Kristendommen når ut til jøder i det første århundre

OMKRING år 49 ble det holdt et viktig møte i Jerusalem. «De som syntes å være søyler» i den kristne menighet i det første århundre — Johannes, Peter og Jesu halvbror Jakob — var der, og de to andre navngitte personene som også var til stede, var apostelen Paulus og hans medarbeider Barnabas. Et av de spørsmålene de drøftet, var hvordan de skulle fordele det store forkynnerdistriktet mellom seg. Paulus sa senere: «[De] gav . . . meg og Barnabas høyre hånd som tegn på fellesskap, for at vi skulle gå til nasjonene, men de til de omskårne.» — Galaterne 2: 1, 9. *

Hvordan skal vi forstå denne avtalen? Delte de det distriktet hvor de skulle forkynne det gode budskap, inn i jøder og proselytter på den ene siden og hedninger (ikke-jøder) på den andre? Eller innebar avtalen at de skulle fordele distriktet mellom seg rent geografisk? For å finne ut hvordan det kan ha forholdt seg, trenger vi noen historiske opplysninger om jødene i diasporaen, det vil si de jødene som var spredt omkring og bosatt utenfor Palestina.

Den jødiske verden i det første århundre

Hvor mange diasporajøder var det i det første århundre? Mange bibelkommentatorer synes å være enige i det som sies i publikasjonen Atlas of the Jewish World: «Det er vanskelig å oppgi nøyaktige tall, men rimelige anslag går ut på at det kort tid før år 70 var to og en halv million jøder i Judea og godt over fire millioner diasporajøder i Romerriket. . . . Jødene utgjorde sannsynligvis omkring ti prosent av befolkningen i hele riket sett under ett, og på de stedene hvor konsentrasjonen av dem var tettest, i byene i de østlige provinsene, kan de ha utgjort en fjerdedel eller mer av innbyggerne.»

De største jødiske sentrene befant seg i Syria, Lilleasia, Babylon og Egypt, i øst, mens de mindre jødiske samfunnene befant seg i Europa. Noen av de første kjente jødekristne hadde diasporajødisk bakgrunn. Vi kan for eksempel nevne Barnabas, som kom fra Kypros; Priska og Akvilas, som kom fra Pontos og deretter Roma; Apollos, som kom fra Alexandria; Paulus, som kom fra Tarsus. — Apostlenes gjerninger 4: 36; 18: 2, 24; 22: 3.

Diasporasamfunnene hadde mange bindeledd til hjemlandet. De sendte for eksempel hvert år skatt til templet i Jerusalem, noe som var en måte å støtte opp om livet ved templet og tilbedelsen der på. Professor John Barclay sier om dette: «Det er mye som tyder på at innkrevingen av disse pengene, som ble supplert med ekstra bidrag fra de rike, ble nøye ivaretatt av diasporasamfunnene.»

 Noe annet som utgjorde et bindeledd, var de titusener av pilegrimer som hvert år drog til Jerusalem til høytidene. Beretningen i Apostlenes gjerninger 2: 9—11 om det som skjedde på pinsedagen i år 33, illustrerer dette. De jødiske pilegrimene som var til stede, kom fra Partia, Media, Elam, Mesopotamia, Kappadokia, Pontos, Asia, Frygia, Pamfylia, Egypt, Libya, Roma, Kreta og Arabia.

Tempeladministrasjonen i Jerusalem kommuniserte skriftlig med diasporajødene. Man vet at Gamaliel, den lovlæreren som omtales i Apostlenes gjerninger 5: 34, sendte brev til Babylon og andre deler av verden. Da apostelen Paulus kom til Roma som fange omkring år 59, sa «jødenes fremste menn» til ham: «Vi har ikke fått brev om deg fra Judea, og heller ikke har noen av de brødrene som er kommet, meldt eller sagt noe ondt om deg.» Det tyder på at det ofte ble sendt brev og meldinger fra hjemlandet til Roma. — Apostlenes gjerninger 28: 17, 21.

Den bibelen som diasporajødene brukte, var Septuaginta, den greske oversettelsen av De hebraiske skrifter. Et oppslagsverk sier: «Det er rimelig å tro at LXX [Septuaginta] ble lest og godtatt i alle diasporasamfunnene som diasporajødenes bibel eller hellige Skrift.» De første kristne gjorde også i stor utstrekning bruk av denne oversettelsen i sin undervisning.

Medlemmene av det kristne styrende råd i Jerusalem kjente til disse forholdene. Det gode budskap hadde allerede nådd ut til diasporajøder som var bosatt i Syria, for eksempel i byene Damaskus og Antiokia, og flere andre steder lenger unna. (Apostlenes gjerninger 9: 19, 20; 11: 19; 15: 23, 41; Galaterne 1: 21) På det møtet som ble holdt i år 49, var de som var til stede, tydeligvis opptatt av å legge planer for det framtidige arbeidet. La oss se på de versene i Bibelen som omtaler utbredelsen av det gode budskap blant jøder og proselytter.

Paulus’ reiser og jøder i diasporaen

Apostelen Paulus’ opprinnelige oppgave bestod i «å bære [Jesu Kristi] navn ut til nasjonene så vel som til konger og Israels sønner». * (Apostlenes gjerninger 9: 15) Etter møtet i Jerusalem fortsatte Paulus å oppsøke diasporajøder overalt hvor han drog. (Se rammen på side 14.) Dette viser at den avtalte fordelingen av distriktet sannsynligvis var geografisk. Paulus og Barnabas utvidet sitt misjonsarbeid i vestlig retning, mens de andre fortsatte å forkynne i sitt jødiske hjemland og i de store jødiske samfunnene i den østlige verden.

Da Paulus og hans medarbeidere tok fatt på den andre misjonsreisen fra Antiokia i Syria, ble de ledet vestover gjennom Lilleasia til Troas. Derfra drog de over til Makedonia, for de trakk den slutning at «Gud hadde tilkalt [dem] for at [de] skulle forkynne det gode budskap for [makedonierne]». Senere ble det opprettet kristne menigheter i flere europeiske byer, blant annet Aten og Korint. — Apostlenes gjerninger 15: 40, 41; 16: 6—10; 17: 1 til 18: 18.

På slutten av sin tredje misjonsreise, omkring år 56, hadde Paulus planer om å dra enda lenger vestover og utvide det distriktet som han hadde fått tildelt på møtet i Jerusalem. Han skrev: «Jeg for min del [er] ivrig etter å forkynne det gode budskap også for dere der i Roma», og «jeg [skal] dra av sted til Spania og legge veien om dere». (Romerne 1: 15; 15: 24, 28) Men hva med de store diasporasamfunnene i øst?

Jødiske samfunn i øst

I det første århundre befant det største diasporasamfunnet seg i Egypt, særlig i hovedstaden, Alexandria. Dette handels- og kultursentret hadde en jødisk befolkning på flere hundre tusen, og det var synagoger  rundt omkring i hele byen. Filon, en jøde fra Alexandria, hevdet at det var minst en million jøder i hele Egypt på den tiden. Et betydelig antall hadde også slått seg ned i nærheten av Libya, i byen Kyrene og omegn.

Noen av de jødene som ble kristne, var fra disse områdene. Vi leser om «Apollos, en mann fra Alexandria», «noen menn fra Kypros og Kyrene» og «Lukius fra Kyrene», som støttet menigheten i Antiokia i Syria. (Apostlenes gjerninger 2: 10; 11: 19, 20; 13: 1; 18: 24) Ellers sies det ikke noe i Bibelen om de første kristnes arbeid i og i nærheten av Egypt, bortsett fra at den forteller at evangelisten Filip forkynte for den etiopiske evnukken. — Apostlenes gjerninger 8: 26—39.

Et annet viktig senter var Babylon, med videre utbredelse til Partia, Media og Elam. En historiker sier: «I ethvert område i Tigris-​Eufrat-​dalen, fra Armenia til Persiabukta, og dessuten nordøstover til Kaspihavet, og østover til Media, var det jødiske befolkningsgrupper.» Det jødiske oppslagsverket Encyclopaedia Judaica anslår at disse befolkningsgruppene talte 800 000 eller mer. Ifølge den jødiske historieskriveren Josefus, som levde i det første århundre, var det titusener av babylonske jøder som drog til Jerusalem til de årlige høytidene.

Ble noen av disse babylonske pilegrimene døpt på pinsedagen i år 33? Det vet vi ikke, men noen av dem som hørte på apostelen Peter den dagen, var fra Mesopotamia. (Apostlenes gjerninger 2: 9) Det vi vet, er at apostelen Peter var i Babylon omkring årene 62—64. Mens han var der, skrev han sitt første og muligens også sitt andre brev. (1. Peter 5: 13) Babylon ble med sin store konsentrasjon av jøder tydeligvis regnet som en del av det distriktet som Peter, Johannes og Jakob fikk tildelt på det møtet som omtales i Galaterbrevet.

Menigheten i Jerusalem og jøder i diasporaen

Jakob, som også overvar det møtet hvor de forskjellige distriktene ble nevnt, var tilsynsmann i menigheten i Jerusalem. (Apostlenes gjerninger 12: 12, 17; 15: 13; Galaterne  1: 18, 19) Han hadde vært vitne til det som skjedde på pinsedagen i år 33, da et stort antall besøkende diasporajøder reagerte positivt på det gode budskap og ble døpt. — Apostlenes gjerninger 1: 14; 2: 1, 41.

Både da og siden kom det titusener av jøder til de årlige høytidene. Byen ble overfylt, og de besøkende måtte overnatte i nærliggende landsbyer eller bo i telt. Encyclopaedia Judaica forteller at pilegrimene i tillegg til å møte venner gikk inn i templet for å tilbe, ofre og studere Toraen.

Jakob og de andre medlemmene av menigheten i Jerusalem benyttet utvilsomt disse mulighetene til å forkynne for diasporajøder. I den perioden da det var «stor forfølgelse mot menigheten i Jerusalem» på grunn av Stefanus’ død, måtte apostlene kanskje gå forsiktig fram når de forkynte. (Apostlenes gjerninger 8: 1) Beretningen forteller at de kristnes iver i forkynnelsen før og etter denne hendelsen førte til at menigheten fortsatte å vokse. — Apostlenes gjerninger 5: 42; 8: 4; 9: 31.

Hva kan vi lære?

De første kristne gjorde seg altså oppriktige anstrengelser for å kontakte jødene der de bodde. Samtidig gjorde Paulus og andre sitt ytterste for å nå ikke-jøder i det europeiske distriktet. De fulgte Jesu befaling til sine etterfølgere om å gjøre disipler «av mennesker av alle nasjonene». — Matteus 28: 19, 20.

Noe vi kan lære av deres eksempel, er at det er viktig å forkynne på en organisert måte for at vi skal kunne få hjelp av Jehovas ånd. Vi ser også hvilke fordeler det gir å kontakte dem som har respekt for Guds Ord, særlig i distrikter hvor det er få Jehovas vitner. Er det noen områder i din menighets distrikt som er mer fruktbare enn andre? Det kan være en fordel å gjennomarbeide disse oftere. Skal det være et eller annet arrangement i distriktet som gjør at det passer godt å forkynne uformelt og utføre gatearbeid? Kan vi i så fall anstrenge oss litt ekstra?

Det er berikende for oss ikke bare å lese om de første kristne i Bibelen, men også å gjøre oss bedre kjent med noen av de historiske og geografiske detaljene i forbindelse med det vi leser. Et av de hjelpemidlene vi kan benytte for å øke vår forståelse, er brosjyren «Se det gode landet», som inneholder mange kart og bilder.

[Fotnoter]

[Oversikt på side 14]

APOSTELEN PAULUS’ OMSORG FOR JØDER I DIASPORAEN

FØR MØTET I JERUSALEM I ÅR 49

Apg. 9: 19, 20 Damaskus — ’han begynte å forkynne i synagogene’

Apg. 9: 29 Jerusalem — «talte . . . med de gresktalende

jøder»

Apg. 13: 5 Salamis, Kypros — ’forkynte Guds ord i

jødenes synagoger’

Apg. 13: 14 Antiokia i Pisidia — «gikk inn i synagogen»

Apg. 14: 1 Ikonium — «gikk . . . inn i jødenes synagoge»

ETTER MØTET I JERUSALEM I ÅR 49

Apg. 16: 14 Filippi — «Lydia, . . . en tilbeder av Gud,

hørte på»

Apg. 17: 1 Tessalonika — «en jødisk synagoge»

Apg. 17: 10 Berøa — «gikk . . . inn i jødenes synagoge»

Apg. 17: 17 Aten — ’resonnerte i synagogen med jødene’

Apg. 18: 4 Korint — ’holdt et foredrag i synagogen’

Apg. 18: 19 Efesos — «gikk . . . inn i synagogen og

resonnerte med jødene»

Apg. 19: 8 Efesos — «gikk inn i synagogen og talte med

frimodighet i tre måneder»

Apg. 28: 17 Roma — «kalte . . . sammen dem som var jødenes

fremste menn»

[Kart på side 15]

(Se den trykte publikasjonen)

De som hørte det gode budskap på pinsedagen i år 33, kom fra et stort område

ILLYRIA

ITALIA

Roma

MAKEDONIA

HELLAS

Aten

KRETA

Kyrene

LIBYA

BITYNIA

GALATIA

ASIA

FRYGIA

PAMFYLIA

KYPROS

EGYPT

ETIOPIA

PONTOS

KAPPADOKIA

KILIKIA

MESOPOTAMIA

SYRIA

SAMARIA

Jerusalem

JUDEA

MEDIA

Babylon

ELAM

ARABIA

PARTIA

[Hav]

Middelhavet

Svartehavet

Rødehavet

Persiabukta