Mennonitter søker etter Bibelens sannhet

EN MORGEN i november 2000 kikket noen misjonærer i Bolivia som er Jehovas vitner, ut av vinduet i det lille huset sitt. Ved porten utenfor så de noen menn og kvinner i enkle klær. De var tydelig nervøse. Da misjonærene åpnet porten, var det første de besøkende sa: «Vi ønsker å finne Bibelens sannhet.» De besøkende var mennonitter. Mennene hadde på seg overaller, og kvinnene hadde mørke forklær, og seg imellom snakket de en tysk dialekt. Det var tydelig at de var redde. De så seg stadig rundt for å se om noen hadde fulgt etter dem. Da de gikk opp trappen til huset, sa en av de unge mennene: «Jeg vil bli kjent med dem som bruker Guds navn.»

Da de var kommet inn, fikk de servert noen forfriskninger, og de begynte å slappe av. De var kommet fra en fjerntliggende, isolert jordbrukskoloni hvor de hadde mottatt bladet Vakttårnet i posten i seks år. «Vi har lest at det skal bli et paradis på jorden. Stemmer det?» spurte de. Vitnene viste dem svaret ut fra Bibelen. (Jesaja 11: 9; Lukas 23: 43; 2. Peter 3: 7, 13; Åpenbaringen 21: 3, 4) «Der ser dere!» sa en av bøndene til de andre. «Det er sant. Det skal bli et paradis på jorden.» Andre sa om og om igjen: «Jeg tror vi har funnet sannheten.»

Hvem er mennonittene? Hva tror de på? For å få svar på disse spørsmålene må vi tilbake til 1500-tallet.

Hvem er mennonittene?

På 1500-tallet ble Bibelen oversatt til mange språk og trykt på de største europeiske språkene. Dette førte til en fornyet interesse for å studere Bibelen. Martin Luther og andre reformatorer avviste mange av den katolske kirkes læresetninger. Men de nyetablerte protestantiske kirkesamfunnene beholdt mange ubibelske skikker. For eksempel var det vanlig praksis at alle nyfødte barn måtte døpes for å bli medlemmer av kirken. Men noen som lette etter Bibelens sannhet, forstod at en bare kan bli medlem av den kristne menighet ved å treffe et informert valg før en blir døpt. (Matteus 28: 19, 20) Nidkjære forkynnere som forfektet denne læren, begynte å reise gjennom byer  og landsbyer, hvor de underviste fra Bibelen og døpte voksne. De ble kalt anabaptister, «gjendøpere».

En av dem som vendte seg til anabaptistene i sin søken etter sannheten, var Menno Simons, en katolsk prest i landsbyen Witmarsum nord i Nederland. I 1536 hadde han brutt alle bånd med kirken og var blitt en jaget mann. I 1542 utlovte den tysk-romerske keiser Karl V en belønning på 100 gylden til den som kunne få Menno arrestert. Menno fikk likevel organisert noen av anabaptistene i menigheter. Han og hans tilhengere ble snart kjent som mennonitter.

Mennonittene i dag

Forfølgelse førte med tiden til at tusenvis av mennonitter flyktet fra Vest-Europa til Nord-Amerika. Der fikk de anledning til å fortsette sin søken etter sannheten og til å utbre budskapet sitt til mange andre. Men den brennende nidkjærheten for å studere Bibelen inngående og forkynne offentlig, som deres forfedre var kjent for, var i stor grad forsvunnet. De fleste holdt fast ved enkelte ubibelske læresetninger, som treenighetslæren, læren om menneskesjelens udødelighet og helveteslæren. (Forkynneren 9: 5; Esekiel 18: 4; Markus 12: 29) I dag dreier gjerne mennonittenes misjonsarbeid seg i større grad om å gi medisinsk og sosial hjelp enn om evangelisering.

Det anslås at det finnes rundt 1,3 millioner mennonitter fordelt på 65 land rundt om i verden. Men det er ingen utbredt enhet blant dem, noe det heller ikke var mens Menno Simons levde. Under den første verdenskrig førte meningsforskjeller om verdens konflikter til stor splittelse. Mange mennonitter i Nord-Amerika nektet på bibelsk grunnlag å utføre militærtjeneste. I boken An Introduction to Mennonite History står det imidlertid: «I 1914 var ikke-motstand i det store og hele et fjernt minne for mennonittsamfunnene i Vest-Europa.» Noen grupper av mennonitter i dag har i større eller mindre grad tilpasset seg et moderne liv. Andre bruker fortsatt hektekrok og malje på klærne sine i stedet for knapper og mener at menn ikke skal barbere seg.

Noen mennonittgrupper som er bestemt på å holde seg atskilt fra den moderne verden, har flyttet til steder hvor myndighetene lar dem være i fred uten å blande seg inn i hvordan de lever. Blant annet bor det anslagsvis 38 000 mennonitter i avsidesliggende kolonier i Bolivia, og hver koloni har forskjellige lover og regler. Noen kolonier forbyr motorkjøretøyer og tillater bare bruk av hest og vogn. I noen kolonier er radio, TV og musikk forbudt. Noen forbyr til og med de troende å lære språket i det landet de bor i. «Våre eldste vil ikke la oss lære spansk, for de vil ha kontroll over oss,» sa en som bodde i en slik koloni. Mange føler seg undertrykt og lever i frykt for å bli vist bort fra kolonien. For en som aldri har opplevd livet utenfor, er dette en skremmende tanke.

Hvordan et sannhetens såkorn ble sådd

Det var under slike forhold en mennonitt levde da han fant en utgave av bladet Vakttårnet hjemme hos naboen sin. Johann og familien hans hadde emigrert fra Canada til Mexico og senere til Bolivia. Johann hadde alltid hatt et ønske om å få hjelp til å forstå  Bibelens sannhet. Han bad om å få låne bladet.

En gang da Johann var i byen for å selge jordbruksvarene sine, gikk han bort til et av Jehovas vitner som tilbød Vakttårnet på markedet. Hun sørget for at han fikk snakke med en misjonær som snakket tysk, og kort tid etter begynte Johann å få Vakttårnet på tysk tilsendt i posten. Hvert blad ble omhyggelig studert og sendt fra den ene familien til den andre i kolonien helt til det var utslitt. Av og til kom familiene sammen og studerte en utgave av Vakttårnet helt til midnatt, og de slo opp de skriftstedene som det var henvist til. Johann ble overbevist om at det må være Jehovas vitner som i forening gjør Guds vilje over hele jorden. Før han døde, sa han til sin kone og sine barn: «Dere må alltid lese Vakttårnet. Det vil hjelpe dere til å forstå Bibelen.»

Noen i Johanns familie begynte å snakke med naboene sine om det de lærte fra Bibelen. «Jorden skal ikke bli ødelagt. Gud skal gjøre den til et paradis,» sa de. «Og Gud piner ikke noen i helvete.» Snart kom dette deres åndelige ledere for øre, og de truet Johanns familie med utestengning fra kolonien hvis de ikke sluttet å snakke om dette. Da familien senere snakket om det presset som de eldste i menigheten la på dem, var det en ung mann som tok til orde. «Jeg skjønner ikke hvorfor dere klager på de eldste,» sa han. «Vi vet alle hva som er den sanne religion, og likevel har vi ikke gjort noe med det.» Disse ordene rørte ved hjertet til denne unge mannens far. Snart la ti familiemedlemmer ut på en hemmelig reise for å finne Jehovas vitner, og de kom til misjonærhjemmet, som fortalt innledningsvis.

Dagen etter reiste misjonærene for å besøke sine nye venner i kolonien. Misjonærenes bil var den eneste på hele veien. Da de kjørte sakte forbi vogner som ble trukket av hester, utvekslet de forbausede blikk med de like forbausede innbyggerne i kolonien. Snart satt de rundt et bord sammen med ti mennonitter fra to familier.

Den dagen tok det fire timer å studere det første kapitlet i boken Kunnskap som fører til evig liv. * Etter at hvert avsnitt var blitt lest, slo bøndene opp flere skriftsteder for å se om de hadde forstått dem riktig. Hvert studiespørsmål ble etterfulgt av en pause på flere minutter mens bøndene konfererte seg imellom på lavtysk, før en av dem svarte på spansk på vegne av gruppen. Det ble en minneverdig dag, men problemene var ikke langt unna. Disse mennonittene skulle komme til å møte prøvelser, akkurat som Menno Simons hadde gjort da han begynte å søke etter Bibelens sannhet nesten 500 år tidligere.

Prøvd i sin søken etter sannheten

Noen få dager senere kom de eldste fra mennonittmenigheten hjem til Johanns familie og gav alle dem som hadde snakket med Jehovas vitner, et ultimatum: «Vi har hørt at dere har hatt besøk av Jehovas vitner. Dere må ikke la dem komme tilbake, og hvis dere ikke gir oss den litteraturen de gav dere, så vi kan brenne den, vil dere bli ekskludert.» De hadde bare studert sammen med Jehovas vitner en eneste gang, så nå stod de overfor en vanskelig prøve.

 «Vi kan ikke gjøre som dere sier,» svarte et av familieoverhodene. «Disse menneskene kom for å lære oss om Bibelen.» Hvordan reagerte de eldste? De ekskluderte dem fordi de studerte Bibelen! Dette var virkelig en ondsinnet ting å gjøre. Vognen fra koloniens ysteri kjørte forbi hjemmet til en av familiene uten å ta med seg melken, slik at familien mistet sin eneste inntektskilde. Én familiefar mistet jobben. En annen ble avvist da han skulle handle i butikken i kolonien, og hans ti år gamle datter ble utvist fra skolen. Noen opplevde at naboene omringet huset deres for å hente ut kona til en av de unge mennene, siden de mente at hun ikke kunne bo sammen med sin ektemann nå da han var blitt ekskludert. Til tross for alle prøvelsene gav ikke disse familiene opp i sin søken etter Bibelens sannhet.

Misjonærene fortsatte å reise den lange veien til kolonien hver uke for å studere Bibelen med de interesserte familiene, som fant stor styrke i disse studiene. Noen av familiemedlemmene reiste to timer med hest og kjerre for å komme på studiet. Det var virkelig rørende da de første gang bad en av misjonærene om å be. Mennonittene i disse koloniene ber aldri høyt, så de hadde aldri hørt noen be på deres vegne. Mennene ble tydelig grepet av bønnen. Og kan du tenke deg hvor nysgjerrige de ble da misjonærene hadde med seg en kassettspiller? Musikk hadde aldri vært tillatt i kolonien. De ble så glade for å høre kassettene med Rikets melodier at de bestemte seg for å synge Rikets sanger etter hvert studium. Men ett spørsmål var fortsatt ubesvart: Hvordan skulle de klare seg nå som de var utestengt fra kolonien?

Et kjærlig brorskap

Nå som de var avskåret fra mennonittsamfunnet, begynte familiene å lage sin egen ost. Misjonærene hjalp dem med å finne kjøpere. En som tidligere hadde vokst opp i et mennonittsamfunn i Sør-Amerika, og som lenge hadde vært et av Jehovas vitner, hørte om de problemene som mennonittfamiliene hadde. Han ønsket sterkt å hjelpe dem, så innen en uke hadde han fløyet fra sitt hjem i Nord-Amerika til Bolivia for å besøke dem. I tillegg til å gi familiene mye åndelig oppmuntring hjalp han dem til å kjøpe en pickup, slik at de kunne kjøre til møtene i Rikets sal og frakte varene sine til markedet.

«Vi hadde det vanskelig etter at vi ble ekskludert fra kolonien. Vi var ofte nedbrutt når vi reiste til Rikets sal, men vi kom alltid glade hjem igjen,» forteller et medlem av familien. De lokale vitnene viste stor villighet til å hjelpe. Noen lærte seg tysk, og flere tysktalende Jehovas vitner reiste fra Europa til Bolivia for å hjelpe til med å holde møter på tysk. Snart var det 14 tidligere mennonitter som forkynte det gode budskap om Riket for andre.

Den 12. oktober 2001, mindre enn et år etter at mennonittene hadde besøkt misjonærene i deres hjem, ble elleve av disse tidligere anabaptistene døpt igjen, denne gangen som symbol på sin innvielse til Jehova. Siden den gang har enda flere tatt dette skrittet. En av dem sa i ettertid: «Etter at vi lærte Bibelens sannhet, har vi følt oss som frigitte slaver.» En annen sa: «Mange mennonitter klager over mangel på kjærlighet i kolonien. Men Jehovas vitner bryr seg om hverandre. Jeg føler meg trygg blant dem.» Hvis du ønsker å få en bedre forståelse av Bibelen, kan det hende at du også vil møte motstand og problemer. Men hvis du søker hjelp hos Jehova og viser tro og mot på samme måte som disse familiene gjorde, vil også du lykkes og finne stor glede.

[Fotnote]

[Bilde på side 25]

Glade for å få bibelsk litteratur på tysk

[Bilde på side 26]

Musikk hadde alltid vært forbudt, men nå synger de etter hvert bibelstudium