Oppstandelsen — en lære som angår deg

«Jeg har det håp til Gud . . . at det skal finne sted en oppstandelse av både de rettferdige og de urettferdige.» — APOSTLENES GJERNINGER 24: 15.

1. Hva førte til at læren om oppstandelsen skapte stor uro i Sanhedrinet?

APOSTELEN PAULUS avsluttet sin tredje misjonsreise i Jerusalem i år 56. Etter at han var blitt arrestert av romerne, fikk han lov til å tre fram for den høyeste jødiske domstol, Sanhedrinet. (Apostlenes gjerninger 22: 29, 30) Da Paulus så medlemmene av denne domstolen, la han merke til at noen var saddukeere, mens andre var fariseere. Disse to gruppene hadde forskjellig syn på et sentralt spørsmål. Saddukeerne avviste læren om oppstandelsen; fariseerne godtok den. For å vise hvor han stod i denne saken, erklærte Paulus: «Menn, brødre, jeg er en fariseer, en sønn av fariseere. Det er på grunn av håpet om de dødes oppstandelse jeg blir dømt.» Dette skapte stor uro i forsamlingen. — Apostlenes gjerninger 23: 6—9.

2. Hvorfor var Paulus innstilt på å forsvare sin tro på oppstandelsen?

² Da Paulus flere år tidligere var på vei til Damaskus, fikk han et syn der han hørte Jesu røst. Paulus spurte: «Hva skal jeg gjøre, Herre?» Jesus svarte: «Reis deg, gå av sted, inn i Damaskus, og der skal det bli talt til deg om alt som det er bestemt at du skal gjøre.» Etter at Paulus var kommet til Damaskus, ble han oppsøkt av en hjelpsom kristen disippel, Ananias, som sa til ham: «Våre forfedres Gud har utvalgt deg til å lære hans vilje å kjenne og til å se Den Rettferdige [den oppstandne Jesus] og til å høre hans munns røst.» (Apostlenes gjerninger 22: 6—16) Det var ikke så rart at Paulus etter dette var innstilt på å forsvare sin tro på oppstandelsen. — 1. Peter 3: 15.

Oppstandelseshåpet blir kunngjort offentlig

3, 4. Hvordan viste Paulus at han var en trofast forsvarer av læren om oppstandelsen, og hva kan vi lære av hans eksempel?

³ Paulus ble senere ført fram for stattholderen Feliks. En viss Tertullus, «en offentlig taler», la fram jødenes sak mot Paulus og anklaget ham for å være leder for en sekt og for å egge til opprør. Som svar erklærte Paulus åpent: «Dette innrømmer jeg overfor deg, at i samsvar med den vei som de kaller en ’sekt’, på denne måten yter jeg mine forfedres Gud hellig tjeneste.» Så kom han til kjernen i saken da han videre sa: «Jeg har det håp til Gud, et håp som disse selv også har, at det skal finne sted en oppstandelse av både de rettferdige og de urettferdige.» — Apostlenes gjerninger 23: 23, 24; 24: 1—8, 14, 15.

⁴ Omkring to år senere ville Feliks’ etterfølger, Porkius Festus, forhøre fangen Paulus, og han bad kong Herodes Agrippa om å være med på det. Festus forklarte at anklagerne var uenig i Paulus’ påstand om at «en viss Jesus som var død, . . . var i live». I sitt forsvar spurte  Paulus: «Hvorfor blir det ansett for utrolig blant dere at Gud oppreiser de døde?» Så erklærte han: «Fordi jeg har fått den hjelp som er fra Gud, fortsetter jeg inntil denne dag å vitne for både små og store, men jeg sier ikke noe annet enn ting som både Profetene og Moses sa skulle finne sted, at Kristus skulle lide, og at han, som den første som skulle bli oppreist fra de døde, skulle forkynne lys både for dette folk og for nasjonene.» (Apostlenes gjerninger 24: 27; 25: 13—22; 26: 8, 22, 23) Paulus var virkelig en trofast forsvarer av læren om oppstandelsen! Vi i vår tid kan også kunngjøre med overbevisning at det skal finne sted en oppstandelse. Men hvilken reaksjon kan vi regne med å møte? Sannsynligvis den samme som den Paulus møtte.

5, 6. a) Hvilken reaksjon møtte apostlene da de forkynte om oppstandelsen? b) Hva må vi gjøre i forbindelse med at vi forkynner om oppstandelseshåpet?

⁵ Tenk over det som skjedde tidligere da Paulus besøkte Aten under sin andre misjonsreise (cirka årene 49—52). Han snakket med folk som trodde på mange guddommer, og han oppfordret dem til å legge seg på sinne at Gud hadde til hensikt å dømme den bebodde jord i rettferdighet ved en mann som Han hadde utnevnt. Denne mannen var ingen andre enn Jesus. Paulus forklarte at Gud hadde gitt en garanti for dette ved å oppreise Jesus. Hvordan var reaksjonen? Vi leser: «Da de nå hørte om en oppstandelse av de døde, begynte noen å spotte, mens andre sa: ’Vi vil høre deg tale om dette en annen gang også.’» — Apostlenes gjerninger 17: 29—32.

⁶ Den reaksjonen lignet på det Peter og Johannes opplevde like etter pinsedagen i år 33. Også her spilte saddukeerne en fremtredende rolle i meningsstriden. Apostlenes gjerninger 4: 1—4 forteller hva som skjedde: «Mens de to nå talte til folket, kom overprestene og høvedsmannen ved templet og saddukeerne over dem, irritert fordi de underviste folket og åpent forkynte oppstandelsen fra de døde i tilfellet med Jesus.» Andre reagerte derimot positivt. «Mange av dem som hadde hørt talen, trodde, og tallet på mennene ble omkring fem tusen.» Vi kan tydeligvis regne med å møte forskjellige reaksjoner når vi forkynner om oppstandelseshåpet. Av den grunn er det viktig at vi styrker vår tro på denne læren.

Troen på oppstandelsen

7, 8. a) Hvordan kan tro være forgjeves, slik det framgår av et brev til menigheten i Korint i det første århundre? b) Hvorfor kan vi si at en rett forståelse av oppstandelseshåpet skiller de sanne kristne fra de falske?

⁷ Ikke alle som ble kristne i det første århundre, syntes det var lett å godta oppstandelseshåpet. Noen som hadde vanskeligheter med det, tilhørte menigheten i Korint. Paulus skrev til dem: «Jeg har jo overgitt til dere, blant de første ting, det jeg også tok imot, at Kristus døde for våre synder i samsvar med Skriftene, og at han ble begravet, ja at han er blitt oppreist på den tredje dag i samsvar med Skriftene.» Paulus bekreftet så denne sannheten ved å påpeke at den oppstandne Kristus hadde vist seg «for mer enn fem hundre brødre på én gang», og han tilføyde at de fleste av disse fremdeles var i live. (1. Korinter 15: 3—8) Han argumenterte videre: «Når det nå blir forkynt om Kristus at han er blitt oppreist fra de døde, hvordan har det seg da at noen blant dere sier at det ikke er noen oppstandelse av de døde? Hvis det virkelig ikke er noen oppstandelse av de døde, da er heller ikke Kristus blitt oppreist. Men hvis Kristus ikke er blitt oppreist, da er jo vår forkynnelse forgjeves, og vår tro er forgjeves.» — 1. Korinter 15: 12—14.

⁸ Ja, læren om oppstandelsen er så sentral at en kristens tro er forgjeves hvis han ikke godtar oppstandelsen som en realitet. En rett  forståelse av oppstandelsen skiller de sanne kristne fra de falske. (1. Mosebok 3: 4; Esekiel 18: 4) Paulus regnet derfor læren om oppstandelsen med blant de ting som utgjør kristendommens «grunnleggende lære». La oss være fast bestemt på å «trenge fram til modenhet». «Og dette vil vi gjøre,» sier Paulus, «hvis da Gud tillater det.» — Hebreerne 6: 1—3.

Oppstandelseshåpet

9, 10. Hva sikter Bibelen til når den omtaler oppstandelsen?

⁹ For å få enda sterkere tro på oppstandelsen skal vi nå se nærmere på slike spørsmål som: Hva sikter Bibelen til når den omtaler oppstandelsen? Hvordan framhever læren om oppstandelsen Jehovas kjærlighet? Svarene på disse spørsmålene vil bringe oss nærmere Gud og samtidig hjelpe oss til å undervise andre. — 2. Timoteus 2: 2; Jakob 4: 8.

¹⁰ Ordet «oppstandelse» er en oversettelse av et gresk ord som bokstavelig betyr «å stå opp igjen». Hva ligger det i dette uttrykket? Ifølge Bibelen er oppstandelseshåpet en overbevisning om at en død person kan bli levende igjen. Bibelen viser videre at den døde blir oppreist enten med et menneskelig eller med et åndelig legeme, avhengig av om han har et jordisk eller et himmelsk håp. Vi kan ikke annet enn å beundre den kjærlighet, visdom og makt som kommer til uttrykk hos Jehova i forbindelse med det enestående oppstandelseshåpet.

11. Hva slags oppstandelseshåp har Guds salvede tjenere?

¹¹ Da Jesus ble oppreist fra de døde, fikk han et åndelig legeme som gjorde det mulig for ham å utføre tjeneste i himmelen, og et slikt legeme får også hans salvede brødre etter hvert som de blir oppreist. (1. Korinter 15: 35—38, 42—53) Sammen skal de tjene som herskere i det messianske rike, som skal innføre paradisiske forhold på jorden. Under Jesus som Øversteprest utgjør de salvede et kongelig presteskap. De skal anvende verdien av Kristi gjenløsningsoffer til gagn for menneskene i den nye, rettferdige verden. (Hebreerne 7: 25, 26; 9: 24; 1. Peter 2: 9; Åpenbaringen 22: 1, 2) I mellomtiden ønsker de av de salvede som fremdeles lever på jorden, å bevare sitt gode forhold til Gud. Når de dør, får de sin «lønn» ved å bli oppreist til udødelig liv som åndeskapninger i himmelen. (2. Korinter 5: 1—3, 6—8, 10; 1. Korinter 15: 51, 52; Åpenbaringen 14: 13) «Hvis vi er blitt forent med ham i en død som er lik hans, skal vi visselig også bli forent med ham i en oppstandelse som er lik hans,» skrev Paulus. (Romerne 6: 5) Men hva med dem som har håp om å bli oppreist til liv på jorden igjen som mennesker? Hvordan kan oppstandelseshåpet bringe dem nærmere Gud? Vi kan lære mye av Abrahams eksempel.

Oppstandelsen og vennskap med Jehova

12, 13. Hvilket solid grunnlag hadde Abraham for å tro på oppstandelsen?

¹² Abraham, som ble kalt «Jehovas venn», var virkelig en troens mann. (Jakob 2: 23)  Paulus kom tre ganger inn på Abrahams tro i sin drøftelse av trofaste menn og kvinner i Hebreerne, kapittel 11. (Hebreerne 11: 8, 9, 17) Den tredje gangen trakk han fram den tro Abraham viste da han lydig traff forberedelser til å frambære sin sønn Isak som et offer. Abraham var overbevist om at Jehova ville holde sitt løfte om å la ham få en ætt gjennom Isak. Selv om Isak skulle bli nødt til å dø som et offer, «regnet [Abraham] med at Gud til og med kunne oppreise ham fra de døde».

¹³ Etter at Jehova hadde sett hvor sterk Abrahams tro var, ordnet han det slik at Abraham kunne ofre et dyr i stedet. Isaks opplevelse tjente likevel som en illustrasjon, slik Paulus forklarte: «Derfra fikk han [Abraham] ham [Isak] også tilbake på en billedlig måte.» (Hebreerne 11: 19) Abraham hadde dessuten allerede et solid grunnlag for å tro på oppstandelsen. Hadde ikke Jehova gjenopplivet Abrahams forplantningsevne da han og hans kone Sara kom sammen i sin alderdom og fikk sønnen Isak? — 1. Mosebok 18: 10—14; 21: 1—3; Romerne 4: 19—21.

14. a) Hva ventet Abraham på, slik det framgår av Hebreerne 11: 9, 10? b) Hva må skje med Abraham for at han skal få del i Rikets velsignelser i den nye verden? c) Hvordan kan vi få del i Rikets velsignelser?

¹⁴ Paulus omtalte Abraham som en fastboende utlending som bodde i telt, og som «ventet på den byen som har virkelige grunnvoller, den som har Gud til byggmester og opphavsmann». (Hebreerne 11: 9, 10) Dette var ikke en slik bokstavelig by som Jerusalem, der Guds tempel befant seg. Nei, det var en symbolsk by. Det var Guds himmelske rike, som består av Kristus Jesus og hans 144 000 medregenter. De 144 000 i sin himmelske herlighet blir også omtalt som «den hellige by, Det nye Jerusalem», Kristi «brud». (Åpenbaringen 21: 2) Jehova innsatte Jesus som messiansk Konge i det himmelske rike i 1914 og sa til ham at han skulle herske midt iblant sine fiender. (Salme 110: 1, 2; Åpenbaringen 11: 15) For å få del i velsignelsene under Rikets styre må Abraham, «Jehovas venn», få livet tilbake. Hvis vi skal få del i Rikets velsignelser, må også vi få anledning til å leve i Guds nye verden, enten ved å være blant den store skare som overlever Harmageddon, eller ved å være blant dem som blir oppreist fra de døde. (Åpenbaringen 7: 9, 14) Men hva er grunnlaget for oppstandelseshåpet?

Guds kjærlighet er grunnlaget for oppstandelseshåpet

15, 16. a) Hvordan viser den første profetien i Bibelen hva som er grunnlaget for oppstandelseshåpet? b) Hvordan kan troen på oppstandelsen bringe oss nærmere Jehova?

¹⁵ Når vi har et nært forhold til vår kjærlige himmelske Far, når vi viser like sterk tro som Abraham, og når vi holder Guds bud, kan vi bli erklært rettferdige og bli betraktet av Jehova som hans venner. På grunn av det har vi utsikter til å få oppleve de godene som Rikets styre skal bringe. Den aller første profetien som er nedskrevet i Guds Ord, i 1. Mosebok 3: 15, viser hva som er grunnlaget for oppstandelseshåpet og for vennskap med Gud. Denne profetien forutsa at Satans hode skulle bli knust, men som kontrast til det forutsa den også at Guds kvinnes ætt skulle få sin  hæl knust. Jesus fikk billedlig talt sin hæl knust da han døde på pælen. Hans oppstandelse på den tredje dag leget denne skaden og banet veien for avgjørende tiltak mot «ham som har midlene til å volde død, det vil si Djevelen». — Hebreerne 2: 14.

¹⁶ Paulus minner oss om at «Gud anbefaler sin egen kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere». (Romerne 5: 8) Vår verdsettelse av slik ufortjent godhet bringer oss virkelig nærmere Jesus og vår kjærlige himmelske Far. — 2. Korinter 5: 14, 15.

17. a) Hvilket håp gav Job uttrykk for? b) Hva åpenbarer Job 14: 15 om Jehova, og hvilke følelser vekker det hos deg?

¹⁷ Job, en trofast mann i førkristen tid, så også fram til en oppstandelse. Han led mye for Satans hånd. I motsetning til sine falske venner, som aldri nevnte oppstandelsen, hentet Job trøst i dette håpet og spurte: «Om en sunn og sterk mann dør, kan han da leve igjen?» Som svar erklærte han selv: «Alle mitt tvangsarbeids dager skal jeg vente, til min avløsning kommer.» Han sa til sin Gud, Jehova: «Du skal rope, og jeg skal svare deg.» Og han beskrev vår kjærlige Skapers følelser slik: «Du vil lengte etter dine henders verk.» (Job 14: 14, 15) Ja, Jehova ser ivrig fram til den tiden da de trofaste kommer tilbake til livet i oppstandelsen. Når vi mediterer over den kjærlighet og ufortjente godhet han viser oss selv om vi er ufullkomne, får vi virkelig et ønske om å nærme oss ham. — Romerne 5: 21; Jakob 4: 8.

18, 19. a) Hvilke utsikter har Daniel til å få livet tilbake? b) Hva skal vi ta for oss i den neste artikkelen?

¹⁸ Profeten Daniel, som Guds engel omtalte som en ’høyt verdsatt mann’, levde et langt liv i trofast tjeneste. (Daniel 10: 11, 19) Han bevarte sin ulastelighet overfor Jehova helt fra han ble ført i landflyktighet i 617 fvt., til han døde en tid etter at han fikk et syn i 536 fvt., som var perserkongen Kyros’ tredje år. (Daniel 1: 1; 10: 1) En gang i løpet av Kyros’ tredje år fikk Daniel et syn av hvordan forskjellige verdensmakters oppkomst og fall skulle kulminere i den kommende store trengsel. (Daniel 11: 1 til 12: 13) Fordi Daniel ikke helt forstod synet, spurte han den engelen som overbrakte det til ham: «Min herre, hva vil være den siste del av disse ting?» Som svar viste engelen til «endens tid», da «de som har innsikt, skal forstå». Hvilke framtidsutsikter hadde Daniel selv? Engelen fortalte: «Du skal hvile, men du skal stå opp til din lodd ved dagenes ende.»  (Daniel 12: 8—10, 13) Daniel skal komme tilbake «i de rettferdiges oppstandelse», under Kristi tusenårige styre. — Lukas 14: 14.

¹⁹ Vi lever langt inne i endens tid og nærmere begynnelsen av Kristi tusenårige styre enn da vi først ble troende. Derfor må vi spørre oss selv: «Kommer jeg til å leve i den nye verden og omgås Abraham, Job, Daniel og andre trofaste menn og kvinner?» Det kommer vi til å gjøre, såfremt vi holder oss nær til Jehova og adlyder hans bud. I den neste artikkelen skal vi gjennomgå oppstandelseshåpet mer i detalj for å få et klart bilde av hvem som kommer til å bli oppreist.

Husker du?

• Hvilken reaksjon møtte Paulus da han gav uttrykk for sin tro på oppstandelsen?

• Hvorfor kan vi si at oppstandelseshåpet skiller de sanne kristne fra de falske?

• Hvordan vet vi at Abraham, Job og Daniel trodde på oppstandelsen?

[Studiespørsmål]

[Bilde på side 8]

Paulus gav uttrykk for sin sterke tro på oppstandelsen da han ble ført fram for stattholderen Feliks

[Bilde på side 10]

Hvorfor trodde Abraham på oppstandelsen?

[Bilde på side 12]

Job hentet trøst i oppstandelseshåpet

[Bilde på side 12]

Daniel kommer tilbake i de rettferdiges oppstandelse