«Jehovas sverd og Gideons!»

EN GANG i dommertiden var israelittene i en fortvilet situasjon. Deres fiender var tallrike som gresshopper og raserte fruktbare marker. I sju år på rad kom horder av midjanitter, amalekitter og østerlendinger ridende på kameler og invaderte landet nettopp på den tiden da det som var sådd, hadde begynt å spire. Inntrengernes hjorder spredte seg for å finne beitesteder og fortærte alt grønt. Israelittene hadde verken esler, okser eller sauer. Midjanittenes skrekkvelde var så forferdelig at de utarmede israelittene måtte gjøre bruk av underjordiske forrådssteder i fjell og huler og på vanskelig tilgjengelige steder.

Hvordan hadde de havnet i en slik vanskelig situasjon? Det frafalne Israel tjente falske guder. Jehova hadde derfor overgitt dem til undertrykkerne. Da Israels sønner ikke lenger kunne holde ut, ropte de til Jehova om hjelp. Ville han da høre på dem? Hva kan vi lære av det israelittene opplevde? — Dommerne 6: 1—6.

En forsiktig jordbruker eller en ’tapper veldig mann’?

Israelittiske jordbrukere pleide under normale forhold å treske hvete med okser og sleder på åpne steder hvor vinden kunne få tak og blåse agnene vekk fra kornet. En slik framgangsmåte ville tiltrekke seg altfor stor oppmerksomhet når inntrengere var på ferde for å krafse til seg landets avkastning. For å unngå midjanittenes oppmerksomhet tresket Gideon hvete i en vinpresse — sannsynligvis en stor fordypning som var hogd ut i fjellet. (Dommerne 6: 11) Der var det trolig bare mulig å banke rent mindre mengder korn med en kjepp. Gideon gjorde det beste ut av omstendighetene.

Forestill deg hvor overrasket Gideon må ha blitt da Jehovas engel viste seg for ham og sa: «Jehova er med deg, du tapre veldige mann.» (Dommerne 6: 12) Gideon følte seg antagelig alt annet enn tapper og veldig der han stod og tresket korn i all hemmelighet i en vinpresse. Men disse ordene viste at Gud hadde tillit til at Gideon kunne være en tapper leder i Israel. Likevel trengte Gideon selv å bli overbevist.

Da Jehova gav ham i oppdrag å «frelse Israel av Midjans hånd», sa Gideon beskjedent: «Unnskyld meg, Jehova. Med hva skal jeg frelse Israel? Se, min tusengruppe er den ringeste i Manasse, og jeg er den minste i min fars hus.» Gideon opptrådte forsiktig og bad om å få et tegn på at Jehova ville være med ham og hjelpe ham til å slå Midjan, og Jehova var villig til å oppfylle hans rimelige ønske om en slik forsikring. Gideon la så en gave fram for den engelen som hadde oppsøkt ham, og offeret ble fortært av en ild som steg opp fra klippen. Etter at Jehova hadde dempet Gideons frykt, bygde Gideon et alter der på stedet. — Dommerne 6: 12—24.

«La Ba’al forsvare sin sak»

Israelittenes største problem bestod ikke i at midjanittene undertrykte dem. Det bestod i at de var i trelldom under sin dyrkelse av Ba’al. Jehova er «en nidkjær Gud», og ingen kan tjene ham på en antagelig måte samtidig med at de dyrker andre guder. (2. Mosebok 34: 14) Jehova gav derfor Gideon befaling om å rive ned det alteret for Ba’al som hans far hadde, og hogge ned den hellige pælen som stod ved siden av det. Fordi Gideon fryktet for hvordan hans far og andre ville reagere hvis han gjorde dette om dagen, fikk han med seg ti tjenere og gjorde det om natten.

 Gideons forsiktighet var på sin plass, for da stedets Ba’al-dyrkere oppdaget «helligbrøden», forlangte de at Gideon skulle bøte med livet. Gideons far, Joasj, resonnerte imidlertid med disse menneskene med en uangripelig logikk og sa at hvis Ba’al var Gud, så ville han være i stand til å forsvare seg selv. Deretter gav han sin sønn det passende navnet Jerubba’al, som betyr «la Ba’al forsvare sin sak». — Dommerne 6: 25—32.

Gud velsigner alltid sine tjenere når de modig tar standpunkt for den sanne tilbedelse. Det som skjedde da midjanittene og deres forbundsfeller på nytt invaderte israelittenes område, var at «Jehovas ånd innhyllet Gideon». (Dommerne 6: 34) Under innflytelse av Guds ånd, hans virksomme kraft, kalte Gideon sammen mannskaper fra stammene Manasse, Asjer, Sebulon og Naftali. — Dommerne 6: 35.

Forberedelse til handling

Selv om Gideon nå hadde en hær på 32 000 mann, bad han Jehova om et tegn. Hvis ull som var lagt ut på treskeplassen, ble våt av dugg, mens det ellers var tørt på jorden, skulle det vise at Jehova ville frelse Israel gjennom Gideon. Jehova lot dette miraklet skje, og Gideon bad om et nytt tegn — om at ullen skulle holde seg tørr, mens det kom dugg på jorden, og også dette ønsket ble oppfylt. Var Gideon overdrevent forsiktig? Tydeligvis ikke, for Jehova lot ham få den forsikringen han bad om. (Dommerne 6: 36—40) Vi venter ikke å oppleve slike mirakler i vår tid, men vi kan likevel få Jehovas veiledning og forsikring om støtte, nemlig gjennom hans Ord.

Gud sa nå at Gideons hær var for stor. Hvis israelittene beseiret sine fiender med en så stor hær, kunne de komme til å skryte av at de hadde frelst seg selv. Det var Jehova som skulle ha æren for den forestående seieren. Hvordan ble dette problemet løst? Gideon skulle benytte seg av den muligheten Moseloven gav til å la de redde og fryktsomme trekke seg tilbake. Det var da 22 000 som trakk seg, slik at det ble 10 000 igjen. — 5. Mosebok 20: 8; Dommerne 7: 2, 3.

Gud mente at det fremdeles var for mange menn. Gideon ble bedt om å la dem gå ned til vannet. Den jødiske historieskriveren Josefus sier at Gud fikk Gideon til å føre sine menn til en elv i heten midt på dagen. Enten det forholdt seg slik eller ikke, skulle Gideon legge merke til hvordan mennene drakk. Det var bare 300 som dyppet den ene hånden i vannet og lepjet i seg vannet fra hånden mens de fulgte med for å se om fiendene kom for å angripe dem. Bare de 300 som var årvåkne, skulle gå sammen med Gideon. (Dommerne 7: 4—8) Forsøk å forestille deg at du er i deres situasjon. Du vet at fiendenes antall er 135 000, og innser derfor helt sikkert at det bare er ved Jehovas makt det er mulig å seire, ikke ved deres egen.

Gud bad Gideon ta med seg en tjener og utspeide midjanittenes leir. Mens de var der, kom Gideon til å overhøre en samtale mellom en mann og hans venn. Mannen fortalte sin venn en drøm, og vennen sa umiddelbart at  drømmen betydde at Gud hadde besluttet å gi Midjan i Gideons hånd. Det var nettopp dette Gideon trengte å høre. Han ble forvisset om at Jehova ville gi ham og hans 300 menn seier over midjanittene. — Dommerne 7: 9—15.

Strategien

De 300 mennene ble delt inn i tre flokker, hver på 100 mann. Hver mann fikk et horn og en stor, tom krukke med en fakkel inni. Gideons første ordre gikk ut på at de skulle se på ham og gjøre slik han gjorde. Når han hadde blåst i hornet, skulle de også blåse i hornene og rope: «Jehovas sverd og Gideons!» — Dommerne 7: 16—18, 20.

De 300 israelittiske krigerne listet seg fram til utkanten av fiendens leir. Klokken var omkring ti om kvelden — det var like etter vaktskiftet. Tidspunktet for angrepet var tydeligvis velvalgt, for det ville ta en stund før de nye vaktenes øyne hadde vent seg til mørket.

For en skrekkopplevelse midjanittene nå fikk! Stillheten ble plutselig brutt ved at 300 krukker ble knust mens det ble blåst i 300 horn og 300 menn begynte å rope. Midjanittene ble som lamslått, særlig på grunn av at det ble ropt «Jehovas sverd og Gideons!», og støyen tiltok ved at også midjanittene satte i å rope. I det kaoset som oppstod, var det umulig for dem å skille venn fra fiende. De 300 stod stille hver på sin anviste plass, mens Gud fikk fiendene til å bruke sverdene sine mot hverandre. Midjanittene flyktet, men de ble innhentet og stanset, og det ble med makt sørget for at de ikke lenger utgjorde noen trussel. Den langvarige og blodige okkupasjonstiden var endelig over. — Dommerne 7: 19⁠—25; 8: 10—12, 28.

Også etter denne seieren var Gideon beskjeden. Da efraimittene prøvde å yppe strid med ham — de var tydeligvis fornærmet fordi de ikke var blitt tilkalt til kampen — svarte han dem med mildhet. Hans milde svar dempet deres harme og roet deres ånd. — Dommerne 8: 1—3; Ordspråkene 15: 1.

Nå da det var blitt fred, kom israelittene og oppfordret Gideon til å bli deres hersker. For en fristelse! Men Gideon avslo forslaget. Han hadde ikke glemt hvem det var som vant over Midjan. Han sa: «Jeg for min del skal ikke herske over dere, og heller ikke skal min sønn herske over dere. Jehova er den som skal herske over dere.» — Dommerne 8: 23.

Siden Gideon var ufullkommen, viste han ikke alltid god dømmekraft. Av en grunn som ikke blir oppgitt, laget han en efod av krigsbyttet og stilte den ut i sin by. Det sies i beretningen at hele Israel begynte å ha «umoralsk omgang» med efoden. De tilbad den, og den ble en snare også for Gideon og hans husstand. Han var likevel ikke blitt en direkte avgudsdyrker, for han blir i Bibelen regnet opp blant mennesker som hadde tro på Jehova. — Dommerne 8: 27; Hebreerne 11: 32—34.

Hva vi kan lære av dette

Beretningen om Gideon tjener både til advarsel for oss og til å anspore oss. Den er til advarsel fordi den viser at hvis Jehova trekker tilbake sin ånd og sin velsignelse fordi vi trosser ham, vil vår åndelige tilstand bli som hos de utarmede innbyggerne i et land som er herjet av fiender som er tallrike som gresshopper. Vi lever i en kritisk tid og bør aldri glemme at det er Jehovas velsignelse som gjør rik, og at han ikke føyer noen smerte til den. (Ordspråkene 10: 22) Vi kan glede oss over hans velsignelse når vi tjener ham «med et helt hjerte og med en gledefylt sjel». Hvis vi ikke gjør det, vil han forkaste oss. — 1. Krønikebok 28: 9.

Beretningen om Gideon kan anspore oss fordi den viser at Jehova kan utfri sitt folk fra enhver fare, også ved å bruke noen som tilsynelatende er svake eller hjelpeløse. Det at Gideon og hans 300 menn klarte å beseire 135 000 midjanitter, er et vitnesbyrd om Guds grenseløse makt. Vi kan komme til å befinne oss i en fortvilet situasjon og føle at vi tallmessig sett er håpløst underlegne i forhold til våre fiender. Bibelens beretning om Gideon ansporer oss likevel til å stole på Jehova, som vil velsigne og utfri alle som viser tro på Ham.