Isolerte byer i Bolivia får høre det gode budskap

VI ER cirka 20 stykker som er samlet på stranden, ivrige etter å ta fatt på en dagstur til landsbyene som ligger oppover langs elven. Vi befinner oss ved foten av Andesfjellene, hvor elven Beni når fram til det vidstrakte slettelandet i Amazonasbekkenet. Det er et usedvanlig vakkert sted.

Men vi er ikke turister. Noen av oss tilhører lokalbefolkningen; andre er kommet fra byer langt unna for å bo her i Rurrenabaque, en pen liten by med blomstrende trær og stråtekte hus og gater, hvor den eneste trafikkstøyen skriver seg fra motorsykkeldrosjen som kjører der en og annen gang. Hvorfor drar vi ut på denne turen?

Det som skjer her, er typisk for det som skjer mange andre steder i Bolivia. Jehovas vitner kommer fra de større byene og fra andre land for å forkynne det gode budskap om Guds rike i småbyene. — Matteus 24: 14.

Bolivia ligger midt i Sør-Amerika. Landet er dobbelt så stort som Frankrike og har omkring åtte millioner innbyggere. De fleste av innbyggerne i Bolivia bor enten i høytliggende byer og gruvebyer eller i jordbruksdistriktene i dalene. I det tropiske lavlandet ligger mange byer isolert til på grunn av de enorme skogsområdene.

I 1950- og 1960-årene gikk frimodige misjonærer, som Betty Jackson, Elsie Meynberg, Pamela  Moseley og Charlotte Tomaschafsky, i spissen for forkynnelsesarbeidet i mange isolerte byer. De lærte oppriktige mennesker Bibelens sannhet og var med på å opprette små menigheter. I 1980- og 1990-årene økte antall Jehovas vitner til det seksdobbelte, og økningen fant hovedsakelig sted i byene. Nå er det menigheter i alle bydeler. Det finnes menigheter i velstående strøk, hvor folk jobber i høye kontorbygninger, bor i herskapshus og handler i supermarkeder. Men det er også menigheter i de strøkene hvor folk bor i leirhytter, handler på utendørsmarkeder og kler seg i fargerike klær. Hva kan gjøres for å hjelpe flere av dem som bor på isolerte steder, til å lære Jehova å kjenne?

Gir avkall på bylivets bekvemmeligheter

I løpet av de siste 20 årene har mange i Bolivia flyttet fra gruvebyene og fra landsbygda og inn til de større byene. Det er uvanlig at folk flytter i motsatt retning — fra byen til landsbygda. Mange landsbyer har bare én telefon og elektrisk strøm bare noen få timer om dagen. Jehovas vitner som bor i disse små byene, treffer kanskje bare sine trosfeller ved de årlige stevnene, og det å reise til disse stevnene kan være dyrt, farlig og utmattende. Landsbyskoler tilbyr bare grunnleggende utdanning. Hva er det da som motiverer en rekke Jehovas vitner til å flytte fra byene til landsbyene?

«Jeg hadde muligheten til å gjøre karriere i La Paz,» sa Luis for ikke lenge siden. «Men foreldrene mine holdt alltid fram at arbeidet med å gjøre disipler er den beste karriere man kan ha. Så jeg tok en grunnleggende utdannelse i byggefaget. Jeg var en gang på ferie i Rurrenabaque og la merke til hvor ivrige folk var etter å høre det gode budskap. Da jeg så hvor få brødre det var der, følte jeg at jeg bare måtte dra dit og hjelpe til. Jeg leder nå tolv hjemmebibelstudier. Jeg studerer blant annet med en ung mann og hans kone. De har fire barn. Mannen pleide å drikke mye og å spille om penger, men nå har han sluttet med alt dette og har begynt å fortelle sine venner om det han lærer om Jehova. Han forbereder seg alltid til studiet. Han synes det er leit når han må være borte i tre—fire dager for å hogge tømmer i skogen, for han vil ikke gå glipp av noe. Når jeg ser dem alle på kristne møter, føler jeg at det jeg har ofret ved å komme hit, har vært verdt det.»

Juana er alenemor. «Jeg jobbet som hushjelp i La Paz,» forteller hun. «Da sønnen min var liten, begynte jeg i heltidstjenesten i byen.  En gang jeg var på reise og besøkte Rurrenabaque, forstod jeg hvor mye mer jeg kunne utrette hvis jeg flyttet hit. Så vi kom hit, og jeg fikk meg jobb som hushjelp. Til å begynne med var det vanskelig å takle heten og insektene. Men vi har vært her i sju år nå. Jeg leder mange bibelstudier hver uke, og mange av de interesserte viser sin takknemlighet ved å komme på møtene.» Juana og sønnen hennes er blant dem som går om bord i båten for å ta turen oppover elven. Du må gjerne bli med.

Turen oppover elven

Påhengsmotoren brøler idet vi setter kursen mot den trange kløften mellom fjellene. En flokk papegøyer protesterer mot vårt nærvær ved å komme med høylytte skrik. De grumsete vannmassene fra fjellene virvler rundt oss mens båtføreren med kyndig hånd styrer båten gjennom strømmen. Utpå formiddagen går vi i land ved en liten landsby. Der møter vi en tilsynsmann fra Rurrenabaque menighet, og han viser oss hvor vi skal forkynne.

Landsbyboerne tar gjestfritt imot oss, enten i skyggen av et tre eller inne i et hus som er bygd av bambus og tekt med palmeblad. Snart treffer vi et ungt par som er travelt opptatt med å presse sukkerrør i en presse av tre som er laget på stedet. Sukkersaften strømmer ned i et kobberkar. Senere koker de saften til den blir en mørk melasse, eller sirup, som de selger i byen. De inviterer oss inn og stiller mange spørsmål om Bibelen.

Vi fortsetter oppover elven og forkynner fra landsby til landsby. Det er mange som setter pris på å høre det Bibelen sier om at det skal bli slutt på sykdom og død. (Jesaja 25: 8; 33: 24) Her, hvor det er lite helsehjelp å få, har de fleste familier opplevd den sorg å miste et barn. For dem som så vidt klarer å livnære seg som bønder og fiskere, er livet hardt og usikkert. Mange synes derfor det er veldig interessant å høre om Guds løfte i Salme 72 om en regjering som skal gjøre slutt på fattigdommen. Men tror du at interesserte som bor på slike isolerte steder, vil anstrenge seg for å komme på kristne møter? Det var et spørsmål som Eric og Vicky var opptatt av. De er heltidstjenere i Santa Rosa, som ligger en tre timers kjøretur lenger inn i Amazonasbekkenet.

 Kommer de interesserte?

Eric og Vicky kom til Bolivia fra California for tolv år siden. En reisende tilsynsmann foreslo at de skulle flytte til Santa Rosa. «Det er bare to telefoner i byen og ingen tilgang til Internett,» sier Vicky. «Det er et yrende dyreliv her. Vi ser ofte alligatorer, strutser og store slanger når vi drar til avsidesliggende områder på motorsyklene våre. Men noe som er mer interessant enn dyrene, er menneskene. Vi studerer Bibelen med det unge paret Vaca, som har fire barn. De bor 26 kilometer utenfor byen. Mannen var en drukkenbolt, men nå har han forandret seg. Hver uke tar han med seg hele familien og sin yngre søster til Rikets sal. Han har en stor sykkel, og både kona og det minste barnet sitter på med ham. Den ni år gamle sønnen har sin lillesøster med seg på en annen sykkel, og den åtte år gamle sønnen sykler alene. Det tar dem tre timer å komme fram.» Familien elsker virkelig Jehova og gjør alt de kan for å komme sammen med menigheten.

I løpet av bare 18 måneder er tre personer blitt kvalifisert til å bli døpt, og omkring 25 kommer til den nye Rikets sal i Santa Rosa. Mange av dem som ønsker å studere Bibelen, må overvinne store hindringer for å kunne tjene Jehova.

Legalisering av ekteskap — en utfordring

Ekteparet Marina og Osni, som er misjonærer i en avsidesliggende by i nærheten av grensen til Brasil, forteller at det er mange her som ikke betrakter ekteskapet som en varig forbindelse. De går fra den ene til den andre. «Dette er et problem som hindrer åndelig framgang,» sier Osni. «Når folk ønsker å bli sanne kristne, er det en komplisert og kostbar prosess. Noen må ordne opp i tidligere forhold og deretter bli lovformelig gift. Ikke desto mindre har noen innsett at det å registrere sitt ekteskap er et bibelsk krav, og de har virkelig arbeidet hardt for å kunne betale for registreringen.» — Romerne 13: 1, 2; Hebreerne 13: 4.

Marina forteller hva som hendte med Norberto. «Han hadde levd sammen med flere kvinner før han flyttet sammen med en kvinne som var baker. Hun var omkring 35 år yngre enn ham og hadde en sønn som Norberto adopterte. Da gutten ble større, ville Norberto gjerne være et bedre eksempel for ham. Så da et av Jehovas vitner oppsøkte bakeriet og tilbød Norberto et gratis hjemmebibelstudium, takket Norberto ja til det, selv om han ikke kunne lese og allerede var over 70 år gammel. Da Norberto og samboeren hans lærte om Jehovas krav, ble de lovformelig gift og ble deretter døpt. Gutten er blitt en ansvarsbevisst kristen ungdom — akkurat det adoptivfaren hans hadde håpet. Norberto lærte seg å lese, og han har også holdt taler på menighetens møter. Til tross for at han er ganske svekket på grunn av alderen, er han en ivrig forkynner av det gode budskap.»

Jehovas ånds kraft

Jesus sa til sine første etterfølgere: «Dere skal få kraft når den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være vitner om meg . . . til den fjerneste del av jorden.» (Apostlenes gjerninger 1: 8) Det å se kristne menn og kvinner bli motivert av Guds ånd til å flytte til avsidesliggende steder er virkelig oppmuntrende. I 2004 var det for eksempel omkring 30 nidkjære kristne som sa seg villig til å tjene som midlertidige spesialpionerer i isolerte distrikter. De setter pris på de 180 utlendingene som  er kommet til Bolivia for å tjene som pionerer, kretstilsynsmenn eller misjonærer eller for å tjene på Betel. De 17 000 Rikets forkynnere i Bolivia leder cirka 22 000 bibelstudier hjemme hos interesserte.

Det gir alle disse brødrene og søstrene stor glede å vite at de blir ledet av Jehovas ånd. Robert og Kathy fikk i oppdrag å tjene som misjonærer i Camiri. Byen, som ligger rett ved en elv og er omgitt av bølgende åser, har alltid vært isolert. «Det ser ut til at vi kom hit akkurat på det rette tidspunktet,» sier Robert. «I løpet av to år er omkring 40 personer blitt forkynnere av det gode budskap.»

En fordrukken gambler lytter til budskapet

Mange av byboerne er imponert over de forandringene de som studerer Bibelen, har gjort. En mann som heter Ariel, lå en dag for omkring fire år siden til sengs fordi han var i bakrus. Han var populær på grunn av sin gambling, men han var konstant bekymret for sin økende gjeld, sitt problemfylte ekteskap og sine forsømte døtre. Han ble avbrutt i tankene sine av et av Jehovas vitner som gikk fra hus til hus. Ariel lyttet lenge og oppmerksomt mens vitnet forklarte Bibelens budskap. Ariel gikk og la seg igjen, men nå leste han om et lykkelig familieliv, paradiset og det å tjene Gud. Senere tok han imot tilbudet om et bibelstudium.

Da misjonærene kom til Camiri, hadde også Ariels kone, Arminda, begynt å studere — men hun var ikke så veldig entusiastisk. «Jeg vil gjøre hva som helst for å få ham til å slutte å drikke,» sa hun. «Men jeg tviler på at det nytter. Han er håpløs.» Bibelstudiet var imidlertid mer interessant enn det hun hadde forventet. Før det hadde gått et år, var hun døpt, og hun forkynte for familien sin. Etter kort tid innviet flere av slektningene hennes sitt liv til Jehova.

For Ariel var det en kamp å slutte å drikke, røyke og spille om penger. Vendepunktet kom da han inviterte alle han kjente, til høytiden til minne om Jesu død. Han sa til seg selv: «De som ikke kommer, vil jeg slutte å omgås. Jeg skal studere Bibelen med dem som kommer.» Han startet tre bibelstudier på den måten. Allerede før Ariel ble medlem av menigheten, studerte han Bibelen med en slektning som gjorde framskritt, og som ble døpt samme dag som Ariel. Arminda sier: «Det er som om den gamle Ariel ikke eksisterer lenger.»

Robert forteller: «Ved siste opptelling kom 24 medlemmer av denne familien regelmessig på møtene. Ti er døpt, og åtte andre er udøpte forkynnere. Noen som la merke til forandringen i oppførselen deres, begynte også å studere Bibelen og kommer på menighetens møter. Møtedeltagelsen har økt fra 100 til 190. Kathy og jeg leder omkring 30 bibelstudier, og alle de vi studerer med, kommer på møtene. Vi er så glad for å være her.»

Den innsamlingen som finner sted i de isolerte byene i Bolivia, er bare en liten del av den verdensomfattende innsamlingen som ble forutsagt i Åpenbaringen, kapittel 7. Der fortelles det om at det på «Herrens dag» skulle finne sted en innsamling av dem som vil få overleve den store trengsel. (Åpenbaringen 1: 10; 7: 9—14) Aldri før i historien har millioner av mennesker av alle nasjoner vært forent i tilbedelsen av den eneste sanne Gud. For et fascinerende vitnesbyrd om at oppfyllelsen av Guds løfter er nær!

[Bilde på side 9]

Betty Jackson

[Bilde på side 9]

Elsie Meynberg

[Bilde på side 9]

Pamela Moseley

[Bilde på side 9]

Charlotte Tomaschafsky, lengst til høyre

[Bilde på side 10]

Hver uke sykler familien Vaca i tre timer for å komme til Rikets sal

[Bilde på side 10]

Eric og Vicky kom for å tjene på et sted der det er behov for flere forkynnere av Riket

[Bilde på side 11]

Landsbyboere i nærheten av elven Beni lytter oppmerksomt til det gode budskap

[Bilde på side 12]

Robert og Kathy tjener som misjonærer i Camiri