Livshistorie

Jeg er svak, men likevel sterk

FORTALT AV LEOPOLD ENGLEITNER

SS-offiseren trakk pistolen, holdt den mot hodet mitt og spurte: «Er du klar til å dø? Jeg trekker av nå, for du er virkelig et håpløst tilfelle.» «Jeg er klar,» sa jeg mens jeg prøvde å unngå at stemmen brast. Jeg stålsatte meg, lukket øynene og ventet på at han skulle skyte, men ingenting hendte. «Du er til og med for dum til å dø!» skrek han og senket pistolen. Hvordan var jeg havnet i en slik farlig situasjon?

JEG ble født den 23. juli 1905 i byen Aigen-Voglhub i de østerrikske alper. Far jobbet på et sagbruk, og mor var datter av en gårdbruker fra traktene. Jeg var deres eldste sønn. Foreldrene mine var fattige, men arbeidsomme. Jeg vokste opp i Bad Ischl i nærheten av Salzburg, omgitt av vakre innsjøer og fjelltopper som rent kan ta pusten fra en.

Som barn hendte det ofte at jeg funderte på urettferdigheten i verden, ikke bare fordi vi var fattige, men også fordi jeg led av en medfødt ryggskjevhet. På grunn av de smertene dette medførte, var det nesten umulig for meg å stå oppreist. I skolen ble jeg utestengt fra kroppsøving, så klassekameratene mine gjorde narr av meg.

Da den første verdenskrig var over, like før jeg ble 14 år, bestemte jeg meg for å finne en jobb for å unnslippe fattigdommen. Jeg følte alltid en gnagende sult og var svekket av stadige febertokter på grunn av spanskesyken, som hadde krevd millioner av liv. «Vi har  ikke bruk for en svekling som deg,» pleide de fleste å svare når jeg bad om å få utføre gårdsarbeid. Men til slutt fikk jeg jobb hos en hyggelig bonde.

Jeg lærer om Guds kjærlighet

Selv om mor var ivrig katolikk, gikk jeg sjelden i kirken, for far hadde en liberal holdning til religion. Selv hadde jeg vanskelig for å akseptere billeddyrkelsen, som var så utbredt i den katolske kirke.

En dag i oktober 1931 spurte en venn av meg om jeg ville være med ham på et religiøst møte hos bibelstudentene, som Jehovas vitner var kjent som den gangen. Der fikk jeg svar på mange viktige spørsmål ut ifra Bibelen. De kunne blant annet svare på om Gud godkjenner billeddyrkelse (2. Mosebok 20: 4, 5), om det finnes et brennende helvete (Forkynneren 9: 5), og om de døde vil få en oppstandelse. — Johannes 5: 28, 29.

Det som appellerte sterkest til meg, var å lære at menneskenes blodige kriger ikke har Guds godkjennelse, selv om menneskene sier de utkjemper dem i Guds navn. Jeg lærte at «Gud er kjærlighet», og at han har et opphøyd navn, Jehova. (1. Johannes 4: 8; Salme 83: 18) Jeg ble virkelig glad da jeg forstod at i Jehovas rike vil menneskene være lykkelige og leve for evig på en paradisisk jord. Jeg lærte også om de storslagne utsikter som noen ufullkomne mennesker har fått til å tjene sammen med Jesus i Guds himmelske rike. Jeg var innstilt på å gjøre alt jeg kunne for dette riket, så i mai 1932 ble jeg døpt og ble et av Jehovas vitner. Det krevde stort mot å ta dette skrittet, for religiøs intoleranse var utbredt i det sterkt katolske Østerrike på den tiden.

Utsatt for hån og motstand

Foreldrene mine ble meget opprørt da jeg forlot kirken, og presten var rask til å kunngjøre nyheten fra prekestolen. Naboene våre spyttet på bakken foran meg for å vise sin forakt. Like fullt var jeg innstilt på å bli en heltidsforkynner, og jeg begynte i pionertjenesten i januar 1934.

Den politiske situasjonen ble stadig mer spent etter hvert som nazipartiet fikk sterkere fotfeste i den provinsen der vi bodde. Politiet var alltid i hælene på meg da jeg var pioner i Ennsdalen i Steiermark, og jeg måtte være ’forsiktig som en slange’. (Matteus 10: 16) Fra 1934 til 1938 var forfølgelse en del av hverdagen. Selv om jeg ikke hadde jobb, ble jeg nektet arbeidsledighetstrygd, og jeg ble dømt til flere korte og fire lengre fengselsopphold fordi jeg forkynte.

Hitlers tropper okkuperer Østerrike

I mars 1938 marsjerte Hitlers tropper inn i Østerrike. På noen få dager ble mer enn 90 000 mennesker — rundt to prosent av den voksne befolkningen — arrestert og sendt i fengsler eller til konsentrasjonsleirer, anklaget for å ha gjort motstand mot naziregimet. Jehovas vitner var til en viss grad forberedt på det som var i ferd med å skje. Sommeren 1937 hadde flere brødre og søstre i den menigheten jeg først var tilsluttet, syklet 35 mil for å overvære et internasjonalt stevne i Praha. På dette stevnet fikk de høre om de grusomheter som ble begått mot våre trosfeller i Tyskland. Vi forstod at det nå var vår tur.

Fra den dagen Hitlers styrker gikk inn i Østerrike, ble Jehovas vitners møter og forkynnelse tvunget under jorden. Selv om det ble smuglet bibelsk litteratur inn fra Sveits, var det ikke nok til alle. Trosfeller i Wien framstilte derfor bibelsk litteratur i all hemmelighet. Jeg var ofte kurér og brakte litteraturen ut til brødrene.

Sendt i konsentrasjonsleir

Den 4. april 1939 ble en bror, to søstre og jeg arrestert i Bad Ischl av Gestapo mens vi  overvar høytiden til minne om Jesu død. Vi ble kjørt til statspolitiets hovedkvarter i Linz. Dette var min første biltur noensinne, men jeg var for opprørt til å nyte den. I Linz ble jeg utsatt for en rekke intense forhør, men jeg avsverget ikke min tro. Fem måneder senere måtte jeg forsvare meg overfor forhørsdommeren i delstaten Oberösterreich. Helt uventet ble straffesaken mot meg henlagt, men prøvelsene mine var ikke over av den grunn. I mellomtiden ble de tre andre sendt til konsentrasjonsleirer, hvor de forble trofaste til sin død.

Jeg ble fortsatt holdt i varetekt, og den 5. oktober 1939 fikk jeg beskjed om at jeg skulle overføres til Buchenwald konsentrasjonsleir i Tyskland. Det var satt opp ekstratog for å frakte meg og andre fanger fra togstasjonen i Linz. Godsvognene var utstyrt med tomannsceller, og jeg delte celle med ingen ringere enn den tidligere guvernøren i Oberösterreich, Heinrich Gleissner.

Gleissner og jeg hadde en interessant samtale. Han var oppriktig interessert i min vanskelige situasjon, og han var sjokkert over å høre at Jehovas vitner hadde hatt store problemer med rettsvesenet i delstaten selv da han var guvernør. Han beklaget dette og sa: «Herr Engleitner, jeg kan ikke gjøre noe med den uretten som er begått, men jeg ønsker å be om tilgivelse. Det ser ut til at myndighetene har gjort seg skyldig i justismord. Om du noen gang skulle trenge hjelp, skal jeg gjøre alt jeg kan.» Vi møttes igjen etter krigen. Han hjalp meg slik at jeg fikk den pensjon fra staten som jeg hadde krav på som et av nazismens ofre.

«Jeg skal skyte deg»

Jeg kom til Buchenwald konsentrasjonsleir den 9. oktober 1939. Kort tid senere fikk den tilsynsførende for fengselsbunkeren høre at det var et av Jehovas vitner blant nykommerne, og jeg ble hans «skyteskive». Han slo meg skånselsløst. Da han forstod at han ikke kunne få meg til å avsverge min tro, sa han: «Jeg skal skyte deg, Engleitner. Men først skal jeg la deg få skrive et kort så du kan si farvel til foreldrene dine.» Jeg prøvde å finne noen trøstende ord, men hver gang jeg satte pennen på papiret slo han til den høyre albuen min så skriften ble uleselig. Så lo han hånlig og sa: «For en idiot! Han kan ikke engang skrive to linjer rett. Men det får ham ikke til å la være å lese i Bibelen, gjør det vel?»

Nå trakk han pistolen, holdt den mot hodet mitt og fikk meg til å tro at han kom til å skyte meg, slik jeg fortalte innledningsvis. Så stuet han meg inn i en liten, overfylt celle. Jeg måtte stå oppreist hele natten. Men jeg  hadde ikke klart å sove uansett, for jeg verket i hele kroppen. «Tenk så bortkastet å dø for en dum religion!» var den eneste «trøsten» de andre i cellen hadde å gi. Heinrich Gleissner satt i cellen ved siden av. Han hørte hva som hadde hendt, og sa ettertenksomt: «Forfølgelsen av de kristne har begynt på ny!»

En søndag sommeren 1940 fikk alle fanger ordre om å melde seg til arbeid i steinbruddene, selv om vi vanligvis hadde fri om søndagene. Dette var et straffetiltak som følge av enkelte fangers «forseelser». Vi ble beordret til å bære store steiner fra bruddet og inn i leiren. To fanger prøvde å plassere en svær stein på ryggen min, og jeg segnet nesten om under vekten. Den fryktede leirkommandanten, Arthur Rödl, kom meg imidlertid uventet til unnsetning. Da han så hvor store smerter jeg hadde, sa han til meg: «Du klarer aldri å komme deg tilbake til leiren med den steinen på ryggen. Sett den ned med én gang!» Denne ordren var bokstavelig talt en lettelse. Så pekte Rödl på en mye mindre stein og sa: «Ta med deg den der. Den er lettere å bære.» Etterpå snudde han seg mot arbeidslederen og sa: «La bibelstudentene gå tilbake til brakkene sine. De har jobbet nok i dag.»

Etter at arbeidet var slutt for dagen, satte jeg alltid pris på å være sammen med min åndelige familie. Vi sørget for å dele ut den åndelige føden vi hadde tilgjengelig. En bror kunne for eksempel skrive ned et vers fra Bibelen på en papirlapp og sende den rundt til de andre. Det var også blitt smuglet inn en bibel i leiren. Den ble delt opp, og bøkene delt ut enkeltvis. Jeg fikk beholde Jobs bok i tre måneder. Den gjemte jeg i sokkene mine. Beretningen om Job hjalp meg til å forbli trofast.

Den 7. mars 1941 ble jeg transportert til Niederhagen konsentrasjonsleir sammen med mange andre fanger. Helsen min ble stadig verre. En dag fikk jeg og to andre brødre beskjed om å pakke verktøy ned i store kasser. Etterpå fulgte vi en annen gruppe medfanger tilbake til brakkene. En SS-soldat la merke til at jeg ble hengende etter. Han ble så sint at han sparket meg brutalt bakfra uten forvarsel, slik at jeg fikk store skader. Smerten var uutholdelig, men til tross for smertene gikk jeg på jobb dagen etter.

Uventet løslatelse

I april 1943 ble Niederhagen konsentrasjonsleir omsider evakuert. Jeg ble da overført  til dødsleiren i Ravensbrück. I juni 1943 ble jeg så helt uventet tilbudt løslatelse fra konsentrasjonsleiren. Denne gangen var ikke løslatelsen avhengig av at jeg avsverget min tro; jeg måtte bare gå med på å utføre tvangsarbeid på en gård resten av livet. Jeg var villig til å gjøre det for å unnslippe de fryktelige forholdene i leiren. Jeg gikk til legen i leiren for en siste undersøkelse. Legen ble overrasket over å se meg. «Neimen, du er jo fortsatt et av Jehovas vitner,» utbrøt han. «Det stemmer, herr doktor,» svarte jeg. «I så fall ser jeg ingen grunn til å løslate deg. På den annen side ville det være en lettelse å bli kvitt et så ynkelig vesen som deg.»

Det var ingen overdrivelse. Helsetilstanden min var virkelig elendig. Huden min var delvis oppspist av lus, jeg hadde mistet hørselen på det ene øret på grunn av kraftige slag, og hele kroppen var dekket av betente sår. Etter 46 måneder i fangenskap med stadig matmangel og tvangsarbeid veide jeg bare 28 kilo. I denne tilstanden ble jeg løslatt fra Ravensbrück den 15. juli 1943.

Jeg ble sendt med tog tilbake til hjembyen min, uten noen vakt til å følge meg. Så meldte jeg meg for Gestapo i Linz. Gestapo-offiseren gav meg løslatelsespapirene og advarte: «Hvis du tror at vi slipper deg fri så du kan fortsette med arbeidet ditt under jorden, tar du sørgelig feil. Gud hjelpe deg hvis vi oppdager at du forkynner igjen.»

Jeg var endelig hjemme igjen! Mor hadde latt rommet mitt være akkurat slik det var da jeg ble arrestert den 4. april 1939. Selv bibelen min lå åpen på nattbordet. Jeg falt på kne og takket Jehova av hele mitt hjerte.

Like etter ble jeg satt i arbeid på en fjellgård. Bonden, som var en gammel barndomsvenn av meg, gav meg til og med en liten godtgjørelse, selv om han ikke var forpliktet til det. Før krigen hadde han latt meg få gjemme litt bibelsk litteratur på gården. Jeg var glad for at jeg nå kunne gjøre bruk av dette lille litteraturlageret for å få åndelig styrke. Jeg fikk alle behov dekket, og jeg var innstilt på å bli på gården til krigen var over.

I dekning i fjellet

Tiden i frihet varte dessverre ikke lenge. Midt i august 1943 fikk jeg ordre om å melde meg hos en militærlege for å få foretatt en legeundersøkelse. Først erklærte han meg uskikket for aktiv tjeneste på grunn av den dårlige ryggen min, men bare en uke senere omgjorde den samme legen erklæringen og skrev: «Skikket for aktiv tjeneste ved fronten.» Det gikk en stund før hæren klarte å oppspore meg, men den 17. april 1945, like før krigen tok slutt, fant de ut hvor jeg var. Jeg ble innkalt for å gjøre tjeneste ved fronten.

Med en liten forsyning matvarer, litt klær og en bibel gikk jeg i dekning i fjellene i nærheten. Til å begynne med kunne jeg sove utendørs, men så snudde været, og det kom en halvmeter snø. Jeg ble våt til skinnet og tok meg fram til en fjellhytte i cirka 1200 meters høyde. Jeg skalv av kulde, men klarte å tenne opp ild i peisen, slik at jeg fikk varmen igjen og fikk tørket klærne. Så sovnet jeg helt utmattet på en benk foran peisen. Like etter våknet jeg brått av en intens smerte. Jeg hadde tatt fyr! Jeg rullet meg rundt på gulvet  for å slokke flammene. Etterpå var hele ryggen min dekket av blemmer.

Med fare for å bli oppdaget snek jeg meg ned til fjellgården før daggry, men kona til bonden fortalte at nazistene jaktet på meg, og hun var så redd at hun sendte meg videre. Jeg drog til foreldrene mine. Til å begynne med var de redde for å ha meg hos seg, men til slutt lot de meg få sove på høyloftet, og mor tok seg av sårene mine. Etter bare to dager var mor og far så urolige at jeg besluttet at det ville være bedre å gjemme seg i fjellet igjen.

Den 5. mai 1945 ble jeg vekket av en høy lyd. Jeg fikk øye på allierte fly i lav høyde. Da forstod jeg at Hitlers regime var overvunnet. Jehovas ånd hadde gitt meg kraft til å utholde ubeskrivelige prøvelser. Jeg hadde erfart sannheten i ordene i Salme 55: 22, som hadde gitt meg så stor trøst da prøvelsene begynte. Jeg hadde ’kastet min byrde på Jehova’, og selv om jeg var fysisk svak hadde han holdt meg oppe mens jeg vandret «i den dype skygges dal». — Salme 23: 4.

Jehovas kraft «blir fullkommengjort i svakhet»

Etter krigen ble livet sakte, men sikkert normalt igjen. Til å begynne med gikk jeg tilbake til arbeidet på fjellgården til vennen min. Det var først etter at de amerikanske okkupasjonsstyrkene grep inn i april 1946, at jeg ble fritatt for å utføre tvangsarbeid resten av livet.

Da krigen var over, begynte kristne brødre i Bad Ischl og omegn å holde møter regelmessig. De begynte å forkynne med fornyet kraft. Jeg ble tilbudt jobb som nattevakt på en fabrikk og kunne på den måten fortsette som pioner. Til slutt slo jeg meg ned i St. Wolfgang-området, og i 1949 giftet jeg meg med Theresia Kurz, som hadde en datter fra et tidligere ekteskap. Vi var gift i 32 år, helt til min kjære kone døde i 1981. Da hadde jeg pleiet henne i over sju år.

Etter at Theresia døde, begynte jeg som pioner igjen, og det hjalp meg til å komme over tapet av henne. Jeg tjener nå som pioner og eldste i menigheten i Bad Ischl. Siden jeg sitter i rullestol, forkynner jeg i parken i Bad Ischl eller foran huset mitt. Jeg tilbyr bibelsk litteratur og forteller folk om håpet om Guds rike, og de mange fine samtalene jeg får, er til stor oppmuntring for meg.

Når jeg ser tilbake, kan jeg slå fast at alt det fryktelige jeg måtte gjennomgå, ikke har gjort meg bitter. Selvfølgelig var jeg noen ganger nedslått på grunn av alle prøvelsene, men mitt nære forhold til Jehova Gud hjalp meg til å komme igjennom slike vanskelige perioder. Herrens ord til Paulus om at ’hans kraft blir fullkommengjort i svakhet’, har vist seg å stemme i mitt tilfelle også. Nå som jeg er nesten 100 år gammel, kan jeg si som apostelen Paulus: «Jeg [finner] behag i svakheter, i fornærmelser, i nødssituasjoner, i forfølgelser og vanskeligheter, for Kristus. For når jeg er svak, da er jeg sterk.» — 2. Korinter 12: 9, 10.

[Bilder på side 25]

Arrestert av Gestapo i april 1939

Dokument fra Gestapo med anklagene mot meg, mai 1939

[Rettigheter]

Begge bildene: Privatarchiv; B. Rammerstorfer

[Bilde på side 26]

Jeg gikk i dekning i fjellene i nærheten

[Bilderettigheter på side 23]

Foto Hofer, Bad Ischl, Østerrike