Livshistorie

Mine foreldres gode eksempel har styrket meg

FORTALT AV JANEZ REKELJ

En natt i 1958 var min kone, Stanka, og jeg på flukt fra Jugoslavia til Østerrike. Vi befant oss høyt oppe i Karavankene ved grensen mellom de to landene. Det var ikke ufarlig å krysse grensen, for bevæpnede jugoslaviske grensevakter var oppsatt på å hindre folk i å ta seg over til den andre siden. Underveis kom vi til et stup hvor vi kunne se over til Østerrike. Stanka og jeg hadde aldri før sett den østerrikske siden av fjellene. Vi drog videre østover til vi fant en bratt skråning med stein og grus. Vi bandt oss fast til en presenning vi hadde med oss, og akte ned fjellsiden mot en uviss framtid.

LA MEG nå fortelle hvordan vi hadde havnet i en slik situasjon, og hvordan mine foreldres trofaste eksempel motiverte meg til å være lojal mot Jehova i en vanskelig tid.

Jeg vokste opp i Slovenia, som nå er et lite land i Sentral-Europa. Det ligger i Alpene og grenser til Østerrike i nord, Italia i vest, Kroatia i sør og Ungarn i øst. Da foreldrene mine, Franc og Rozalija Rekelj, ble født, hørte imidlertid Slovenia med til dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn. Etter den første verdenskrig ble Slovenia en del av en ny stat som ble kalt Serbernes, kroatenes og slovenernes kongerike. I 1929 ble landets navn forandret til Jugoslavia, som egentlig betyr «Sør-Slavia». Jeg ble født den 9. januar dette året, i utkanten av landsbyen Podhom ved den vakre innsjøen Bled.

 Mor hadde fått en streng, katolsk oppdragelse. En av onklene hennes var prest, og tre av tantene hennes var nonner. Hun hadde et inderlig ønske om å eie en bibel og lese den og forstå den. Far var ikke spesielt opptatt av religion. Han så med avsky på den rolle kirkesamfunnene hadde spilt under verdenskrigen fra 1914 til 1918.

Vi lærer sannheten å kjenne

En stund etter den første verdenskrig ble en slektning av mor, Janez Brajec, og hans kone, Ančka, bibelforskere, som datidens Jehovas vitner ble kalt. De bodde da i Østerrike. I tiden etter 1936 eller der omkring kom Ančka flere ganger og besøkte mor. Hun skaffet mor en bibel, som mor straks leste, og hadde også med seg Vakttårnet og andre bibelske publikasjoner på slovensk. Da Hitler annekterte Østerrike i 1938, flyttet Janez og Ančka tilbake til Slovenia. Jeg husker dem som to opplyste og kloke mennesker som nærte en inderlig kjærlighet til Jehova. De drøftet ofte bibelske sannheter med mor, og det førte til at hun innviet seg til Jehova. Hun ble døpt i 1938.

Det vakte røre i nabolaget da mor sluttet å følge ubibelske skikker, for eksempel å feire jul, da hun ikke lenger ville spise blodpølse, og spesielt da hun tok alle de religiøse bildene våre og brente dem. Det varte ikke lenge før hun møtte motstand. Mors tanter, nonnene, begynte å skrive til henne og forsøkte å overtale henne til å vende tilbake til Maria og kirken. Men da mor skrev og stilte dem bibelske spørsmål, fikk hun ikke noe svar. Min bestefar motarbeidet henne også ganske intenst. Han var ikke noe dårlig menneske, men han ble satt under sterkt press av slektningene våre og av lokalsamfunnet. Det førte til at han flere ganger ødela mors bibelske litteratur, men han rørte aldri bibelen hennes. Han bad på sine knær om at hun måtte komme tilbake til kirken. Han gikk til og med så langt at han truet henne med kniv. Men far gjorde det helt klart at han ikke ville tolerere en slik oppførsel.

Far fortsatte å støtte mor og hevde at hun hadde rett til å lese i Bibelen og treffe sine egne valg angående sin tro. I 1946 ble også han døpt. Jeg så at Jehova gav mor kraft til å forsvare sannheten fryktløst til tross for den motstanden hun møtte, og jeg så hvordan han lønnet henne for hennes tro, og dette motiverte også meg til å arbeide for å komme i et nært forhold til Gud. Det var dessuten til stor hjelp for meg at mor pleide å lese høyt for  meg fra Bibelen og publikasjoner som var basert på Bibelen.

Mor hadde også lange samtaler med sin søster Marija Repe, og tante Marija og jeg ble døpt på samme dag i midten av juli 1942. En bror kom og holdt en kort tale, og vi ble døpt hjemme hos oss i en stor trestamp.

Tvangsarbeid under den annen verdenskrig

I 1942, midt under den annen verdenskrig, ble Slovenia besatt av Tyskland og Italia, og landet ble delt mellom disse to maktene og Ungarn. Foreldrene mine nektet å slutte seg til Volksbund, naziorganisasjonen. Jeg nektet å si «Heil Hitler» på skolen. Vi har grunn til å tro at læreren min informerte myndighetene om denne situasjonen.

Vi ble hentet og satt på et tog som gikk til et slott ved landsbyen Hüttenbach i Bayern, som ble brukt som tvangsarbeidsleir. Far fikk ordnet det slik at jeg kunne arbeide og bo hos stedets baker og hans familie. I løpet av den tiden jeg var der, lærte jeg å bli baker, noe som senere viste seg å bli til stor nytte for meg. Etter hvert ble resten av familien min (medregnet tante Marija og hennes familie) overført til leiren i Gunzenhausen.

Da krigen sluttet, skulle jeg reise sammen med noen andre til det stedet hvor foreldrene mine var. Kvelden før jeg skulle reise, dukket far opp. Jeg vet ikke hvordan det ville ha gått med meg hvis jeg hadde reist sammen med de andre, for de var ikke spesielt tillitvekkende. På nytt følte jeg at Jehova viste meg kjærlig omsorg ved å la foreldrene mine beskytte meg og lære meg opp. Far og jeg gikk til fots i tre dager før vi kom fram til resten av familien. I juni 1945 var vi alle hjemme igjen.

Etter krigen kom kommunistene under ledelse av Josip Broz — Tito — til makten i Jugoslavia. For Jehovas vitner betydde det at forholdene fortsatte å være vanskelige.

I 1948 kom en bror fra Østerrike på besøk. Han fikk et måltid hos oss. Det viste seg at politiet fulgte etter ham overalt hvor han reiste, og arresterte de brødrene han besøkte. Far ble også arrestert fordi han viste mannen gjestfrihet og ikke angav ham til politiet, og det førte til at far måtte sitte i fengsel i to år. Dette var en vanskelig tid for mor, ikke bare fordi far var borte, men også fordi hun visste at min yngre bror og jeg snart ville bli satt på prøve i forbindelse med nøytralitetsspørsmålet.

Fengselsstraff i Makedonia

I november 1949 ble jeg innkalt til militærtjeneste. Jeg møtte på sesjon for å forklare at jeg av samvittighetsgrunner nektet å utføre militærtjeneste. Myndighetene ville ikke høre på meg, men satte meg på et tog sammen med rekruttene. Toget skulle til Makedonia, på en helt annen kant av Jugoslavia.

I tre år var jeg skilt fra familien og brorskapet. Jeg hadde ingen litteratur, ikke engang en bibel. Det var svært vanskelig. Det som holdt meg oppe, var at jeg tenkte på Jehova og hans Sønn Jesu Kristi eksempel. Mine foreldres eksempel styrket meg også. Det at jeg stadig bad om å få styrke, hjalp meg dessuten til å unngå å fortvile.

Etter en tid ble jeg sendt til et fengsel i Idrizovo i nærheten av Skopje. I dette fengselet arbeidet de innsatte med forskjellige oppgaver på forskjellige fagområder. Til å begynne med  drev jeg med renhold ved siden av at jeg gikk som bud mellom de forskjellige kontorene. Jeg ble ofte trakassert av en fange som tidligere hadde vært med i det hemmelige politiet, men ellers hadde jeg et godt samarbeidsforhold til alle — vakter, medfanger og til og med bestyreren på fengselets fabrikk.

Senere fikk jeg høre at det var behov for en baker i fengselets bakeri. Noen dager senere kom bestyreren til oppropet. Han spaserte langs rekken av de oppstilte fangene, stanset foran meg og spurte: «Er du baker?» Jeg svarte bekreftende, og han sa: «Meld deg i bakeriet i morgen tidlig.» Den fangen som hadde trakassert meg, gikk ofte forbi bakeriet, men kunne ikke gjøre noe fra eller til. Jeg arbeidet der fra februar til juli i 1950.

Deretter ble jeg overført til en leir som het Volkoderi. Den lå i den sørlige delen av Makedonia, ved innsjøen Prespa. I den nærliggende landsbyen Otešovo kunne jeg sende brev hjem. Jeg ble satt til veiarbeid sammen med noen andre, men det meste av tiden i leiren arbeidet jeg i et bakeri, hvor jeg hadde det lettere. Jeg ble løslatt i november 1952.

Mens jeg var borte fra Podhom, ble det dannet en menighet i dette området. Til å begynne med hadde menigheten sine møter i et gjestgiveri i Spodnje Gorje. Senere stilte far et rom til disposisjon i huset vårt, slik at menigheten kunne komme sammen der. Det var en glede for meg å slutte meg til denne menigheten da jeg kom tilbake fra Makedonia. Jeg fornyet også mitt bekjentskap med Stanka, som jeg hadde truffet før jeg ble fengslet. Vi giftet oss den 24. april 1954. Mitt liv i frihet begynte da igjen å nærme seg slutten.

I fengsel i Maribor

I september 1954 ble jeg på nytt innkalt til militærtjeneste. Denne gangen fikk jeg en dom på over tre og et halvt år som skulle sones i Maribor, lengst øst i Slovenia. Så snart jeg fikk anledning til det, kjøpte jeg papir og blyanter. Jeg begynte å skrive ned alt jeg kunne huske — skriftsteder, sitater fra Vakttårnet og tanker fra andre kristne publikasjoner. Jeg leste i notatene mine og føyde mer til etter hvert som jeg husket mer. Til slutt var «boken» full. Den hjalp meg til å være opptatt av sannheten og holde meg åndelig sterk. Også bønn og meditasjon var til uvurderlig hjelp for meg når det gjaldt å styrke meg åndelig sett og gi meg større frimodighet til å dele sannheten med andre.

På denne tiden fikk jeg lov til å ta imot ett brev og få besøk i ett kvarter hver måned. Stanka reiste med tog hele natten for å kunne besøke meg i fengselet tidlig på dagen og reise tilbake samme dag. Disse besøkene var til stor oppmuntring for meg. Jeg begynte å planlegge hvordan jeg skulle få tak i en bibel. Stanka og jeg satt på hver vår side av et bord med en vakt til stede. Da vakten så en annen vei, slapp jeg et brev ned i vesken hennes. I brevet spurte jeg om hun kunne legge en bibel i vesken sin neste gang hun kom på besøk.

Stanka og foreldrene mine mente at dette var for risikabelt. De rev derfor noen ark ut av et eksemplar av De greske skrifter og la dem i noen rundstykker. På denne måten fikk jeg den bibelen jeg trengte. På den samme måten fikk jeg også kopier av artikler i Vakttårnet som Stanka hadde skrevet av for hånd. Jeg skrev straks selv av disse kopiene og makulerte dem hun hadde skrevet, slik at ingen  skulle oppdage hvor jeg hadde fått artiklene fra, hvis de skulle finne dem.

På grunn av min stadige forkynnelse sa noen av mine medfanger at jeg sikkert ville få problemer. En gang hadde jeg en ganske livlig samtale med en av de andre fangene. Vi hørte at nøkkelen ble stukket i låsen, og inn kom en fangevokter. Jeg trodde med det samme at jeg ville bli satt i enecelle, men det var ikke i vokterens tanker. Han hadde hørt hva vi snakket om, og ville gjerne delta i samtalen. Da han var fornøyd med de svarene han hadde fått på spørsmålene sine, gikk han ut igjen og låste celledøren etter seg.

Den siste måneden jeg satt inne, fikk jeg ros for min standhaftighet av den politiinspektøren som hadde ansvaret for å rehabilitere fangene. Jeg følte at det var en fin belønning for de anstrengelsene jeg hadde gjort meg for å gjøre kjent Jehovas navn. I mai 1958 ble jeg på nytt løslatt.

Flukt til Østerrike, og så til Australia

I august 1958 døde mor. Hun hadde da vært syk en stund. I september 1958 fikk jeg min tredje innkalling. Samme kveld traff Stanka og jeg den viktige avgjørelsen som førte til den dramatiske grensepasseringen som er omtalt tidligere. Uten å si fra til noen pakket vi et par ryggsekker og en presenning og klatret ut gjennom et vindu og la i vei mot den østerrikske grensen like vest for fjellet Stol. Det så ut til at Jehova lot oss finne en løsning fordi han visste at vi trengte å få et pusterom.

De østerrikske myndighetene sendte oss til en flyktningleir i nærheten av Salzburg. I de seks månedene vi bodde der, var vi stadig sammen med stedets Jehovas vitner, så vi oppholdt oss svært lite i leiren. Andre i leiren var overrasket over hvor snart vi fikk oss venner. I løpet av denne tiden fikk vi for første gang være med på et stevne. Det var også her vi for første gang kunne gå fritt fra hus til hus og forkynne. Det var svært vanskelig for oss å forlate disse kjære vennene da vi til slutt måtte reise videre.

De østerrikske myndighetene tilbød oss muligheten til å emigrere til Australia. Vi hadde aldri drømt om at vi skulle komme til å reise så langt. Vi tok toget til Genova i Italia, og der gikk vi om bord i et skip som skulle til Australia. Vi bosatte oss i byen Wollongong i New South Wales. Her ble vår sønn, Philip, født den 30. mars 1965.

I Australia har det åpnet seg mange muligheter til å utføre tjeneste. Vi har blant annet fått anledning til å forkynne for andre innvandrere fra det tidligere Jugoslavia. Vi er takknemlige for Jehovas velsignelser, også for den glede at vi kan tjene ham som en forent familie. Philip og hans kone, Susie, tjener ved Jehovas vitners avdelingskontor i Australia, og de har også hatt den glede å tjene i to år ved avdelingskontoret i Slovenia.

Min kone og jeg gleder oss fortsatt over å kunne tjene Jehova, selv om alderen og visse problemer med helsen har budt på utfordringer. Jeg er virkelig takknemlig for mine foreldres gode eksempel. Det gir meg fortsatt styrke og hjelper meg til å følge apostelen Paulus’ oppfordring: «Gled dere i håpet. Hold ut under trengselen. Vær vedholdende i bønnen.» — Romerne 12: 12.

[Bilde på sidene 16 og 17]

Mine foreldre i slutten av 1920-årene

[Bilde på side 17]

Min mor til høyre, sammen med Ančka, som lærte henne sannheten

[Bilde på side 18]

Jeg og min kone, Stanka, like etter at vi hadde giftet oss

[Bilde på side 19]

Menigheten som kom sammen hjemme hos oss i 1955

[Bilde på side 20]

Jeg og min kone, vår sønn, Philip, og hans kone, Susie