Livshistorie

Utholdenhet i tjenesten som en Kristi soldat

FORTALT AV JURIJ KAPTOLA

«Nå er jeg overbevist om at du virkelig tror!» Denne uttalelsen kom fra helt uventet hold — fra en offiser i den sovjetiske hær — og den styrket meg da jeg trengte det aller mest. Jeg var idømt en lang fengselsstraff og hadde inntrengende bedt Jehova om støtte. Nå stod jeg overfor en lang kamp som kom til å kreve utholdenhet og besluttsomhet.

JEG ble født den 19. oktober 1962 og vokste opp i den vestlige delen av Ukraina. Det samme året kom min far, som også het Jurij, i kontakt med Jehovas vitner. Han ble snart den første som tjente Jehova i vår landsby. Hans virksomhet ble lagt merke til av øvrighetspersoner som var motstandere av Jehovas vitner.

De fleste av våre naboer respekterte foreldrene mine for deres kristne egenskaper og deres omtanke for andre. Mor og far benyttet alle anledninger til å lære meg og mine tre søstre å elske Gud helt fra vi var ganske små. Dette hjalp meg til å tåle de mange utfordringene jeg ble stilt overfor på skolen. En av disse utfordringene kom da alle elevene ble pålagt å bære et merke som viste at de tilhørte «Lenins oktoberbarn». På grunn av min kristne nøytralitet unnlot jeg å sette på meg dette merket, og dermed skilte jeg meg ut fra de andre. — Johannes 6: 15; 17: 16.

Senere, da jeg gikk i tredje klasse, ble det forlangt at alle elevene skulle slutte seg  til en kommunistisk ungdomsorganisasjon som ble kalt «Unge pionerer». En dag ble klassen vår ført ut i skolegården i forbindelse med en opptaksseremoni. Jeg gruet meg, for jeg ventet å bli gjort narr av og irettesatt. Alle utenom meg hadde tatt med seg sitt nye, røde pionertørkle hjemmefra, og elevene stod på rad og rekke foran rektor, lærerne og eldre elever. Da de eldre elevene ble bedt om å binde tørklærne om halsen på oss, bøyde jeg hodet og så ned i håp om at ingen skulle bry seg om meg.

Til fengsler langt borte

Da jeg var 18 år, ble jeg dømt til tre års fengsel fordi jeg holdt fast ved min kristne nøytralitet. (Jesaja 2: 4) Jeg sonet det første året i byen Trudovoje i Vinnitskaja-distriktet i Ukraina. Mens jeg var der, traff jeg omkring 30 andre Jehovas vitner. To og to av oss ble satt til å arbeide atskilt fra de andre, siden myndighetene ville hindre oss i å ha kontakt med hverandre.

I august 1982 ble min trosfelle Eduard og jeg sendt med tog til et sted nord i Uralfjellene. Vi ble transportert i fangevogner sammen med en gruppe andre fanger. I åtte dager måtte vi utholde stekende varme i en overfylt vogn inntil vi kom til Solikamsk-fengselet i Permskaja-distriktet. Eduard og jeg ble plassert i forskjellige celler. To uker senere ble jeg og noen andre transportert lenger nordover, til Vels i Krasnovisjerskij-området.

Vi kom fram midt på natten, i stummende mørke. Til tross for at det var mørkt, ble vår gruppe beordret til å krysse elven med båt. Vi kunne verken se elven eller båten! Likevel famlet vi oss fram helt til vi snublet over en båt, og selv om vi var redde, klarte vi å komme oss over elven. Vi så da et lys på en høyde i nærheten og gikk i retning av det. Der fant vi noen telt, og dette skulle være vårt nye hjem. Jeg delte et forholdsvis stort telt med omkring 30 andre fanger. Om vinteren kunne temperaturen noen ganger synke til minus 40 grader celsius, og teltene lunet ikke noe særlig. De fleste fangene ble satt til å hogge trær, men jeg arbeidet med å bygge hytter vi skulle bo i.

Åndelig føde når fram til vår isolerte leir

Jeg var den eneste på dette stedet som var et Jehovas vitne, men Jehova sviktet meg ikke. En dag kom det en pakke fra min mor, som fremdeles bodde i Vest-Ukraina. Da en vakt åpnet pakken, var en liten bibel det første han så. Han tok den opp og begynte å bla fort igjennom den. Jeg forsøkte å tenke på hva jeg kunne si for å hindre at han konfiskerte denne åndelige skatten. «Hva er dette?» spurte han plutselig. Før jeg klarte å tenke ut et svar, sa en inspektør som stod i nærheten: «Å, det er en ordbok.» Jeg sa ikke noe. (Forkynneren 3: 7) Inspektøren gjennomsøkte resten av pakken og gav deretter både den og den dyrebare bibelen til meg. Jeg var så glad at jeg gav ham noen nøtter som var i pakken. Da jeg fikk denne pakken, visste jeg at Jehova ikke hadde glemt meg. Han sørget gavmildt for å dekke mine åndelige behov. — Hebreerne 13: 5.

Jeg holdt ikke opp å forkynne

Noen måneder senere fikk jeg til min overraskelse et brev fra en kristen bror som var internert omkring 40 mil borte. Han bad meg om å prøve å finne en mann som hadde vist interesse for Bibelen, og som nå kanskje var i samme leir som jeg. Det var ubetenksomt å skrive et slikt utvetydig brev, for brevene våre ble sensurert. Jeg ble derfor ikke overrasket da en av betjentene kalte meg inn på kontoret sitt og advarte meg på det kraftigste mot å forkynne. Han befalte meg deretter å undertegne en erklæring om at jeg skulle slutte å  fortelle andre om min tro. Jeg svarte at jeg ikke forstod hvorfor jeg skulle undertegne en slik erklæring, siden alle og enhver visste at jeg var et Jehovas vitne. Jeg nevnte at andre fanger gjerne ville vite hvorfor jeg var blitt fengslet. Hva skulle jeg si til dem? (Apostlenes gjerninger 4: 20) Betjenten innså at han ikke kunne skremme meg til å gjøre som han sa, så han bestemte seg for å få meg av veien. Jeg ble sendt til en annen leir.

Jeg ble overført til landsbyen Vaja, som lå omkring 20 mil borte. Inspektørene her respekterte mitt kristne standpunkt og satte meg til å utføre arbeid som ikke var knyttet til det militære — først som tømrer, senere som elektriker. Disse arbeidsoppgavene kunne også by på problemer. En gang ble jeg bedt om å ta med meg verktøyet mitt og gå til klubben i landsbyen. Da jeg kom dit, ble soldatene i klubben glad for å se meg. De hadde problemer med å få lampene som prydet forskjellige militære symboler, til å virke som de skulle. De ville ha meg til å få skikk på sakene ettersom de forberedte den årlige feiringen av Den røde armés dag. Etter at jeg under bønn hadde overveid hva jeg skulle gjøre, sa jeg til dem at jeg ikke kunne utføre den slags arbeid. Jeg gav dem verktøyet mitt og gikk. Saken ble meldt til den ansvarshavende, og til min overraskelse sa han etter å ha hørt på klagemålene mot meg: «Jeg respekterer ham for det. Han er en prinsippfast mann.»

Oppmuntring fra uventet hold

Den 8. juni 1984 ble jeg løslatt etter å ha vært fange i nøyaktig tre år. Da jeg kom tilbake til Ukraina, måtte jeg registrere meg hos militsen som tidligere fange. Tjenestemennene sa at det ville bli reist ny sak mot meg om seks måneder, og at det derfor ville være bedre for meg å forlate dette området helt og holdent. Jeg reiste derfor fra Ukraina og fant meg til slutt arbeid i Latvia. En stund kunne jeg forkynne og komme sammen med den lille gruppen Jehovas vitner som bodde i og omkring Riga, hovedstaden. Etter bare et år ble jeg igjen innkalt til militærtjeneste. På innrulleringskontoret sa jeg til offiseren at jeg tidligere hadde nektet militærtjeneste. Han skrek: «Vet du virkelig hva du gjør? La oss se hva du vil si til oberstløytnanten!»

Han førte meg til et rom i andre etasje hvor oberstløytnanten satt bak et langt bord. Oberstløytnanten hørte oppmerksomt etter da jeg forklarte min holdning, og han sa så at jeg fremdeles hadde tid til å revurdere min beslutning før jeg ble stilt fram for innrulleringsutvalget. Da vi forlot oberstløytnantens kontor, sa den offiseren som tidligere hadde skjelt meg ut: «Nå er jeg overbevist om at du virkelig tror!» Jeg forklarte på nytt mitt nøytrale standpunkt da jeg stod foran det militære utvalget, og de slapp meg fri inntil videre.

 I denne perioden bodde jeg på et herberge. En kveld banket det forsiktig på døren. Jeg åpnet den og så en mann med dress og dokumentmappe. Han presenterte seg og sa: «Jeg kommer fra sikkerhetspolitiet. Jeg vet at du er i vanskeligheter, og at du står overfor en rettssak.» «Det stemmer,» svarte jeg. Mannen sa videre: «Vi kan hjelpe deg hvis du går med på å arbeide for oss.» «Nei,» sa jeg, «det kommer ikke på tale. Jeg vil være lojal mot min kristne tro.» Dermed gikk han uten å gjøre noe videre forsøk på å overtale meg.

Tilbake som fange, fortsatt forkynner

Den 26. august 1986 ble jeg ved den nasjonale domstolen i Riga dømt til tvangsarbeid i fire år, og jeg ble satt inn i sentralfengselet i Riga. De anbrakte meg i en stor celle sammen med 40 andre fanger, og jeg forsøkte å forkynne for alle de innsatte i denne cellen. Noen sa at de trodde på Gud, andre bare lo av meg. Jeg hadde lagt merke til at mennene var inndelt i grupper, og etter to uker sa lederne for disse gruppene at jeg ikke fikk lov til å forkynne, siden jeg ikke rettet meg etter deres uskrevne regler. Jeg forklarte at det var nettopp derfor jeg hadde havnet i fengsel — fordi jeg levde etter andre lover.

Jeg fortsatte å forkynne i all forsiktighet og fant også noen som var åndeligsinnete, slik at jeg fikk anledning til å studere Bibelen med fire av dem. Under våre samtaler skrev de ned grunnleggende tanker fra Bibelen i en notisbok. Noen måneder senere ble jeg sendt til en strengt bevoktet leir i Valmiera, hvor jeg arbeidet som elektriker. Der fikk jeg anledning til å studere Bibelen med en annen elektriker, som fire år senere ble et Jehovas vitne.

Den 24. mars 1988 ble jeg flyttet fra denne spesielt godt bevoktede leiren til en vanlig leir i nærheten. Dette var en stor velsignelse fordi jeg hadde større frihet der. Jeg ble satt til byggearbeid på forskjellige steder, og jeg var stadig på utkikk etter muligheter til å forkynne. Jeg var ofte borte fra leiren og forkynte til sent på kvelden, men jeg fikk aldri vanskeligheter når jeg kom tilbake.

Jehova velsignet mine anstrengelser. Det var noen få Jehovas vitner i området, men i selve byen var det bare én, Vilma Krūmin̗a, en eldre søster. Søster Krūmin̗a og jeg begynte å lede mange bibelstudier med unge mennesker. Noen ganger kom brødre og søstre fra Riga for å delta i tjenesten, og noen pionerer kom til og med helt fra Leningrad (nå St. Petersburg). Med Jehovas hjelp fikk vi opprettet flere bibelstudier, og snart begynte jeg som pioner, det vil si at jeg brukte 90 timer i måneden i forkynnelsesarbeidet.

Den 7. april 1990 kom saken min opp til ny behandling ved Folkedomstolen i Valmiera. Da retten ble satt, kjente jeg straks igjen aktor. Han var en ung mann som jeg tidligere hadde snakket med om Bibelen. Han kjente meg igjen og smilte, men sa ikke noe. Jeg husker godt hva dommeren sa til meg den dagen: «Jurij, den beslutningen om å fengsle deg som ble tatt for fire år siden, var i strid med loven. De skulle ikke ha domfelt deg.» Jeg var plutselig fri!

En Kristi soldat

I juni 1990 måtte jeg igjen møte opp på innrulleringskontoret for å få oppholdstillatelse i Riga. Jeg kom inn i det samme kontoret med det samme lange bordet hvor jeg fire år tidligere hadde sagt til oberstløytnanten at jeg ikke ville utføre militærtjeneste. Denne gangen reiste han seg og håndhilste på meg og sa: «Det er en skam at du måtte  gjennomgå alt dette. Jeg er lei for at det gikk slik.»

Jeg svarte: «Jeg er en Kristi soldat, og jeg må fullføre mitt oppdrag. Med Bibelens hjelp kan du også få oppleve det Kristus har lovt sine etterfølgere — et lykkelig liv og en evig framtid.» (2. Timoteus 2: 3, 4) Offiseren svarte: «For ikke så lenge siden kjøpte jeg meg en bibel, og jeg holder nå på med å lese den.» Jeg hadde med meg boken Du kan få leve evig på en paradisisk jord. * Jeg slo opp i det kapitlet som handler om tegnet på de siste dager, og viste ham hvordan mange bibelske profetier får sin oppfyllelse i vår tid. Han viste sin store takknemlighet ved å trykke meg i hånden en gang til og ønske meg lykke til i arbeidet mitt.

På denne tiden var markene virkelig hvite til innhøstning i Latvia. (Johannes 4: 35) I 1991 begynte jeg å tjene som eldste i menigheten. Det var bare to utnevnte eldste i hele landet! Et år senere ble den eneste menigheten i Latvia delt i to — en latvisktalende og en russisktalende. Jeg tjente sammen med den russiske menigheten. Framgangen var så stor at vår menighet ble delt i tre året etter! Når jeg tenker tilbake på det som skjedde på den tiden, ser jeg tydelig at Jehova selv ledet sine sauer til sin organisasjon.

I 1998 ble jeg utnevnt til å tjene som spesialpioner i Jelgava, en by omkring 40 kilometer sørvest for Riga. Samme år ble jeg som en av de første fra Latvia innbudt til tjenesteopplæringsskolen som ble holdt på russisk i Solnetsjnoje ved St. Petersburg. Mens jeg gikk på skolen der, ble det klart for meg hvor viktig det er å ha en kjærlig holdning til folk for å kunne oppnå gode resultater i tjenesten. Det som gjorde særlig inntrykk på meg i tillegg til den undervisningen vi fikk, var den kjærlighet og oppmerksomhet vi ble vist av Betel-familien og lærerne.

En annen milepæl i mitt liv var da jeg giftet meg med Karina i 2001, en søt kristen søster. Karina ble spesialpioner sammen med meg, og hver dag føler jeg meg oppløftet når jeg ser at hun kommer gledestrålende hjem fra felttjenesten. Det er virkelig en stor glede å tjene Jehova. De ubehagelige opplevelsene jeg hadde under kommunistregimet, lærte meg å stole helt og fullt på ham. Ikke noe offer er for stort å bringe hvis man ønsker å holde fast ved Jehovas vennskap og støtte hans overherredømme. Det at jeg har kunnet hjelpe andre til å lære om Jehova, har gjort livet mitt meningsfylt. Det har vært en stor ære for meg å tjene Jehova som «en god Kristi Jesu soldat». — 2. Timoteus 2: 3.

[Fotnote]

[Bilde på side 11]

Jeg ble dømt til fire års tvangsarbeid og anbrakt i sentralfengselet i Riga

[Bilde på side 12]

Karina og jeg ute i tjenesten