Livshistorie

Den utfordring og glede det har vært å lære mine åtte barn å gå på Jehovas veier

FORTALT AV JOYCELYN VALENTINE

I 1989 reiste mannen min utenlands for å arbeide. Han lovte å sende penger hjem, slik at jeg kunne ta meg av de åtte barna. Ukene gikk uten at jeg hørte fra ham. Etter flere måneder hadde han ennå ikke gitt lyd fra seg. Jeg beroliget hele tiden meg selv og tenkte at han nok ville komme hjem igjen så snart han hadde fått orden på situasjonen.

UTEN penger til å forsørge familien ble jeg ganske ute av meg. Mange netter lå jeg søvnløs og spurte meg selv vantro: «Hvordan kan han gjøre dette mot sin egen familie?» Til slutt innså jeg den harde virkelighet — at han hadde forlatt oss. I dag, 16 år senere, har han ennå ikke kommet tilbake. Slik gikk det altså til at jeg oppdrog barna på egen hånd, uten en ektemanns støtte. Det har vært en utfordring, men det har gitt meg stor glede å se barna velge å gå på Jehovas veier. Men før jeg forteller mer om hvordan vi som familie taklet dette, skal jeg fortelle om min egen oppvekst.

Jeg prøver å få hjelp til å forstå Bibelen

Jeg ble født på Jamaica i Karibia i 1938. Selv om far aldri tilhørte noen kirke, så han på seg selv som gudfryktig. Om kveldene bad han meg ofte om å lese for ham fra  Salmenes bok i Bibelen. Jeg lærte etter hvert mange salmer utenat. Mor var medlem av en lokal kirke, og innimellom tok hun meg med på religiøse møter.

På disse møtene ble vi fortalt at Gud lar gode mennesker komme til himmelen, mens han lar de onde brenne for evig i helvete. Vi fikk også høre at Jesus er Gud, og at han elsker barn. Dette forvirret meg, og jeg ble redd Gud. Jeg lurte på hvordan han kunne pine mennesker i et brennende helvete og samtidig elske oss.

Tanken på helvete gav meg mareritt. Med tiden tok jeg et brevkurs som syvendedagsadventistene tilbød. De lærte at de onde ikke skulle pines for evig, men at de ville brenne opp og bli til aske i flammene. Det hørtes mer fornuftig ut, og jeg begynte å gå på de religiøse møtene deres. Likevel syntes jeg læresetningene deres var forvirrende, og de hjalp meg ikke til å få et rett syn på moral.

På den tiden var de fleste enige om at seksuell umoral var galt. Likevel trodde jeg og mange andre at det bare var de som hadde seksuell omgang med flere partnere, som gjorde seg skyldig i seksuell umoral. Vi trodde med andre ord at to ugifte som hadde omgang bare med hverandre, ikke syndet. (1. Korinter 6: 9, 10; Hebreerne 13: 4) Denne oppfatningen bidrog til at jeg fikk seks barn uten å være gift.

Jeg gjør åndelige framskritt

I 1965 flyttet Vaslyn Goodison og Ethel Chambers til Bath, et lite sted i nærheten. De var Jehovas vitner og pionerer (heltidsforkynnere), og en dag snakket de med faren min. Han tok imot deres tilbud om et bibelstudium. De gangene jeg var hjemme når de kom på besøk, snakket de med meg også. Jeg var svært skeptisk til Jehovas vitner, men for å bevise at de tok feil, sa jeg likevel ja takk til et bibelstudium.

Jeg stilte mange spørsmål under studiet, og vitnene besvarte alle sammen ved å bruke Bibelen. Med deres hjelp forstod jeg at de døde er uten bevissthet og ikke lider i helvete. (Forkynneren 9: 5, 10) Jeg lærte også om håpet om evig liv i et paradis på jorden. (Salme 37: 11, 29; Åpenbaringen 21: 3, 4) Selv om far ikke fortsatte å studere Bibelen, begynte jeg å gå på Jehovas vitners møter i den lokale menigheten. Den fredelige og velordnede måten disse møtene foregikk på, gjorde at jeg lærte mer om Jehova. Jeg overvar også kretsstevner og områdestevner, større sammenkomster som Jehovas vitner organiserte. Det at jeg lærte mer fra Bibelen, gav meg et sterkt ønske om å tjene Jehova på en måte som han godkjenner. Det var imidlertid noe som hindret meg i å gjøre framskritt.

Den gangen bodde jeg sammen med ham som er far til tre av de seks barna jeg hadde da, men vi var ikke gift. Jeg lærte ut fra Bibelen at Gud fordømmer seksuell omgang utenfor ekteskapet, og samvittigheten min begynte å plage meg. (Ordspråkene 5: 15—20; Galaterne 5: 19) Etter hvert som jeg fikk større kjærlighet til sannheten, fikk jeg et sterkere ønske om å leve i harmoni med Guds lov. Til slutt traff jeg en avgjørelse. Jeg sa til samboeren min at vi enten måtte gifte oss eller flytte fra hverandre. Han hadde ikke samme tro som meg, men vi giftet oss den 15. august 1970, fem år etter at jeg traff Jehovas vitner første gang. I desember 1970 ble jeg døpt som symbol på min innvielse til Jehova.

Hva tjenesten angår, kommer jeg aldri til å glemme den dagen da jeg deltok i forkynnelsesarbeidet for første gang. Jeg var nervøs og visste ikke hvordan jeg skulle få i gang en samtale om Bibelen. Jeg ble faktisk lettet da den første beboeren raskt gjorde slutt på samtalen. Etter hvert var jeg ikke lenger så  nervøs, og da vi var ferdige for dagen, var jeg i godt humør. Jeg hadde hatt flere korte samtaler med folk om Bibelen og levert bibelsk litteratur.

Anstrengelser for å holde familien åndelig sterk

I 1977 hadde familien vokst, og vi hadde åtte barn å ta oss av. Jeg var fast bestemt på å gjøre mitt ytterste for å hjelpe familien min til å tjene Jehova. (Josva 24: 15) Jeg anstrengte meg kraftig for å lede et regelmessig bibelstudium med familien. Av og til var jeg så sliten at jeg duppet av mens et av barna leste et avsnitt høyt, og barna måtte vekke meg igjen. Men selv om jeg var fysisk utkjørt, lot vi aldri være å studere Bibelen sammen som familie.

Jeg bad også ofte sammen med barna. Så snart de var gamle nok til det, lærte jeg dem å be til Jehova selv. Jeg passet på at hver av dem bad til Jehova ved leggetid. Så bad jeg sammen med hvert av de barna som var for små til å gjøre det selv.

Til å begynne med var mannen min imot at jeg tok med barna på menighetens møter. Men da han forstod at han ellers ville måtte passe barna mens jeg var på møtet, ble han mer samarbeidsvillig. Han likte nemlig å gå ut og være sammen med venner om kvelden, og tanken på å gjøre det med åtte barn på slep fristet ikke. Senere hjalp han meg faktisk med å gjøre barna klare til å dra til Rikets sal.

Barna ble etter hvert vant til å gå på alle menighetsmøtene og å delta i forkynnelsen. I sommerferien ble de ofte med pionerene, heltidsforkynnerne i menigheten, ut i tjenesten. Dette hjalp barna til å bli oppriktig glad i menigheten og forkynnelsesarbeidet. — Matteus 24: 14.

En tid med prøvelser

Mannen min begynte å reise utenlands for å tjene mer penger til familiens underhold. Han var borte i lange perioder av gangen, men han kom hjem med jevne mellomrom. Men i 1989 reiste han og ble borte for godt. Som jeg nevnte innledningsvis, ble jeg helt  knust da jeg forstod at han hadde forlatt meg. Mange netter gråt jeg og bad inntrengende til Jehova om trøst og utholdenhet, og jeg følte at han besvarte mine bønner. Slike skriftsteder som Jesaja 54: 4 og 1. Korinter 7: 15 gav meg sinnsro og styrke til å holde det gående. Dessuten gav både slektninger og venner i menigheten meg følelsesmessig og materiell støtte. Jeg er virkelig takknemlig mot Jehova og hans folk for den hjelpen de gav meg.

Vi møtte også andre prøvelser. En gang ble en av døtrene mine ekskludert fra menigheten for ubibelsk oppførsel. Jeg elsker alle barna mine, men jeg ønsker først og fremst å være lojal mot Jehova. Barna og jeg fulgte derfor Bibelens retningslinjer for hvordan man skal forholde seg til dem som er blitt utelukket fra menigheten. (1. Korinter 5: 11, 13) Vi fikk mye kritikk fra dem som ikke forstod vårt standpunkt. Men etter at datteren min ble gjenopptatt i menigheten, fortalte mannen hennes meg at vår faste beslutning om å følge Bibelens prinsipper hadde gjort inntrykk på ham. Han og hele familien tjener nå Jehova.

Økonomiske problemer

Da mannen min forlot oss, hadde jeg ingen fast inntekt, og vi fikk ikke lenger noen økonomisk støtte fra ham. Denne situasjonen lærte oss å være fornøyd med å leve enkelt og å sette åndelige verdier høyere enn materiell rikdom. Fordi barna måtte hjelpe og støtte hverandre, fikk de et veldig nært forhold. Da de eldste begynte å jobbe, forsørget de villig sine yngre søsken. Den eldste datteren min, Marseree, hjalp Nicole, den yngste søsteren sin, slik at hun kunne fullføre skolen. Dessuten klarte jeg å drive en liten dagligvarebutikk. Den lille inntekten gjorde at jeg kunne bidra til å dekke noen av våre materielle behov.

Jehova har aldri forlatt oss. En gang fortalte jeg en kristen søster at vi ikke hadde råd til å reise på områdestevnet. Hun svarte: «Søster Val, når du hører om et stevne, så begynn å pakke! Jehova vil sørge for dere.» Jeg gjorde som hun sa. Jehova sørget for oss, og det har han fortsatt med. Familien vår har aldri gått glipp av et stevne på grunn av pengemangel.

I 1988 ble Jamaica herjet av orkanen Gilbert, og vi forlot hjemmet vårt for å søke ly et sted der det var tryggere. Da stormen løyet en liten stund, drog sønnen min og jeg fra tilfluktsstedet for å se på ruinene av det som hadde vært huset vårt. Da vi så oss om blant restene, fikk jeg øye på noe jeg hadde lyst til å redde. Plutselig begynte vinden å ule igjen, men jeg stod og holdt på det jeg hadde tatt. «Mamma, sett fra deg TV-en. Er du Lots hustru?» (Lukas 17: 31, 32) Det han sa, fikk meg til å tenke klart igjen. Jeg satte fra meg den dryppende våte TV-en, og vi løp så i sikkerhet.

Jeg skjelver ved tanken på at jeg risikerte livet for å redde en TV. Men det at sønnen min var så åndelig våken at han kom med den kommentaren, gjør meg varm om hjertet. På grunn av den bibelske opplæringen han hadde fått i menigheten, hjalp han meg til å unngå alvorlig fysisk og kanskje også åndelig skade.

Etter orkanen var huset vårt og alt vi eide, ødelagt, og vi følte oss ganske nedslått. Så kom våre kristne brødre. De oppmuntret oss  til å stole på Jehova selv om vi hadde mistet mye, og til å fortsette å være aktive i tjenesten. De hjalp også til med å bygge opp huset vårt igjen. Den kjærlighet og selvoppofrelse som frivillige Jehovas vitner fra Jamaica og andre land viste ved å være med på dette arbeidet, gjorde dypt inntrykk på oss.

Å sette Jehova på førsteplassen

Melaine, som er nest eldst, begynte som pioner etter at hun var ferdig med skolen. Så ble hun oppfordret til å tjene som pioner i en annen menighet, noe hun villig gjorde, selv om det innebar at hun måtte si opp jobben sin. Inntekten hennes var riktignok et vesentlig bidrag til familiens økonomi, men vi stolte på at Jehova ville sørge for oss hvis hver enkelt av oss satte Rikets interesser på førsteplassen. (Matteus 6: 33) Senere ble sønnen min, Ewan, også oppfordret til å begynne som pioner. Han hjalp også til med å forsørge familien, men vi oppmuntret ham på det sterkeste til å følge oppfordringen og ønsket ham Jehovas velsignelse. Jeg har aldri frarådd barna å gjøre mer i tjenesten for Riket, og de av oss som har vært igjen hjemme, har aldri lidd noen nød. Vi har i stedet opplevd større glede, og noen ganger har vi vært i stand til å hjelpe andre som trenger det.

I dag gir det meg stor glede å se barna mine «vandre i sannheten». (3. Johannes 4) Melaine er for tiden i reisetjenesten sammen med mannen sin, som er kretstilsynsmann. Andrea og mannen hennes er spesialpionerer, og hun reiser sammen med ham når han besøker menigheter som stedfortredende kretstilsynsmann. Ewan og hans kone er spesialpionerer, og han er eldste i den menigheten de tilhører. Ava-Gay og mannen hennes tjener på Jehovas vitners avdelingskontor på Jamaica. Jennifer, Genieve og Nicole er aktive i sine respektive menigheter sammen med sine ektemenn og barn. Marseree bor sammen med meg, og vi to tilhører nå menigheten i Port Morant. Jeg er blitt rikt velsignet, for alle de åtte barna mine tjener Jehova trofast.

Med tiden har jeg fått helseproblemer. Jeg har leddgikt, men setter likevel pris på å være pioner. For en stund tilbake ble det veldig vanskelig for meg å gå i det kuperte området der jeg bor, og jeg fikk problemer med å komme meg ut i tjenesten. Jeg prøvde å sykle og fant ut at det var lettere enn å gå, så jeg kjøpte en brukt sykkel og begynte å bruke den. Til å begynne med syntes barna det var vondt å se meg sykle, siden jeg har leddgikt, men de er veldig glad for at jeg kan fortsette å forkynne, slik jeg ønsker.

Det gir meg stor glede å se at noen av dem jeg har studert Bibelen med, har tatt imot sannheten. Jeg ber stadig om at Jehova må hjelpe alle i familien min til å forbli trofaste mot ham nå i endens tid og inn i evigheten. Jeg takker Jehova, Ham «som hører bønner», for at han har gjort det mulig for meg å mestre den utfordring det har vært å lære mine åtte barn å gå på hans veier. — Salme 65: 2.

[Bilde på side 10]

Sammen med barna mine, ektefellene deres og barnebarna mine

[Bilde på side 12]

Nå bruker jeg sykkel i forkynnelsesarbeidet