«Et ord i rette tid — hvor godt er ikke det!»

PÅ ET av Jehovas vitners stevner gjorde Kim sitt beste for å lytte og notere mens hun prøvde å få sin to og et halvt år gamle datter til å sitte stille. En søster som satt på samme rad, kom bort til Kim etter programmet og roste henne og mannen hennes oppriktig for hvordan de hadde passet på datteren sin. Dette skjedde for flere år siden, men den rosen Kim fikk, betydde så mye for henne at hun selv nå sier: «Når jeg er på møtet og føler meg spesielt sliten, tenker jeg på det som den søsteren sa til meg. Den dag i dag blir jeg oppmuntret når jeg tenker på det hun sa, og det motiverer meg til å fortsette å oppdra datteren vår på en god måte.» Et ord i rette tid kan virkelig være oppkvikkende. Ja, Bibelen sier: «Et ord i rette tid — hvor godt er ikke det!» — Ordspråkene 15: 23.

Noen av oss synes kanskje ikke det er så lett å gi andre ros. Av og til kan det være vanskelig fordi vi er så klar over våre egne feil og mangler. En kristen sier: «Jeg opplever det som å stå på et mykt underlag. Når jeg gir andre et løft ved å rose dem, føler jeg at jeg synker.» Hvis man er sjenert, usikker eller redd for å bli misforstått, kan det også gjøre det vanskelig å gi andre ros. Dessuten kan noen synes det er vanskelig å rose andre, fordi de selv fikk lite eller ingen anerkjennelse da de vokste opp.

Det at vi vet at ros kan ha en positiv virkning på både den som roser, og den som blir rost, bør motivere oss til å komme med en hyggelig bemerkning når anledningen byr seg. (Ordspråkene 3: 27) Hvilke positive resultater kan det gi? La oss kort se på noen av dem.

De positive resultatene av ros

Ros kan bidra til å bygge opp mottakerens selvtillit. «Når folk roser meg, føler jeg at de har tillit til meg, at de tror på meg,» sier Elaine, en gift kristen søster. Ja, det at vi roser en som mangler selvtillit, kan gi vedkommende pågangsmot til å takle hindringer, og dermed finne glede. Spesielt de unge har stort utbytte av velfortjent ros. En tenåring som innrømmer at hun føler seg motløs på grunn av sine egne negative tanker, sier: «Jeg prøver alltid så godt jeg kan å glede Jehova, men noen ganger føler jeg at uansett hva jeg gjør, er det ikke bra nok. Når jeg får ros, gir det meg en veldig god følelse inne i meg.» Det bibelske ordspråket i Ordspråkene 25: 11 er virkelig sant: «Som epler av gull på graverte arbeider av sølv er et ord talt i rette tid.»

Ros kan virke motiverende og oppmuntrende. En heltidsforkynner sier: «Ros oppmuntrer meg til å arbeide flittigere og forbedre kvaliteten av min tjeneste.» En tobarnsmor sier at når barna har svart på møtet og blir rost av andre i menigheten, har de lyst til å svare mer. Ja, ros kan motivere barn og unge til å gjøre åndelige framskritt. Vi trenger alle bekreftelse på at vi er verdsatt. Alt stresset i denne verden kan noen ganger få oss til å føle oss slitne og nedtrykt. En kristen eldste sier: «Noen ganger når jeg  er nedfor, er ros som et svar på mine bønner.» Elaine sier noe lignende: «Fra tid til annen føler jeg at Jehova viser at han setter pris på meg når andre sier noe hyggelig til meg.»

Ros kan gi en følelse av tilhørighet. Når vi gir oppriktig ros, viser vi omtanke og skaper en atmosfære av varme, trygghet og verdsettelse. Det viser at vi virkelig er glad i våre medkristne og setter pris på dem. Josie, som er mor, sier: «Jeg var nødt til å ta standpunkt for sannheten i et religiøst splittet hjem. Det at jeg på den tiden fikk ros fra åndelig modne brødre og søstre, styrket min beslutning om ikke å gi opp.» Vi er virkelig «lemmer som tilhører hverandre». — Efeserne 4: 25.

Et ønske om å gi ros hjelper oss til å se etter det gode hos andre. Vi ser andres sterke sider, ikke deres svakheter. David, en kristen eldste, sier: «Hvis vi setter pris på det andre utretter, blir vi flinkere til å rose dem oftere.» Det at vi tenker over hvor rause Jehova og hans Sønn er med å omtale ufullkomne mennesker rosende, vil anspore oss til også å være rause i så henseende. — Matteus 25: 21—23; 1. Korinter 4: 5.

Noen som fortjener ros

Jehova Gud er den som i første rekke fortjener ros, eller lovprisning, siden han er Skaperen av alle ting. (Åpenbaringen 4: 11) Han trenger naturligvis ikke oss til å styrke sin selvtillit eller motivasjon, men hvis vi priser ham for hans storhet og kjærlige  godhet, vil han nærme seg oss slik at vi utvikler et nært forhold til ham. Det at vi lovpriser Gud, hjelper oss også til å utvikle en sunn og beskjeden holdning til det vi selv utretter, slik at vi gir Gud æren når vi lykkes med noe. (Jeremia 9: 23, 24) Jehova gir alle mennesker som er verdige til det, muligheten til å oppnå evig liv, og dette er enda en grunn til at vi bør lovprise ham. (Åpenbaringen 21: 3, 4) Kong David i gammel tid var ivrig etter å «lovprise Guds navn med sang» og «opphøye ham med takksigelse». (Salme 69: 30) Det bør være vårt ønske også!

Våre medtroende fortjener ros. Når vi roser andre, følger vi Guds befaling om å «tenke på hverandre for å oppgløde til kjærlighet og gode gjerninger». (Hebreerne 10: 24) Apostelen Paulus var et godt eksempel i denne henseende. Han skrev til menigheten i Roma: «Først av alt takker jeg min Gud gjennom Jesus Kristus for dere alle, fordi det blir talt om deres tro i hele verden.» (Romerne 1: 8) Apostelen Johannes var også et godt eksempel; han roste sin kristne bror Gaius for hans flotte eksempel når det gjaldt å «vandre i sannheten». — 3. Johannes 1—4.

Når en av våre medtroende legger en bestemt kristuslignende egenskap for dagen, har en godt forberedt post på møtet eller kommer med en oppriktig kommentar, kan vi benytte anledningen til å si at vi setter pris på det. Og når et barn anstrenger seg for å slå opp skriftstedene på menighetens møter, kan vi gi ros. Elaine, som er nevnt tidligere, sier: «Vi har alle forskjellige evner. Når vi gir uttrykk for at vi legger merke til hva andre utretter, viser vi at vi setter pris på de evner som hver enkelt blant Guds folk har.»

 I familien

Hva med å vise at vi setter pris på dem som tilhører vår egen familie? Et ektepar må bruke mye tid og krefter og vise mye kjærlig omtanke for å dekke familiens åndelige, følelsesmessige og materielle behov. De fortjener virkelig å få ros fra hverandre og fra barna. (Efeserne 5: 33) Guds Ord sier for eksempel om en dyktig hustru: «Hennes sønner har reist seg og begynt å prise henne lykkelig; hennes eier reiser seg, og han lovpriser henne.» — Ordspråkene 31: 10, 28.

Barn fortjener også ros. Noen foreldre er dessverre raske til å fortelle barna hva de forventer av dem, men mindre flinke til å gi dem ros når de prøver å være høflige og lydige. (Lukas 3: 22) Barn som får ros tidlig i livet, føler seg gjerne verdsatt, og de blir tryggere på seg selv.

Det er sant at det krever anstrengelser å gi andre ros, men vi har stort utbytte av å gjøre det. Jo flinkere vi er til å rose andre, desto større glede føler vi selv. — Apostlenes gjerninger 20: 35.

Ta imot og gi ros i den rette ånd

For noen kan det by på en utfordring å ta imot ros. (Ordspråkene 27: 21) Noen som er tilbøyelige til å være stolte, kan for eksempel komme til å utvikle en følelse av overlegenhet. (Ordspråkene 16: 18) Derfor er det grunn til å være varsom. Apostelen Paulus kom med dette praktiske rådet: «Jeg [sier] til enhver som er blant dere, at han ikke skal tenke høyere om seg selv enn det er nødvendig å tenke, men tenke slik at han har et sunt sinn, hver enkelt slik som Gud har tildelt ham et mål av tro.» (Romerne 12: 3) Vi kan bidra til at andre ikke faller i den fellen å tenke for høyt om seg selv, ved ikke å legge for stor vekt på slike trekk som intelligens eller utseende. Vi kan i stedet gi dem ros for deres gode gjerninger.

Når ros blir gitt og tatt imot i den rette ånd, kan slike oppmuntrende ord ha en gagnlig virkning på oss. Det kan få oss til å erkjenne at vi står i gjeld til Jehova for det gode vi måtte utrette. Ros kan også anspore oss til å fortsette å ha en god oppførsel.

Vi kan alle gi hverandre oppriktig og velfortjent ros. Når vi omtenksomt roser andre, kan det bety mer for den som får ros, enn vi forstår.

[Ramme/bilde på side 18]

Et brev som gikk rett til hjertet

En reisende tilsynsmann husker godt en gang han og hans kone kom tilbake til losjiet sitt etter å ha vært ute i tjenesten en kald vinterdag. Han sier: «Min kone frøs og var motløs, og hun sa at hun følte hun ikke klarte mer. ’Tenk så mye bedre det hadde vært å kunne være i heltidstjenesten i en menighet; å holde oss på ett sted og lede våre egne bibelstudier,’ sa hun. Jeg traff ingen avgjørelse der og da, men sa at vi kunne fortsette ut uken og se hvordan hun følte det da. Jeg lovte å ta hensyn til det hvis hun fortsatt følte sterkt for å slutte. Samme dag var vi innom postkontoret og fant et brev fra avdelingskontoret som var skrevet til henne personlig. Brevskriveren roste henne varmt for hennes innsats i felttjenesten og hennes utholdenhet og uttrykte forståelse for at det kan være vanskelig å måtte sove i en ny seng hver uke. Hun ble så rørt av disse rosende ordene at hun aldri snakket om å slutte i reisetjenesten igjen. Flere ganger oppmuntret hun faktisk meg til å fortsette når jeg tenkte på å slutte.» Dette ekteparet var i reisetjenesten i nesten 40 år.

[Bilde på side 17]

Hvem i menigheten kan du gi ros?

[Bilde på side 19]

Barn trives når de får kjærlig oppmerksomhet og ros