Dødens uhyggelige virkning

«SEKSÅRING BEGÅR SELVMORD.» Denne rystende avisoverskriften gjaldt en liten jente som het Jackie. Hennes mor hadde hatt en uhelbredelig sykdom og var nettopp død. Før Jackie kastet seg foran et tog, hadde hun sagt til sine søsken at hun ville «bli en engel og være hos moren sin».

Ian, en ung mann på 18 år, forsøkte å få presten til å forklare hvorfor faren hadde måttet dø av kreft. Presten svarte at faren hadde vært et godt menneske, og at Gud derfor ville ha ham i himmelen. Denne forklaringen fikk Ian til å bestemme seg for at han ikke ville ha noe med en slik grusom Gud å gjøre. Siden livet virket så meningsløst, ville han heller leve i sus og dus. Han henfalt til alkohol, narkotika og umoral. Han mistet kontrollen over livet sitt.

«De levende vet at de skal dø»

Disse to opprørende hendelsene viser hvordan døden kan ødelegge livet for folk, spesielt når den kommer uventet. Alle er jo klar over at det forholder seg slik som Bibelen sier: «De levende vet at de skal dø.» (Forkynneren 9: 5) Men mange foretrekker å se bort fra dette sørgelige faktum. Hva med deg? Livet krever så mye av vår tid og vår oppmerksomhet at vi kanskje skyver fra oss tanken på at vi skal dø, og regner med at det først vil skje i en fjern framtid.

«Folk flest frykter døden og forsøker å la være å tenke på den,» sies det i et leksikon. (The World Book Encyclopedia) Likevel kan en alvorlig ulykke eller en livstruende sykdom plutselig komme til å tvinge oss til å se døden i øynene. Det at vi er til stede i en venns eller en slektnings begravelse, kan kanskje også gi oss en ubehagelig påminnelse om det som venter alle mennesker.

I en begravelse sier folk ofte noe slikt som at «livet må gå videre». Og slik er det. Det kan virke som om livet går så fort at man altfor snart møter alderdommens problemer. Når det skjer, har man ikke lenger følelsen av at døden er så langt borte. Det er altfor mange begravelser å gå i, altfor mange venner gjennom et langt liv som blir borte. Mange av de eldre spør seg selv: «Når er det min tur?»

Det store spørsmålet

Selv om ingen betviler at døden kommer, er det mange som er i tvil om hva som skjer etter døden. Det finnes så mange motstridende forklaringer at skeptikere kan komme til å betrakte dem alle som nytteløse spekulasjoner om det ukjente. Pragmatikere sier kanskje som så: «Siden man lever bare én gang, bør man nyte livets goder etter beste evne.»

På den annen side er det mange som nekter å tro at døden er slutten på alt, men som likevel ikke har noen klar forestilling om hva som skjer etterpå. Noen mener at livet  kommer til å fortsette på et sted med evig lykksalighet, mens andre tror at de kommer til å få livet tilbake en gang i framtiden, kanskje som et annet menneske.

De som har mistet noen av sine nærmeste, spør gjerne: «Hvor er de døde?» For en del år siden var noen medlemmer av en fotballklubb på vei til et idrettsarrangement da en lastebil plutselig kjørte inn i minibussen deres og feide den av veien. Fem av spillerne omkom. En mor som mistet sin sønn i den ulykken, har senere vært nesten helt lamslått. Hun strever med spørsmålet om hvor hennes sønn er. Hun oppsøker graven hans med jevne mellomrom og snakker høyt til ham i timevis. Hun sier: «Jeg kan rett og slett ikke tro at det ikke er noe etter døden, men jeg er ikke sikker.»

Det er tydelig at vår holdning til døden kan innvirke på livet vårt. Flere spørsmål oppstår i forbindelse med folks reaksjoner på den tragedie som døden er. Tenk over hvordan du ville reagere på disse spørsmålene. Skal vi bare glemme de døde og konsentrere oss om å leve? Skal vi la tanken på dødens truende realitet få ødelegge livet vårt? Må en sørgende slektning for alltid være henvist til å gruble over hvor en han eller hun har mistet, befinner seg? Må døden fortsette å være en gåte?