Paulus ikke gikk på akkord med sin tro, er imidlertid at han fortsatte å ha Jehovas godkjennelse. Natten etter at Paulus kom med den ovenstående uttalelsen, sa Jesus til ham: «Vær ved godt mot! For som du har avlagt et grundig vitnesbyrd i Jerusalem om de ting som gjelder meg, slik må du også vitne i Roma.» Siden det er tydelig at Paulus hadde Guds godkjennelse, må vi trekke den slutning at han ikke gikk på akkord med sin kristne tro. — Apostlenes gjerninger 23: 11.