Livshistorie

«Livet nå» gir meg stor glede!

FORTALT AV TED BUCKINGHAM

Jeg hadde vært heltidsforkynner i seks år og gift i seks måneder da jeg plutselig fikk poliomyelitt. Det var i 1950, og jeg var bare 24 år. Ni måneder på sykehus gav meg nok av tid til å tenke over livet mitt. Hvordan ville framtiden bli for min kone, Joyce, og meg, med mine nye fysiske begrensninger?

I 1938 fikk far, som ikke var religiøs, en utgave av boken Fremtidens Regering. * Det var sannsynligvis de politiske urolighetene og utsikten til en ny krig som fikk ham til å skaffe seg den. Så vidt jeg vet, leste han aldri boken, men min svært religiøse mor gjorde det. Og hun reagerte straks på bokens budskap. Hun meldte seg ut av den anglikanske kirke, og til tross for motstand fra far ble hun et trofast vitne for Jehova, og det fortsatte hun å være helt til hun døde i 1990.

Mor tok meg med på mitt første kristne møte i en Rikets sal i Epsom, sør for London. Menigheten holdt møter i en tidligere butikk, og vi lyttet til et opptak av en tale av J.F. Rutherford, som førte tilsyn med Jehovas vitners arbeid på den tiden. Det gjorde dypt inntrykk på meg.

Den harde bombingen under blitsen i London utgjorde en økende fare. I 1940 bestemte derfor far at vi skulle flytte til et tryggere sted — til Maidenhead, en liten by, 45 kilometer vest for London. Det var bra for oss, for de 30 medlemmene av menigheten der  gav oss mye oppmuntring. Fred Smith, en trofast kristen som ble døpt i 1917, tok meg under sine vinger og lærte meg å bli en dyktigere forkynner. Jeg er fortsatt takknemlig for hans gode eksempel og kjærlige hjelp.

Jeg begynner i heltidstjenesten

En kald dag i mars 1941, da jeg var 15 år, ble jeg døpt i elven Themsen. Min storebror, Jim, hadde da begynt som heltidsforkynner. I dag bor han og hans kone, Madge, i Birmingham, etter å ha brukt det meste av livet i Jehovas tjeneste i krets- og områdetjenesten i hele Storbritannia. Min yngre søster, Robina, og mannen hennes, Frank, er også trofaste tjenere for Jehova.

Jeg arbeidet som regnskapsfører for en klesprodusent. En dag kalte direktøren meg inn på kontoret sitt for å tilby meg stillingen som innkjøper for firmaet med muligheten til å gjøre en lovende karriere. Men jeg hadde en stund tenkt på å følge min brors eksempel, så jeg avslo høflig min arbeidsgivers tilbud og forklarte ham hvorfor. Til min overraskelse roste han meg varmt fordi jeg ønsket å gå inn for en slik givende kristen virksomhet. Etter et områdestevne i Northampton i 1944 begynte jeg derfor som heltidsforkynner.

Mitt første oppdrag var i Exeter i grevskapet Devon. Denne byen var da etter hvert begynt å komme seg på fote igjen etter krigens bombing. Jeg delte leilighet med to andre pionerer som bodde der fra før, Frank og Ruth Middleton, som var svært snille mot meg. Jeg var bare 18 år og hadde liten erfaring med å vaske klær og lage mat, men det gikk bedre etter hvert som jeg fikk utviklet mine ferdigheter.

Min samarbeidspartner i forkynnelsen var Victor Gurd, en ire på 50 år, som hadde forkynt siden 1920-årene. Han lærte meg å sette opp en god timeplan, å utvikle en dypere interesse for bibellesning og å forstå verdien av forskjellige bibeloversettelser. I løpet av disse formende årene var Victors trofaste eksempel akkurat det jeg trengte.

En utfordring å være nøytral

Det nærmet seg slutten på krigen, men myndighetene fortsatte å innkalle unge menn til militærtjeneste. Jeg hadde møtt fram for en domstol i 1943 i Maidenhead og tydelig forklart at jeg som en kristen forkynner ønsket å bli fritatt for militærtjeneste. Selv om min anke ble avvist, bestemte jeg meg for å flytte til Exeter og begynne som heltidsforkynner. Det var derfor i Exeter at jeg til slutt ble innkalt til å møte for den lokale domstol. Da dommeren dømte meg til seks måneders tvangsarbeid i fengsel, sa han at han var lei for at han ikke kunne idømme meg en lengre straff. Etter at jeg hadde sonet straffen, ble jeg sendt tilbake til fengselet for ytterligere fire måneder.

Siden jeg var det eneste vitnet for Jehova i fengselet, kalte vokterne meg «Jehova». Det var veldig rart å måtte svare når det navnet ble ropt opp, men for en fordel det var å høre Guds navn bli ropt ut dag etter dag! Det gjorde det kjent for de andre innsatte at det var på grunn av mitt samvittighetsfulle standpunkt som et av Jehovas vitner at jeg var midt iblant dem. Senere ble Norman Castro sendt til det samme fengselet, og navnet ble forandret. Vi ble da kalt Moses og Aron.

Jeg ble flyttet fra Exeter til Bristol og til slutt til Winchester fengsel. Forholdene var  ikke alltid så behagelige, men det hjalp å ha humoristisk sans. Norman og jeg var glad for å kunne feire minnehøytiden sammen mens vi var i Winchester. Francis Cooke, som besøkte oss i fengselet, holdt en fin tale for oss.

Forandringer i etterkrigsårene

På områdestevnet i Bristol i 1946, da boken «Gud er sanndru», et hjelpemiddel til bibelstudium, ble utgitt, traff jeg en pen ung pike, Joyce Moore, som også var pioner i Devon. Vennskapet vårt utviklet seg, og vi giftet oss fire år senere i Tiverton, der jeg hadde bodd siden 1947. Vårt første hjem var et rom vi leide for 15 shilling i uken [et beløp som i dag svarer til omkring ni kroner]. Det var et flott liv!

Ikke lenge etter flyttet vi sørover til Brixham, en sjarmerende havneby der teknikken med å fiske med trål først ble utviklet. Men vi hadde ikke vært der så lenge da jeg ble rammet av polio mens vi var på vei til et områdestevne i London. Jeg falt i koma. Som nevnt tidligere ble jeg etter ni måneder til slutt utskrevet fra sykehuset. Den høyre hånden og begge bena var alvorlig angrepet, noe de fortsatt er, og jeg måtte bruke spaserstokk. Min kjære kone var min faste, blide følgesvenn og til stor oppmuntring, spesielt fordi hun klarte å fortsette i heltidstjenesten. Men hva skulle vi gjøre nå? Jeg lærte snart at Jehovas hånd ikke er for kort.

Året etter var vi på et kretsstevne i Wimbledon i London. Da klarte jeg å gå uten stokk. Der traff vi Pryce Hughes, som førte tilsyn med arbeidet i Storbritannia. Straks han så meg, sa han: «Hei! Vi vil gjerne at du skal begynne i kretstjenesten!» Jeg kunne ikke ha fått noen større oppmuntring! Men var jeg frisk nok? Både Joyce og jeg lurte på det, men etter en ukes opplæring og med full tillit til Jehova var vi på vei tilbake til Sørvest-England, der jeg skulle tjene som kretstilsynsmann. Jeg var bare 25 år, men jeg husker fortsatt med stor takknemlighet den vennligheten og tålmodigheten som vitnene der viste meg, og som var til så stor hjelp for meg.

Av alle de forskjellige grenene av den teokratiske virksomhet, erfarte Joyce og jeg at det å besøke menighetene var det som virkelig knyttet oss til våre kristne brødre og søstre.  Vi hadde ikke bil, så vi reiste enten med tog eller buss. Selv om jeg fortsatt holdt på å tilpasse meg de begrensningene jeg hadde på grunn av sykdommen, gledet vi oss over våre tjenesteprivilegier helt fram til 1957. Det var et tilfredsstillende liv, men det året fikk vi enda en utfordring.

Misjonærtjeneste

Vi syntes det var spennende å bli innbudt til å gjennomgå den 30. klassen ved Gilead-skolen. Jeg taklet lammelsene mine bra, så Joyce og jeg tok med glede imot denne innbydelsen. Vi visste av erfaring at Jehova alltid gir oss styrke når vi ønsker å gjøre hans vilje. Fem måneder med intensiv opplæring på Vakttårnets bibelskole Gilead, som lå i det vakre landskapet i South Lansing i staten New York, gikk fort. Elevene var hovedsakelig ektepar i reisetjenesten. Da klassen ble spurt om noen ville melde seg frivillig til misjonærtjeneste i utlandet, var vi blant dem som gjerne ville det. Hvilket land skulle vi reise til? Til Uganda i Øst-Afrika!

Siden Jehovas vitners arbeid var forbudt i Uganda på den tiden, fikk jeg det råd at jeg skulle bosette meg i landet og finne et verdslig arbeid. Etter en lang reise med tog og båt kom vi fram til Kampala i Uganda. Immigrasjonsmyndighetene var ikke glad for å se oss og gav oss bare tillatelse til å være der i noen få måneder. Deretter fikk vi ordre om å dra. Fra hovedkontoret fikk vi beskjed om å reise til Nord-Rhodesia (nå Zambia). Der hadde vi den glede å treffe igjen fire av våre klassekamerater fra Gilead — Frank og Carrie Lewis og Hayes og Harriet Hoskins. Kort tid senere fikk vi i oppdrag å reise til Sør-Rhodesia (nå Zimbabwe).

Vi reiste med tog, og før vi kom fram til Bulawayo, fikk vi vårt første glimt av de praktfulle Victoriafallene. Vi bodde en stund hos familien McLuckie, som var blant de første vitnene som bosatte seg der. Det var en stor glede å bli godt kjent med dem i løpet av de neste 16 årene.

Vi tilpasser oss forandringene

Etter to ukers opplæring for å bli kjent med det afrikanske distriktet ble jeg utnevnt til å tjene som områdetilsynsmann. Å forkynne i den afrikanske bushen innebar at vi måtte ha med oss vann, mat, sengeutstyr, klær, filmframviser og generator, en stor skjerm og annet nødvendig utstyr. Alt dette ble stuet på en lastebil som var solid nok til å bringe oss gjennom det ulendte terrenget.

Jeg samarbeidet med de afrikanske kretstilsynsmennene, mens Joyce med glede hjalp  deres koner og barn, som også var med. Å gå ute på de afrikanske gresslettene kan være slitsomt, spesielt i varmen om dagen, men jeg fant snart ut at det var lettere å mestre mine fysiske begrensninger i dette klimaet, og det var jeg glad for.

Folk var generelt sett fattige. Mange var sterkt opptatt av tradisjoner og overtro og praktiserte polygami, men de viste dyp respekt for Bibelen. I noen områder ble menighetens møter holdt under store, skyggefulle trær, og om kvelden brukte man oljelamper som var hengt opp, til belysning. Vi hadde alltid en følelse av ærefrykt når vi studerte Guds Ord direkte under stjernehimmelen, en så storslått del av skaperverket.

Å vise Selskapet Vakttårnets filmer under afrikanske forhold var enda en uforglemmelig opplevelse. En menighet kunne kanskje bestå av 30 vitner, men ved disse anledningene visste vi at det ofte kunne være over 1000 til stede!

I tropene kan man selvfølgelig bli syk fra tid til annen, men det er hele tiden viktig å ha en positiv innstilling. Joyce og jeg lærte å takle det ganske bra — jeg taklet mine sporadiske malariaanfall, og Joyce mestret sykdom forårsaket av amøber.

Senere fikk vi i oppdrag å tjene på avdelingskontoret i Salisbury (nå Harare), der det var et privilegium å samarbeide med andre trofaste tjenere for Jehova, blant andre Lester Davey og George og Ruby Bradley. Myndighetene utnevnte meg til vigselsmann, noe som gjorde at jeg kunne vie de afrikanske brødrene, og dermed styrke de kristne ekteskapsbånd i menighetene. Noen år senere fikk jeg enda et privilegium. Jeg skulle besøke alle de menighetene som ikke snakket et bantu-språk. I mer enn ti år gledet Joyce og jeg oss over å bli kjent med våre brødre på denne måten og være vitne til deres åndelige framgang. I løpet av den tiden besøkte vi også våre brødre i Botswana og Mosambik.

Vi flytter igjen

Etter mange lykkelige år i det sørlige Afrika, ble vi i 1975 bedt om å dra til Sierra Leone i Vest-Afrika. Vi flyttet inn på avdelingskontoret der for å ta fatt på våre nye oppgaver, men dette varte ikke lenge. Jeg ble syk og svak på grunn av et alvorlig malariaanfall og måtte til slutt få behandling i London. Der fikk jeg det råd at jeg ikke burde reise tilbake til Afrika. Vi syntes det var trist, men Joyce og jeg ble ønsket varmt velkommen som medlemmer av Betel-familien i London. De mange afrikanske brødrene i flere av menighetene i London fikk oss også til å føle oss hjemme. Etter hvert som helsen min ble bedre, tilpasset vi oss en ny rutine, og jeg ble bedt om å føre tilsyn med innkjøpsavdelingen. Med alle de utvidelsene vi har hatt i de påfølgende årene, har dette vært en spennende oppgave.

I begynnelsen av 1990-årene ble min kjære Joyce syk. Hun fikk en sykdom i de motoriske nervecellene og døde i 1994. Hun var en kjærlig, lojal og trofast kone og var alltid villig til å tilpasse seg de skiftende omstendighetene vi opplevde sammen. For å kunne takle et slikt tap har jeg erfart at det er viktig å bevare et klart åndelig syn og fortsette å se framover. Jeg setter min lit til Jehova og bestreber meg på å holde fast ved en god teokratisk timeplan, som innbefatter å forkynne, og det hjelper meg til å holde mitt sinn opptatt. — Ordspråkene 3: 5, 6.

Å tjene på Betel er et privilegium og en fin måte å leve på. Det er så mange unge å samarbeide med, og vi erfarer mange gleder sammen. Én velsignelse er alle de besøkende som kommer hit til London. Noen ganger treffer jeg nære venner fra min tjeneste i Afrika, og gode minner kommer tilbake. Alt dette hjelper meg til å glede meg fullt ut over «livet nå», og med tillit og håp se fram til det livet «som skal komme». — 1. Timoteus 4: 8.

[Fotnote]

[Bilde på side 25]

Mor og jeg i 1946

[Bilde på side 26]

Joyce og jeg da vi giftet oss i 1950

[Bilde på side 26]

På et områdestevne i Bristol i 1953

[Bilder på side 27]

Vi tjener en isolert gruppe (over) og en menighet (til venstre) i Sør-Rhodesia, nå Zimbabwe