Frelst, ikke ved gjerninger alene, men ved ufortjent godhet

«Dere [er] blitt frelst ved tro . . . det skyldes ikke gjerninger, for at ikke noen skulle ha grunn til å rose seg.» — EFESERNE 2: 8, 9.

1. Hvorfor passer det seg ikke at kristne mennesker roser seg av sine prestasjoner?

MANGE mennesker i vår tid tenker med stolthet på sine prestasjoner og er ofte snare til å rose seg av dem. Det må de kristne passe seg for. De må unngå å legge for stor vekt på sine egne prestasjoner, også slike som har å gjøre med den sanne tilbedelse. Selv om de gleder seg over det Jehovas folk utretter som et hele, legger de ikke vekt på den rolle de selv har spilt i denne forbindelse. De er klar over at når det gjelder tjenesten for Jehova, er rette motiver viktigere enn personlige prestasjoner. Enhver som til slutt får det evige livs gave, vil få den ved tro og ved Guds ufortjente godhet, ikke på grunn av sine egne prestasjoner. — Lukas 17: 10; Johannes 3: 16.

2, 3. Angående hva roste Paulus seg, og hvorfor?

² Apostelen Paulus var klar over dette. Etter at han tre ganger hadde bedt om å bli fri for «en torn i kjødet», fikk han følgende svar fra Jehova: «Min ufortjente godhet er nok for deg; for min kraft blir fullkommengjort i  svakhet.» Paulus godtok ydmykt Jehovas avgjørelse og sa: «Med den største glede vil jeg derfor heller rose meg hva mine svakheter angår, for at Kristi kraft kan forbli over meg som et telt.» Vi bør ha et ønske om å etterligne Paulus’ ydmyke holdning. — 2. Korinter 12: 7—9.

³ Selv om Paulus utmerket seg ved sin innsats i den kristne tjeneste, erkjente han at det han utrettet, ikke skyldtes spesielle evner han selv hadde. Han sa med beskjedenhet: «Til meg, en mann som er mindre enn den minste av alle hellige, ble denne ufortjente godhet gitt — at jeg skulle forkynne det gode budskap om Kristi uutgrunnelige rikdom for nasjonene.» (Efeserne 3: 8) Det er ikke noe her som tyder på at han hadde en brautende eller hovmodig holdning og mente at han var helligere enn andre. «Gud står de hovmodige imot, men han gir de ydmyke ufortjent godhet.» (Jakob 4: 6; 1. Peter 5: 5) Følger vi Paulus’ eksempel, slik at vi ydmykt betrakter oss selv som mindre enn de minste av våre brødre?

’Anse de andre for å være høyere enn dere selv’

4. Hvorfor kan det noen ganger være vanskelig å anse andre for å være høyere enn oss selv?

⁴ Apostelen Paulus sa til de kristne: «Gjør da min glede fullstendig ved at dere . . . ikke gjør noe av stridslyst eller av selvopptatthet, men med et ydmykt sinn anser de andre for å være høyere enn dere selv.» (Filipperne 2: 2, 3) Dette kan være en utfordring, spesielt hvis vi har stort ansvar. Kanskje det faller vanskelig fordi vi til en viss grad er blitt påvirket av den konkurranseånd som er så alminnelig i verden i vår tid. Kanskje vi som barn ble opplært til å konkurrere med våre søsken hjemme eller med våre klassekamerater på skolen. Vi ble kanskje stadig oppfordret til å henge i for å oppnå den heder å bli skolens beste idrettsutøver eller beste elev. Det er selvfølgelig rosverdig at vi yter vårt beste i alle gjøremål som er av det gode. Dette er noe de kristne bør gjøre, ikke for å henlede oppmerksomheten på seg selv på en upassende måte, men for å få fullt utbytte av det de holder på med, og kanskje også være til hjelp for andre. Det kan imidlertid være fare på ferde hvis man alltid streber etter å bli nummer én. Hvordan det?

5. Hva kan en uhemmet konkurranseånd føre til?

⁵ En som drives av en uhemmet konkurranseånd eller en egoistisk ånd, kan bli respektløs og arrogant. Han kan komme til å misunne andre deres evner og muligheter. I Ordspråkene 28: 22 står det: «En mann med et misunnelig øye haster etter verdifulle ting, men han vet ikke at armod vil komme over ham.» Han kan til og med bli så overmodig at han trakter etter stillinger som han ikke har rett til å ha. For å rettferdiggjøre sine handlinger begynner han kanskje å klage og kritisere andre — noe de kristne bør vokte seg for. (Jakob 3: 14—16) Han risikerer å utvikle en egosentrisk holdning.

6. Hvordan advarer Bibelen mot konkurranseånd?

⁶ Bibelen sier derfor til de kristne: «La oss  ikke bli selvopptatte, så vi egger hverandre til konkurranse og misunner hverandre.» (Galaterne 5: 26) Apostelen Johannes skrev om en medkristen som åpenbart hadde utviklet en slik holdning: «Jeg skrev noe til menigheten, men Diotrefes, som gjerne vil ha den fremste plassen blant dem, tar ikke imot noe fra oss med respekt. Derfor vil jeg, hvis jeg kommer, minne om hans gjerninger, som han fortsetter å gjøre, idet han snakker om oss med onde ord.» Det er virkelig trist når en kristen synker så dypt. — 3. Johannes 9, 10.

7. Hva må en kristen forsøke å unngå i dagens konkurransepregede arbeidsliv?

⁷ Det er naturligvis ikke realistisk å tro at en kristen kan unngå all konkurransepreget virksomhet fullstendig. Ens verdslige arbeid kan for eksempel innebære konkurranse på det økonomiske område med andre personer eller bedrifter som framstiller lignende produkter eller tilbyr lignende tjenester. Men også i et slikt tilfelle må en kristen drive sin virksomhet i en ånd preget av respekt, kjærlighet og hensynsfullhet. Han vil ikke benytte seg av ulovlige eller ukristne metoder, og han må akte seg så han ikke først og fremst blir kjent for å være et hensynsløst konkurransemenneske. Han vil ikke synes at det viktigste i livet er å være nummer én i alle henseender. Når det er slik i forbindelse med verdslige gjøremål, er det klart at det er av enda større betydning i forhold som har med tilbedelsen å gjøre.

«Ikke i sammenligning med en annen»

8, 9. a) Hvorfor har kristne eldste ingen grunn til å konkurrere med hverandre? b) Hvorfor gjelder 1. Peter 4: 10 alle Guds tjenere?

⁸ Hvilken holdning de kristne bør ha i sin tilbedelse, framgår av følgende inspirerte ord: «La hver enkelt prøve sin egen gjerning, og så skal han ha grunn til å juble i forhold til seg selv alene, og ikke i sammenligning med en annen.» (Galaterne 6: 4) Når de eldste i menigheten erkjenner at de ikke står i et konkurranseforhold til hverandre, arbeider de nært sammen som gruppe. De gleder seg over hva hver enkelt kan bidra med til beste for hele menigheten. På den måten unngår de splittende konkurranse, og ved sin enhet utgjør de også et godt eksempel for resten av menigheten.

⁹ På grunn av sin alder, sin erfaring eller sine naturlige evner kan noen eldste være dyktigere enn andre, eller de kan kanskje ha større innsikt. De eldste har derfor forskjellige former for ansvar i Jehovas organisasjon. I stedet for å sammenligne seg med andre bør de huske denne veiledningen: «Alt etter som hver enkelt har fått en gave, skal dere bruke den til å tjene hverandre som gode forvaltere av Guds ufortjente godhet, som kommer til uttrykk på forskjellige måter.» (1. Peter 4: 10) Dette skriftstedet gjelder faktisk alle Jehovas tjenere, for til en viss grad har de alle fått den  gave som består i nøyaktig kunnskap, og de kan alle glede seg over å delta i den kristne tjeneste.

10. Hva må til for at vår hellige tjeneste skal være til behag for Jehova?

¹⁰ Hvis vår hellige tjeneste skal være til behag for Jehova, må den utføres med kjærlighet og hengivenhet og ikke utnyttes som et middel til å opphøye oss over andre. Det er derfor viktig å ha et likevektig syn på det vi gjør for å fremme den sanne tilbedelse. Ingen mennesker kan bedømme andres motiver nøyaktig, men Jehova «bedømmer hjerter». (Ordspråkene 24: 12; 1. Samuelsbok 16: 7) Vi bør derfor av og til granske oss selv og spørre: Hva er mitt motiv for å tjene Gud? — Salme 24: 3, 4; Matteus 5: 8.

Det rette syn på vår gjerning

11. Hvilke spørsmål i forbindelse med vår tjeneste kan det være fornuftig å tenke over?

¹¹ I hvilken grad bør vi være opptatt av våre trosgjerninger, når det er slik at det er vårt motiv som er det aller viktigste? Hvis vi utfører vår tjeneste med det rette motiv, er det da virkelig nødvendig å holde regning med hva vi gjør, eller hvor mye? Dette er rimelige spørsmål, siden vi ikke ønsker å la tall bety mer enn trosgjerninger eller å la det å ha en god rapport bli det vesentlige i forbindelse med vår kristne virksomhet.

12, 13. a) Nevn noen grunner til at vi holder regning med den felttjenesten vi utfører. b) Hva kan vi glede oss over når vi ser på verdensrapporten over forkynnelsesarbeidet?

¹² Legg merke til hva det står i boken Organisert for å gjøre Jehovas vilje: «Jesu Kristi første etterfølgere var interessert i rapporter om forkynnelsesarbeidets framgang. (Mark. 6: 30) Ifølge Apostlenes gjerninger var det omkring 120 disipler til stede da den hellige ånd ble utøst på pinsedagen. Snart økte tallet på disipler til 3000 og deretter til 5000. . . . (Apg. 1: 15; 2: 5—11, 41, 47; 4: 4; 6: 7) Tenk så oppmuntrende det må ha vært for disiplene å høre om denne økningen!» Av samme grunn forsøker Jehovas vitner i vår tid å holde nøyaktig regning med det som blir utrettet over hele verden som en oppfyllelse av Jesu ord: «Og dette gode budskap om riket skal bli forkynt på hele den bebodde jord til et vitnesbyrd for alle nasjonene; og så skal enden komme.» (Matteus 24: 14) De rapportene  som kommer inn, gir et godt bilde av det som blir utrettet på verdensbasis. De viser hvor det trengs hjelp, og hva slags og hvor mye litteratur det er behov for til fremme av forkynnelsesarbeidet.

¹³ Det at vi rapporterer den tjenesten vi utfører, gjør det mulig for oss å være mer effektive i vår forkynnelse av det gode budskap om Riket. Er det ikke også til oppmuntring for oss når vi hører om det arbeidet våre brødre utfører andre steder i verden? Rapporter om vekst og økning rundt omkring i verden fyller oss med glede, ansporer oss til større virksomhet og vitner om at vi har Jehovas velsignelse. Det er også en glede å vite at vår personlige rapport inngår i den samlede verdensrapporten. Det vi har bidratt med, er lite i forhold til den samlede rapporten, men det blir ikke oversett av Jehova. (Markus 12: 42, 43) Husk at uten din rapport ville den samlede verdensrapporten være ufullstendig.

14. Hva hører med til vår tilbedelse av Jehova i tillegg til det at vi forkynner og underviser?

¹⁴ For de enkelte forkynnerne innebærer naturligvis det at de oppfyller sine forpliktelser som innviede tjenere for Jehova, mye mer enn det som framgår av rapportene deres. Rapportene viser for eksempel ikke noe om hva de har gjort når det gjelder personlig bibelstudium, det å være til stede ved og delta i kristne møter, det å ta hånd om oppgaver i menigheten, det å bistå trosfeller som trenger hjelp, det å støtte det verdensomfattende arbeidet for Riket og så videre. Selv om vår felttjenesterapport spiller en viss rolle og hjelper oss til å fortsette å delta med iver i forkynnelsesarbeidet og ikke bli trege, må vi betrakte den i det rette perspektiv. Den må ikke oppfattes som en slags åndelig passerseddel som viser at vi er berettiget til å få evig liv.

«Nidkjært til gode gjerninger»

15. Hvorfor er det nødvendig med gjerninger selv om gjerninger alene ikke kan frelse oss?

¹⁵ Selv om det er slik at våre gjerninger alene ikke kan frelse oss, er det klart at de er nødvendige. Det er derfor de kristne blir kalt «et folk som er helt hans eget, nidkjært til gode gjerninger», og det er derfor de blir oppfordret til å «tenke på hverandre for å oppgløde til kjærlighet og gode gjerninger». (Titus 2: 14; Hebreerne 10: 24) En annen bibelskribent, Jakob, sier kort og godt: «Liksom kroppen er død uten ånd, så er også troen død uten gjerninger.» — Jakob 2: 26.

16. Hva er enda viktigere enn gjerninger, men hva bør vi vokte oss for?

¹⁶ Gode gjerninger er altså viktige, men de motivene de blir utført med, er enda viktigere. Det vil derfor være forstandig at vi av og til gransker våre motiver. Vi må imidlertid vokte oss for å dømme andre, for ingen mennesker kan kjenne andres motiver fullt ut. Tenk over spørsmålet: «Hvem er du som dømmer en annens hustjener?» Og tenk over det innlysende svaret: «For sin egen herre står eller faller han.» (Romerne 14: 4) Jehova,  alles Herre, og den Dommer han har utnevnt, Kristus Jesus, skal dømme oss — ikke bare på grunnlag av våre gjerninger, men også på grunnlag av våre motiver, våre muligheter, vår kjærlighet og vår hengivenhet. Det er bare Jehova og Kristus Jesus som nøyaktig kan bedømme om vi har fulgt den oppfordringen som de kristne får gjennom apostelen Paulus: «Gjør ditt ytterste for å framstille deg godkjent for Gud, som en arbeider som ikke har noe å skamme seg over, som bruker sannhetens ord på rette måte.» — 2. Timoteus 2: 15; 2. Peter 1: 10; 3: 14.

17. Hvorfor bør vi tenke på Jakob 3: 17 samtidig med at vi forsøker å gjøre vårt beste?

¹⁷ Jehova er rimelig med hensyn til hva han venter av oss. Ifølge Jakob 3: 17 er «visdommen ovenfra» blant annet «rimelig». Vil det ikke være både klokt og godt hvis vi etterligner Jehova i denne henseende? Vi bør derfor ikke vente urimelig mye av oss selv eller våre brødre eller stille krav som det er umulig å oppfylle.

18. Hva kan vi se fram til når vi har et likevektig syn på våre gjerninger og på Jehovas ufortjente godhet?

¹⁸ Så lenge vi fortsetter å ha et likevektig syn på våre trosgjerninger og på Jehovas ufortjente godhet, kommer vi til å bevare den gleden som kjennetegner Jehovas sanne tjenere. (Jesaja 65: 13, 14) Vi kan glede oss over de velsignelser som Jehova øser ut over sitt folk som et hele, uansett hvor mye vi personlig er i stand til å gjøre. I «bønn og påkallelse sammen med takksigelse» vil vi anmode ham om å hjelpe oss til å yte vårt beste. Det vil utvilsomt føre til at «Guds fred, som overgår all tanke», kommer til å vokte våre hjerter og våre forstandsevner ved Kristus Jesus. (Filipperne 4: 4—7) Ja, vi kan finne trøst og oppmuntring i å vite at vi kan bli frelst, ikke ved gjerninger alene, men på grunn av Jehovas ufortjente godhet.

Kan du forklare hvorfor de kristne

• må unnlate å skryte av egne bedrifter?

• må unngå konkurranseånd?

• rapporterer det arbeidet de utfører som kristne forkynnere?

• må unngå å dømme sine trosfeller?

[Studiespørsmål]

[Bilde på side 15]

«Min ufortjente godhet er nok for deg»

[Bilder på sidene 16 og 17]

De eldste gleder seg over hva hver enkelt kan bidra med til menighetens beste

[Bilder på sidene 18 og 19]

Uten din rapport ville den samlede rapporten være ufullstendig