«Et vitnesbyrd for alle nasjonene»
«Et vitnesbyrd for alle nasjonene»
«Dere skal være vitner om meg . . . til den fjerneste del av jorden.» — APOSTLENES GJERNINGER 1: 8.
1. Når og hvor hørte disiplene den profetien som er nedskrevet i Matteus 24: 14?
JESU ord i Matteus 24: 14 er så velkjente at mange av oss kan dem utenat. De utgjør virkelig en bemerkelsesverdig profeti. Forestill deg hva disiplene må ha tenkt da de hørte denne uttalelsen. Det skjedde i år 33 evt. Disiplene hadde vært sammen med Jesus i omkring tre år, og nå hadde de fulgt ham til Jerusalem. De hadde sett hans mirakler og hørt hans forkynnelse. De for sin del gledet seg over de dyrebare sannheter Jesus hadde lært dem, men de visste godt at ikke alle delte deres glede. Jesus hadde mektige og innflytelsesrike fiender.
2. Hvilke farer og utfordringer skulle disiplene bli stilt overfor?
2 På Oljeberget satt fire av disiplene sammen med Jesus og hørte oppmerksomt etter mens han beskrev de farene og utfordringene de skulle bli stilt overfor. Tidligere hadde Jesus fortalt dem at han skulle bli drept. (Matteus 16: 21) Nå gjorde han det klart at også de ville komme til å møte brutal motstand. «De [skal] overgi dere til trengsel og drepe dere, og dere skal bli gjenstand for alle nasjonenes hat for mitt navns skyld,» sa han. Men det var ikke alt. Falske profeter skulle villede mange. Andre skulle bli brakt til å snuble og skulle forråde og hate hverandre. Andre igjen, ja faktisk «de fleste», skulle la sin kjærlighet til Gud og hans Ord kjølne. — Matteus 24: 9—12.
3. Hvorfor er Jesu ord i Matteus 24: 14 virkelig forbløffende?
3 Det var etter at Jesus hadde beskrevet denne sørgelige situasjonen, at han kom med en uttalelse som må ha fått disiplene til å undre seg. Han sa: «Dette gode budskap om riket skal bli forkynt på hele den bebodde jord til et vitnesbyrd for alle nasjonene; og så skal enden komme.» (Matteus 24: 14) Ja, det arbeidet som Jesus hadde påbegynt i Israel — å «vitne om sannheten» — skulle fortsette og med tiden bli utført verden over. (Johannes 18: 37) For en forbløffende profeti! Å utvide dette arbeidet til å gjelde «alle nasjonene» ville være en utfordring; å klare noe slikt trass i «alle nasjonenes hat» ville rett og slett være et mirakel. Når en så enorm oppgave ble gjennomført, ville det opphøye ikke bare Jehovas overherredømme og makt, men også hans kjærlighet, barmhjertighet og tålmodighet. I tillegg ville det gi hans tjenere anledning til å vise sin tro og hengivenhet.
4. Hvem fikk i oppdrag å utføre forkynnelsesarbeidet, og hvilken oppmuntring gav Jesus dem?
4 Jesus etterlot ingen tvil hos sine disipler om at de hadde et kolossalt arbeid foran seg. Før han steg opp til himmelen, viste han seg for dem og sa: «Dere skal få kraft når den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være vitner om meg både i Jerusalem og i hele Judea og Samaria og til den fjerneste del av jorden.» (Apostlenes gjerninger 1: 8) Disiplene skulle riktignok snart få selskap av andre. Men de ville likevel være få i antall. Det må virkelig ha vært oppmuntrende for dem å få vite at Guds mektige, hellige ånd skulle gi dem kraft til å gjennomføre dette guddommelige oppdraget.
5. Hva var det disiplene ikke visste om forkynnelsesarbeidet?
5 Disiplene visste at de skulle forkynne det gode budskap og gjøre «disipler av mennesker av alle nasjonene». (Matteus 28: 19, 20) Men de visste ikke hvor omfattende forkynnelsen skulle være, og de visste ikke når enden skulle komme. Det gjør ikke vi heller. Dette er noe Jehova alene avgjør. (Matteus 24: 36) Når Jehova mener at det er blitt avlagt et tilstrekkelig vitnesbyrd, skal han gjøre ende på denne onde tingenes ordning. Først da vil de kristne bli klar over at forkynnelsesarbeidet er blitt fullført i samsvar med Jehovas hensikt. De første disiplene kunne neppe ha sett for seg omfanget av det vitnesbyrdet som skulle bli avlagt nå i endens tid.
Forkynnelsen i det første århundre
6. Hva skjedde på pinsedagen i år 33 og i tiden deretter?
6 Arbeidet med å forkynne om Riket og gjøre disipler brakte enestående resultater i det første århundre. På pinsedagen i år 33 var omkring 120 disipler samlet i et rom ovenpå i et hus i Jerusalem. Guds hellige ånd ble utøst over dem, apostelen Peter holdt en ansporende tale der han forklarte betydningen av dette miraklet, og omkring 3000 kom til tro og ble døpt. Dette var bare begynnelsen. Trass i de religiøse ledernes iherdige forsøk på å stanse forkynnelsen av det gode budskap «fortsatte Jehova hver dag å føye dem som ble frelst, til [disiplene]». Snart ble «tallet på mennene . . . omkring fem tusen». Senere ble det «stadig lagt til noen som trodde på Herren, skarer av både menn og kvinner». — Apostlenes gjerninger 2: 1—4, 8, 14, 41, 47; 4: 4; 5: 14.
7. Hvorfor var Kornelius’ omvendelse en milepæl?
7 I år 36 kom en ny milepæl — Kornelius, en ikke-jøde, omvendte seg og ble døpt. Da Jehova ledet apostelen Peter til denne gudfryktige mannen, viste han at Jesu befaling om å gjøre «disipler av mennesker av alle nasjonene» ikke bare gjaldt jøder i forskjellige land. (Apostlenes gjerninger 10: 44, 45) Hvordan reagerte de som tok ledelsen? Da apostlene og de eldste i Judea forstod at det gode budskap også skulle bringes ut til mennesker av nasjonene — ikke-jøder — æret de Gud. (Apostlenes gjerninger 11: 1, 18) Samtidig fortsatte forkynnelsesarbeidet å bære frukt blant jødene. Noen år senere, trolig omkring år 58, fantes det foruten ikke-jødiske troende «mange tusener av [jødiske] troende». — Apostlenes gjerninger 21: 20.
8. Hvilken virkning har det gode budskap på dem som tar imot det?
8 Økningen blant de kristne i det første århundre var virkelig imponerende, men vi må ikke glemme enkeltmenneskene bak tallene. Det bibelske budskapet hadde stor kraft. (Hebreerne 4: 12) De som tok imot det, foretok store forandringer i sitt liv. De begynte å leve et moralsk rent liv, tok på den nye personlighet og ble forlikt med Gud. (Efeserne 4: 22, 23) Det forholder seg på samme måte i dag. Og de som tar imot det gode budskap, kan alle sammen se fram til å leve evig. — Johannes 3: 16.
Guds medarbeidere
9. Hvilket privilegium og ansvar forstod de første kristne at de hadde?
9 De første kristne tok ikke æren for det de utrettet. De forstod at deres arbeid som Ordets tjenere ble støttet av «hellig ånds kraft». (Romerne 15: 13, 19) Det var Jehova som stod bak den åndelige veksten. Samtidig visste de første kristne at de hadde det privilegium og det ansvar å være «Guds medarbeidere». (1. Korinter 3: 6—9) I samsvar med Jesu formaning anstrengte de seg derfor kraftig i det arbeidet de hadde fått i oppdrag å gjøre. — Lukas 13: 24.
10. Hvilken innsats gjorde noen av de første kristne for å avlegge et vitnesbyrd for alle nasjoner?
10 Som «en apostel for nasjonene» reiste Paulus tusenvis av kilometer til lands og til vanns og opprettet mange menigheter i den romerske provinsen Asia og i Hellas. (Romerne 11: 13) Han reiste også til Roma og muligens helt til Spania. Apostelen Peter, som var betrodd «det gode budskap . . . for de omskårne», reiste motsatt vei for å tjene i Babylon, et viktig jødisk senter på den tiden. (Galaterne 2: 7—9; 1. Peter 5: 13) Blant de mange andre som anstrengte seg i Herrens gjerning, var slike kvinner som Tryfena og Tryfosa. Om en annen kvinne, som het Persis, ble det sagt: «Hun har utført mye arbeid i Herren.» — Romerne 16: 12.
11. Hvordan velsignet Jehova disiplenes anstrengelser?
11 Jehova velsignet i høy grad anstrengelsene til disse og andre ivrige arbeidere. Mindre enn 30 år etter at Jesus hadde forutsagt at det skulle bli avlagt et vitnesbyrd for alle nasjonene, skrev Paulus at det «gode budskap» var blitt «forkynt blant hele skapningen som er under himmelen». (Kolosserne 1: 23) Kom så enden? Ja, i én forstand gjorde den det. Den kom over den jødiske tingenes ordning i år 70, da romerske hærstyrker ødela Jerusalem og byens tempel. Men Jehova hadde bestemt at det skulle bli avlagt et langt større vitnesbyrd før han skulle gjøre ende på Satans verdensomfattende tingenes ordning.
Forkynnelsen i dag
12. Hvordan oppfattet de første bibelstudentene befalingen om å forkynne?
12 Etter en lang periode som var preget av religiøst frafall, ble den rene tilbedelse gjenopprettet i den siste halvdelen av 1800-tallet. Bibelstudentene, som Jehovas vitner ble kalt den gangen, kjente godt til befalingen om å gjøre disipler over hele jorden. (Matteus 28: 19, 20) I 1914 var det omkring 5100 som deltok aktivt i forkynnelsen, og det gode budskap hadde nådd hele 68 land. Men på den tiden hadde ikke bibelstudentene en klar forståelse av Matteus 24: 14. Ved slutten av 1800-tallet hadde bibelselskaper oversatt Bibelen til en rekke språk og distribuert mange eksemplarer av disse oversettelsene rundt om i verden. Bibelen inneholder jo det gode budskap, eller evangeliet, så i noen tiår hadde bibelstudentene den oppfatning at det allerede var blitt avlagt et vitnesbyrd for nasjonene.
13, 14. Hvilken klarere forståelse av Guds vilje og hensikt ble presentert i et nummer av Vagttaarnet for 1929?
13 Etter hvert gav Jehova sitt folk en klarere forståelse av hans vilje og hensikt. (Ordspråkene 4: 18) Vagttaarnet for 1. januar 1929 (The Watch Tower for 1. desember 1928) sa: «Kan vi si at denne utsendelsen av bibler fullførte den forutsagte forkynnelsen av rikets evangelium? Avgjort ikke! Til tross for all denne bibelspredningen er det nødvendig for Guds lille skare av vitner på jorden å trykke litteratur som forklarer Guds [hensikt], og å besøke de hjemmene der disse biblene finnes. Folk ville ellers bli latt i uvitenhet om messiasrikets opprettelse i vår tid.»
14 Det samme nummeret av Vagttaarnet sa videre: «I 1920 . . . fikk bibelstudentene en rett forståelse av Herrens profeti i Matteus 24: 14. De kom til å forstå at ’dette evangelium’, som skulle forkynnes i hele verden til et vitnesbyrd for hedninger eller alle folk, ikke var et evangelium om et rike som skulle komme, men et evangelium om at messiaskongen hadde begynt å regjere over jorden.»
15. Hvordan er forkynnelsesarbeidet blitt utvidet siden 1920-årene?
15 Den «lille skare av vitner» i 1920-årene forble ikke liten. I de etterfølgende tiårene fikk man klarhet i hvem den ’store skare’ av «andre sauer» er, og innsamlingen av disse tok til. (Åpenbaringen 7: 9; Johannes 10: 16) I dag finnes det hele 6 613 829 forkynnere av det gode budskap i 235 land og øysamfunn på jorden. For en storslagen oppfyllelse av Bibelens profeti! Aldri før er «dette gode budskap om riket» blitt forkynt i så stort omfang. Aldri før har det vært så mange trofaste tjenere for Jehova på jorden.
16. Hva ble utrettet i det foregående tjenesteåret? (Se oversikten på sidene 27—30.)
16 Denne store gruppen av vitner utførte i fellesskap mye virksomhet i tjenesteåret 2005. Det ble brukt over en milliard timer i forkynnelsen av det gode budskap i 235 land og øysamfunn. Det ble foretatt millioner av gjenbesøk og ledet millioner av bibelstudier. Dette arbeidet ble utført av Jehovas vitner, som gavmildt gav av sin tid og sine ressurser for å gjøre andre kjent med Guds Ord. (Matteus 10: 8) Ved hjelp av sin mektige, hellige ånd fortsetter Jehova å gi sine tjenere kraft til å gjennomføre hans vilje. — Sakarja 4: 6.
Stor innsats for å avlegge et vitnesbyrd
17. Hvordan reagerer Jehovas folk på Jesu ord om at det gode budskap skulle bli forkynt?
17 Selv om det har gått nesten 2000 år siden Jesus sa at det gode budskap skulle bli forkynt, er den iveren Guds folk viser i dette arbeidet, ikke blitt svekket. Vi vet at vår utholdenhet med hensyn til å gjøre det som er godt, gjenspeiler Jehovas kjærlighet, barmhjertighet og tålmodighet. I likhet med ham ønsker vi ikke at noen skal bli tilintetgjort, men at folk skal angre og bli forlikt med Jehova. (2. Korinter 5: 18—20; 2. Peter 3: 9) Jehovas vitner fortsetter iherdig å forkynne det gode budskap til jordens ender. (Romerne 12: 11) Resultatet er at folk overalt tar imot sannheten og retter seg etter Jehovas kjærlige veiledning. La oss se på et par eksempler.
18, 19. Fortell om noen som reagerte positivt på det gode budskap.
18 Charles drev et gårdsbruk i det vestlige Kenya. I 1998 solgte han over åtte tonn tobakk og fikk en utmerkelse som «Beste tobakksbonde». På den tiden begynte han å studere Bibelen. Han forstod snart at en som driver med tobakksproduksjon, bryter Jesu bud om at man skal elske sin neste. (Matteus 22: 39) Da Charles kom til at ’den beste tobakksbonden’ i virkeligheten var ’den beste morderen’, sprøytet han gift på tobakksplantene sine. Han gjorde fine framskritt, innviet seg og ble døpt og er nå alminnelig pioner og menighetstjener.
19 Det er ingen tvil om at Jehova ryster nasjonene ved hjelp av det verdensomfattende vitnesbyrdet som nå blir avlagt, og at «nasjonenes attråverdige ting» — mennesker — blir samlet inn. (Haggai 2: 7) Pedro, som bor i Portugal, begynte på en katolsk presteskole da han var 13 år. Målet hans var å bli misjonær og lære andre om Bibelen. Men etter kort tid forlot han presteskolen fordi det ble lagt så lite vekt på Bibelen i undervisningen. Seks år senere studerte han psykologi på et universitet i Lisboa. Han bodde hos sin tante, som var et av Jehovas vitner, og hun oppfordret ham til å studere Bibelen. På det tidspunktet var ikke Pedro sikker på om det finnes en Gud, og han klarte heller ikke å bestemme seg for om han skulle studere Bibelen eller ikke. Han snakket med en professor i psykologi om sin ubesluttsomhet. Professoren sa at ifølge psykologien er folk som ikke klarer å treffe avgjørelser, vanligvis selvdestruktive. Det gjorde at Pedro bestemte seg for å ta imot tilbudet om et bibelstudium. For en tid siden ble han døpt, og han leder nå selv bibelstudier med andre.
20. Hvorfor kan vi glede oss over at det blir avlagt et omfattende vitnesbyrd for nasjonene?
20 Vi vet ennå ikke i hvilket omfang det skal bli avlagt et vitnesbyrd for nasjonene, og vi kjenner heller ikke dagen eller timen for når enden skal komme. Vi vet bare at den kommer snart. Vår tids omfattende forkynnelse av det gode budskap er bare én av mange indikasjoner på at den tid er nær da Guds rike skal tre i stedet for alle menneskelige regjeringer, og vi gleder oss over å vite dette. (Daniel 2: 44) For hvert år som går, er det millioner som får muligheten til å reagere positivt på det gode budskap, noe som herliggjør vår Gud, Jehova. La oss alle være fast bestemt på å forbli trofaste og sammen med våre brødre verden over være travelt opptatt med å avlegge et vitnesbyrd for alle nasjonene. Når vi gjør det, frelser vi både oss selv og dem som hører på oss. — 1. Timoteus 4: 16.
Husker du?
• Hvorfor er Matteus 24: 14 en virkelig bemerkelsesverdig profeti?
• Hvilken stor innsats gjorde de første kristne i forkynnelsen, og hva ble resultatet?
• Hvordan forstod bibelstudentene etter hvert at det er nødvendig å avlegge et vitnesbyrd for alle nasjonene?
• Hvilke trekk ved Jehovas folks virksomhet i det foregående tjenesteåret gjør inntrykk på deg?
[Studiespørsmål]
[Oversikt på sidene 27 til 30]
JEHOVAS VITNERS VERDENSRAPPORT FOR TJENESTEÅRET 2005
(Se årgangen)
[Kart/bilder på side 25]
Paulus reiste tusenvis av kilometer til lands og til vanns for å forkynne det gode budskap
[Bilde på side 24]
Jehova ledet Peter til å forkynne for Kornelius og hans husstand