Livshistorie

Jeg fikk ’det mitt hjerte bad om’

FORTALT AV DOMINIQUE MORGOU

Endelig, i desember 1998, var jeg i Afrika! Nå hadde jeg fått oppfylt en barndomsdrøm. Tanken på Afrikas vidstrakte sletter og spennende dyreliv hadde alltid fascinert meg. Nå var jeg virkelig der! Samtidig hadde jeg fått oppfylt enda en drøm. Jeg var heltidsforkynner i et fremmed land. For mange kan dette ha virket umulig i en situasjon som min, for jeg har sterkt svekket syn. Når jeg går på de sandete gatene i afrikanske landsbyer, har jeg med meg en førerhund som egentlig er trent opp for å ferdes på gatene i europeiske byer. La meg fortelle hvordan det ble mulig for meg å tjene i Afrika, og hvordan Jehova gav meg ’det mitt hjerte bad om’. — Salme 37: 4.

JEG ble født den 9. juni 1966 i det sørlige Frankrike. Jeg var yngst av sju søsken — to gutter og fem jenter — og våre kjærlige foreldre tok seg godt av oss alle. Men det var én ting som kastet en mørk skygge over oppveksten min. I likhet med min mormor, min mor og en av søstrene mine led jeg av en arvelig sykdom som etter hvert fører til total blindhet.

Som tenåring opplevde jeg rasediskriminering, fordommer og hykleri, og det fikk meg til å gjøre opprør mot samfunnet. Det var i denne vanskelige tiden vi flyttet til departementet Hérault. Der skjedde det noe fint.

 En søndag formiddag kom to av Jehovas vitner og banket på hos oss. Mor kjente dem og bad dem inn. En av kvinnene spurte mor om hun husket at hun en gang hadde lovt at hun en dag ville ta imot tilbudet om et bibelstudium. Mor husket det og spurte: «Når skal vi begynne?» De avtalte å møtes hver søndag formiddag, og slik begynte mor å lære «det gode budskaps sannhet». — Galaterne 2: 14.

Jeg får innsikt

Mor gjorde seg store anstrengelser for å forstå og huske det hun lærte. Siden hun var blind, måtte hun lære alt utenat. De som studerte med henne, var veldig tålmodige med henne. Selv pleide jeg å gjemme meg på rommet mitt når de kom, og jeg kom først ut når de gikk. Men en ettermiddag var det en av dem, Eugénie, som traff meg og snakket med meg. Hun fortalte at Guds rike skulle gjøre slutt på alt hykleri, alt hat og alle fordommer i verden. «Det er bare Gud som har løsningen på problemene,» sa hun. Hadde jeg lyst til å få vite mer? Dagen etter begynte jeg selv å studere Bibelen.

Alt jeg lærte, var nytt for meg. Jeg forstod nå at Jehova Gud har gode grunner til midlertidig å tillate det onde på jorden. (1. Mosebok 3: 15; Johannes 3: 16; Romerne 9: 17) Jeg lærte dessuten at han ikke har latt oss være uten håp. Han har gitt oss sitt enestående løfte om evig liv på en paradisisk jord. (Salme 37: 29; 96: 11, 12; Jesaja 35: 1, 2; 45: 18) I dette paradiset ville jeg få tilbake synet, som jeg nå var i ferd med å miste. — Jesaja 35: 5.

Jeg begynner i heltidstjenesten

Den 12. desember 1985 ble jeg døpt i vann som symbol på min innvielse til Jehova. Min søster Marie-Claire var allerede blitt døpt. Snart ble også min bror Jean-Pierre og min kjære mor døpt.

I den menigheten jeg hørte til, var det flere pionerer, eller heltidsforkynnere. Den glede og begeistring de viste i forbindelse med forkynnelsen, virket smittende på oss andre. Selv Marie-Claire, som hadde en øyensykdom, og som måtte bruke et ortopedisk hjelpemiddel på det ene benet, begynte i heltidstjenesten. Den dag i dag er hennes eksempel til åndelig oppmuntring for meg. Det at jeg var omgitt av pionerer i menigheten og i familien, bidrog til at jeg fikk et inderlig ønske om selv å ta del i heltidstjenesten. Så i november 1990 begynte jeg som pioner i Béziers. — Salme 94: 17—19.

Jeg får hjelp til å bekjempe motløshet

I forkynnelsen fikk jeg hjelp og ble vist omtanke av andre pionerer. Fra tid til annen følte jeg meg likevel motløs på grunn av mine begrensninger, og jeg ønsket at jeg kunne gjøre mer. Men i slike perioder med motløshet holdt Jehova meg oppe. Ved hjelp av Indeks til Vakttårnets publikasjoner fant jeg fram til livshistorier fortalt av pionerer som i likhet med meg hadde svekket syn. Jeg var overrasket over hvor mange slike beretninger jeg fant. De var nyttige og oppmuntrende, og de lærte meg å være glad for det jeg var i stand til å gjøre, og til å godta mine begrensninger.

For å forsørge meg selv gjorde jeg rent i kjøpesentre sammen med andre Jehovas vitner. En dag la jeg merke til at en av kollegene mine gjorde rent i de områdene der jeg nettopp hadde vært. Det var åpenbart en del skitt som jeg ikke så. Jeg oppsøkte Valérie, den pioneren som ledet vår gruppe av renholdere, og bad henne si meg helt ærlig om jeg gjorde det vanskelig for alle andre. Hun var så vennlig å overlate det til meg å avgjøre om jeg fortsatt var i stand til å gjøre jobben. I mars 1994 sluttet jeg i renholdsjobben.

Jeg fikk på nytt en overveldende følelse av å være udugelig. Jeg bad inderlig til Jehova, og jeg vet at han hørte mine bønner. Igjen var det å studere Bibelen og kristne publikasjoner til stor hjelp. Og selv om synet mitt ble  svakere, ble mitt ønske om å tjene Jehova sterkere. Hva kunne jeg gjøre?

Først en venteliste, så en rask avgjørelse

Jeg søkte om opplæring på et rehabiliteringssenter for blinde og svaksynte i Nîmes og fikk til slutt plass der i tre måneder. Det var vel anvendt tid. Jeg lærte å forstå omfanget av mitt handikap og å innrette meg etter det. Det å være sammen med mennesker som hadde alle slags funksjonshemninger, hjalp meg til å forstå hvor dyrebart mitt kristne håp er. Jeg hadde i det minste et mål og kunne gjøre noe produktivt. Mens jeg var på dette sentret, lærte jeg også fransk blindeskrift.

Da jeg kom hjem, la familien merke til hvor stor nytte jeg hadde hatt av opplæringen. Men jeg likte ikke den hvite stokken jeg måtte bruke. Jeg syntes det var vanskelig å venne seg til den. Det hadde vært hyggelig å ha et annet hjelpemiddel — kanskje en førerhund.

Jeg søkte om å få en hund, men fikk beskjed om at det var lang venteliste. Det kontoret som skulle tildele meg hunden, ville dessuten måtte utrede saken. Det er ikke hvem som helst som kan få en førerhund. En dag fortalte en kvinne som er med på å drive en organisasjon for blinde, at en tennisklubb i nærheten gjerne ville gi en førerhund til en blind eller svaksynt person som bodde i nabolaget. Hun sa at hun hadde tenkt på meg. Ville jeg ta imot en slik gave? Jeg så Jehovas ledelse i denne saken og sa ja takk til det vennlige tilbudet. Men jeg måtte vente på å få hunden.

Jeg tenker fortsatt på Afrika

Mens jeg ventet, prøvde jeg å tenke på andre muligheter. Som nevnt tidligere hadde jeg helt fra jeg var barn, vært veldig opptatt av Afrika. Selv om synet mitt ble stadig mer  svekket, var denne interessen sterkere enn noen gang, særlig fordi jeg hadde hørt at det er mange i Afrika som er interessert i Bibelen og i å tjene Jehova. Nylig hadde jeg lett henkastet sagt til Valérie at jeg hadde lyst til å dra en tur til Afrika, og spurt om hun ville bli med. Hun sa ja, og vi skrev til flere av Jehovas vitners franskspråklige avdelingskontorer i Afrika.

Vi fikk svar fra Togo. Begeistret bad jeg Valérie lese det for meg. Brevet var oppmuntrende, så Valérie sa: «Ja, hvorfor ikke?» Etter å ha konferert med brødrene ved avdelingskontoret pr. brev ble jeg satt i forbindelse med Sandra, en pioner i Lomé, hovedstaden. Vi bestemte oss for å dra den 1. desember 1998.

Det var annerledes, men herlig å være i Afrika! Da vi hadde landet i Lomé og steg ut av flyet, kjente vi den afrikanske varmen omslutte oss som et teppe. Sandra møtte oss. Vi hadde aldri sett hverandre før, men følte oss straks som gamle venner. Kort tid før vi kom, var Sandra og hennes samarbeidspartner, Christine, blitt utnevnt til å tjene som spesialpionerer i Tabligbo, en liten by i innlandet. Vi fikk nå gleden av å bli med dem til det nye distriktet deres. Vi ble der i cirka to måneder, og da vi drog, visste jeg at jeg ville komme til å dra tilbake dit.

En stor glede å være tilbake i Togo

I Frankrike begynte jeg straks å forberede meg på min andre reise til Togo. Med familiens støtte klarte jeg å ordne det slik at jeg kunne bli der i seks måneder. Så i september 1999 satt jeg igjen på et fly som skulle til Togo. Men denne gangen var jeg alene. Forestill deg hvordan det var for familien min å se meg dra av sted på egen hånd trass i mitt handikap! Men det var ingen grunn til bekymring. Jeg forsikret familien om at mine venner i Afrika, som allerede var blitt som familiemedlemmer for meg, ville stå og vente på meg i Lomé.

For en glede det var å være tilbake i et område der så mange mennesker viser interesse for Bibelen! Det er ikke uvanlig å se mennesker lese Bibelen på gaten. I Tabligbo tar folk kontakt med en bare for å snakke om Bibelen. Det var også en opplevelse å få bo sammen med to spesialpionersøstre i en beskjeden bolig. Jeg ble kjent med en annen kultur, en annen måte å se tingene på. Først og fremst la jeg merke til at våre kristne brødre og søstre i Afrika satte Rikets interesser på førsteplassen i sitt liv. De lot for eksempel ikke være å dra på møtene selv om de måtte gå mange kilometer til Rikets sal. Jeg lærte også mye av den varmen og gjestfriheten de viste.

En dag da jeg kom hjem fra felttjenesten, sa jeg til Sandra at jeg var redd for å dra tilbake til Frankrike. Synet mitt var blitt enda dårligere. Jeg tenkte på de overfylte og støyende gatene i Béziers, på trappene i boligblokkene og på mange andre ting som gjør  livet vanskelig for en som er svaksynt. Gatene i Tabligbo, derimot, var stille selv om de riktignok ikke hadde noe fast dekke. Og det var ikke så mange mennesker og så mye trafikk der. Hvordan skulle jeg klare meg i Frankrike nå som jeg var vant til Tabligbo?

To dager senere ringte min mor for å fortelle meg at skolen for førerhunder hadde bedt meg ta kontakt. En ung labrador retriever som het Océane, var klar til å bli «øynene» mine. Enda en gang fikk jeg det jeg trengte, og ble kvitt noen bekymringer. Etter seks måneders gledefylt tjeneste i Tabligbo var jeg på vei tilbake til Frankrike for å møte Océane.

Etter flere måneders dressur kom Océane i min varetekt. Til å begynne med var det ikke lett. Vi måtte lære å forstå hverandre. Men etter hvert skjønte jeg hvor mye jeg trengte Océane. Nå er Océane nærmest en del av meg selv. Hvordan reagerte folk i Béziers når de så meg stå utenfor døren deres sammen med en hund? Jeg ble møtt med mye respekt og vennlighet. Océane ble nabolagets «helt». Mange mennesker vet ikke riktig hvordan de skal oppføre seg når de står overfor en som er funksjonshemmet, men det at jeg hadde hunden, gjorde at jeg kunne snakke om mitt handikap på en naturlig måte. Folk slappet av og hørte på det jeg sa. Océane gjorde det faktisk lettere for meg å starte samtaler.

I Afrika sammen med Océane

Jeg hadde ikke glemt Afrika, og nå begynte jeg å forberede min tredje reise dit. Denne gangen ble Océane med. Det samme ble et ungt ektepar, Anthony og Aurore, og min venninne Caroline. I likhet med meg var de alle tre pionerer. Den 10. september 2000 kom vi til Lomé.

Til å begynne med var mange redd for Océane. Det var få i Lomé som noen gang hadde sett en slik stor hund, for de fleste hundene i Togo er små. Da de så seletøyet hennes, trodde noen at hun var nødt til å ha det på seg fordi hun ellers ville angripe folk. Océane for sin del kom lett i forsvarsposisjon og var parat til å beskytte meg mot alt som hun oppfattet som en trussel. Men hun følte seg snart hjemme i de nye omgivelsene. Når hun har på seg seletøyet, er hun på jobb — hun opptrer disiplinert, er vaktsom og holder seg ved min side. Når jeg tar det av henne, er hun leken, av og til vilter. Vi har mye moro sammen.

Vi ble alle invitert til å bo hos Sandra og Christine i Tabligbo. For å hjelpe brødrene og søstrene der i byen til å venne seg til Océane inviterte vi dem til å besøke oss og forklarte hvilken rolle en førerhund har, hvorfor jeg trengte en slik hund, og hvordan de skulle behandle Océane. De eldste var enig i at Océane kunne bli med meg til Rikets sal. Siden denne ordningen var så uvanlig i Togo, ble det gitt en opplysning til menigheten der saken ble forklart. Når jeg skulle ut i tjenesten, tok jeg med Océane bare når jeg gikk på gjenbesøk og ledet bibelstudier — situasjoner der det var lettere å forstå hvorfor hun var med.

Det var fremdeles en stor glede å forkynne i dette distriktet. Jeg syntes alltid det var hjertevarmende å merke den omtenksomhet de vennlige menneskene der viste i praksis, for eksempel ved å være snare til å tilby meg en stol. I oktober 2001 ble mor med meg på min fjerde reise til Togo. Etter tre uker drog hun tilbake til Frankrike, glad og beroliget fordi hun skjønte at jeg hadde det bra.

Jeg er Jehova dypt takknemlig for at jeg har vært i stand til å tjene i Togo. Jeg har tillit til at han også framover vil gi meg ’det mitt hjerte ber om’, når jeg fortsetter å gjøre alt jeg kan i tjenesten for ham. *

[Fotnote]

[Bilder på side 10]

Tanken på Afrikas vidstrakte sletter og spennende dyreliv hadde alltid fascinert meg

[Bilde på side 10]

Jeg hadde med meg Océane på gjenbesøk

[Bilde på side 11]

De eldste var enig i at Océane kunne bli med meg på møtene