Hvem adlyder du — Gud eller mennesker?

«Vi må adlyde Gud som vår hersker mer enn mennesker.» — APOSTLENES GJERNINGER 5: 29.

1. a) Hva er temaskriftstedet for dette studiet? b) Hvorfor ble apostlene arrestert?

DOMMERNE ved jødenes høyeste domstol må ha vært rasende. Fangene var vekk. De savnede fangene var apostler av Jesus Kristus, en mann som dommerne hadde dømt til døden noen uker tidligere. Nå var retten klar til å dømme hans nærmeste etterfølgere. Men da betjentene gikk for å hente dem, oppdaget de at cellene var tomme, til tross for at dørene var låst. Det ble snart kjent at apostlene var i templet i Jerusalem og fryktløst lærte folket om Jesus Kristus — nettopp det de var blitt arrestert for! En høvedsmann og hans betjenter gikk da straks til templet og tok apostlene med seg tilbake til rettssalen. — Apostlenes gjerninger 5: 17—27.

2. Hva befalte en engel apostlene å gjøre?

² En engel hadde ført apostlene ut av fengselet. Skjedde dette for at de skulle bli spart for videre forfølgelse? Nei. Det skjedde for at innbyggerne i Jerusalem skulle få høre det gode budskap om Jesus Kristus. Engelen sa til apostlene: «Fortsett å tale til folket alle ordene om dette liv.» (Apostlenes gjerninger 5: 19, 20) Da de ble pågrepet i templet, var de derfor lydig i ferd med å følge denne befalingen.

3, 4. a) Hvordan reagerte Peter og Johannes da de fikk befaling om å slutte å forkynne? b) Hvordan reagerte de andre apostlene?

 ³ To av disse iherdige forkynnerne, apostlene Peter og Johannes, hadde også stått for retten tidligere, slik den fremste blant dommerne, Josef Kaifas, strengt minnet dem om. Han sa: «Vi gav dere uttrykkelig befaling om ikke å fortsette å undervise på grunnlag av dette navn [Jesus], men se, dere har fylt Jerusalem med deres lære.» (Apostlenes gjerninger 5: 28) Det burde ikke ha overrasket Kaifas å se Peter og Johannes i rettssalen på nytt. Da de to apostlene ved den første anledningen ble pålagt å slutte å forkynne, hadde de svart: «Døm selv om det er rettferdig i Guds øyne å høre mer på dere enn på Gud. Men vi for vår del kan ikke holde opp med å tale om de ting vi har sett og hørt.» I likhet med profeten Jeremia kunne Peter og Johannes ikke la være å utføre sitt forkynnelsesoppdrag. — Apostlenes gjerninger 4: 18—20; Jeremia 20: 9.

⁴ Denne gangen var det ikke bare Peter og Johannes som fikk anledning til å avlegge vitnesbyrd om sin tro for retten. Også alle de øvrige apostlene var med på det — inkludert den nyutvalgte Mattias. (Apostlenes gjerninger 1: 21—26) Da de fikk befaling om å slutte å forkynne, svarte også disse modig: «Vi må adlyde Gud som vår hersker mer enn mennesker.» — Apostlenes gjerninger 5: 29.

Hvorfor vi bør adlyde Gud framfor mennesker

5, 6. Hvorfor adlød ikke apostlene rettens befaling?

⁵ Apostlene var lovlydige mennesker som i alminnelighet ikke ville trosse en rettsavgjørelse. Men ikke noe menneske — om aldri så mektig — har myndighet til å pålegge andre å gå imot en av Guds befalinger. Jehova er «Den Høyeste over hele jorden». (Salme 83: 18) Han er ikke bare «hele jordens Dommer», men også den høyeste Lovgiver og evighetens Konge. Fra Guds synspunkt er enhver rettsavgjørelse som bidrar til å tilsidesette en av hans befalinger, ugyldig. — 1. Mosebok 18: 25; Jesaja 33: 22.

⁶ Dette faktum har noen av verdens fremste jurister erkjent. Den kjente britiske juristen William Blackstone, som levde på 1700-tallet, skrev for eksempel at man ikke må la noen menneskelaget lov være i strid med «den åpenbarte rett», som finnes i Bibelen. Sanhedrinet gikk derfor over streken da det befalte apostlene at de skulle slutte å forkynne. Apostlene kunne rett og slett ikke adlyde denne befalingen.

7. Hvorfor ble overprestene rasende på grunn av forkynnelsen?

⁷ Apostlenes beslutning om å fortsette å forkynne gjorde overprestene rasende. Noen medlemmer av presteskapet, deriblant Kaifas, tilhørte saddukeerne, som ikke trodde på oppstandelsen. (Apostlenes gjerninger 4: 1, 2; 5: 17) Men apostlene fortsatte å hevde at Jesus var blitt oppreist fra de døde. Noen av overprestene hadde dessuten strukket seg langt for å innynde seg hos de romerske myndighetene. Da Pilatus under rettssaken mot Jesus gav overprestene anledning til å vise at de aksepterte Jesus som sin konge, gikk de så langt at de ropte: «Vi har ingen annen konge enn keiseren.» (Johannes 19: 15) * Apostlene hevdet ikke bare at Jesus var blitt oppreist, men de lærte også at bortsett fra Jesu navn er det ikke «noe annet navn under himmelen som er blitt gitt blant mennesker, som vi skal bli frelst ved». (Apostlenes gjerninger 2: 36; 4: 12) Prestene fryktet at hvis folket begynte å betrakte den oppstandne Jesus som sin Leder, så ville romerne komme, og de jødiske lederne kunne miste ’både sitt sted og sin nasjon’. — Johannes 11: 48.

8. Hvilket klokt råd gav Gamaliel til Sanhedrinet?

⁸ Framtiden så dyster ut for Jesu Kristi  apostler. Sanhedrinets dommere var innstilt på å få dem henrettet. (Apostlenes gjerninger 5: 33) Men saken tok en uventet vending. Gamaliel, en lovkyndig, reiste seg og advarte sine kolleger mot å handle overilt. Han kom med følgende kloke uttalelse: «Hvis dette forehavende eller dette verk er av mennesker, vil det bli gjort til intet; men hvis det er av Gud, vil dere ikke kunne gjøre dem til intet.» Han tilføyde så noe meget viktig: «Ellers kan dere kanskje bli funnet å være slike som i virkeligheten strider mot Gud.» — Apostlenes gjerninger 5: 34, 38, 39.

9. Hva er det som viser at apostlenes verk var av Gud?

⁹ Domstolen rettet seg overraskende nok etter Gamaliels råd. Sanhedrinet «kalte inn apostlene, prylte dem og befalte dem å slutte med å tale på grunnlag av Jesu navn og lot dem så gå». Apostlene lot seg ikke kue, men var fast bestemt på å adlyde engelens befaling om å forkynne. Det sies videre hva de gjorde etter at de ble løslatt: «I templet og fra hus til hus fortsatte de hver dag uten opphold å undervise og forkynne det gode budskap om Kristus, Jesus.» (Apostlenes gjerninger 5: 40, 42) Jehova velsignet det de gjorde. I hvilken grad? «Guds ord fortsatte så å ha framgang, og tallet på disiplene fortsatte å øke meget sterkt i Jerusalem.» Ja, «en stor skare prester begynte å være lydige mot troen». (Apostlenes gjerninger 6: 7) Dette må ha vært et hardt slag for overprestene. Bevisene for at apostlenes verk var av Gud, ble stadig flere.

De som kjemper mot Gud, kan ikke vinne

10. Hvorfor kan Kaifas fra et menneskelig synspunkt ha følt seg trygg i sin stilling, men hvorfor var hans tillit forgjeves?

¹⁰ De jødiske overprestene i det første århundre var utnevnt av de romerske myndigheter. Den velstående Josef Kaifas ble innsatt i sitt embete av Valerius Gratus, og han ble sittende i embetet lenger enn mange av sine forgjengere. Kaifas mente sannsynligvis at dette skyldtes hans diplomatiske dyktighet og hans personlige vennskap med Pilatus, og ikke  Guds styrelse. Det skulle likevel vise seg at hans tillit til mennesker var forgjeves. Bare tre år etter at apostlene stod foran Sanhedrinet, falt Kaifas i unåde hos de romerske myndigheter og ble avsatt fra sin stilling som øversteprest.

11. Hvordan gikk det med Pontius Pilatus og den jødiske tingenes ordning, og hvilken lærdom trekker du av dette?

¹¹ Ordren om at Kaifas skulle avsettes fra sitt embete, kom fra Pilatus’ nærmeste overordnede, Lukius Vitellius, som var stattholder i Syria. Kaifas’ nære venn Pilatus kunne ikke hindre at det skjedde. Bare et år etter at Kaifas ble avsatt, ble faktisk Pilatus selv avsatt fra sitt embete og kalt tilbake til Roma for å stå til rette i forbindelse med alvorlige anklager. Når det gjelder de jødiske lederne som satte sin lit til keiseren, endte det med at romerne ’tok bort både deres sted og deres nasjon’. Dette skjedde i år 70 evt., da romerske hærer fullstendig ødela byen Jerusalem og dermed også templet og sanhedrinsalen. De jødiske lederne fikk virkelig erfare sannheten i salmistens ord: «Sett ikke deres lit til fornemme eller til en menneskesønn, hos hvem det ikke er frelse.» — Johannes 11: 48; Salme 146: 3.

12. Hvordan viser det som har skjedd med Jesus, at det er forstandig å adlyde Gud?

¹² Når det derimot gjelder den oppstandne Jesus Kristus, ble han utnevnt av Gud til å være Øversteprest i et stort åndelig tempel. Intet menneske kan oppheve denne utnevnelsen. Jesus har faktisk «sitt prestedømme uten noen etterfølgere». (Hebreerne 2: 9; 7: 17, 24; 9: 11) Gud utnevnte også Jesus til å være Dommer over de levende og de døde. (1. Peter 4: 5) I denne stilling kommer Jesus til å avgjøre om Josef Kaifas og Pontius Pilatus vil få noen mulighet til å leve i framtiden. — Matteus 23: 33; Apostlenes gjerninger 24: 15.

Fryktløse Rikets forkynnere i vår tid

13. Hvilken gjerning har nå i vår tid vist seg å være fra mennesker, og hvilken gjerning har vist seg å være fra Gud? Hvordan vet vi det?

¹³ Akkurat som i det første århundre har det også i vår tid vært mange som «strider mot Gud». (Apostlenes gjerninger 5: 39) Da Jehovas vitner i Tyskland nektet å si «Heil Hitler» og derved anerkjenne Adolf Hitler som sin fører, svor Hitler på at han skulle utrydde dem. (Matteus 23: 10) Hans dødsmaskineri gav inntrykk av å være mer enn effektivt nok til å kunne utføre en slik oppgave. Nazistene klarte å arrestere tusenvis av Jehovas vitner og sende dem til forskjellige konsentrasjonsleirer. De klarte også å få drept noen av dem. Men de klarte ikke å bryte ned Jehovas vitners beslutning om å tilbe Gud og bare ham, og de klarte heller ikke å utslette Guds tjenere som gruppe betraktet. Den gjerning disse kristne utførte, var noe Gud, ikke mennesker, hadde gitt dem å gjøre, og Guds gjerning kan ikke stanses. Noen av de trofaste vitnene som overlevde Hitlers konsentrasjonsleirer, lever ennå, 60 år senere, og er fremdeles opptatt med å tjene Jehova ’av hele sitt hjerte og sinn og av hele sin sjel’, mens Hitler og hans nazistiske parti bare eksisterer som et uhyggelig minne. — Matteus 22: 37.

14. a) Hvordan har noen motstandere baktalt Guds tjenere, og hva har det ført til? b) Vil slike handlinger være til noen varig skade for Guds folk? (Hebreerne 13: 5, 6)

¹⁴ I årene etter at nazistene raste, har andre  tatt opp kampen mot Jehova og hans folk, en kamp de er nødt til å tape. I en rekke land i Europa har utspekulerte religiøse og politiske elementer forsøkt å stemple Jehovas vitner som en ’farlig sekt’, noe som tilsvarer den behandlingen de kristne i det første århundre ble utsatt for. (Apostlenes gjerninger 28: 22) Den europeiske menneskerettighetsdomstol har fastslått at Jehovas vitner er et trossamfunn, ikke en sekt. Dette må deres motstandere ha kjennskap til, men de fortsetter likevel å baktale vitnene. Som en direkte følge av motstandernes misvisende karakteristikk er noen av disse kristne blitt oppsagt av sine arbeidsgivere. Barn av Jehovas vitner er blitt trakassert på skolen. Fryktsomme huseiere har hevet kontrakter om leie av bygninger som Jehovas vitner lenge har brukt som møtelokaler. I enkelte tilfeller har myndighetene til og med nektet noen statsborgerskap utelukkende av den grunn at de er Jehovas vitner. Men vitnene har ikke latt seg avskrekke.

15, 16. Hvordan har Jehovas vitner i Frankrike reagert på motstanden mot deres kristne virksomhet, og hvorfor fortsetter de å forkynne?

¹⁵ I Frankrike er det for eksempel slik at folk vanligvis er rimelige og åpne. Enkelte motstandere har imidlertid gått inn for å få vedtatt lover som de ønsker å bruke til å hindre arbeidet for Riket. Hvordan har Jehovas vitner der i landet reagert? De har intensivert sin forkynnelsesvirksomhet som aldri før, og med oppløftende resultater. (Jakob 4: 7) Ja, i løpet av en periode på bare seks måneder økte antall hjemmebibelstudier med hele 33 prosent! Det må gjøre Djevelen rasende å se at oppriktige mennesker i Frankrike reagerer positivt på det gode budskap. (Åpenbaringen 12: 17) Våre trosfeller i Frankrike stoler på at de vil få erfare det som profeten Jesaja sa: «Ikke noe som helst våpen som blir formet mot deg, skal ha framgang, og enhver tunge som reiser seg mot deg i retten, skal du domfelle.» — Jesaja 54: 17.

¹⁶ Jehovas vitner liker ikke å bli forfulgt. Men deres lydighet mot Guds befaling til alle kristne gjør at de verken kan eller vil slutte med å tale om det de har hørt. De legger vinn på å være gode borgere. Når det oppstår en konflikt mellom Guds lover og menneskers lover, må de imidlertid adlyde Gud som hersker.

Frykt dem ikke

17. a) Hvorfor skal vi ikke frykte våre fiender? b) Hvilken holdning bør vi ha til dem som forfølger oss?

¹⁷ Våre fiender befinner seg i en meget farlig situasjon. De kjemper mot Gud. I samsvar med Jesu befaling vil vi derfor ikke frykte dem som forfølger oss, men heller be for dem. (Matteus 5: 44) Vi ber om at Gud må åpne deres øyne for sannheten hvis det er slik at de i likhet med Saulus fra Tarsus kjemper mot Gud på grunn av uvitenhet. (2. Korinter 4: 4) Saulus ble senere den kristne apostelen Paulus, som ble påført mange lidelser av myndighetene på hans tid. Han fortsatte likevel å minne sine trosfeller om «å underordne seg og adlyde regjeringer og myndigheter som herskere, å være rede til enhver god gjerning, ikke å tale krenkende om noen [nei, ikke engang om deres hissigste forfølgere], ikke å være stridslystne, å være rimelige og vise all mildhet overfor alle mennesker». (Titus 3: 1, 2) Jehovas vitner i Frankrike og på andre steder forsøker å følge denne veiledningen.

18. a) På hvilke måter kan Jehova utfri sitt folk? b) Hva blir det endelige resultatet?

 ¹⁸ Gud sa til profeten Jeremia: «Jeg er med deg for å utfri deg.» (Jeremia 1: 8) Hvordan kan Jehova utfri oss fra forfølgelse i vår tid? Han kan oppreise en rettferdig innstilt dommer som Gamaliel, eller han kan sørge for at en korrupt eller fiendtlig innstilt embetsmann helt uventet blir etterfulgt av en som er rimeligere. Noen ganger kan det også hende at han tillater at forfølgelsen av hans folk går sin gang. (2. Timoteus 3: 12) Hvis Gud tillater at vi blir forfulgt, vil han alltid gi oss den styrke vi trenger for å utholde forfølgelsen. (1. Korinter 10: 13) Uansett hva Gud tillater, tviler vi ikke på det endelige resultatet: De som kjemper mot Guds folk, kjemper mot Gud, og de som kjemper mot Gud, kommer ikke til å vinne.

19. Hva er årsteksten for 2006, og hvorfor passer den godt?

¹⁹ Jesus sa at hans disipler kunne vente seg trengsler. (Johannes 16: 33) Det som står i Apostlenes gjerninger 5: 29, er like aktuelt nå som før: «Vi må adlyde Gud som vår hersker mer enn mennesker.» Disse inspirerende ordene er derfor blitt valgt som Jehovas vitners årstekst for 2006. Måtte vi være fast besluttet på å adlyde Gud som vår hersker i det kommende året og videre i all evighet, uansett hva det måtte koste oss.

[Fotnote]

Kan du svare på dette?

• Hvordan utgjorde apostlene et godt eksempel for oss ved den måten de reagerte på da de møtte motstand?

• Hvorfor bør vi alltid adlyde Gud som vår hersker mer enn mennesker?

• Hvem er det våre motstandere egentlig kjemper mot?

• Hvordan kan vi vente at det kommer til å gå med dem som holder ut under forfølgelse?

[Studiespørsmål]

[Uthevet tekst på side 23]

Årsteksten for 2006 er: «Vi må adlyde Gud som vår hersker mer enn mennesker.» — Apostlenes gjerninger 5: 29

[Bilde på side 19]

«Vi må adlyde Gud som vår hersker mer enn mennesker»

[Bilde på side 21]

Kaifas satte sin lit til mennesker i stedet for til Gud