Mari — en «ørkenens dronning» i oldtiden

SPILL AV

Mari — en «ørkenens dronning» i oldtiden

DEN franske arkeologen André Parrot sier følgende i sin beretning om noe som fant sted i januar 1934 i Tell Hariri ved Eufrat, ikke langt fra den lille byen Abu Kemal i Syria: «Jeg var litt ør i hodet da jeg kom inn på soverommet mitt den kvelden etter at jeg og mine medarbeidere hadde feiret vårt store hell.» Det som hadde skjedd, var at Parrot og hans medarbeidere hadde avdekket en statue som bar innskriften: «Lamgi-Mari, Maris konge, Enlils øversteprest.» De frydet seg over sitt funn.

Byen Mari var endelig blitt funnet! Hvilken interesse kan dette ha for dem som studerer Bibelen?

Hvorfor er dette av interesse?

Det var kjent fra gamle tekster at det hadde eksistert en by som het Mari, men byens nøyaktige beliggenhet hadde lenge vært en gåte. Ifølge sumeriske skrivere var Mari en kongeby, sete for et dynasti som en gang kan ha hersket over hele Mesopotamia. Mari var bygd på Eufrats bredder og hadde en strategisk beliggenhet fordi handelsveiene som forbandt Persiabukta med Assyria, Mesopotamia, Anatolia og Middelhavskysten, møttes der. Mange slags varer, blant annet trelast, metaller og stein — som det var stor mangel på i Mesopotamia — ble ført gjennom byen. Varene ble belagt med avgifter, noe som gav Mari store inntekter og dermed makt over hele området. Mari mistet senere denne makten da Syria ble erobret av Sargon, konge av Akkad.

I omkring 300 år etter at Sargon hadde erobret Mari, var byen underlagt en rekke militære ledere. Under deres herredømme oppnådde byen igjen en viss velstand, men på den tiden da den siste av disse herskerne regjerte, nemlig Zimri-Lim, gikk det nedover med Mari. Zimri-Lim forsøkte å styrke sitt rike gjennom en rekke militære erobringer, traktater og ekteskapsallianser, men omkring 1760 fvt. ble byen erobret og ødelagt av den babylonske kongen Hammurabi, som derved gjorde ende på det som Parrot kalte «en sivilisasjon som var en av de mest lysende i oldtidens verden».

Da Hammurabis troppestyrker raserte Mari, kom de uforvarende til å gjøre nåtidens arkeologer og historikere en stor tjeneste. Soldatene rev nemlig i mange tilfeller ned de øvre delene av husveggene, som bestod av ubrent teglstein, på en slik måte at de nedre delene ble begravd under et fem meter tykt lag av sammenraste murrester, med den følge at det som befant seg under dette laget, har unngått å bli ødelagt av tidens tann. Arkeologer har gravd fram ruiner av templer og palasser og funnet en mengde kulturgjenstander og tusenvis av innskrifter som kaster lys over den gamle sivilisasjonen.

Hvorfor er Maris ruiner av interesse for oss? Tenk tilbake på den tiden da patriarken Abraham levde. Abraham ble født i år 2018 fvt., 352 år etter vannflommen. Han var en etterkommer av Noah i tiende generasjon. På Guds befaling forlot Abraham sin hjemby, Ur, og drog til Karan. I år 1943 fvt., da Abraham var 75 år gammel, drog han ut fra Karan mot Kanaans land. Den italienske arkeologen Paolo Matthiae sier at «Abrahams vandring fra Ur til Jerusalem [i Kanaan] fant sted på den tiden da Mari bestod». Oppdagelsen av Mari er derfor av betydning fordi den kan hjelpe oss til å danne oss et bilde av den verden Guds trofaste tjener Abraham levde i. * — 1. Mosebok 11: 10 til 12: 4.

Hva avslører ruinene?

Religionsutøvelsen hadde en bred plass i Mari som på andre steder i Mesopotamia. Det ble regnet som en plikt for menneskene å tjene gudene. En som skulle treffe en viktig avgjørelse, søkte alltid først opplysning om gudenes vilje. Arkeologene har funnet rester av seks templer, blant annet Løvenes tempel (etter enkeltes mening et tempel for Dagan, omtalt som Dagon i Bibelen), fruktbarhetsgudinnen Isjtars helligdom og solguden Sjamasjs helligdom. I disse templene var det opprinnelig en statue av den guddommen tilbederne ofret til og påkalte. På benker i helligdommen plasserte gudsdyrkerne statuetter med smilende ansikter som forestilte dem selv i bønnestilling, i den tro at deres tilbedelseshandling derved ble forlenget. Parrot bemerker: «Statuetten var faktisk, i likhet med lysene i katolske gudstjenester i vår tid, men i enda høyere grad, et substitutt for den troende.»

Den mest imponerende oppdagelsen i Tell Hariris ruiner var restene etter et veldig slottskompleks som er oppkalt etter den siste som residerte der, kong Zimri-Lim. Den franske arkeologen Louis-Hugues Vincent beskriver dette palasset som «den gamle orientalske arkitekturs juvel». Det har et areal på over 25 mål og inneholdt omkring 300 rom og gårdsplasser. I antikken ble dette palasset betraktet som et av verdens underverker. Georges Roux sier i sin bok Ancient Iraq at «det var så berømt at kongen av Ugarit ved Syrias kyst ikke nølte med å sende sin sønn 600 kilometer innover i landet bare for at han skulle få besøke ’Zimri-Lims hus’».

Før besøkende kom fram til den romslige slottsgården i kompleksets indre, slapp de inn i det befestede palasset gjennom den eneste inngangen, som var flankert av to tårn. På en trone som befant seg på en forhøyning, satt Maris siste konge, Zimri-Lim, og behandlet militære, forretningsmessige og diplomatiske saker; her avsa han også dommer, og her tok han imot besøkende og diplomatiske utsendinger. Palasset var utstyrt med gjesterom, og gjestene ble vanligvis traktert med mat og drikke ved kongens overdådige banketter. Det ble servert stekt, grillet eller kokt kjøtt av okse, får og gasell, og det ble servert fisk og fjærfekjøtt — alt med krydrede hvitløksauser — og dessuten forskjellige grønnsaker og oster. Desserten bestod av frisk, tørket eller kandisert frukt og kaker bakt i forseggjorte former. Til å slokke tørsten med fikk gjestene servert øl eller vin.

Palasset manglet heller ikke sanitæranlegg. Det ble funnet baderom som hadde badekar av terrakotta og latriner. Gulvene og de nedre delene av veggene var påført et beskyttende lag av asfalt. Avløpsvannet ble ført ut gjennom renner av tegl, og noen teglrør som ble gjort vanntette med asfalt, var fremdeles intakte 3500 år etter at de ble lagt ned. Da tre kvinner fra det kongelige harem fikk en dødelig sykdom, ble det truffet strenge forholdsregler. En slik syk kvinne skulle isoleres og holdes i karantene. «Ingen skulle drikke av hennes beger, spise ved hennes bord, sitte på hennes stol.»

Hva kan vi lære av arkivene?

Parrot og hans medarbeidere fant omkring 20 000 tavler med akkadisk kileskrift. Tavlene var brev, statsdokumenter og forretningsdokumenter. Bare en tredjedel av disse dokumentene er blitt offentliggjort, og de fyller 28 bind. Hvilken betydning har de? Jean-Claude Margueron, som leder den arkeologiske Mari-forskningen, sier: «Før Mari-ar⁠kivene ble funnet, hadde vi nesten ingen kjennskap til områdets historie og offentlige institusjoner, og vi visste nesten ikke noe om hvordan dagliglivet artet seg i Mesopotamia og Syria ved begynnelsen av det andre årtusen. Takket være disse tavlene er det blitt mulig å skrive hele kapitler med historiske opplysninger.» Som Parrot bemerket, avslører de «overraskende likheter mellom det som sies om de folkene som er nevnt i dem, og det som Det gamle testamente forteller oss om patriarkenes tid».

De tavlene som er funnet i Mari, kaster også lys over visse passasjer i Bibelen. Tavlene vitner for eksempel om at det å ta en fiendes harem i besittelse «var i samsvar med kongelig praksis på den tiden». Det var på ingen måte noen ny tanke forræderen Akitofel framkastet da han rådde kong Davids sønn Absalom til å ha omgang med farens medhustruer. — 2. Samuelsbok 16: 21, 22.

Det har vært 41 arkeologiske ekspedisjoner i Tell Hariri siden 1933, men hittil er bare 80 av Maris 1100 mål blitt utforsket. Det vil sannsynligvis bli gjort ytterligere mange interessante oppdagelser i Mari — «ørkenens dronning» i oldtiden.

[Fotnote]

^ avsn. 8 Det er også sannsynlig at de jødene som ble ført i landflyktighet til Babylon etter Jerusalems ødeleggelse i 607 fvt., passerte Maris ruiner.

[Kart på side 10]

(Se den trykte publikasjonen)

Persiabukta

MESOPOTAMIA

Eufrat

MARI

ASSYRIA

Karan

ANATOLIA

KANAAN

Jerusalem

Middelhavet (Storhavet)

[Bilde på side 11]

I dette dokumentet omtalte Iahdun-Lim, konge i Mari, med stolthet sitt byggearbeid

[Bilde på side 11]

Ved hjelp av denne statuen av Lamgi-Mari ble Maris beliggenhet endelig fastslått

[Bilde på side 12]

Ebih-Il, Maris oppsynsmann, i bønn

[Bilde på side 12]

Et podium i palasset, hvor statuen av en gudinne kan ha stått

[Bilde på side 12]

Ruiner i Mari etter bygninger av ubrent teglstein

[Bilde på side 12]

Et baderom i palasset

[Bilde på side 13]

Seiersstelen av Naram-Sin, som erobret Mari

[Bilde på side 13]

Det er blitt funnet omkring 20 000 kileskrifttavler i ruinene av palasset

[Bilderettigheter på side 10]

[Bilderettigheter på side 11]

[Bilderettigheter på side 12]

[Bilderettigheter på side 13]

VAKTTÅRNET – STUDIEUTGAVE