Bibelen på italiensk — en problemfylt historie

«BIBELEN er blant de mest utbredte bøkene i vårt land [Italia], men den er kanskje også blant de minst leste. Det gjøres fremdeles lite for å oppmuntre de troende til å gjøre seg kjent med Bibelen og for å hjelpe dem til å lese den som Guds Ord. Det finnes de som gjerne vil bli kjent med Bibelen, men de har ofte ingen som kan forklare Ordet for dem.»

Denne uttalelsen, som skriver seg fra en italiensk bispekonferanse i 1995, reiser en rekke spørsmål. Hvor vanlig var det at italienere leste i Bibelen i tidligere århundrer? Var Bibelen mindre utbredt i Italia enn i andre land? Hva var i så fall grunnen til det? Hvorfor er Bibelen fremdeles blant de minst leste bøkene i Italia? En oversikt over italienske bibeloversettelsers historie kan gi oss et innblikk i dette.

Gjennom en periode på flere hundre år utviklet det seg en rekke språk fra latin. Dette var de romanske språkene — fransk, italiensk, portugisisk, spansk og så videre. I flere europeiske land med latinsk bakgrunn fikk folkemålet etter hvert en viss status, slik at det ble brukt i litterære verk. Folkemålenes utvikling fikk direkte innvirkning på behovet for å oversette Bibelen. Hvordan det? Etter en tid var kløften mellom latin, det hellige kirkespråket, og folkemålene, med deres dialekter og varianter, blitt så stor at latin ikke lenger ble forstått av dem som ikke hadde noen formell utdannelse.

Rundt år 1000 ville de fleste innbyggerne på den italienske halvøy ha hatt problemer med å lese den latinske bibeloversettelsen Vulgata, om de i det hele tatt hadde kunnet skaffe seg et eksemplar. I flere hundre år hadde presteskapet kontroll over all utdanning, også utdanningen ved de få universitetene som fantes den gangen. Det var bare noen få privilegerte som kunne ta en utdanning. Som følge av det ble Bibelen med tiden «en ukjent bok». Men det var mange som ønsket å få tilgang til Guds Ord ved å kunne lese det på sitt eget språk.

Prestene motsatte seg i det store og hele at Bibelen ble oversatt til folkemålene. De fryktet nemlig at slike oversettelser skulle føre til økt utbredelse av såkalt kjetteri. Historikeren Massimo Firpo sier: «Bruken av folkemålet ville bety slutten på en språkbarriere [bruken av latin] som gjorde det mulig for presteskapet å ha absolutt kontroll på det religiøse  område.» Det er altså en kombinasjon av kulturelle, religiøse og sosiale faktorer som ligger til grunn for den generelle mangelen på bibelkunnskap som fremdeles gjør seg gjeldende i Italia.

De første oversettelsene av deler av Bibelen

De første oversettelsene av bøker i Bibelen fra latin til det italienske folkemålet ble laget på 1200-tallet. Disse oversettelsene ble mangfoldiggjort for hånd og var svært dyre. På 1300-tallet ble det laget flere oversettelser, så etter hvert var nesten hele Bibelen tilgjengelig på folkemålet, selv om de enkelte bøkene i Bibelen var blitt oversatt av forskjellige personer til forskjellige tider og på forskjellige steder. De fleste av disse oversettelsene, som var laget av anonyme oversettere, endte opp hos de rike eller de lærde, for det var bare de som hadde muligheter til å skaffe seg dem. Selv da innføringen av trykking førte til at bøker ble vesentlig billigere, var det bare noen få som kunne skaffe seg bibler, ifølge historikeren Gigliola Fragnito.

I mange hundre år var det store flertall av befolkningen analfabeter. Så sent som i 1861, da Italia ble forent, var det bare 25 prosent av befolkningen som kunne lese og skrive. I 1870, da den nye italienske regjeringen planla å gjøre skolegang gratis og obligatorisk for alle, skrev for øvrig pave Pius IX til kongen og oppfordret ham til å motarbeide denne loven. Paven beskrev loven som en «pest» som truet med å «ødelegge katolske skoler fullstendig».

Den første bibelen på italiensk

Den første komplette bibelen på italiensk ble trykt i Venezia i 1471, omkring 16 år etter at trykking med løse typer ble innført i Europa. Nicolò Malerbi, en camaldulensermunk, utarbeidet sin oversettelse på åtte måneder. Han bygde for en stor del på eksisterende oversettelser, redigerte dem på grunnlag av den latinske Vulgata og byttet ut noen av ordene med ord som var vanlige i Veneto, det området han kom fra. Hans oversettelse var den første trykte bibelutgaven på italiensk som fikk stor utbredelse.

En annen mann som utgav en bibeloversettelse i Venezia, var Antonio Brucioli. Han var humanist og sympatiserte med protestantene, selv om han aldri brøt med den katolske kirke. I 1532 laget Brucioli en oversettelse av Bibelen basert på den hebraiske og greske grunnteksten. Dette var den første bibelen som ble oversatt fra grunnteksten til italiensk. Selv om oversettelsen ikke holdt et høyt litterært nivå, var den bemerkelsesverdig trofast mot grunnteksten, tatt i betraktning den kunnskapen man hadde om oldtidsspråk den gangen. På noen steder i noen utgaver gjeninnførte Brucioli Guds navn i formen «Ieova». I nesten hundre år var hans oversettelse svært populær blant italienske protestanter og religiøse dissidenter.

Det ble også utgitt andre italienske bibeloversettelser, i noen tilfeller av katolikker. Disse oversettelsene var i realiteten reviderte utgaver av Bruciolis bibel, men ingen av dem fikk særlig stor utbredelse. I 1607 kom det en ny oversettelse fra grunnspråkene til italiensk. Den var laget av den kalvinistiske presten Giovanni Diodati. Foreldrene hans hadde flyktet til Sveits for å slippe unna religionsforfølgelse. Hans oversettelse, som ble utgitt i Genève, ble brukt av italienske protestanter i flere hundre år. Sett på bakgrunn av den tiden da den ble laget, blir den regnet som en utmerket italiensk oversettelse. Den hjalp mange italienere til å forstå Bibelens lære. Men presteskapets sensur hindret utbredelsen av både denne og andre oversettelser.

Bibelen — «en ukjent bok»

«Kirken har alltid oppfylt sin forpliktelse til å holde bøker under overvåkning, men fram til oppfinnelsen av trykkekunsten så  den ikke noe behov for å lage en katalog over forbudte bøker, for de skriftene som ble ansett for å være farlige, ble brent,» sier Enciclopedia Cattolica. Selv etter den protestantiske reformasjonens inntreden gjorde prestene i flere europeiske land sitt ytterste for å begrense utbredelsen av såkalte kjetterske bøker. Et vendepunkt kom etter Trientkonsilet i 1546, der spørsmålet om oversettelser til folkemålene ble drøftet. Det utkrystalliserte seg to motstridende synspunkter. De som var for et forbud, mente at bibler på folkemålene var «alt kjetteris mor og opphav». De som var mot et forbud, sa at deres «motstandere», protestantene, ville hevde at kirken forbød Bibelen på folkemålene for å skjule «svik og bedrag».

Mangelen på enighet førte til at konsilet ikke tok noe klart standpunkt i saken, men nøyde seg med å stadfeste autentisiteten av Vulgata, som ble den katolske kirkes standardtekst. Carlo Buzzetti, som underviser ved Salesianum pavelige universitet i Roma, sier imidlertid at det at Vulgata ble erklært for å være «autentisk», «gav grobunn for den tanke at den i virkeligheten skulle være den eneste lovlige utgave av Bibelen». Den videre utviklingen støttet opp under dette.

I 1559 utgav pave Paul IV den første indeksen over forbudte bøker, en liste over verk som katolikkene ikke hadde lov til å lese, selge, oversette eller eie. Disse bøkene ble ansett for å være onde og farlige for folks tro og moral. Ifølge indeksen var det forbudt å lese bibeloversettelser på folkemålet, deriblant Bruciolis oversettelse. De som overtrådte forbudet, ble ekskommunisert. I 1596 kom det en indeks som var enda mer restriktiv. Det skulle ikke lenger gis tillatelse til å oversette eller trykke bibler på folkemålet. Slike bibler skulle ødelegges.

Følgen var at brenning av bibler foran kirkene forekom oftere utover på 1600-tallet. Folk flest begynte å se på Bibelen som en kjettersk bok, en oppfatning som i høy grad gjør seg gjeldende den dag i dag. Nesten alle bibler og bibelkommentarer i offentlige og private biblioteker ble ødelagt, og i de neste 200 årene var det ingen katolikk som oversatte Bibelen til italiensk. De eneste biblene som var å få tak i på den italienske halvøy, var de som ble oversatt av protestantiske lærde, og de ble distribuert i all hemmelighet, av frykt for at de skulle bli konfiskert. Historikeren Mario Cignoni sier: «I flere hundre år var det i virkeligheten ingen lekfolk  som leste i Bibelen. Den ble så å si en ukjent bok, og millioner av italienere levde hele sitt liv uten noen gang å lese en side i den.»

Forbudet blir mindre strengt

Senere, i et dekret som var datert 13. juni 1757, lempet pave Benedikt XIV på de tidligere bestemmelsene. Det nye dekretet sa at «det var tillatt å lese oversettelser på folkemålet som var godkjent av pavestolen og utgitt under biskopers ledelse». Som følge av det begynte Antonio Martini, som senere ble erkebiskop i Firenze, å oversette Vulgata. Den første delen ble utgitt i 1769, og arbeidet ble fullført i 1781. Ifølge en katolsk kilde var Martinis oversettelse «den første som virkelig er verd å nevne». Fram til da hadde katolikker som ikke forstod latin, ikke kunnet lese en bibel som var godkjent av kirken. I de neste 150 årene var Martinis oversettelse den eneste som var godkjent til bruk for italienske katolikker.

Det kom et vendepunkt med Det annet Vatikankonsil. I 1965 ble det i dokumentet Dei Verbum for første gang gitt en oppfordring til å lage «passende og korrekte oversettelser . . . til forskjellige språk, særlig fra de hellige bøkers grunntekst». Noen få år tidligere, i 1958, hadde Pontificio istituto biblico (Det pavelige bibelinstitutt) utgitt «den første komplette katolske oversettelse fra grunnteksten». Denne oversettelsen gjeninnførte Guds navn i formen «Jahve» noen steder.

Motstanden mot å oversette Bibelen til folkemålet har gjort stor skade, og virkningene av dette kan fremdeles merkes. Som Gigliola Fragnito uttrykker det, har det bidratt til å «innprente i de troende at de bør nære mistro til sin egen tankefrihet og samvittighet». Det er dessuten blitt innført religiøse tradisjoner som mange katolikker betrakter som viktigere enn Bibelen. Alt dette har ført til at Bibelen er blitt fremmed for folk, selv om analfabetismen praktisk talt har forsvunnet.

Jehovas vitners evangeliseringsarbeid har på den annen side vakt ny interesse for Bibelen på italiensk. I 1963 utgav Jehovas vitner Ny verden-oversettelsen av de kristne greske skrifter på italiensk. I 1967 utgav de hele Bibelen. Bare i Italia er det blitt distribuert over fire millioner eksemplarer av denne oversettelsen. Ny verden-oversettelsen, som har gjeninnført Guds navn, Jehova, i bibelteksten, utmerker seg ved å holde seg nøye til meningen i grunnteksten.

Jehovas vitner går fra hus til hus og leser og forklarer Bibelens budskap om håp for alle som vil lytte. (Apostlenes gjerninger 20: 20) Neste gang du treffer noen av dem, kan du jo be dem vise deg hva din egen bibel sier om Guds enestående løfter. Da vil du få se at han snart skal innføre «en ny jord, og der skal rettferdighet bo». — 2. Peter 3: 13.

[Kart på side 13]

(Se den trykte publikasjonen)

Venezia

ROMA

[Bilde på side 15]

Bruciolis oversettelse brukte Guds navn i formen «Ieova» i bibelteksten

[Bilde på side 15]

Indeksen over forbudte bøker karakteriserte bibeloversettelser på folkemålet som farlige

[Bilderettigheter på side 13]

Tittelblad i bibel: Biblioteca Nazionale Centrale di Roma

[Bilderettigheter på side 15]

Bruciolis oversettelse: Biblioteca Nazionale Centrale di Roma; indeks: Su concessione del Ministero per i Beni e le Attività Culturali